1 Fra Skeptical Inquirer, høsten 1989, vol. 14, no. 1, s. 35-44
5 Av Isaac Asimov. Oversatt til bokmål og tilpasset norske forhold av Petter
6 Reinholdtsen og Asbjørn Dyrendal.
8 Jeg fikk et brev her om dagen. Det var håndskrevet, med en knotete
9 håndskrift som gjorde det vanskelig å lese. Jeg forsøkte uansett å forstå
10 hva som sto der i tilfelle det skulle vise seg å være noe viktig. I den
11 første setningen forklarte forfatteren at han studerte fordypningsfag i
12 engelsk litteratur men følte at han trengte å lære meg naturvitenskap. (Jeg
13 sukket litt, da jeg kjenner svært få engelskstudenter som kan nok til å lære
14 meg naturvitenskap. Men jeg vet godt at omfanget av alt jeg ikke vet er
15 enormt, og jeg er klar til å lære så mye jeg kan fra hvem det skal være, så
16 jeg fortsatte å lese.)
18 Det så ut til at jeg i et av mine utallige essay hadde gitt uttrykk for en
19 viss glede over å leve i et århundre hvor vi endelig hadde fått grunnlaget
22 Jeg gikk ikke i detaljer, men det jeg mente var at vi nå kjenner de
23 grunnleggende reglene som styrer universet og hvordan gravitasjonen for
24 mesteparten virker sammen, slik relativitetsteorien utarbeidet mellom 1905
25 og 1916 viser. Vi kjenner også til de grunnleggende reglene som styrer
26 subatomære partikler og deres forhold til hverandre, da disse er svært godt
27 beskrevet av kvanteteorien som ble utarbeidet mellom 1900 og 1930. I
28 tillegg har vi funnet ut at galakser og galaksehoper er de grunnleggende
29 enhetene som utgjør det fysiske universet, noe vi oppdaget mellom 1920 og
32 Alle disse, ser du, er oppdagelser fra det tyvende århundre.
34 Etter at den unge litteraturviteren hadde sitert meg, fortsatte han med å
35 belære meg om det faktum at i hvert århundre hadde folk trodd de endelig
36 hadde forstått universet, og i hvert eneste århundre hadde det vist seg at
37 de tok feil. Konklusjonen er at det eneste vi kan si om vår modere
38 «kunnskap» er at den garantert er feil. Den unge mannen ga deretter sin
39 støtte til et sitat fra Sokrates, som hadde kommet med en kommentar da han
40 ble kjent med at oraklet i Delfi hadde erklært at han var den viseste mann i
41 Hellas. «Hvis jeg er den viseste mann», sa Sokrates, «så er det kun på grunn
42 av at jeg alene vet at jeg intet vet.» Implikasjonen var at jeg var svært
43 tåpelig som innbilte meg at jeg viste en hel masse.
45 Jeg svarte ham slik: «Da folk tenkte at jorden var flat, John, så tok de
46 feil. Da folk tenkte at jorden var kulerund, så tok de feil. Men hvis du
47 tror at det å tenke at jorden er en kule er like galt som å tenke at jorda
48 er flat, så er ditt syn mer feil enn begge to til sammen.»
50 Du forstår, det grunnleggende problemet er at folk tenker at «riktig» og
51 «feil» er absolutter. Alt alt som ikke er perfekt og fullstendig riktig er
52 fullstendig og likeverdig feil.
54 Jeg tror derimot ikke at det er slik. For meg virker det som om riktig og
55 feil er konsept med uskarpe grenser, og jeg vil bruke denne teksten til å
56 forklare hvorfor jeg mener dette.
58 Når min venn litteraturviteren forteller meg at naturvitenskapsfolk i hvert
59 århundre har tenkt at de har forstått universet og alltid tatt feil, så
60 ønsker jeg å vite hvor feil tok de? Har de alltid tatt like mye feil? La
61 oss se på et eksempel.
63 I sivilisasjonens tidlige dager, var den generelle forståelsen at jorda var
64 flat. Det kom ikke av at folk var dumme, eller av at de var bestemt på å
65 tro på rare ting. De opplevde at den var flat basert på klare indisier.
