-Congress has the power to promote the Progress of Science … by
-securing for limited Times to Authors … exclusive Right to their
-… Writings. …
-</p></blockquote></div><p>
-As I've described, this clause is unique within the power-granting clause of
-Article I, section 8 of our Constitution. Every other clause granting power
-to Congress simply says Congress has the power to do something—for
-example, to regulate <span class="quote">«<span class="quote">commerce among the several states</span>»</span> or
-<span class="quote">«<span class="quote">declare War.</span>»</span> But here, the <span class="quote">«<span class="quote">something</span>»</span> is
-something quite specific—to <span class="quote">«<span class="quote">promote …
-Progress</span>»</span>—through means that are also specific— by
-<span class="quote">«<span class="quote">securing</span>»</span> <span class="quote">«<span class="quote">exclusive Rights</span>»</span> (i.e., copyrights)
-<span class="quote">«<span class="quote">for limited Times.</span>»</span>
-</p><p>
-In the past forty years, Congress has gotten into the practice of extending
-existing terms of copyright protection. What puzzled me about this was, if
-Congress has the power to extend existing terms, then the Constitution's
-requirement that terms be <span class="quote">«<span class="quote">limited</span>»</span> will have no practical
-effect. If every time a copyright is about to expire, Congress has the power
-to extend its term, then Congress can achieve what the Constitution plainly
-forbids—perpetual terms <span class="quote">«<span class="quote">on the installment plan,</span>»</span> as
-Professor Peter Jaszi so nicely put it. <a class="indexterm" name="id3117632"></a>
-</p><p>
-As an academic, my first response was to hit the books. I remember sitting
-late at the office, scouring on-line databases for any serious consideration
-of the question. No one had ever challenged Congress's practice of extending
-existing terms. That failure may in part be why Congress seemed so
-untroubled in its habit. That, and the fact that the practice had become so
-lucrative for Congress. Congress knows that copyright owners will be willing
-to pay a great deal of money to see their copyright terms extended. And so
-Congress is quite happy to keep this gravy train going.
-</p><p>
-For this is the core of the corruption in our present system of
-government. <span class="quote">«<span class="quote">Corruption</span>»</span> not in the sense that representatives
-are bribed. Rather, <span class="quote">«<span class="quote">corruption</span>»</span> in the sense that the system
-induces the beneficiaries of Congress's acts to raise and give money to
-Congress to induce it to act. There's only so much time; there's only so
-much Congress can do. Why not limit its actions to those things it must
-do—and those things that pay? Extending copyright terms pays.
-</p><p>
-If that's not obvious to you, consider the following: Say you're one of the
-very few lucky copyright owners whose copyright continues to make money one
-hundred years after it was created. The Estate of Robert Frost is a good
-example. Frost died in 1963. His poetry continues to be extraordinarily
-valuable. Thus the Robert Frost estate benefits greatly from any extension
-of copyright, since no publisher would pay the estate any money if the poems
-Frost wrote could be published by anyone for free.
-</p><p>
-So imagine the Robert Frost estate is earning $100,000 a year from three of
-Frost's poems. And imagine the copyright for those poems is about to
-expire. You sit on the board of the Robert Frost estate. Your financial
-adviser comes to your board meeting with a very grim report:
-</p><p>
-
-<span class="quote">«<span class="quote">Next year,</span>»</span> the adviser announces, <span class="quote">«<span class="quote">our copyrights in
-works A, B, and C will expire. That means that after next year, we will no
-longer be receiving the annual royalty check of $100,000 from the publishers
-of those works.</span>»</span>
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">There's a proposal in Congress, however,</span>»</span> she continues,
-<span class="quote">«<span class="quote">that could change this. A few congressmen are floating a bill to
-extend the terms of copyright by twenty years. That bill would be
-extraordinarily valuable to us. So we should hope this bill passes.</span>»</span>
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">Hope?</span>»</span> a fellow board member says. <span class="quote">«<span class="quote">Can't we be doing
-something about it?</span>»</span>
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">Well, obviously, yes,</span>»</span> the adviser responds. <span class="quote">«<span class="quote">We could
-contribute to the campaigns of a number of representatives to try to assure
-that they support the bill.</span>»</span>
-</p><p>
-You hate politics. You hate contributing to campaigns. So you want to know
-whether this disgusting practice is worth it. <span class="quote">«<span class="quote">How much would we get
-if this extension were passed?</span>»</span> you ask the adviser. <span class="quote">«<span class="quote">How much
-is it worth?</span>»</span>
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">Well,</span>»</span> the adviser says, <span class="quote">«<span class="quote">if you're confident that you
-will continue to get at least $100,000 a year from these copyrights, and you
-use the `discount rate' that we use to evaluate estate investments (6
-percent), then this law would be worth $1,146,000 to the estate.</span>»</span>
-</p><p>
-You're a bit shocked by the number, but you quickly come to the correct
-conclusion:
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">So you're saying it would be worth it for us to pay more than
-$1,000,000 in campaign contributions if we were confident those
-contributions would assure that the bill was passed?</span>»</span>
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">Absolutely,</span>»</span> the adviser responds. <span class="quote">«<span class="quote">It is worth it to
-you to contribute up to the `present value' of the income you expect from
-these copyrights. Which for us means over $1,000,000.</span>»</span>
-</p><p>
-
-You quickly get the point—you as the member of the board and, I trust,
-you the reader. Each time copyrights are about to expire, every beneficiary
-in the position of the Robert Frost estate faces the same choice: If they
-can contribute to get a law passed to extend copyrights, they will benefit
-greatly from that extension. And so each time copyrights are about to
-expire, there is a massive amount of lobbying to get the copyright term
-extended.
-</p><p>
-Thus a congressional perpetual motion machine: So long as legislation can be
-bought (albeit indirectly), there will be all the incentive in the world to
-buy further extensions of copyright.
-</p><p>
-In the lobbying that led to the passage of the Sonny Bono Copyright Term
-Extension Act, this <span class="quote">«<span class="quote">theory</span>»</span> about incentives was proved
-real. Ten of the thirteen original sponsors of the act in the House received
-the maximum contribution from Disney's political action committee; in the
-Senate, eight of the twelve sponsors received contributions.<sup>[<a name="id3117826" href="#ftn.id3117826" class="footnote">181</a>]</sup> The RIAA and the MPAA are estimated to have spent
-over $1.5 million lobbying in the 1998 election cycle. They paid out more
-than $200,000 in campaign contributions.<sup>[<a name="id3117844" href="#ftn.id3117844" class="footnote">182</a>]</sup> Disney is estimated to have contributed more than $800,000 to
-reelection campaigns in the cycle.<sup>[<a name="id3117862" href="#ftn.id3117862" class="footnote">183</a>]</sup>
-
-</p><p>
-Constitutional law is not oblivious to the obvious. Or at least, it need not
-be. So when I was considering Eldred's complaint, this reality about the
-never-ending incentives to increase the copyright term was central to my
-thinking. In my view, a pragmatic court committed to interpreting and
-applying the Constitution of our framers would see that if Congress has the
-power to extend existing terms, then there would be no effective
-constitutional requirement that terms be <span class="quote">«<span class="quote">limited.</span>»</span> If they
-could extend it once, they would extend it again and again and again.
-</p><p>
-
-It was also my judgment that <span class="emphasis"><em>this</em></span> Supreme Court would
-not allow Congress to extend existing terms. As anyone close to the Supreme
-Court's work knows, this Court has increasingly restricted the power of
-Congress when it has viewed Congress's actions as exceeding the power
-granted to it by the Constitution. Among constitutional scholars, the most
-famous example of this trend was the Supreme Court's decision in 1995 to
-strike down a law that banned the possession of guns near schools.
-</p><p>
-Since 1937, the Supreme Court had interpreted Congress's granted powers very
-broadly; so, while the Constitution grants Congress the power to regulate
-only <span class="quote">«<span class="quote">commerce among the several states</span>»</span> (aka <span class="quote">«<span class="quote">interstate
-commerce</span>»</span>), the Supreme Court had interpreted that power to include
-the power to regulate any activity that merely affected interstate commerce.
-</p><p>
-As the economy grew, this standard increasingly meant that there was no
-limit to Congress's power to regulate, since just about every activity, when
-considered on a national scale, affects interstate commerce. A Constitution
-designed to limit Congress's power was instead interpreted to impose no
-limit.
-</p><a class="indexterm" name="id3117941"></a><p>
-The Supreme Court, under Chief Justice Rehnquist's command, changed that in
-<em class="citetitle">United States</em> v. <em class="citetitle">Lopez</em>. The
-government had argued that possessing guns near schools affected interstate
-commerce. Guns near schools increase crime, crime lowers property values,
-and so on. In the oral argument, the Chief Justice asked the government
-whether there was any activity that would not affect interstate commerce
-under the reasoning the government advanced. The government said there was
-not; if Congress says an activity affects interstate commerce, then that
-activity affects interstate commerce. The Supreme Court, the government
-said, was not in the position to second-guess Congress.
