1 Fra Skeptical Inquirer, høsten 1989, vol. 14, no. 1, s. 35-44
5 Av Isaac Asimov. Oversatt til bokmål av Petter Reinholdtsen og Asbjørn
8 Jeg fikk et brev her om dagen. Det var håndskrevet, med en knotete
9 håndskrift som gjorde det vanskelig å lese. Jeg forsøkte uansett å forstå
10 hva som sto der i tilfelle det skulle vise seg å være noe viktig. I den
11 første setningen forklarte forfatteren at han studerte fordypningsfag i
12 engelsk litteratur men følte at han trengte å lære meg naturvitenskap. (Jeg
13 sukket litt, da jeg kjenner svært få engelskstudenter som kan nok til å lære
14 meg naturvitenskap. Men jeg vet godt at omfanget av alt jeg ikke vet er
15 enormt, og jeg er klar til å lære så mye jeg kan fra hvem det skal være, så
16 jeg fortsatte å lese.)
18 Det så ut til at jeg i et av mine utallige essay hadde gitt uttrykk for en
19 viss glede over å leve i et århundre hvor vi endelig hadde fått grunnlaget
22 Jeg gikk ikke i detaljer, men det jeg mente var at vi nå kjenner de
23 grunnleggende reglene som styrer universet og hvordan gravitasjonen for
24 mesteparten virker sammen, slik relativitetsteorien utarbeidet mellom 1905
25 og 1916 viser. Vi kjenner også til de grunnleggende reglene som styrer
26 subatomære partikler og deres forhold til hverandre, da disse er svært godt
27 beskrevet av kvanteteorien som ble utarbeidet mellom 1900 og 1930. I
28 tillegg har vi funnet ut at galakser og galaksehoper er de grunnleggende
29 enhetene som utgjør det fysiske universet, noe vi oppdaget mellom 1920 og
32 Alle disse, ser du, er oppdagelser fra det tyvende århundre.
34 Etter at den unge litteraturviteren hadde sitert meg, fortsatte han med å
35 belære meg om det faktum at i hvert århundre hadde folk trodd de endelig
36 hadde forstått universet, og i hvert eneste århundre hadde det vist seg at
37 de tok feil. Konklusjonen er at det eneste vi kan si om vår modere
38 «kunnskap» er at den garantert er feil. Den unge mannen ga deretter sin
39 støtte til et sitat fra Sokrates, som hadde kommet med en kommentar da han
40 ble kjent med at oraklet i Delfi hadde erklært at han var den viseste mann i
41 Hellas. «Hvis jeg er den viseste mann», sa Sokrates, «så er det kun på grunn
42 av at jeg alene vet at jeg intet vet.» Implikasjonen var at jeg var svært
43 tåpelig som innbilte meg at jeg viste en hel masse.
45 Jeg svarte ham slik: «Da folk tenkte at jorden var flat, John, så tok de
46 feil. Da folk tenkte at jorden var sfærisk, så tok de feil. Men hvis du
47 tror at det å tenke at jorden er sfærisk er like galt som å tenke at jorda
48 er flat, så er ditt syn mer feil enn begge to til sammen.»
50 Du forstår, det grunnleggende problemet er at folk tenker at «riktig» og
51 «galt» er absolutter. Alt alt som ikke er perfekt og fullstendig riktig er
52 fullstendig og likeverdig galt.
54 Jeg tror derimot ikke at det er slik. For meg virker det som om riktig og
55 feil er konsept med uskarpe grenser, og jeg vil bruke denne teksten til å
56 forklare hvorfor jeg mener dette.
58 Når min venn litteraturviteren forteller meg at naturvitenskapsfolk i hvert
59 århundre har tenkt at de har forstått universet og alltid tatt feil, så
60 ønsker jeg å vite hvor feil tok de? Har de alltid tatt like mye feil? La
61 oss se på et eksempel.
63 I sivilisasjonens tidlige dager, var den generelle forståelsen at jorda var
64 flat. Det kom ikke av at folk var dumme, eller av at de var bestemt på å
65 tro på rare ting. De opplevde at den var flat basert på klare indisier.
66 Det var ikke et enkelt spørsmål om «det er slik den ser ut», da jorden jo
67 ikke ser flat ut. Den er jo kaotisk humpete, med hauger, daler,
68 steinrøyser, klipper og så videre.
