Londons tog og busser som et eksempel.
Det digitale betalingskortsystemet til kollektivtransportsystemet i London
-registrerer sentralt turene med hvilket Oyster- eller bank-kort som har
-betalt for dem. Når en passasjer fyller opp kortet digitalt, knytter
+lagrer om hver tur sentralt hvilket hvilket reisekort eller bank-kort som
+har betalt for reisen. Når en passasjer fyller opp kortet digitalt, knytter
systemet kortet til passasjerens identitet. I sum gir dette total
overvåkning.
Jeg antar at kollektivtransportsystemet kan forsvare denne praksisen i tråd
med GDPR-reglene. Mitt forslag, derimot, vil kreve at systemet slutter å
-spore hvem som drar hvor. Kortets grunnleggende funksjon er å betale for
-transport. Dette kan gjøres uten å sentralisere disse opplysningene, så
+spore hvem som drar hvor. Reisekortets grunnleggende funksjon er å betale
+for transport. Dette kan gjøres uten å sentralisere disse opplysningene, så
transportsystemet må dermed slutte med dette. Når det aksepteres digitale
betalinger, bør det gå igjennom et anonymt betalingssystem.
GDPR legger (i noen tilfeller) mye i å kreve brukeres samtykke til
innsamling av opplysninger om dem, men det er ikke mye til
-hjelp. Systemdesignere har blitt eksperter på produksjon av samtykke
+hjelp. Systemdesignere har blitt eksperter på fabrikering av samtykke
(«Manufacturing Consent», for å gjenbruke Noam Chomskys uttrykk). De fleste
brukere godtar vilkårene til et nettsted uten å lese dem. Et selskap som
[krevde](https://www.theguardian.com/technology/2014/sep/29/londoners-wi-fi-security-herod-clause)