66 Det var ikke et enkelt spørsmål om «det er slik den ser ut», da jorden jo
67 ikke ser flat ut. Den er jo kaotisk humpete, med hauger, daler,
68 steinrøyser, klipper og så videre.
70 Selvsagt er det sletter der, i begrensede områder, jordens overflate ser
71 ganske flat ut. En av disse slettene er i Tigris-Eufrat-området, hvor den
72 første historiske sivilisasjon (en med skriftspråk) utviklet seg, den
75 Kanskje var det slettens utseende som fikk smarte sumerere til å akseptere
76 generaliseringen om at jorden var flat; at om du, på et eller annet vis
77 jevnet ut alle høyder og daler, så ville du stå igjen med noe flatt. At
78 strekninger med vann, som dammer og innsjøer, så ganske flate ut på stille
79 dager kan ha bidratt til idéen.
81 En annen måte å se på det er å spørre seg hva «krumningen» for jordens
82 overflate er. Over en betydelig avstand, hvor mye avviker overflaten (i
83 gjennomsnitt) fra perfekt flathet. Jorden er flat-teorien ville få det til
84 å se ut som om overflaten ikke avviker fra flathet i det hele tatt, dvs. at
85 dens «krumning» er 0 per kilometer.
87 I dag lærer vi naturligvis at flat jord-teorien er feil. At den er helt
88 feil, forferdelig feil, uten tvil. Men den er ikke det. Krumningen på
89 jorden er nesten 0 per kilometer, så selv om flat jord-teorien er feil, så
90 er den jo også nesten riktig. Det er årsaken til at teorien holdt ut så
93 Det var grunner, helt klart, som gjorde flat jord-teorien lite
94 tilfredstillende og, rundt 350 f.kr., oppsummerte den greske filosofen
95 Aristoteles dem. For det første, så forsvinner noen stjerner forbi den
96 sørlige halvkule når en reiser nordover, og forbi den nordlige halvkule når
97 en reiser sørover. For det andre er jordens skygge på månen under en
98 måneformørkelse alltid en del av en sirkel. For det tredje ser en her på
99 jorda at skroget på skip forsvinner først når de seiler over horisonten,
100 uansett hvilken retning de seiler.
102 Alle disse tre observasjonene kunne ikke forklares på fornuftig vis hvis
103 jordens overflate var flat, men kunne forklares ved å anta at jorden var en
106 I tillegg trodde Aristoteles at all solid materie har en tendens til å
107 bevege seg mot et felles senter, og hvis all solid materie gjorde dette
108 ville den ende opp som en kule. Et gitt volum med masse vil, i snitt, være
109 nærmere et felles senter hvis den utgjør en kule enn hvis den utgjør en
110 hvilken som helst annen form.
112 Omtrent et århundre etter Aristoteles la den greske filosofen Eratosthenes
113 merke til at solen kastet skygge med ulik lengde på ulike lengdegrader (alle
114 skygger ville ha samme lengde hvis jordens overflate var flat). Fra
115 forskjellen i skyggelengde kalkulerte han størrelsen på jordens kule og fant
116 ut at den var 40 000 km i omkrets.
118 Krumningen på en slik kule er omtrent 0.000078 pr. kilometer, en verdi som
119 du kan se er veldig nær 0 pr. kilometer, og en som ikke er enkel å måle med
120 de teknikkene som var tilgjengelig i historisk tid. Den ørlille forskjellen
121 mellom 0 og 0.000078 forklarer hvorfor det tok så lang tid å komme fra en
122 flat jord til en kulerund jord.
124 Merk at selv en ørliten forskjell, som den mellom 0 og 0.000078, kan være
125 ekstremt viktig. Forskjellen summeres opp. Jorden kan overhode ikke
126 kartlegges nøyaktig over store områder hvis forskjellen ikke tas hensyn til
127 og uten at jorden anses å være en kule i stedet for en flat overflate.
128 Lange sjøreiser kan ikke gjennomføres med en rimelig måte å finne ut hvor en
129 er på havet uten at en tar hensyn til at jorden er kulerundt i stedet for
132 I tillegg leder en flat jord til muligheten for en uendelig jord, eller
133 eksistensen av en «kant» på overflaten. En kulerund jord, derimot, fører
134 til en jord som er både uten kant og ikke uendelig. Og det er sistnevnte
135 antagelse som er konsistent med alle senere observasjoner.
