- It’s a commonplace belief today that the advent of free, ad-supported media
-was the original sin of surveillance capitalism. The reasoning is that the
-companies that charged for access couldn’t <span class="quote">«<span class="quote">compete with free</span>»</span>
-and so they were driven out of business. Their ad-supported competitors,
-meanwhile, declared open season on their users’ data in a bid to improve
-their ad targeting and make more money and then resorted to the most
-sensationalist tactics to generate clicks on those ads. If only we’d pay for
-media again, we’d have a better, more responsible, more sober discourse that
-would be better for democracy.
- </p><p>
- But the degradation of news products long precedes the advent of
-ad-supported online news. Long before newspapers were online, lax antitrust
-enforcement had opened the door for unprecedented waves of consolidation and
-roll-ups in newsrooms. Rival newspapers were merged, reporters and ad sales
-staff were laid off, physical plants were sold and leased back, leaving the
-companies loaded up with debt through leveraged buyouts and subsequent
-profit-taking by the new owners. In other words, it wasn’t merely shifts in
-the classified advertising market, which was long held to be the primary
-driver in the decline of the traditional newsroom, that made news companies
-unable to adapt to the internet — it was monopolism.
- </p><p>
- Then, as news companies <span class="emphasis"><em>did</em></span> come online, the ad
-revenues they commanded dropped even as the number of internet users (and
-thus potential online readers) increased. That shift was a function of
-consolidation in the ad sales market, with Google and Facebook emerging as
-duopolists who made more money every year from advertising while paying less
-and less of it to the publishers whose work the ads appeared
-alongside. Monopolism created a buyer’s market for ad inventory with
-Facebook and Google acting as gatekeepers.
- </p><p>
- Paid services continue to exist alongside free ones, and often it is these
-paid services — anxious to prevent people from bypassing their paywalls or
-sharing paid media with freeloaders — that exert the most control over their
-customers. Apple’s iTunes and App Stores are paid services, but to maximize
-their profitability, Apple has to lock its platforms so that third parties
-can’t make compatible software without permission. These locks allow the
-company to exercise both editorial control (enabling it to exclude <a class="ulink" href="https://ncac.org/news/blog/does-apples-strict-app-store-content-policy-limit-freedom-of-expression" target="_top">controversial
-political material</a>) and technological control, including control
-over who can repair the devices it makes. If we’re worried that ad-supported
-products deprive people of their right to self-determination by using
-persuasion techniques to nudge their purchase decisions a few degrees in one
-direction or the other, then the near-total control a single company holds
-over the decision of who gets to sell you software, parts, and service for
-your iPhone should have us very worried indeed.
- </p><p>
- We shouldn’t just be concerned about payment and control: The idea that
-paying will improve discourse is also dangerously wrong. The poor success
-rate of targeted advertising means that the platforms have to incentivize
-you to <span class="quote">«<span class="quote">engage</span>»</span> with posts at extremely high levels to generate
-enough pageviews to safeguard their profits. As discussed earlier, to
-increase engagement, platforms like Facebook use machine learning to guess
-which messages will be most inflammatory and make a point of shoving those
-into your eyeballs at every turn so that you will hate-click and argue with
-people.
+ I dag er det vanlig å tro at bruk av frie, annonsestøttede medier var den
+opprinnelige synden til overvåkingskapitalismen. Begrunnelsen er at
+selskapene som tok betalt for tilgang ikke kunne <span class="quote">«<span class="quote">konkurrere med
+gratis tilgang</span>»</span>, og så ble de drevet ut av virksomhet. Konkurrentene
+deres med annonsestøtte åpnet i mellomtiden brukernes data i et forsøk på å
+forbedre annonsemålrettingen og tjene mer penger, og tydde deretter til den
+mest ytterliggående taktikken for å generere klikk på disse annonsene. Hvis
+vi bare ville betale for media igjen, ville vi ha en bedre, mer ansvarlig,
+en mer edru diskurs som ville være bedre for demokratiet.
+ </p><p>
+ Men nedbrytningen av nyhetsprodukter kom lenge før ankomsten av
+annonsestøttede nettnyheter. Lenge før avisene var på nettet, hadde slapp
+antitrusthåndhevelse åpnet døren for hittil ukjente bølger av konsolidering
+og sammenrullinger av redaksjoner. Rivaliserende aviser ble slått sammen,
+journalister og annonseselgere ble permittert, fysiske anlegg ble solgt og
+leid tilbake, slik at selskapene ble lastet opp med gjeld ved girede oppkjøp
+og påfølgende profittuttak til de nye eierne. Med andre ord, det var ikke
+bare endringer i det klassifiserte reklamemarkedet, som lenge ble holdt for
+å være den primære driveren i nedgangen for den tradisjonelle redaksjonen,
+som gjorde nyhetsselskaper ute av stand til å tilpasse seg Internettet - det
+var monopolisme.
+ </p><p>
+ Så, når nyhetsselskaper <span class="emphasis"><em>kom</em></span> på nettet, falt
+annonseinntektene de disponerte selv som antall Internett-brukere (og dermed
+potensielle lesere på nettet) økte. Dette skiftet var en funksjon av
+konsolidering i annonsesalgsmarkedet, med Google og Facebook dukker opp som
+duopolister, som sammen tjente mer penger hvert år fra reklame mens du
+betaler mindre og mindre av det til utgiverne, hvis arbeid annonsene ble
+viset sammen med. Monopoldannelsen ga en kjøpers marked for en annonsemengde
+med Facebook og Google som portvoktere.
+ </p><p>
+ Betalte tjenester fortsetter å eksistere sammen med gratis, og ofte er det
+disse betalte tjenestene ivrige etter å hindre folk omgår deres
+betalingsmurer eller å dele betalte medier med gratispassasjerer - som
+utøver mest kontroll over sine kunder. Apples iTunes- og App Stores er
+betalte tjenester, men for å maksimere lønnsomheten låser Apple plattformene
+sine slik at tredjeparter ikke kan lage kompatibel programvare uten
+tillatelse. Disse låsene gjør det mulig for selskapet å utøve både
+redaksjonell kontroll (slik at det kan ekskludere <a class="ulink" href="https://ncac.org/news/blog/does-apples-strict-app-store-content-policy-limit-freedom-of-expression" target="_top">kontroversielt
+politisk materiale</a>) og teknologisk kontroll, inkludert kontroll over
+hvem som kan reparere enhetene det lager. Hvis vi er bekymret for at
+annonsestøttede produkter frarøver folk sin rett til selvbestemmelse ved å
+bruke overtalelsesteknikker for å dytte kjøpsbeslutningene noen få grader i
+den ene eller den andre retningen, bør den nesten totale kontrollen et
+enkelt selskap har over beslutningen om hvem som får selge deg programvare,
+deler og service for iPhone, faktisk gjøre oss veldig bekymret.
+ </p><p>
+ Vi bør ikke bare være bekymret for betaling og kontroll: Ideen om at
+betaling vil forbedre diskursen er også farlig feil. Den dårlige
+suksessraten for målrettet annonsering betyr at plattformene må gi deg
+intensivere deg til <span class="quote">«<span class="quote"> å engasjere deg </span>»</span> med innlegg på ekstremt
+høye nivåer for å generere nok sidevisninger for å sikre fortjenesten. Som
+diskutert tidligere, for å øke engasjementet, bruker plattformer som
+Facebook maskinlæring til å gjette hvilke meldinger som vil være mest
+opphissende, og gjør et poeng av å skyve dem inn i øynene dine i hver sving,
+slik at du vil hate-klikke og argumentere med folk.
projects / text-destroy-surveillance.git / commitdiff