--- /dev/null
+Fra Skeptical Inquirer, høsten 1989, vol. 14, no. 1, s. 35-44
+
+Relativt galt
+
+Av Isaac Asimov. Oversatt til bokmål av Petter Reinholdtsen og Asbjørn
+Dyrendal.
+
+Jeg fikk et brev her om dagen. Det var håndskrevet, med en knotete
+håndskrift som gjorde det vanskelig å lese. Jeg forsøkte uansett å forstå
+hva som sto der i tilfelle det skulle vise seg å være noe viktig. I den
+første setningen forklarte forfatteren at han studerte fordypningsfag i
+engelsk litteratur men følte at han trengte å lære meg naturvitenskap. (Jeg
+sukket litt, da jeg kjenner svært få engelskstudenter som kan nok til å lære
+meg naturvitenskap. Men jeg vet godt at omfanget av alt jeg ikke vet er
+enormt, og jeg er klar til å lære så mye jeg kan fra hvem det skal være, så
+jeg fortsatte å lese.)
+
+Det så ut til at jeg i et av mine utallige essay hadde gitt uttrykk for en
+viss glede over å leve i et århundre hvor vi endelig hadde fått grunnlaget
+for universet riktig.
+
+Jeg gikk ikke i detaljer, men det jeg mente var at vi nå kjenner de
+grunnleggende reglene som styrer universet og hvordan gravitasjonen for
+mesteparten virker sammen, slik relativitetsteorien utarbeidet mellom 1905
+og 1916 viser. Vi kjenner også til de grunnleggende reglene som styrer
+subatomære partikler og deres forhold til hverandre, da disse er svært godt
+beskrevet av kvanteteorien som ble utarbeidet mellom 1900 og 1930. I
+tillegg har vi funnet ut at galakser og galakshoper er de grunnleggende
+enhetene som utgjør det fysiske universet, noe vi oppdaget mellom 1920 og
+1930.
+
+Alle disse, ser du, er oppdagelser fra det tyvende århundre.
+
+Etter at den unge litteraturviteren hadde sitert meg, fortsatte han med å
+belære meg om det faktum at i hvert århundre hadde folk trodd de endelig
+hadde forstått universet, og i hvert eneste århundre hadde det vist seg at
+de tok feil. Konklusjonen er at det eneste vi kan si om vår modere
+«kunnskap» er at den garantert er feil. Den unge mannen ga deretter sin
+støtte til et sitat fra Sokrates, som hadde kommet med en kommentar da han
+ble kjent med at oraklet i Delfi hadde erklært at han var den viseste mann i
+Hellas. «Hvis jeg er den viseste mann», sa Sokrates, «så er det kun på grunn
+av at jeg alene vet at jeg intet vet.» Implikasjonen var at jeg var svært
+tåpelig som innbilte meg at jeg viste en hel masse.
+
+Jeg svarte ham slik: «Da folk tenkte at jorden var flat, John, så tok de
+feil. Da folk tenkte at jorden var sfærisk, så tok de feil. Men hvis du
+tror at det å tenke at jorden er sfærisk er like galt som å tenke at jorda
+er flat, så er ditt syn mer feil enn begge to til sammen.»
+
+Du forstår, det grunnleggende problemet er at folk tenker at «riktig» og
+«galt» er absolutter. Alt alt som ikke er perfekt og fullstendig riktig er
+fullstendig og likeverdig galt.
+
+Jeg tror derimot ikke at det er slik. For meg virker det som om riktig og
+feil er konsept med uskarpe grenser, og jeg vil bruke denne teksten til å
+forklare hvorfor jeg mener dette.
+
+Når min venn litteraturviteren forteller meg at naturvitenskapsfolk i hvert
+århundre har tenkt at de har forstått universet og alltid tatt feil, så
+ønsker jeg å vite hvor feil tok de? Har de alltid tatt like mye feil? La
+oss se på et eksempel.
+
+I sivilisasjonens tidlige dager, var den generelle forståelsen at jorda var
+flat. Det kom ikke av at folk var dumme, eller av at de var bestemt på å
+tro på rare ting. De opplevde at den var flat basert på klare indisier.