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">We pause to consider the implications of the government's
-arguments,</span>»</span> the Chief Justice wrote.<sup>[<a name="id3117974" href="#ftn.id3117974" class="footnote">184</a>]</sup> If anything Congress says is interstate commerce must therefore be
-considered interstate commerce, then there would be no limit to Congress's
-power. The decision in <em class="citetitle">Lopez</em> was reaffirmed five
-years later in <em class="citetitle">United States</em>
-v. <em class="citetitle">Morrison</em>.<sup>[<a name="id3118001" href="#ftn.id3118001" class="footnote">185</a>]</sup>
-</p><p>
-
-If a principle were at work here, then it should apply to the Progress
-Clause as much as the Commerce Clause.<sup>[<a name="id3118021" href="#ftn.id3118021" class="footnote">186</a>]</sup>
-And if it is applied to the Progress Clause, the principle should yield the
-conclusion that Congress can't extend an existing term. If Congress could
-extend an existing term, then there would be no <span class="quote">«<span class="quote">stopping
-point</span>»</span> to Congress's power over terms, though the Constitution
-expressly states that there is such a limit. Thus, the same principle
-applied to the power to grant copyrights should entail that Congress is not
-allowed to extend the term of existing copyrights.
-</p><p>
-<span class="emphasis"><em>If</em></span>, that is, the principle announced in
-<em class="citetitle">Lopez</em> stood for a principle. Many believed the
-decision in <em class="citetitle">Lopez</em> stood for politics—a
-conservative Supreme Court, which believed in states' rights, using its
-power over Congress to advance its own personal political preferences. But I
-rejected that view of the Supreme Court's decision. Indeed, shortly after
-the decision, I wrote an article demonstrating the <span class="quote">«<span class="quote">fidelity</span>»</span>
-in such an interpretation of the Constitution. The idea that the Supreme
-Court decides cases based upon its politics struck me as extraordinarily
-boring. I was not going to devote my life to teaching constitutional law if
-these nine Justices were going to be petty politicians.
-</p><p>
-Now let's pause for a moment to make sure we understand what the argument in
-<em class="citetitle">Eldred</em> was not about. By insisting on the
-Constitution's limits to copyright, obviously Eldred was not endorsing
-piracy. Indeed, in an obvious sense, he was fighting a kind of
-piracy—piracy of the public domain. When Robert Frost wrote his work
-and when Walt Disney created Mickey Mouse, the maximum copyright term was
-just fifty-six years. Because of interim changes, Frost and Disney had
-already enjoyed a seventy-five-year monopoly for their work. They had gotten
-the benefit of the bargain that the Constitution envisions: In exchange for
-a monopoly protected for fifty-six years, they created new work. But now
-these entities were using their power—expressed through the power of
-lobbyists' money—to get another twenty-year dollop of monopoly. That
-twenty-year dollop would be taken from the public domain. Eric Eldred was
-fighting a piracy that affects us all.
-</p><p>
-Some people view the public domain with contempt. In their brief before the
-Supreme Court, the Nashville Songwriters Association wrote that the public
-domain is nothing more than <span class="quote">«<span class="quote">legal piracy.</span>»</span><sup>[<a name="id3118112" href="#ftn.id3118112" class="footnote">187</a>]</sup> But it is not piracy when the law allows it; and in
-our constitutional system, our law requires it. Some may not like the
-Constitution's requirements, but that doesn't make the Constitution a
-pirate's charter. <a class="indexterm" name="id3118137"></a>
-</p><p>
-As we've seen, our constitutional system requires limits on copyright as a
-way to assure that copyright holders do not too heavily influence the
-development and distribution of our culture. Yet, as Eric Eldred discovered,
-we have set up a system that assures that copyright terms will be repeatedly
-extended, and extended, and extended. We have created the perfect storm for
-the public domain. Copyrights have not expired, and will not expire, so long
-as Congress is free to be bought to extend them again.
-</p><p>
-It is valuable copyrights that are responsible for terms being extended.
-Mickey Mouse and <span class="quote">«<span class="quote">Rhapsody in Blue.</span>»</span> These works are too
-valuable for copyright owners to ignore. But the real harm to our society
-from copyright extensions is not that Mickey Mouse remains Disney's. Forget
-Mickey Mouse. Forget Robert Frost. Forget all the works from the 1920s and
-1930s that have continuing commercial value. The real harm of term extension
-comes not from these famous works. The real harm is to the works that are
-not famous, not commercially exploited, and no longer available as a result.
-</p><p>
-If you look at the work created in the first twenty years (1923 to 1942)
-affected by the Sonny Bono Copyright Term Extension Act, 2 percent of that
-work has any continuing commercial value. It was the copyright holders for
-that 2 percent who pushed the CTEA through. But the law and its effect were
-not limited to that 2 percent. The law extended the terms of copyright
-generally.<sup>[<a name="id3118182" href="#ftn.id3118182" class="footnote">188</a>]</sup>
-
-</p><p>
-
-Think practically about the consequence of this extension—practically,
-as a businessperson, and not as a lawyer eager for more legal work. In 1930,
-10,047 books were published. In 2000, 174 of those books were still in
-print. Let's say you were Brewster Kahle, and you wanted to make available
-to the world in your iArchive project the remaining 9,873. What would you
-have to do?
-</p><a class="indexterm" name="id3118209"></a><p>
-Well, first, you'd have to determine which of the 9,873 books were still
-under copyright. That requires going to a library (these data are not
-on-line) and paging through tomes of books, cross-checking the titles and
-authors of the 9,873 books with the copyright registration and renewal
-records for works published in 1930. That will produce a list of books still
-under copyright.
-</p><p>
-Then for the books still under copyright, you would need to locate the
-current copyright owners. How would you do that?
-</p><p>
-Most people think that there must be a list of these copyright owners
-somewhere. Practical people think this way. How could there be thousands and
-thousands of government monopolies without there being at least a list?
-</p><p>
-But there is no list. There may be a name from 1930, and then in 1959, of
-the person who registered the copyright. But just think practically about
-how impossibly difficult it would be to track down thousands of such
-records—especially since the person who registered is not necessarily
-the current owner. And we're just talking about 1930!
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">But there isn't a list of who owns property generally,</span>»</span> the
-apologists for the system respond. <span class="quote">«<span class="quote">Why should there be a list of
-copyright owners?</span>»</span>
-</p><p>
-Well, actually, if you think about it, there <span class="emphasis"><em>are</em></span> plenty
-of lists of who owns what property. Think about deeds on houses, or titles
-to cars. And where there isn't a list, the code of real space is pretty
-good at suggesting who the owner of a bit of property is. (A swing set in
-your backyard is probably yours.) So formally or informally, we have a
-pretty good way to know who owns what tangible property.
-</p><p>
-
-So: You walk down a street and see a house. You can know who owns the house
-by looking it up in the courthouse registry. If you see a car, there is
-ordinarily a license plate that will link the owner to the car. If you see a
-bunch of children's toys sitting on the front lawn of a house, it's fairly
-easy to determine who owns the toys. And if you happen to see a baseball
-lying in a gutter on the side of the road, look around for a second for some
-kids playing ball. If you don't see any kids, then okay: Here's a bit of
-property whose owner we can't easily determine. It is the exception that
-proves the rule: that we ordinarily know quite well who owns what property.
-</p><p>
-Compare this story to intangible property. You go into a library. The
-library owns the books. But who owns the copyrights? As I've already
-described, there's no list of copyright owners. There are authors' names, of
-course, but their copyrights could have been assigned, or passed down in an
-estate like Grandma's old jewelry. To know who owns what, you would have to
-hire a private detective. The bottom line: The owner cannot easily be
-located. And in a regime like ours, in which it is a felony to use such
-property without the property owner's permission, the property isn't going
-to be used.
-</p><p>
-The consequence with respect to old books is that they won't be digitized,
-and hence will simply rot away on shelves. But the consequence for other
-creative works is much more dire.
-</p><a class="indexterm" name="idxageemichael"></a><a class="indexterm" name="id3118339"></a><a class="indexterm" name="id3118346"></a><p>
-Consider the story of Michael Agee, chairman of Hal Roach Studios, which
-owns the copyrights for the Laurel and Hardy films. Agee is a direct
-beneficiary of the Bono Act. The Laurel and Hardy films were made between
-1921 and 1951. Only one of these films, <em class="citetitle">The Lucky
-Dog</em>, is currently out of copyright. But for the CTEA, films made
-after 1923 would have begun entering the public domain. Because Agee
-controls the exclusive rights for these popular films, he makes a great deal
-of money. According to one estimate, <span class="quote">«<span class="quote">Roach has sold about 60,000
-videocassettes and 50,000 DVDs of the duo's silent
-films.</span>»</span><sup>[<a name="id3118370" href="#ftn.id3118370" class="footnote">189</a>]</sup> <a class="indexterm" name="id3118392"></a>
-</p><p>
-Yet Agee opposed the CTEA. His reasons demonstrate a rare virtue in this
-culture: selflessness. He argued in a brief before the Supreme Court that
-the Sonny Bono Copyright Term Extension Act will, if left standing, destroy
-a whole generation of American film.
-</p><p>
-
-His argument is straightforward. A tiny fraction of this work has any
-continuing commercial value. The rest—to the extent it survives at
-all—sits in vaults gathering dust. It may be that some of this work
-not now commercially valuable will be deemed to be valuable by the owners of
-the vaults. For this to occur, however, the commercial benefit from the work
-must exceed the costs of making the work available for distribution.