70 Selvsagt er det sletter der, i begrensede områder, jordens overflate ser
71 ganske flat ut. En av disse slettene er i Tigris-Eufrat-området, hvor den
72 første historiske sivilisasjon (en med skriftspråk) utviklet seg, den
75 Kanskje var det slettens utseende som fikk smarte sumerere til å akseptere
76 generaliseringen om at jorden var flat; at om du, på et eller annet vis
77 jevnet ut alle høyder og daler, så ville du stå igjen med noe flatt. At
78 strekninger med vann, som dammer og innsjøer, så ganske flate ut på stille
79 dager kan ha bidratt til idéen.
81 En annen måte å se på det er å spørre seg hva «krumningen» for jordens
82 overflate er. Over en betydelig avstand, hvor mye avviker overflaten (i
83 gjennomsnitt) fra perfekt flathet. Jorden er flat-teorien ville få det til
84 å se ut som om overflaten ikke avviker fra flathet i det hele tatt, dvs. at
85 dens «krumning» er 0 per kilometer.
87 I dag lærer vi naturligvis at flat jord-teorien er feil. At den er helt
88 feil, forferdelig feil, uten tvil. Men den er ikke det. Krumningen på
89 jorden er nesten 0 per kilometer, så selv om flat jord-teorien e feil, så er
90 den jo også nesten riktig. Det er årsaken til at teorien holdt ut så lenge.
92 Det var grunner, helt klart, som gjorde flat jord-teorien lite
93 tilfredstillende og, rundt 350 f.kr., oppsummerte den greske filosofen
94 Aristoteles dem. For det første, så forsvinner noen stjerner forbi den
95 *sørlige horisonten* når en reiser nordover, og forbi den *nordlige
96 horisonten* når en reiser sørover. For det andre er jordens skygge på månen
97 under en måneformørkelse alltid en del av en sirkel. For det tredje ser en
98 her på jorda at skroget på skip forsvinner først når de seiler over
99 horisonten, uansett hvilken retning de seiler.
101 Alle disse tre observasjonene kunne ikke forklares på fornuftig vis hvis
102 jordens overflate var flat, men kunne forklares ved å anta at jorden var en
105 I tillegg trodde Aristoteles at all solid materie har en tendens til å
106 bevege seg mot et felles senter, og hvis all solid materie gjorde dette
107 ville den ende opp som en kule. Et gitt volum med masse vil, i snitt, være
108 nærmere et felles senter hvis den utgjør en kule enn hvis den utgjør en
109 hvilken som helst annen form.
111 Omtrent et århundre etter Aristoteles la den greske filosofen Eratosthenes
112 merke til at solen kastet skygge med ulik lengde på ulike lengdegrader (alle
113 skygger ville ha samme lengde hvis jordens overflate var flat). Fra
114 forskjellen i skyggelengde kalkulerte han størrelsen på jordens kule og fant
115 ut at den var 40 000 km i omkrets.
117 Krumningen på en slik kule er omtrent 0.000078 pr. kilometer, en verdi som
118 du kan se er veldig nær 0 pr. kilometer, og en som ikke er enkel å måle med
119 de teknikkene som var tilgjengelig i historisk tid. Den ørlille forskjellen
120 mellom 0 og 0.000078 forklarer hvorfor det tok så lang tid å komme fra en
121 flat jord til en kulerund jord.
123 Merk at selv en ørliten forskjell, som den mellom 0 og 0.000078, kan være
124 ekstremt viktig. Forskjellen summeres opp. Jorden kan overhode ikke
125 kartlegges nøyaktig over store områder hvis forskjellen ikke tas hensyn til
126 og uten at jorden anses å være en kule i stedet for en flat overflate.
127 Lange sjøreiser kan ikke gjennomføres med en rimelig måte å finne ut hvor en
128 er på havet uten at en tar hensyn til at jorden er kulerundt i stedet for
131 I tillegg leder en flat jord til muligheten for en uendelig jord, eller
132 eksistensen av en «kant» på overflaten. En kulerund jord, derimot, fører
133 til en jord som er både uten kant og ikke uendelig. Og det er sistnevnte
134 antagelse som er konsistent med alle senere observasjoner.
136 Så selv om flat jord-teorien bare er litt feil, og bør, når alt kommer til
137 alt, gi anerkjennelse til de som kom opp med den, så er den feil nok til å
138 forkastes til fordel for teorien om en sfærisk jord.
140 Men er virkelig jorden en kule?
142 Nei, den er ikke en kule, ikke i matematisk forstand. En kule har visse
143 matematiske egenskaper - for eksempel har alle diametre (dvs. alle rette
144 linjer som går fra et punkt på overflaten, gjennom sentrum, til et annet
145 punkt på overflaten) samme lengde.