+Det var ikke et enkelt spørsmål om «det er slik den ser ut», da jorden jo
+ikke ser flat ut. Den er jo kaotisk humpete, med hauger, daler,
+steinrøyser, klipper og så videre.
+
+Selvsagt er det sletter der, i begrensede områder, jordens overflate ser
+ganske flat ut. En av disse slettene er i Tigris-Eufrat-området, hvor den
+første historiske sivilisasjon (en med skriftspråk) utviklet seg, den
+sumeriske.
+
+Kanskje var det slettens utseende som fikk smarte sunmerere til å akseptere
+generaliseringen om at jorden var flat; at om du, på et eller annet vis
+jevnet ut alle høyder og daler, så ville du stå igjen med noe flatt. At
+strekninger med vann, som dammer og innsjøer, så ganske flate ut på stille
+dager kan ha bidratt til idéen.
+
+En annen måte å se på det er å spørre seg hva «krumningen» for jordens
+overflate er. Over en betydelig avstand, hvor mye avviker overflaten (i
+gjennomsnitt) fra perfekt flathet. Jorden er flat-teorien ville få det til
+å se ut som om overflaten ikke avviker fra flathet i det hele tatt, dvs. at
+dens «krumning» er 0 per kilometer.
+
+I dag lærer vi naturligvis at flat jord-teorien er feil. At den er helt
+feil, forferdelig feil, uten tvil. Men den er ikke det. Krumningen på
+jorden er nesten 0 per kilometer, så selv om flat jord-teorien e feil, så er
+den jo også nesten riktig. Det er årsaken til at teorien holdt ut så lenge.
+
+Det var grunner, helt klart, som gjorde flat jord-teorien lite
+tilfredstillende og, rundt 350 f.kr., oppsummerte den greske filosofen
+Aristoteles dem. For det første, så forsvinner noen stjerner forbi den
+*sørlige horisonten* når en reiser nordover, og forbi den *nordlige
+horisonten* når en reiser sørover. For det andre er jordens skygge på månen
+under en måneformørkelse alltid en del av en sirkel. For det tredje ser en
+her på jorda at skroget på skip forsvinner først når de seiler over
+horisonten, uansett hvilken retning de seiler.
+
+Alle disse tre observasjonene kunne ikke forklares på fornuftig vis hvis
+jordens overflate var flat, men kunne forklares ved å anta at jorden var en
+kule.
+
+I tillegg trodde Aristoteles at all solid materie har en tendens til å
+bevege seg mot et felles senter, og hvis all solid materie gjorde dette
+ville den ende opp som en kule. Et gitt volum med masse vil, i snitt, være
+nærmere et felles senter hvis den utgjør en kule enn hvis den utgjør en
+hvilken som helst annen form.
+
+Omtrent et århundre etter Aristoteles la den greske filosofen Eratosthenes
+merke til at solen kastet skygge med ulik lengde på ulike lengdegrader (alle
+skygger ville ha samme lengde hvis jordens overflate var flat). Fra
+forskjellen i skyggelengde kalkulerte han størrelsen på jordens kule og fant
+ut at den var 40 000 km i omkrets.
+
+Krumningen på en slik kule er omtrent 0.000078 pr. kilometer, en verdi som
+du kan se er veldig nær 0 pr. kilometer, og en som ikke er enkel å måle med
+de teknikkene som var tilgjengelig i historisk tid. Den ørlille forskjellen
+mellom 0 og 0.000078 forklarer hvorfor det tok så lang tid å komme fra en
+flat jord til en kulerund jord.
+
+Merk at selv en ørliten forskjell, som den mellom 0 og 0.000078, kan være
+ekstremt viktig. Forskjellen summeres opp. Jorden kan overhode ikke
+kartlegges nøyaktig over store områder hvis forskjellen ikke tas hensyn til
+og uten at jorden anses å være en kule i stedet for en flat overflate.
+Lange sjøreiser kan ikke gjennomføres med en rimelig måte å finne ut hvor en
+er på havet uten at en tar hensyn til at jorden er kulerundt i stedet for
+flat.