-</p><p>
-We can't know the benefits, but we do know a lot about the costs. For most
-of the history of film, the costs of restoring film were very high; digital
-technology has lowered these costs substantially. While it cost more than
-$10,000 to restore a ninety-minute black-and-white film in 1993, it can now
-cost as little as $100 to digitize one hour of mm film.<sup>[<a name="id3118429" href="#ftn.id3118429" class="footnote">190</a>]</sup>
-
-</p><p>
-Restoration technology is not the only cost, nor the most important.
-Lawyers, too, are a cost, and increasingly, a very important one. In
-addition to preserving the film, a distributor needs to secure the rights.
-And to secure the rights for a film that is under copyright, you need to
-locate the copyright owner.
-</p><p>
-Or more accurately, <span class="emphasis"><em>owners</em></span>. As we've seen, there isn't
-only a single copyright associated with a film; there are many. There isn't
-a single person whom you can contact about those copyrights; there are as
-many as can hold the rights, which turns out to be an extremely large
-number. Thus the costs of clearing the rights to these films is
-exceptionally high.
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">But can't you just restore the film, distribute it, and then pay the
-copyright owner when she shows up?</span>»</span> Sure, if you want to commit a
-felony. And even if you're not worried about committing a felony, when she
-does show up, she'll have the right to sue you for all the profits you have
-made. So, if you're successful, you can be fairly confident you'll be
-getting a call from someone's lawyer. And if you're not successful, you
-won't make enough to cover the costs of your own lawyer. Either way, you
-have to talk to a lawyer. And as is too often the case, saying you have to
-talk to a lawyer is the same as saying you won't make any money.
-</p><p>
-
-For some films, the benefit of releasing the film may well exceed these
-costs. But for the vast majority of them, there is no way the benefit would
-outweigh the legal costs. Thus, for the vast majority of old films, Agee
-argued, the film will not be restored and distributed until the copyright
-expires.
-</p><a class="indexterm" name="id3118506"></a><p>
-But by the time the copyright for these films expires, the film will have
-expired. These films were produced on nitrate-based stock, and nitrate stock
-dissolves over time. They will be gone, and the metal canisters in which
-they are now stored will be filled with nothing more than dust.
-</p><p>
-Of all the creative work produced by humans anywhere, a tiny fraction has
-continuing commercial value. For that tiny fraction, the copyright is a
-crucially important legal device. For that tiny fraction, the copyright
-creates incentives to produce and distribute the creative work. For that
-tiny fraction, the copyright acts as an <span class="quote">«<span class="quote">engine of free
-expression.</span>»</span>
-</p><p>
-But even for that tiny fraction, the actual time during which the creative
-work has a commercial life is extremely short. As I've indicated, most books
-go out of print within one year. The same is true of music and
-film. Commercial culture is sharklike. It must keep moving. And when a
-creative work falls out of favor with the commercial distributors, the
-commercial life ends.
-</p><p>
-Yet that doesn't mean the life of the creative work ends. We don't keep
-libraries of books in order to compete with Barnes & Noble, and we don't
-have archives of films because we expect people to choose between spending
-Friday night watching new movies and spending Friday night watching a 1930
-news documentary. The noncommercial life of culture is important and
-valuable—for entertainment but also, and more importantly, for
-knowledge. To understand who we are, and where we came from, and how we have
-made the mistakes that we have, we need to have access to this history.
-</p><p>
-
-Copyrights in this context do not drive an engine of free expression. In
-this context, there is no need for an exclusive right. Copyrights in this
-context do no good.
-</p><p>
-Yet, for most of our history, they also did little harm. For most of our
-history, when a work ended its commercial life, there was no
-<span class="emphasis"><em>copyright-related use</em></span> that would be inhibited by an
-exclusive right. When a book went out of print, you could not buy it from a
-publisher. But you could still buy it from a used book store, and when a
-used book store sells it, in America, at least, there is no need to pay the
-copyright owner anything. Thus, the ordinary use of a book after its
-commercial life ended was a use that was independent of copyright law.
-</p><p>
-The same was effectively true of film. Because the costs of restoring a
-film—the real economic costs, not the lawyer costs—were so high,
-it was never at all feasible to preserve or restore film. Like the remains
-of a great dinner, when it's over, it's over. Once a film passed out of its
-commercial life, it may have been archived for a bit, but that was the end
-of its life so long as the market didn't have more to offer.
-</p><p>
-In other words, though copyright has been relatively short for most of our
-history, long copyrights wouldn't have mattered for the works that lost
-their commercial value. Long copyrights for these works would not have
-interfered with anything.
-</p><p>
-But this situation has now changed.
-</p><a class="indexterm" name="idxarchivesdigital2"></a><p>
-One crucially important consequence of the emergence of digital technologies
-is to enable the archive that Brewster Kahle dreams of. Digital
-technologies now make it possible to preserve and give access to all sorts
-of knowledge. Once a book goes out of print, we can now imagine digitizing
-it and making it available to everyone, forever. Once a film goes out of
-distribution, we could digitize it and make it available to everyone,
-forever. Digital technologies give new life to copyrighted material after it
-passes out of its commercial life. It is now possible to preserve and assure
-universal access to this knowledge and culture, whereas before it was not.
-</p><p>
-
-
-And now copyright law does get in the way. Every step of producing this
-digital archive of our culture infringes on the exclusive right of
-copyright. To digitize a book is to copy it. To do that requires permission
-of the copyright owner. The same with music, film, or any other aspect of
-our culture protected by copyright. The effort to make these things
-available to history, or to researchers, or to those who just want to
-explore, is now inhibited by a set of rules that were written for a
-radically different context.
-</p><p>
-Here is the core of the harm that comes from extending terms: Now that
-technology enables us to rebuild the library of Alexandria, the law gets in
-the way. And it doesn't get in the way for any useful
-<span class="emphasis"><em>copyright</em></span> purpose, for the purpose of copyright is to
-enable the commercial market that spreads culture. No, we are talking about
-culture after it has lived its commercial life. In this context, copyright
-is serving no purpose <span class="emphasis"><em>at all</em></span> related to the spread of
-knowledge. In this context, copyright is not an engine of free
-expression. Copyright is a brake.
-</p><p>
-You may well ask, <span class="quote">«<span class="quote">But if digital technologies lower the costs for
-Brewster Kahle, then they will lower the costs for Random House, too. So
-won't Random House do as well as Brewster Kahle in spreading culture
-widely?</span>»</span>
-</p><p>
-Maybe. Someday. But there is absolutely no evidence to suggest that
-publishers would be as complete as libraries. If Barnes & Noble offered
-to lend books from its stores for a low price, would that eliminate the need
-for libraries? Only if you think that the only role of a library is to serve
-what <span class="quote">«<span class="quote">the market</span>»</span> would demand. But if you think the role of a
-library is bigger than this—if you think its role is to archive
-culture, whether there's a demand for any particular bit of that culture or
-not—then we can't count on the commercial market to do our library
-work for us.
-</p><a class="indexterm" name="id3118694"></a><p>
-I would be the first to agree that it should do as much as it can: We should
-rely upon the market as much as possible to spread and enable culture. My
-message is absolutely not antimarket. But where we see the market is not
-doing the job, then we should allow nonmarket forces the freedom to fill the
-gaps. As one researcher calculated for American culture, 94 percent of the
-films, books, and music produced between and 1946 is not commercially
-available. However much you love the commercial market, if access is a
-value, then 6 percent is a failure to provide that value.<sup>[<a name="id3118720" href="#ftn.id3118720" class="footnote">191</a>]</sup>
-
-</p><p>
-In January 1999, we filed a lawsuit on Eric Eldred's behalf in federal
-district court in Washington, D.C., asking the court to declare the Sonny
-Bono Copyright Term Extension Act unconstitutional. The two central claims
-that we made were (1) that extending existing terms violated the
-Constitution's <span class="quote">«<span class="quote">limited Times</span>»</span> requirement, and (2) that
-extending terms by another twenty years violated the First Amendment.
-</p><p>
-The district court dismissed our claims without even hearing an argument. A
-panel of the Court of Appeals for the D.C. Circuit also dismissed our
-claims, though after hearing an extensive argument. But that decision at
-least had a dissent, by one of the most conservative judges on that
-court. That dissent gave our claims life.
-</p><p>
-Judge David Sentelle said the CTEA violated the requirement that copyrights
-be for <span class="quote">«<span class="quote">limited Times</span>»</span> only. His argument was as elegant as it
-was simple: If Congress can extend existing terms, then there is no
-<span class="quote">«<span class="quote">stopping point</span>»</span> to Congress's power under the Copyright
-Clause. The power to extend existing terms means Congress is not required to
-grant terms that are <span class="quote">«<span class="quote">limited.</span>»</span> Thus, Judge Sentelle argued,
-the court had to interpret the term <span class="quote">«<span class="quote">limited Times</span>»</span> to give it
-meaning. And the best interpretation, Judge Sentelle argued, would be to
-deny Congress the power to extend existing terms.
-</p><p>
-We asked the Court of Appeals for the D.C. Circuit as a whole to hear the
-case. Cases are ordinarily heard in panels of three, except for important
-cases or cases that raise issues specific to the circuit as a whole, where
-the court will sit <span class="quote">«<span class="quote">en banc</span>»</span> to hear the case.
-</p><a class="indexterm" name="id3118799"></a><p>
-
-The Court of Appeals rejected our request to hear the case en banc. This
-time, Judge Sentelle was joined by the most liberal member of the
-D.C. Circuit, Judge David Tatel. Both the most conservative and the most
-liberal judges in the D.C. Circuit believed Congress had overstepped its
-bounds.