137 Så selv om flat jord-teorien bare er litt feil, og bør, når alt kommer til
138 alt, gi anerkjennelse til de som kom opp med den, så er den feil nok til å
139 forkastes til fordel for teorien om en kulerund jord.
141 Men er virkelig jorden en kule?
143 Nei, den er ikke en kule, ikke i matematisk forstand. En kule har visse
144 matematiske egenskaper - for eksempel har alle diametre (dvs. alle rette
145 linjer som går fra et punkt på overflaten, gjennom sentrum, til et annet
146 punkt på overflaten) samme lengde.
148 Dette er derimot ikke riktig for jorden. Forskjellige diametre gjennom
149 jorden har ulik lengde.
151 Hvorfra fikk folk ideen om at jorden ikke var en ekte kule? I starten hadde
152 solen og månen omriss som var perfekte sirkler i henhold til
153 målebegrensningene da teleskopet ble tatt i bruk. Dette er konsistent med
154 antagelsen om at formen til solen og månen er perfekte kuler.
156 Men da Jupiter og Saturn ble observert med teleskop for første gang, ble det
157 raskt åpenbart at omrisset av disse planetene ikke var sirkler, men helt
158 klart ellipser. Dette betød at Jupiter og Saturn ikke var ekte kuler.
160 I slutten av det syttende århundre viste Isaac Newton at et massivt legeme
161 ville ta form av en kule når gravitasjonskreftene virket på den (slik
162 Aristoteles hadde argumentert), men kun hvis det ikke roterte. Hvis det
163 roterte ville en sentrifugaleffekt finne sted som ville løfte legemets masse
164 mot gravitasjonen og denne effekten ville være større jo nærmere ekvator en
165 kom. Effekten ville være større jo raskere det runde objektet roterte, og
166 både Jupiter og Saturn roterer helt klart veldig raskt.
168 Jorden roterte mye saktere enn Jupiter og Saturn, slik at effekten ville
169 være mindre men fortsatt til stede. Reelle målinger av krumningen til
170 jorden ble gjennomført i det attende århundret og en fant at Newton hadde
173 Med andre ord, jorden buler ved ekvator og er flat ved polene. Den er en
174 «flatklemt sfæroide» i stedet for en kule. Dette betyr at de forskjellige
175 diametrene til jorda har ulik lengde. De lengste diameterene er de som
176 strekker seg fra ekvator til motsatt endre av ekvator. Denne «ekvatoriske
177 diameteren» er 12 755 kilometer. Den korteste diameteren er fra nordpolen
178 til sydpolen og denne «polare diameteren» er 12 711 kilometer.
180 Differansen mellom den lengste og den korteste diameteren er 44 kilometer,
181 og det betyr at «flattrykningen» til jorden (dets avvik fra en ekte kule) er
182 44/12755 eller 0.0034. Det utgjør 1/3 av 1 prosent.
184 For å si det på en annen måte, så vil krumningen over alt på en flat
185 overflate være 0 pr. kilometer. På jordens kulerunde overflate er
186 krumningen overalt 0.000078 pr. kilometer (eller *8 tommer pr. engelsk
187 mil*). På jordens flatklemte sfæroideoverflate vil krumningen variere
188 mellom *7.973 tommer pr. engelsk mil* til *8.027 tommer pr. engelsk mil*.
190 Korreksjonen når en går fra kuleform til flatklemt sfæroider er mye mindre
191 enn når en går fra flat til kuleform. Dermed, selv om påstanden om at
192 jorden er en kule er feil, strengt tatt, så er det ikke like feil som
193 påstanden om at jorden er flat.
195 Selv forståelsen av at jorden er en flatklemt sfæroide er strengt tatt
196 feil. Da satellitten Vanguard I ble satt i bane rundt jorden i 1958, klarte
197 den å måle lokal gravitasjonstiltrekning på jorden -- og dermed dens form --
198 med større presisjon enn noen gang tidligere. Det viste seg at den
199 ekvatorianske bulen sør for ekvator hadde litt mer bul enn bulen nord for
200 ekvator, og at havnivået ved sørpolen var litt nærmere jordens sentrum enn
201 havnivået ved nordpolen.