+
+I tillegg leder en flat jord til muligheten for en uendelig jord, eller
+eksistensen av en «kant» på overflaten. En kulerund jord, derimot, fører
+til en jord som er både uten kant og ikke uendelig. Og det er sistnevnte
+antagelse som er konsistent med alle senere observasjoner.
+
+Så selv om flat jord-teorien bare er litt feil, og bør, når alt kommer til
+alt, gi anerkjennelse til de som kom opp med den, så er den feil nok til å
+forkastes til fordel for teorien om en sfærisk jord.
+
+Men er virkelig jorden en kule?
+
+Nei, den er ikke en kule, ikke i matematisk forstand. En kule har visse
+matematiske egenskaper - for eksempel har alle diametre (dvs. alle rette
+linjer som går fra et punkt på overflaten, gjennom sentrum, til et annet
+punkt på overflaten) samme lengde.
+
+Dette er derimot ikke riktig for jorden. Forskjellige diametre gjennom
+jorden har ulik lengde.
+
+Hvorfra fikk folk ideen om at jorden ikke var en ekte kule? I starten hadde
+solen og månen omriss som var perfekte sirkler i henhold til
+målebegresningene da teleskopet ble tatt i bruk. Dette er konsistent med
+antagelsen om at formen til solen og månen er perfekte kuler.
+
+Men da Jupiter og Saturn ble observert med teleskop for første gang, ble det
+raskt åpenbart at omrisset av disse planetene ikke var sirkler, men helt
+klart ellipser. Dette betød at Jupiter og Saturn ikke var ekte kuler.
+
+I slutten av det syttende århundre viste Isaac Newton at et massivt legeme
+ville ta form av en kule når gravitasjonskreftene virket på den (slik
+Aristoteles hadde argumentert), men kun hvis det ikke roterte. Hvis det
+roterte ville en sentrifugaleffekt finne sted som ville løfte legemets masse
+mot gravitasjonen og denne effekten ville være større jo nærmere ekvator en
+kom. Effekten ville være større jo raskere det runde objektet roterte, og
+både Jupiter og Saturn roterer helt klart veldig raskt.
+
+Jorden roterte mye saktere enn Jupiter og Saturn, slik at effekten ville
+være mindre men fortsatt til stede. Reelle målinger av krumningen til
+jorden ble gjennomført i det attende århundret og en fant at Newton hadde
+rett.
+
+Med andre ord, jorden buler ved ekvator og er flat ved polene. Den er en
+«flatklemt sfæroide» i stedet for en kule. Dette betyr at de forskjellige
+diametrene til jorda har ulik lengde. De lengste diameterene er de som
+strekker seg fra ekvator til motsatt endre av ekvator. Denne «ekvatoriske
+diameteren» er 12 755 kilometer. Den korteste diameteren er fra nordpolen
+til sydpolen og denne «polare diameteren» er 12 711 kilometer.
+
+Differansen mellom den lengste og den korteste diameteren er 44 kilometer,
+og det betyr at «*utdrattheten*» for jorden (dets avvik fra en ekte kule) er
+44/12755 eller 0.0034. Det utgjør 1/3 av 1 prosent.
+
+To put it another way, on a flat surface, curvature is 0 per mile
+everywhere. On the earth's spherical surface, curvature is 0.000126 per mile
+everywhere (or 8 inches per mile). On the earth's oblate spheroidal surface,
+the curvature varies from 7.973 inches to the mile to 8.027 inches to the
+mile.
+
+Korreksjonen når en går fra kuleform til flate sfæroider er mye mindre enn
+når en går fra flat til kuleform. Dermed, selv om påstanden om at jorden er
+en kule er feil, strengt tatt, så er det ikke like feil som påstanden om at
+jorden er flat.
+
+Selv forståelsen av at jorden er en flatklemt sfæroide er strengt tatt
+feil. Da satelitten Vanguard I ble satt i bane rundt jorden i 1958, klarte
+den å måle lokal gravitasjonstiltrekning på jorden -- og dermed dens form --
+med større presisjon enn noen gang tidligere. Det viste seg at den
+ekvatorianske bulen sør for ekvator hadde litt mer bul enn bulen nord for
+ekvator, og at havnivået ved sørpolen var litt nærmere jordens sentrum enn
+havnivået ved nordpolen.