-</p><p>
-It was here that most expected Eldred v. Ashcroft would die, for the Supreme
-Court rarely reviews any decision by a court of appeals. (It hears about one
-hundred cases a year, out of more than five thousand appeals.) And it
-practically never reviews a decision that upholds a statute when no other
-court has yet reviewed the statute.
-</p><p>
-But in February 2002, the Supreme Court surprised the world by granting our
-petition to review the D.C. Circuit opinion. Argument was set for October of
-2002. The summer would be spent writing briefs and preparing for argument.
-</p><p>
-It is over a year later as I write these words. It is still astonishingly
-hard. If you know anything at all about this story, you know that we lost
-the appeal. And if you know something more than just the minimum, you
-probably think there was no way this case could have been won. After our
-defeat, I received literally thousands of missives by well-wishers and
-supporters, thanking me for my work on behalf of this noble but doomed
-cause. And none from this pile was more significant to me than the e-mail
-from my client, Eric Eldred.
-</p><p>
-Men min klient og disse vennene tok feil. Denne saken kunne vært vunnet. Det
-burde ha vært vunnet. Og uansett hvor hardt jeg prøver å fortelle den
-historien til meg selv, kan jeg aldri unnslippe troen på at det er min feil
-at vi ikke vant.
-</p><a class="indexterm" name="id3118856"></a><p>
-
-Feil ble gjort tidlig, skjønt den ble først åpenbart på slutten. Vår sak
-hadde støtte hos en ekstraordinær advokat, Geoffrey Stewart, helt fra
-starten, og hos advokatfirmaet hadde han flyttet til, Jones, Day, Reavis og
-Pogue. Jones Day mottok mye press fra sine opphavsrettsbeskyttende klienter
-på grunn av sin støtte til oss. De ignorert dette presset (noe veldig få
-advokatfirmaer noen sinne ville gjøre), og ga alt de hadde gjennom hele
-saken.
-</p><a class="indexterm" name="id3118878"></a><a class="indexterm" name="id3118884"></a><a class="indexterm" name="id3118891"></a><p>
-Det var tre viktige advokater på saken fra Jones DaY. Geoff Stewart var den
-først, men siden ble Dan Bromberg og Don Ayer ganske involvert. Bromberg og
-Ayer spesielt hadde en felles oppfatning om hvordan denne saken ville bli
+Kongressen har myndighet til å fremme utviklingen av vitenskap… ved å
+sikre forfattere, i et begrenset tidsrom, … eksklusive rettigheter
+til sine … skrifter. …
+</p></blockquote></div><a class="indexterm" name="idp67494160"></a><p>
+Som jeg har beskrevet, er denne bestemmelsen unik innenfor bestemmelsene som
+deler ut myndighet i artikkel I, seksjon 8, av Grunnloven vår. Alle de
+andre bestemmelsene deler ut myndighet til Kongressen ved å ganske enkelt si
+at Kongressen har myndighet til å gjøre noe – for eksempel til å
+regulere <span class="quote">«<span class="quote">handel mellom flere stater</span>»</span> eller <span class="quote">«<span class="quote">erklære
+krig.</span>»</span> Men her er dette <span class="quote">«<span class="quote">noe</span>»</span> ganske spesifikt –
+å <span class="quote">«<span class="quote">fremme utviklingen</span>»</span> – gjennom virkemidler som også er
+ganske spesifikke – ved å <span class="quote">«<span class="quote">sikre</span>»</span> <span class="quote">«<span class="quote">eksklusive
+rettigheter</span>»</span> (det vil si opphavsretten) <span class="quote">«<span class="quote">i et begrenset
+tidsrom.</span>»</span>
+</p><a class="indexterm" name="idp67499584"></a><a class="indexterm" name="idp67500976"></a><a class="indexterm" name="idp67502240"></a><a class="indexterm" name="idp67503616"></a><p>
+
+I de siste førti årene har Kongressen lagt seg på en praksis med å utvide
+eksisterende vernetid i opphavsretten. Det som ga meg hodebry var at hvis
+Kongressen hadde myndighet til å utvide eksisterende vernetid, da ville
+Grunnlovens krav om at vernetiden skulle være <span class="quote">«<span class="quote">begrenset</span>»</span>, ikke
+ha noen praktisk effekt. Hvis Kongressen hadde myndighet til å utvide
+vernetiden, hver gang vernetiden holder på å gå ut, så kunne Kongressen
+oppnå det Grunnloven tydelig forbyr – evigvarende vernetid <span class="quote">«<span class="quote">på
+avbetaling,</span>»</span> som professor Peter Jaszi så pent formulerte det.
+</p><a class="indexterm" name="idp67506976"></a><a class="indexterm" name="idp67508240"></a><a class="indexterm" name="idp67509584"></a><p>
+Som akademiker var min første reaksjon å rette meg mot bøkene. Jeg husker
+at jeg satt på kontoret en kveld og søkte gjennom nettdatabaser etter enhver
+seriøs vurdering av spørsmålet. Ingen hadde noen gang utfordret Kongressens
+praksis med å utvide eksisterende verneperioder. Den feilen kan være deler
+av årsaken til at Kongressen virket så ubekymret i sin praksis, det, og det
+faktum at denne praksisen hadde blitt så lukrativ for Kongressen.
+Kongressen vet at opphavsrettseiere vil være villig til å betale mye penger
+for å se utvidelser i vernetiden for opphavsretten. Og dermed er Kongressen
+ganske fornøyd med å fortsatt kunne få disse lettjente pengene.
+</p><p>
+For dette er kjernen i korrupsjonen av vårt nåværende styringssystem.
+<span class="quote">«<span class="quote">Korrupsjon</span>»</span> ikke i den forstand at representanter blir
+bestukket, men i stedet <span class="quote">«<span class="quote">korrupsjon</span>»</span> på den måten at systemet
+legger opp til at de som har fordeler av det som gjøres i Kongressen, skal
+skaffe og gi penger til Kongressen for å legge opp til at bestemte ting blir
+gjort. Det er begrenset med tid, og det er så mye Kongressen kan gjøre.
+Hvorfor ikke begrense det den gjør til de tingene den må gjøre – og de
+tingene som betaler seg? Å utvide vernetiden i opphavsretten betaler seg.
+</p><p>
+Hvis det ikke er åpenbart for deg, vurder følgende: La oss si at du er en av
+de heldige få opphavsrettseierne hvis opphavsrett fortsetter å skaffe penger
+ett hundre år etter at den ble tildelt. Boet etter Robert Frost er et godt
+eksempel. Frost døde i 1963. Hans poesi fortsetter å være svært
+verdifull. Dermed har rettighetshaverne etter Robert Frost store fordeler
+av en utvidelse av opphavsretten, siden ingen utgiver ville betale arvingene
+penger hvis diktene Frost har skrevet kunne gis gratis ut av enhver.
+</p><p>
+Tenk deg så at rettighetshaverne etter Robert Frost tjener 100 000
+dollar hvert år fra tre av diktene til Frost. Og forestill deg så at disse
+diktene snart faller i det fri. Du sitter i styret for boet etter Robert
+Frost. Din økonomirådgiver kommer til styremøtet med en veldig dyster
+rapport:
+</p><p>
+
+<span class="quote">«<span class="quote">Neste år,</span>»</span> kunngjør rådgiveren, <span class="quote">«<span class="quote">vil verkene A, B og C
+falle i det fri. Det betyr at etter neste år vil vi ikke lenger motta den
+årlige vederlagssjekken på 100 000 dollar fra utgiverne av disse
+verkene.</span>»</span>
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Men det er et forslag i Kongressen,</span>»</span> fortsetter hun,
+<span class="quote">«<span class="quote">som kan endre dette. Noen kongressrepresentanter har lansert et
+lovforslag om å utvide vernetiden i opphavsretten med tjue år. Det
+forslaget vil være ekstremt verdifullt for oss. Så vi bør håpe at den loven
+blir vedtatt.</span>»</span>
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Håpe?,</span>»</span> sier en kollega i styret. <span class="quote">«<span class="quote">Kan vi ikke gjøre
+mer enn det?</span>»</span>
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Vel, jo, selvfølgelig,</span>»</span> svarer rådgiveren. <span class="quote">«<span class="quote">Vi kan
+bidra med valgkampstøtte til et antall representanter for å forsøke å sikre
+at de vil støtte lovforslaget.</span>»</span>
+</p><p>
+Du hater politikk. Du hater å bidra til valgkampanjer. Så du ønsker å vite
+hvorvidt denne motbydelige praksisen er verdt det. <span class="quote">«<span class="quote">Hvor mye vil vi
+få hvis denne utvidelsen blir vedtatt?</span>»</span> spør du rådgiveren.