203 Det ser ikke ut til å være noen annen måte å beskrive dette enn å si at
204 jorden er pæreformet, og med en gang var det mange som bestemte seg for at
205 jorden overhodet ikke lignet på en kule men var formet som en
206 *Bartlett*-pære som hang i rommet. Egentlig var det pærelignende avviket et
207 spørsmål om meter i stedet for kilometer, og justeringen i kromningen i
208 området milliontedels centimeter pr. kilometer.
210 Min venn litteraturviteren som kort og godt levde i en mental verden med
211 absolutt riktig og feil, kan ha forestilt seg at i og med at alle teorier er
212 feil, sa kan jorden tenkes å være kuleformet nå, kubisk neste århundre, en
213 hul ikosaeder det neste og smultringformet det påfølgende.
215 Det som egentlig skjer er at når vitenskapsfolk har fått tak på et godt
216 konsept er at de de gravis vil forbedre og utvide det med større og større
217 nyanserikdom etter hvert som måleinstrumentene blir bedre. Teorier er mer
218 ufullstendige enn feil.
220 Dette gjelder for mange andre tilfeller enn kun formen på jorden. Selv når
221 en ny teori tilsynelatende representerer en revolusjon, så kommer den ut av
222 små forbedringer. Hvis noe mer enn små forbedringer trengs, så ville ikke
223 den gamle teorien ha vart så lenge.
225 Copernicus endret fra et jordsentrisk planetsystem til et solsentrert
226 system. Ved å gjøre dette byttet han fra noe som var åpenbart til noe som
227 tilsynelatende var latterlig. Men det var derimot et spørsmål om å finne
228 bedre måter å beregne planetenes bevegelser på himmelen, og til slutt ble
229 den geosentriske teorien ganske enkelt forlatt. Det var nettopp på grunn av
230 at den gamle teorien ga resultater som var rimelige gode etter
231 målestandardene den gangen at den ble beholdt så lenge.
233 Nok en gang, det er på grunn av at geologiske former på jorden ender seg så
234 sakte og at levende ting på toppen av dem endrer seg så sakte at det først
235 virket fornuftig å anta at det ikke var noen endring og at jorden og livet
236 alltid hadde eksistert som de gjør i dag. Hvis det var tilfelle hadde det
237 ikke noe å si om jorden og livet var milliarder av år gamle eller bare noen
238 tusen. Tusener var enklere å forstå.
240 Men når nøye observasjoner viste at jorden og livet endret seg med en
241 hastighet som var svært liten men ikke null ble det klart at jorden og livet
242 måtte være veldig gammel. Moderne geologi ble skapt, og det samme ble
243 forståelsen av biologisk evolusjon.
245 Hvis endringshastigheten var høyere ville geologi og evolusjon ha nådd sin
246 moderte tilstand for lenge siden. Det er kun fordi forskjellen mellom
247 endringshastigheten i et statisk univers og endringshastigheten i et univers
248 i utvikling er mellom null og veldig nært null at kreasjonistene kan
249 fortsette å spre tullet sitt.
251 I og med at forbedringer av teorier blir mindre og mindre etter hvert betyr
252 det at svært gamle teorier også må ha hatt tilstrekkelig rett til å føre til
253 fremskritt. Fremskritt som ikke ble borte av påfølgende forbedringer.
255 Grekerne introduserte for eksempel begrepene lengdegrad og breddegrad, og
256 laget fornuftige kart over middelhavet, uten å ta hensyn til kuleform, og vi
257 bruker fortsatt lengdegrad og breddegrad i dag.
259 Sumererne var antagelig de første til å etablere prinsippet om at planetenes
260 bevegelser på himmelen var regelmessige og kunne forutsies. De fortsatte
261 med å finne måter å gjøre dette selv om de antok at jorden var sentrum for
262 universet. Målingene de gjorde har blitt enormt forbedret, men prinsippet
265 Selvfølgelig kan teoriene vi har nå anses å være feil i den enkle
266 betydningen av ordet som min engelske litteraturviterkorrespondent legger
267 opp til, men i en mer sannferdig og subtil forståelse bør de bare anses som
projects / text-relativity-of-wrong-asimov.git / blob