+
+There seemed no other way of describing this than by saying the earth was
+pear-shaped, and at once many people decided that the earth was nothing like
+a sphere but was shaped like a Bartlett pear dangling in space. Actually,
+the pear-like deviation from oblate-spheroid perfect was a matter of yards
+rather than miles, and the adjustment of curvature was in the millionths of
+an inch per mile.
+
+In short, my English Lit friend, living in a mental world of absolute rights
+and wrongs, may be imagining that because all theories are wrong, the earth
+may be thought spherical now, but cubical next century, and a hollow
+icosahedron the next, and a doughnut shape the one after.
+
+Det som egentlig skjer er at når vitenskapsfolk har fått tak på et godt
+konsept er at de de gravis vil forbedre og utvide det med større og større
+*subtlety* etter hvert som måleinstrumentene blir bedre. Teorier er mer
+ufullstendige enn feil.
+
+Dette gjelder for mange andre tilfeller enn kun formen på jorden. Selv når
+en ny teori tilsynelatende representerer en revolusjon, så kommer den ut av
+små forbedringer. Hvis noe mer enn små forbedringer trengs, så ville ikke
+den gamle teorien ha vart så lenge.
+
+Copernicus endret fra et jordsentrisk planetsystem til et solsentrert
+system. Ved å gjøre dette byttet han fra noe som var åpenbart til noe som
+tilsynelatende var latterlig. Men det var derimot et spørsmål om å finne
+bedre måter å beregne planetenes bevegelser på himmelen, og til slutt ble
+den geosentriske teorien ganske enkelt forlatt. Det var nettopp på grunn av
+at den gamle teorien ga resultater som var rimelige gode etter
+målestandardene den gangen at den ble beholdt så lenge.
+
+Nok en gang, det er på grunn av at geologiske former på jorden ender seg så
+sakte og at levende ting på toppen av dem endrer seg så sakte at det først
+virket fornuftig å anta at det ikke var noen endring og at jorden og livet
+alltid hadde eksistert som de gjør i dag. Hvis det var tilfelle hadde det
+ikke noe å si om jorden og livet var milliarder av år gamle eller bare noen
+tusen. Tusener var enklere å forstå.
+
+Men når nøye observasjoner viste at jorden og livet endret seg med en
+hastighet som var svært liten men ikke null ble det klart at jorden og livet
+måtte være veldig gammel. Moderne geologi ble skapt, og det samme ble
+forståelsen av biologisk evolusjon.
+
+Hvis endringshastigheten var høyere ville geologi og evolusjon ha nådd sin
+moderte tilstand for lenge siden. Det er kun fordi forskjellen mellom
+endringshastigheten i et statisk univers og endringshastigheten i et univers
+i utvikling er mellom null og veldig nært null at kreasjonistene kan
+fortsette å spre tullet sitt.
+
+I og med at forbedringer av teorier blir mindre og mindre etter hvert betyr
+det at svært gamle teorier også må ha hatt tilstrekkelig rett til å føre til
+fremskritt. Fremskritt som ikke ble borte av påfølgende forbedringer.
+
+Grekerne introduserte for eksempel begrepene lengdegrad og breddegrad, og
+laget fornuftige kart over middelhavet, uten å ta hensyn til sfæriskiskhet,
+og vi bruker fortsatt lengdegrad og breddegrad i dag.
+
+Sumererne var antagelig de første til å etablere prinsippet om at planetenes
+bevegelser på himmelen var regelmessige og kunne forutsies. De fortsatte
+med å finne måter å gjøre dette selv om de antok at jorden var sentrum for
+universet. Målingene de gjorde har blitt enormt forbedret, men prinsippet
+består.
+
+Selvfølgelig kan teoriene vi har nå anses å være feil i den enkle
+betydningen av ordet som min engelske litteraturviterkorrepondent legger opp
+til, men i en mer sannferdig og subtil forståelse bør de bare anses som
+ufullstendige.
projects / text-relativity-of-wrong-asimov.git / commitdiff