+<span class="quote">«<span class="quote">Hvor mye er det verdt?</span>»</span>
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Vel,</span>»</span> sier rådgiveren og fortsetter, <span class="quote">«<span class="quote">hvis du er sikker
+på at du vil fortsette å få minst 100 000 dollar i året for disse
+opphavsrettene, og du bruker samme <span class="quote">‘<span class="quote">diskonteringssats</span>’</span> som vi
+bruker for å vurdere eiendomsinvesteringer (6 prosent), så vil denne loven
+være verdt 1 146 000 dollar for boet.</span>»</span>
+</p><p>
+Du blir litt sjokkert over tallet, men du kommer raskt frem til riktig
+konklusjon:
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Så du sier at det vil være verdt det for oss å betale mer enn
+1 000 000 dollar i valgkampbidrag hvis vi var trygge på at disse
+bidragene ville sikre at loven ble vedtatt?</span>»</span>
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Absolutt,</span>»</span> svarer rådgiveren. <span class="quote">«<span class="quote">Det er verdt det hvis du
+bidrar med opp til dagens verdi av inntektene du forventer fra disse
+opphavsrettene. Hvilket for oss betyr over 1 000 000
+dollar.</span>»</span>
+</p><p>
+
+Du tar raskt poenget – du som styremedlem samt, regner jeg med, du som
+leser. Hver gang opphavsretten holder på å løpe ut, har hver eneste
+mottaker i samme posisjon som arvingene etter Robert Frost det samme valget:
+Hvis de bidrar til å få en lov vedtatt som utvider opphavsretten, så vil de
+ha stor nytte av den utvidelsen. Så hver eneste gang opphavsretten er i
+ferd med å løpe ut, så er det en massiv lobbyvirksomhet for å få
+opphavsrettsvernetiden utvidet.
+</p><p>
+Dermed har vi en kongressbasert evighetsmaskin: Så lenge lovgiving kan
+kjøpes (riktignok indirekte), så vil det være alle incentiver i verden for å
+kjøpe ytterligere utvidelser av opphavsretten.
+</p><p>
+I lobbyvirksomheten som førte til at Sonny Bono utvidelse av Loven om
+vernetiden for opphavsrett ble vedtatt, ble denne <span class="quote">«<span class="quote">teorien</span>»</span> om
+incentiver bevist å være riktig. Ti av de tretten originale sponsorene til
+loven i Overhuset mottok maksimale bidrag fra Disneys politiske
+handlingskomite. I Senatet mottok åtte av de tolv sponsorene
+bidrag.<a href="#ftn.idp67534096" class="footnote" name="idp67534096"><sup class="footnote">[180]</sup></a> RIAA og MPAA er estimert å ha
+brukt mer enn 1,5 millioner dollar til lobbyvirksomhet i 1998-valgperioden.
+De betalte ut mer enn 200 000 dollar i kampanjebidrag.<a href="#ftn.idp67525952" class="footnote" name="idp67525952"><sup class="footnote">[181]</sup></a> Disney er estimert å ha bidratt med mer enn
+800 000 dollar i gjenvelgelseskampanjer den perioden.<a href="#ftn.idp67536144" class="footnote" name="idp67536144"><sup class="footnote">[182]</sup></a>
+
+</p><p>
+<span class="strong"><strong>Forfatningsrett</strong></span> er ikke uvitende om det
+åpenbare. Eller det trenger ikke være det. Så da jeg vurderte klagen fra
+Eldred, så var denne virkeligheten om de ubegrensede incentivene for å øke
+opphavsrettsvernetiden sentral i min tenking. Etter min mening ville en
+pragmatisk domstol som var forpliktet til å tolke og anvende Grunnloven gitt
+av vår grunnlovsforsamling, se at hvis Kongressen hadde myndighet til å
+utvide eksisterende vernetid, så ville det ikke være noe grunnlovsmessig
+krav om at vernetiden skulle være <span class="quote">«<span class="quote">begrenset.</span>»</span> Hvis de kunne
+utvide den én gang, så kunne de utvide den igjen og igjen og igjen.
+</p><a class="indexterm" name="idp67542992"></a><a class="indexterm" name="idp67544384"></a><a class="indexterm" name="idp67545584"></a><p>
+
+Det var også min vurdering at <span class="emphasis"><em>denne</em></span> Høyesteretten ikke
+ville tillate Kongressen å utvide den eksisterende vernetiden. Som alle som
+kjenner Høyesteretts arbeid vet, har denne domstolen i stadig større grad
+begrenset makten til Kongressen når den har vurdert at Kongressens vedtak
+går ut over myndigheten tildelt dem i Grunnloven. Blant grunnlovsforskere
+var det mest berømte eksemplet på denne trenden avgjørelsen fra Høyesterett
+i 1995 om å slå ned på en lov som forbød besittelse av våpen nær skoler.
+</p><a class="indexterm" name="idxcommerceinterstate"></a><a class="indexterm" name="idxcongressusconstitutionalpowersof2"></a><a class="indexterm" name="idxinterstatecommerce"></a><p>
+Siden 1937 hadde Høyesterett tolket Kongressens tildelte myndighet svært
+bredt. Så mens Grunnloven gir Kongressen myndighet til å kun regulere
+<span class="quote">«<span class="quote">handel mellom stater</span>»</span> (også kjent som <span class="quote">«<span class="quote">mellomstatlig
+handel</span>»</span>), så hadde Høyesterett tolket den myndigheten til å inneholde
+myndigheten til å regulere enhver aktivitet som kun berører mellomstatlig
+handel.
+</p><p>
+Etter hvert som økonomien vokste, betød denne standarden i stadig større
+grad at det ikke var noen grenser for Kongressens myndighet til å regulere,
+siden stort sett hver eneste aktivitet, når en vurderte det på nasjonal
+skala, påvirker mellomstatlig handel. En grunnlov utformet for å begrense
+Kongressens myndighet ble i stedet tolket til å ikke ha noen grense.
+</p><a class="indexterm" name="idp67556560"></a><a class="indexterm" name="idxunitedstatesvlopez"></a><p>
+Høyesterett endret, under ledelse av høyesterettsjustitiarius Rehnquist, det
+i <em class="citetitle">United States</em> mot <em class="citetitle">Lopez</em>.
+Staten hadde argumentert med at å bære våpen nær skoler påvirket
+mellomstatlig handel. Våpen nær skoler øker kriminalitet, kriminalitet
+reduserte eiendomsverdier, og så videre. I den muntlige argumentasjonen
+spurte høyesterettsjustitiariusen staten om det fantes noen aktivitet som
+ikke ville påvirke mellomstatlig handel i henhold til begrunnelsen som
+staten fremførte. Staten sa at det fantes ikke. Hvis Kongressen sa at en
+aktivitet påvirket mellomstatlig handel, så påvirket den aktiviteten
+mellomstatlig handel. Staten sa at Høyesterett ikke var i posisjon til å
+etterprøve Kongressen.
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Vi tar en pause for å vurdere implikasjonene fra regjeringens
+argumenter,</span>»</span> skrev høyesterettsjustitiariusen.<a href="#ftn.idp67561888" class="footnote" name="idp67561888"><sup class="footnote">[183]</sup></a> Hvis alt Kongressen sier er mellomstatlig handel
+dermed må anses å være mellomstatlig handel, så finnes det ingen
+begrensninger i Kongressens myndighet. Avgjørelsen i
+<em class="citetitle">Lopez</em> ble bekreftet fire år senere i
+<em class="citetitle">United States</em> mot
+<em class="citetitle">Morrison</em>.<a href="#ftn.idp67565152" class="footnote" name="idp67565152"><sup class="footnote">[184]</sup></a>
+</p><a class="indexterm" name="idp67567792"></a><a class="indexterm" name="idp67569104"></a><p>
+
+Hvis det er et prinsipp som anvendes her, så bør det være like gyldig for
+Fremskrittsbestemmelsen som for Handelsbestemmelsen.<a href="#ftn.idp67571296" class="footnote" name="idp67571296"><sup class="footnote">[185]</sup></a> Og hvis det anvendes på Fremskrittsbestemmelsen,
+bør prinsippet føre til konklusjonen at Kongressen ikke kan utvide en
+eksisterende vernetid. Hvis Kongressen kan utvide en eksisterende vernetid,
+så finnes det intet <span class="quote">«<span class="quote">endepunkt</span>»</span> for Kongressens myndighet over
+vernetiden, selv om grunnloven klart sier at det finnes en slik grense.
+Dermed, hvis det samme prinsippet anvendes på myndigheten til å dele ut
+opphavsretter, burde det gjøre at Kongressen ikke får lov til å utvide
+vernetiden til eksisterende opphavsretter.
+</p><a class="indexterm" name="idp67575200"></a><a class="indexterm" name="idxcongressussupremecourtrestrainton2"></a><a class="indexterm" name="idp67578288"></a><p>
+Dette stemmer <span class="emphasis"><em>hvis</em></span> prinsippet lagt frem i
+<em class="citetitle">Lopez</em> var et prinsipp. Mange mente avgjørelsen i
+<em class="citetitle">Lopez</em> var politisk – en konservativ
+Høyesterett, som trodde på statenes rettigheter, brukte sin myndighet over
+Kongressen til å fremme sine egne personlige politiske preferanser. Men jeg
+avviste det synet på avgjørelsen fra Høyesterett. Jeg hadde til og med
+skrevet en artikkel like etter avgjørelsen som demonstrerte hvor <span class="quote">«<span class="quote">tro
+mot opphavet</span>»</span> en slik tolking var mot Grunnloven. Idéen om at
+Høyesterett avgjorde saker basert på sin politiske overbevisning, slo meg
+som usedvanlig kjedelig. Jeg kom ikke til å dedikere mitt liv til å lære
+bort forfatningsrett hvis disse ni dommerne kun skulle være smålige
+politikere.
+</p><a class="indexterm" name="idp67582592"></a><a class="indexterm" name="idp67583888"></a><a class="indexterm" name="idp67585056"></a><a class="indexterm" name="idp67586192"></a><a class="indexterm" name="idp67587296"></a><p>
+<span class="strong"><strong>La oss nå ta et øyeblikks pause</strong></span> for å
+være sikker på at vi forstår hva argumentet i <em class="citetitle">Eldred</em>
+ikke handlet om. Ved å insistere på Grunnlovens begrensning på
+opphavsretten, så gikk selvsagt ikke Eldred god for piratvirksomhet.
+Faktisk sloss han, på en åpenbar måte, mot en slags piratvirksomhet –
+røving av allemannseiet. Da Robert Frost skrev sine verk, og når Walt
+Disney skapte Mikke Mus, så var den maksimale vernetiden bare femtiseks år.
+På grunn av endringer i mellomtiden har Forst og Disney allerede nytt godt
+av syttifem års monopol på sine verk. De har fått fordelen i avtalen som
+Grunnloven ser for seg: I bytte for et monopol beskyttet i femtiseks år, så
+skapte de nye verk. Men nå brukte disse aktørene sin makt – uttrykt
+gjennom strømmen av lobbyvirksomhetens penger – til å få tjue års
+forlengelse av monopolet. Denne forlengelsen vil bli tatt fra
+allemannseiet. Eric Eldred sloss mot piratvirksomhet som påvirker oss alle.
+</p><a class="indexterm" name="idp67589648"></a><p>
+Noen folk ser på allemannseiet med forakt. I innlegget de sendt til
+Høyesteretten, skrev Nashville sangforfatterforening at allemannseiet ikke
+var noe annet enn <span class="quote">«<span class="quote">lovlig piratvirksomhet.</span>»</span><a href="#ftn.idp67593264" class="footnote" name="idp67593264"><sup class="footnote">[186]</sup></a> Men det er ikke piratvirksomhet når loven tillater
+det. Og i vårt konstituelle system krever loven dette. Noen liker kanskje
+ikke paragrafene i Grunnloven vår, men det gjør ikke Grunnloven til en
+piratkodeks.
+</p><p>
+Som vi har sett, krever vårt konstitusjonelle system begrensninger på
+opphavsretten som en måte å sikre at opphavsrettsinnehavere ikke får for
+sterk påvirking på utviklingen og distribusjonen av kulturen vår. Likevel,
+som Eric Eldred oppdaget, har vi satt opp et system som sikrer at
+opphavsrettsvernetiden igjen vil bli utvidet, og utvidet, og utvidet. Vi
+har skapt den perfekte storm for allemannseiet. Opphavsrettene har ikke gått
+ut på dato, og vil aldri gå ut på dato, så lenge Kongressen står fritt til å
+la seg kjøpe for å utvide dem igjen.
+</p><a class="indexterm" name="idp67597696"></a><p>
+<span class="strong"><strong>Det er verdifull</strong></span> opphavsrett som er
+ansvarlig for at verneperiodene blir utvidet. Mikke Mus og <span class="quote">«<span class="quote">Rhapsody
+in Blue.</span>»</span> Disse verkene er for verdifulle til at opphavsrettseierene
+kan ignorere dem. Men den reelle skaden fra opphavsrettsutvidelser for
+samfunnet vårt er ikke at Mikke Mus forblir Disneys. Glem Mikke Mus. Glem
+Robert Frost. Glem alle verk fra 1920-tallet og 1930-tallet som fortsatt
+har kommersiell verdi. Den reelle skaden fra utvidelse av vernetiden kommer
+ikke fra disse berømte verkene. Den reelle skaden er fra de verkene som
+ikke er berømte, ikke kommersielt utnyttet, og dermed heller ikke lenger
+tilgjengelig.
+</p><p>
+Hvis du ser på arbeider laget i de første tjue årene (1923 til 1942)
+påvirket av Sonny Bono utvidelse av Loven om vernetiden for opphavsrett, så
+har 2 prosent av disse verkene fortsatt kommersielle verdi. Det var
+opphavsrettsinnehaverne for disse 2 prosentene som fikk igjennom CTEA. Men
+loven og dens effekt var ikke begrenset til disse 2 prosentene. Loven
+utvidet vernetiden til opphavsretten generelt.<a href="#ftn.idp67602480" class="footnote" name="idp67602480"><sup class="footnote">[187]</sup></a>
+
+</p><a class="indexterm" name="idp67605360"></a><p>
+
+Tenk praktisk over konsekvensen av denne utvidelsen – praktisk som en
+forretningsmann, ikke som en advokat ivrig etter mer juridisk arbeide. I
+1930 ble 10047 bøker publisert. I 2000 var 174 av disse bøkene fortsatt
+tilgjengelig fra forlaget. La oss anta at du var Brewster Kahle, og du
+ønsket å gjøre de resterende 9873 tilgjengelig for verden i ditt
+iArkiv-prosjekt. Hva ville du måtte gjøre?
+</p><a class="indexterm" name="idp67607808"></a><p>
+Vel, først må du finne ut hvilke av disse 9873 bøkene som fortsatt er vernet
+av opphavsretten. Det krever at du går til biblioteket (den informasjonen
+er ikke tilgjengelig på nettet) og blar igjennom haller med bøker mens du
+kryss-sjekker titler og forfatterne av disse 9873 bøkene med
+opphavsrettsregistreringene og fornyingsmeldingene for verk publisert i
+1930. Dette vil gi en liste med bøker som fortsatt er vernet av
+opphavsretten.
+</p><p>
+Så, for bøkene som fortsatt er vernet av opphavsretten, må en finne de
+nåværende opphavsrettseiere. Hvordan vil du gjøre det?
+</p><p>
+De fleste folk tenker at det må være en liste over disse opphavsrettseierne
+en eller annen plass. Praktiske folk tenker slik. Hvordan kan det være
+tusener på tusener av monopoler delt ut av myndighetene uten at det i hvert
+fall finnes en liste?
+</p><p>
+Men det er ingen liste. Det kan være et navn fra 1930, og deretter i 1959,
+for personen som registrerte opphavsretten. Men bare tenkt rundt hvor
+utrolig vanskelig det vil være å praktisk spore opp tusenvis av slike
+arkivoppføringer – spesielt siden personen som er registrert ikke
+nødvendigvis er den nåværende eier. Og vi snakker kun om 1930!
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Men det er ikke generelt en liste over hvem som eier eiendom</span>»</span>
+svarer forsvarerne av systemet. <span class="quote">«<span class="quote">Hvorfor skulle det finnes en liste
+over opphavsrettseiere?</span>»</span>
+</p><p>
+Vel, egentlig, når du tenker på det, så <span class="emphasis"><em>finnes</em></span> det
+mange lister over hvem som eier hvilken eiendom. Tenk på skjøter for hus,
+eller hvem som eier biler. Og der det ikke finnes en liste, så er reglene
+for den virkelige verden ganske flinke til å foreslå hvem som eier en bit
+eiendom (en huske plassert i bakhagen din er sannsynligvis din). Så både
+formelt og uformelt har vi en ganske god måte å vite hvem som eier hvilken
+konkrete eiendom.
+</p><p>
+
+Dermed: Du vandrer ned en gate og ser et hus. Du kan vite hvem som eier
+huset ved å slå opp i kommunehusets eiendomsregister. Hvis du ser en bil,
+så er det normalt et bilskilt som vil knytte eieren til bilen. Hvis du ser
+en haug med barneleker som ligger på plenen forran et hus, så er det rimelig
+enkelt å finne ut hvem som eier lekene. Og hvis du tilfeldigvis ser en
+baseball som ligger i grøfta ved siden av veien, så ser du deg rundt et
+øyeblikk etter unger som spiller ball. Hvis du ikke ser noen barn, så ok:
+her er det en bit eiendom hvis eier vi ikke enkelt kan spore opp. Dette er
+unntaket som bekrefter regelen: at vi normalt vet veldig godt hvem som eier
+hvilken eiendom.
+</p><p>
+Sammenlign denne historien med immateriell eiendom. Du går inn i et
+bibliotek. Biblioteket eier bøkene. Men hvem eier opphavsretten? Som jeg
+allerede har nevnt, så finnes det ingen liste med opphavsrettseiere. Det er
+navnene til forfattere, naturligvis, men deres opphavsrett kan ha blitt
+overført, eller blitt arvet til et bo lik bestemors gamle smykker. For å
+vite hvem som eier hva så må du hyre en privatdetektiv. Det en sitter igjen
+med er at eieren ikke enkelt kan finnes. Og med et regime som vårt, der det
+er en forbrytelse å bruke slik eiendom uten tillatelse fra eieren av
+eiendommen, så vil eiendommen ikke bli brukt.
+</p><p>
+Konsekvensen for gamle bøker er at de ikke vil bli digitalisert, og dermed
+ganske enkelt vil råtne bort på hyller. Men konsekvensen for andre kreative
+arbeider er mye mer alvorlig.
+</p><a class="indexterm" name="idxageemichael"></a><a class="indexterm" name="idp67620176"></a><a class="indexterm" name="idp67620992"></a><a class="indexterm" name="idp67621808"></a><p>
+Se på historien til Michael Agee, styreleder ved Hal Roach Studios, som eier
+opphavsrettene for Helan- og Halvan-filmene. Agee har dermed direkte fordel
+av Bono-loven. Helan og Halvan-filmene ble laget mellom 1921 og 1951. Kun
+en av disse filmene, <em class="citetitle">The Lucky Dog</em>, har så langt falt
+i det fri. Men hadde det ikke vært for CTEA, ville filmer laget etter 1923
+begynt å falle i det fri. Da Agee kontrollerer de eksklusive rettighetene
+for disse populære filmene, så tjener han en god del penger. Ifølge et
+estimat, <span class="quote">«<span class="quote">har Roach solgt omtrent 60 000 videokassetter og
+50 000 DVD-er av filmene til denne stumfilmduoen.</span>»</span><a href="#ftn.idp67624656" class="footnote" name="idp67624656"><sup class="footnote">[188]</sup></a>
+</p><p>
+Likevel gikk Agee mot CTEA. Hans begrunnelse er en sjelden dyd i denne
+kulturen: uselviskhet. Han argumenterte i sitt innlegg foran Høyesteretten
+at Sonny Bono utvidelse av Loven om vernetiden for opphavsrett vil, hvis den
+ble stående, ødelegge en hel generasjon med amerikansk film.
+</p><p>
+
+Argumentet hans er enkelt. En liten brøkdel av disse verkene har vedvarende
+kommersiell verdi. Resten – i den grad de overlever i det hele tatt
+– ligger i et hvelv og samler støv. Det kan være at noen av disse
+verkene som nå ikke er kommersielt verdifulle, vil bli vurdert å være
+verdifulle av eierne av hvelvene. For at det skal skje, må den kommersielle
+gevinsten fra verkene overstige kostnaden med å gjøre verket tilgjengelig
+for distribusjon.
+</p><p>
+Vi kan ikke vite gevinsten, men vi vet mye om kostnadene. For det meste av
+filmhistorien har kostnaden med å restaurere film vært veldig høy. Digital
+teknologi har redusert disse kostnadene betydelig. Mens det i 1993 kostet
+mer enn 10 000 dollar for å restaurere en nittiminutters
+sort-hvitt-film, så kan det nå koste så lite som 100 dollar å digitalisere
+én times 8-millimeterfilm.<a href="#ftn.idp67538128" class="footnote" name="idp67538128"><sup class="footnote">[189]</sup></a>
+
+</p><p>
+Restaureringsteknologien er ikke den eneste kostnaden, og heller ikke den
+viktigste. Advokater er også en kostnad, og i stadig større grad, en veldig
+viktig del. I tillegg til å bevare filmen, så må en distributør sikre seg
+rettighetene. Og for å sikre seg rettighetene til en film som er vernet av
+opphavsretten, så må du finne opphavsrettseieren.
+</p><p>
+Eller for å være mer presis, <span class="emphasis"><em>eiere</em></span>. Som vi har sett er
+det ikke bare en enkelt opphavsrett tilknyttet en film. Det er mange. Det
+er ikke en enkelt person som du kan kontakte om disse opphavsrettene. Det
+er like mange som det er opphavsretter knyttet til den, hvilket viser seg å
+være et ekstremt høyt antall. Dermed blir kostnaden med å klarere
+rettighetene for disse filmene eksepsjonelt høy.
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Men kan du ikke bare restaurere filmen, distribuere den, og så betale
+opphavsrettseieren når hun dukker opp?</span>»</span> Jovisst, hvis du ønsker å
+gjøre deg selv til kriminell. Og selv om du ikke er bekymret over å begå en
+forbrytelse, så vil hun når hun dukker opp, ha rett til å saksøke deg for
+all fortjeneste du har hatt. Så hvis du lykkes, så kan du være rimelig
+sikker på at du får besøk fra noens advokat. Og hvis du ikke lykkes, så vil
+du ikke ha tjent nok til å dekke kostnaden for din egen advokat. Uansett
+vil du være nødt til å snakke med en advokat. Og det å si at du må snakke
+med en advokat er ofte det samme som å si at du ikke vil tjene noen penger.
+</p><p>
+
+For noen filmer kan det hende gevinsten fra å gi ut filmen vil overskride
+disse kostnadene. Men for de aller fleste av dem er det ingen mulighet for
+at gevinsten vil oppveie de juridiske kostnadene. Dermed vil de aller fleste
+gamle filmer, argumenterte Agee, ikke bli restaurert og distribuert før
+opphavsretten løper ut.
+</p><a class="indexterm" name="idp67641024"></a><p>
+Men innen opphavsretten for disse filmene er utløpt, vil filmen ha gått
+tapt. Disse filmene ble produsert på nitratbaserte filmruller, og
+nitratfilm går i oppløsning over tid. De vil være borte, og metalleskene
+der de nå blir lagret vil kun inneholde støv.
+</p><p>
+<span class="strong"><strong>Av alle de</strong></span> kreative verk produsert av
+mennesker i verden, så er det kun en liten brøkdel som fortsetter å ha
+kommersiell verdi. For denne lille brøkdel er opphavsretten et viktig og
+kritisk juridisk virkemiddel. For denne lille brøkdelen skaper
+opphavsretten incentiver til å produsere og distribuere kreativt arbeid.
+For denne lille brøkdelen fungerer opphavsrett som en <span class="quote">«<span class="quote">drivkraft for
+uttrykksfrihet.</span>»</span>
+</p><p>
+Men selv for denne lille brøkdelen, så er den reelle tiden som det kreative
+verket har et kommersielt liv ekstremt kort. Som jeg antydet tidligere blir
+de fleste bøker utsolgt fra forlaget innen et år. Det samme er tilfellet
+for musikk og film. Kommersiell kultur er som et rovdyr. Den må fortsette
+å bevege seg. Og når et kreativt verk ikke lenger får godviljen fra en
+kommersiell distributør, så tar dens kommersielle epoke slutt.
+</p><p>
+Likevel betyr ikke dette at livet til det kreative verket er over. Vi har
+ikke biblioteker for å konkurrere med Barnes & Noble, og vi har ikke
+filmarkiver fordi vi forventer at folk skal velge mellom å tilbringe
+fredagskvelden med å se nye filmer, eller tilbringe fredagskvelden med å se
+en nyhetsdokumentar fra 1930. Det ikke-kommersielle epoken til kulturen er
+viktig og verdifullt – som underholdning men også, og viktigere, for
+kunnskap. For å forstå hvem vi er, hvor vi kom fra og hvordan vi gjorde de
+feil vi har gjort, så må vi ha tilgang til denne historien.
+</p><p>
+
+Opphavsretten i denne sammenhengen utgjør ikke en drivkraft for
+uttrykksfrihet. I denne sammenhengen er det ikke behov for en eksklusiv
+rettighet. Opphavsretten i denne sammenhengen bidrar ikke positivt.
+</p><p>
+Men for det meste av historien vår gjorde den liten skade. For det meste av
+vår historie, når den kommersielle epoken til et verk tok slutt, så var det
+ikke noe <span class="emphasis"><em>opphavsrettsrelatert bruk</em></span> som ville bli
+blokkert av en eksklusiv rett. Når en bok ble utsolgt fra forlaget, så
+kunne du ikke kjøpe det fra et forlag. Men du kunne fortsatt kjøpe den fra
+en bruktbokhandel. Og når en bruktbokhandel selger den, i hvert fall i USA,
+så er det ikke nødvendig å betale noe til opphavsrettseieren. Dermed var
+den vanlige bruken av en bok etter at den kommersielle epoken tok slutt, en
+bruk som var uavhengig av opphavsrettslov.
+</p><p>
+Det samme var praktisk sett tilfelle også for film. På grunn av at
+kostnadene med å restaurere en film – de egentlige økonomiske
+kostnadene, ikke advokatkostnadene – var så høye, så var det aldri
+praktisk mulig å ta vare på, eller restaurere film. Omtrent som med restene
+etter en flott middag, når den er over, så er den over. Når den kommersielle
+epoken til en film var over, så kan den ha blitt arkivert en stund, men det
+var slutten på filmens liv så lenge markedet ikke hadde noe mer å tilby.
+</p><p>
+Med andre ord, selv om opphavsrettsbeskyttelsen har vært relativt kort for
+det meste av vår historie, så ville ikke lang opphavsrettsbeskyttelse gjort
+noe forskjell for arbeider som har mistet sin kommersielle verdi. Lang
+opphavsrettsbeskyttelse for disse verkene ville ikke kommet i veien for noe.
+</p><p>
+Men denne situasjonen er nå endret.
+</p><a class="indexterm" name="idxkahlebrewster2"></a><a class="indexterm" name="idxarchivesdigital2"></a><p>
+En veldig viktig konsekvens av fremveksten av digitale teknologier er å
+muliggjøre arkivet som Brewster Kahle drømmer om. Digitale teknologier gjør
+det nå mulig å ta vare på og gi tilgang til alle typer kunnskap. Når en bok
+er utsolgt fra forlaget, så kan vi forestille oss å digitalisere den og
+gjøre den tilgjengelig for alle, til evig tid. Når en film ikke lenger er
+tilgjengelig fra distributør, kan vi digitalisere den og gjøre den
+tilgjengelig for alle, til evig tid. Digitale teknologier gir nytt liv til
+opphavsrettsbeskyttet materiale etter at den kommersielle epoke er over.
+Det er nå mulig å ta vare på og sikre universell tilgang til denne
+kunnskapen og kulturen, mens det tidligere ikke var mulig.
+</p><p>
+
+
+Men nå kommer opphavsrettsloven i veien. Hvert steg som trengs for å
+produsere dette digitale arkivet over vår kultur krenker den eksklusive
+retten i opphavsretten. Å digitalisere en bok er å kopiere den. For å
+gjøre det må en ha tillatelse fra opphavsrettseieren. Det samme gjelder
+musikk, film og ethvert annet aspekt av vår kultur som er beskyttet av
+opphavsretten. Innsatsen som trengs for å gjøre disse tingene tilgjengelig
+for fremtiden, eller til forskere, eller for dem som bare ønsker å utforske
+den, er nå hindret av det sett med regler som ble skrevet for en radikalt
+annen sammenheng.
+</p><p>
+Her er kjernen i den skaden som kommer fra å utvide verneperiodene: Nå som
+teknologi gjør det mulig for oss å gjenoppbygge biblioteket i Alexandria,
+kommer loven i veien. Og den kommer ikke i veien på grunn av et nyttig
+<span class="emphasis"><em>opphavsretts</em></span>formål, som jo er å gjøre det mulig for det
+kommersielle markedet å spre kultur. Nei, vi snakker om kultur etter at den
+har levd sin kommersielle epoke. I denne sammenhengen har ikke
+opphavsretten noe formål <span class="emphasis"><em>i det hele tatt</em></span>, relatert til
+spredning av kunnskap. I denne sammenhengen er ikke opphavsrett en
+drivkraft for uttrykksfrihet. Opphavsrett er en bremsekloss.
+</p><p>
+Du kan godt spørre, <span class="quote">«<span class="quote">Men hvis digitale teknologier reduserer kostnaden
+for Brewster Kahle, så reduserer de også kostnadene for Random House (USAs
+største bokforlag). Vil ikke Random House da spre kultur like vidt som
+Brewster Kahle?</span>»</span>
+</p><a class="indexterm" name="idp64473584"></a><p>
+Mulig det. En eller annen dag. Men det finnes intet som tyder på at
+utgivere vil bli like komplette som biblioteker. Hvis Barnes & Noble
+tilbød utlån av bøker fra sine lager til en lavere pris, ville det eliminere
+behovet for biblioteker? Kun hvis du mener at den eneste rollen et
+bibliotek skal tjene, er den <span class="quote">«<span class="quote">markedet</span>»</span> etterspør. Men hvis du
+mener bibliotekrollen er større en dette – hvis du mener dets rolle
+er å arkivere kultur, uavhengig av om det er en etterspørsel etter en
+bestemt bit av den kulturen eller ikke – da kan vi ikke basere oss på
+at det kommersielle markedet vil gjøre bibliotekjobben for oss.
+</p><a class="indexterm" name="idp64477312"></a><p>
+Jeg er blant de første til å være enig i at markedet skal gjøre så mye som
+det kan: Vi bør basere oss på markedet så mye som mulig for å spre og gjøre
+kultur mulig. Mitt budskap er absolutt ikke imot markedet. Men der vi ser
+at markedet ikke gjør jobben bør vi tillate krefter utenfor markedet
+friheten til å fylle hullene. En forsker beregnet for amerikansk kultur at
+94 prosent av filmer, bøker og musikk produsert mellom 1923 og 1946, ikke er
+kommersielt tilgjengelig. Uansett hvor mye du elsker markedet, så er 6
+prosent en svikt hvis tilgang er et måleparameter.<a href="#ftn.idp64479440" class="footnote" name="idp64479440"><sup class="footnote">[190]</sup></a>
+
+</p><p>
+<span class="strong"><strong>I januar 1999</strong></span> anla vi sak på vegne av
+Eric Eldred ved den føderale regionsdomstolen i Washington, D.C., og ba
+retten om å erklære Sonny Bono utvidelse av Loven om vernetiden for
+opphavsrett i strid med Grunnloven. De to sentrale påstandene vi kom med
+var (1) at å utvide eksisterende vernetid, var i strid med Grunnlovens krav
+om <span class="quote">«<span class="quote">et begrenset tidsrom,</span>»</span> og (2) at å utvide vernetiden med
+tjue nye år, var i strid med første grunnlovstillegg.
+</p><p>
+Regionsdomstolen avviste våre krav uten en gang å høre på noe
+argumentasjon. Et kammer i ankedomstolen for D.C.-kretsen avviste også våre
+krav, denne gang etter å ha hørt en omfattende argumentasjon. Men den
+avgjørelsen hadde i det minste en dissens, fra en av de mest konservative
+dommerne i den domstolen. Denne dissensen ga liv til våre krav.
+</p><p>
+Dommer David Sentelle sa at CTEA kun brøt med kravet om at opphavsrett skal
+gis for <span class="quote">«<span class="quote">et begrenset tidsrom.</span>»</span> Hans argument var like elegant
+som det var enkelt. Hvis Kongressen kan utvide eksisterende vernetid, så
+finnes det ikke noe <span class="quote">«<span class="quote">endepunkt</span>»</span> for Kongressens myndighet
+ifølge opphavsrettsbestemmelsen. Myndigheten til å utvide vernetiden betyr
+at Kongressen ikke er nødt til å dele ut vernetider som er
+<span class="quote">«<span class="quote">begrenset.</span>»</span> Dermed argumenterte dommer Sentelle at retten
+måtte tolke begrepet <span class="quote">«<span class="quote">begrenset tidsrom</span>»</span> for at det skulle ha
+mening. Og dommer Sentelle argumenterte at den beste tolkningen ville være
+å nekte Kongressen myndighet til å utvide eksisterende vernetid.
+</p><p>
+Vi spurte ankedomstolen for D.C. ankekretsen i sin helhet om å ta opp
+saken. Saker tas normalt opp i et kammer med tre deltagere, med unntak av
+viktige saker, eller saker som tar opp tema som er spesifikt for kretsen som
+helhet, der domstolen vil samles <span class="quote">«<span class="quote">i plenum</span>»</span> for å ta opp saken.
+</p><a class="indexterm" name="idp67697120"></a><p>
+
+Ankedomstolen avviste vår anmodning om å ta opp saken i plenum. Denne gangen
+fikk dommer Sentelle følge av det mest liberale medlemmet av ankekretsen i
+D.C., dommer David Tatel. Både den mest konservative og den mest liberale
+dommerne i ankekretsen i D.C. mente kongressen hadde gått over sine grenser.
+</p><p>
+Det var her de fleste forventet at <em class="citetitle">Eldred</em> mot
+<em class="citetitle">Ashcroft</em> ville dø, for Høyesterett tar sjelden opp en
+avgjørelse gjort av en ankedomstol. (Den tar opp omtrent hundre saker i
+året, ut av mer enn fem tusen anker.) Og den revurderer praktisk talt aldri
+en avgjørelse som opprettholder en regel når ingen annen domstol så langt
+har revurdert regelen.
+</p><p>
+Men i februar 2002 overrasket Høyesterett verden ved å innvilge vår
+forespørsel om å ta opp igjen avgjørelsen fra D.C.-kretsen. Argumentasjonen
+ble fastsatt til oktober 2002. Sommeren ble tilbrakt med å skrive innlegg
+og forberede oss på argumentasjonen.
+</p><p>
+<span class="strong"><strong>Det er mer</strong></span> enn et år senere når jeg
+skriver disse ordene. Det er fortsatt utrolig vanskelig. Hvis du vet noe
+om denne historien, så vet du at vi tapte anken. Og hvis du vet noe mer enn
+bare litt, så tror du antagelig at det var ingen måte å vinne denne saken
+på. Etter vårt nederlag fikk jeg bokstavelig talt tusenvis av hilsninger fra
+støttespillere og folk som ville ønske meg lykke til, som takket meg for min
+innsats på vegne av denne noble, men fortapte sak. Og ingen fra denne
+bunken var viktigere for meg enn e-posten fra min klient, Eric Eldred.
+</p><p>
+Men klienten min, og disse vennene tok feil. Denne saken kunne vært
+vunnet. Den burde ha vært vunnet. Og uansett hvor hardt jeg prøver å
+fortelle den historien til meg selv, kan jeg aldri slippe unna troen på at
+det er min feil at vi ikke vant.
+</p><a class="indexterm" name="idp67704624"></a><a class="indexterm" name="idxjonesdayreavisandpoguejonesday"></a><p>
+
+<span class="strong"><strong>Feilen</strong></span> ble gjort tidlig, skjønt det ble
+først åpenbart på slutten. Saken vår hadde hatt støtte hos en ekstraordinær
+advokat, Geoffrey Stewart, helt fra starten, og hos advokatfirmaet han hadde
+flyttet til, Jones, Day, Reavis og Pogue. Jones Day mottok mye press fra
+sine opphavsrettsbeskyttende klienter på grunn av sin støtte til oss. De
+ignorerte dette presset (noe veldig få advokatfirmaer noensinne ville
+gjøre), og ga alt de hadde gjennom hele saken.
+</p><a class="indexterm" name="idp67709056"></a><a class="indexterm" name="idp67709872"></a><a class="indexterm" name="idp67710688"></a><p>
+Det var tre viktige advokater på saken fra Jones Day. Geoff Stewart var den
+første, men siden ble Dan Bromberg og Don Ayer ganske involvert. Bromberg og
+Ayer spesielt, hadde en felles oppfatning om hvordan denne saken ville bli
projects / text-free-culture-lessig.git / blobdiff