147 Dette er derimot ikke riktig for jorden. Forskjellige diametre gjennom
148 jorden har ulik lengde.
150 Hvorfra fikk folk ideen om at jorden ikke var en ekte kule? I starten hadde
151 solen og månen omriss som var perfekte sirkler i henhold til
152 målebegrensningene da teleskopet ble tatt i bruk. Dette er konsistent med
153 antagelsen om at formen til solen og månen er perfekte kuler.
155 Men da Jupiter og Saturn ble observert med teleskop for første gang, ble det
156 raskt åpenbart at omrisset av disse planetene ikke var sirkler, men helt
157 klart ellipser. Dette betød at Jupiter og Saturn ikke var ekte kuler.
159 I slutten av det syttende århundre viste Isaac Newton at et massivt legeme
160 ville ta form av en kule når gravitasjonskreftene virket på den (slik
161 Aristoteles hadde argumentert), men kun hvis det ikke roterte. Hvis det
162 roterte ville en sentrifugaleffekt finne sted som ville løfte legemets masse
163 mot gravitasjonen og denne effekten ville være større jo nærmere ekvator en
164 kom. Effekten ville være større jo raskere det runde objektet roterte, og
165 både Jupiter og Saturn roterer helt klart veldig raskt.
167 Jorden roterte mye saktere enn Jupiter og Saturn, slik at effekten ville
168 være mindre men fortsatt til stede. Reelle målinger av krumningen til
169 jorden ble gjennomført i det attende århundret og en fant at Newton hadde
172 Med andre ord, jorden buler ved ekvator og er flat ved polene. Den er en
173 «flatklemt sfæroide» i stedet for en kule. Dette betyr at de forskjellige
174 diametrene til jorda har ulik lengde. De lengste diameterene er de som
175 strekker seg fra ekvator til motsatt endre av ekvator. Denne «ekvatoriske
176 diameteren» er 12 755 kilometer. Den korteste diameteren er fra nordpolen
177 til sydpolen og denne «polare diameteren» er 12 711 kilometer.
179 Differansen mellom den lengste og den korteste diameteren er 44 kilometer,
180 og det betyr at «*utdrattheten*» for jorden (dets avvik fra en ekte kule) er
181 44/12755 eller 0.0034. Det utgjør 1/3 av 1 prosent.
183 To put it another way, on a flat surface, curvature is 0 per mile
184 everywhere. On the earth's spherical surface, curvature is 0.000126 per mile
185 everywhere (or 8 inches per mile). On the earth's oblate spheroidal surface,
186 the curvature varies from 7.973 inches to the mile to 8.027 inches to the
189 Korreksjonen når en går fra kuleform til flate sfæroider er mye mindre enn
190 når en går fra flat til kuleform. Dermed, selv om påstanden om at jorden er
191 en kule er feil, strengt tatt, så er det ikke like feil som påstanden om at
194 Selv forståelsen av at jorden er en flatklemt sfæroide er strengt tatt
195 feil. Da satellitten Vanguard I ble satt i bane rundt jorden i 1958, klarte
196 den å måle lokal gravitasjonstiltrekning på jorden -- og dermed dens form --
197 med større presisjon enn noen gang tidligere. Det viste seg at den
198 ekvatorianske bulen sør for ekvator hadde litt mer bul enn bulen nord for
199 ekvator, og at havnivået ved sørpolen var litt nærmere jordens sentrum enn
200 havnivået ved nordpolen.
202 There seemed no other way of describing this than by saying the earth was
203 pear-shaped, and at once many people decided that the earth was nothing like
204 a sphere but was shaped like a Bartlett pear dangling in space. Actually,
205 the pear-like deviation from oblate-spheroid perfect was a matter of yards
206 rather than miles, and the adjustment of curvature was in the millionths of
209 In short, my English Lit friend, living in a mental world of absolute rights
210 and wrongs, may be imagining that because all theories are wrong, the earth
211 may be thought spherical now, but cubical next century, and a hollow
212 icosahedron the next, and a doughnut shape the one after.
214 Det som egentlig skjer er at når vitenskapsfolk har fått tak på et godt
215 konsept er at de de gravis vil forbedre og utvide det med større og større
216 *subtlety* etter hvert som måleinstrumentene blir bedre. Teorier er mer
217 ufullstendige enn feil.
219 Dette gjelder for mange andre tilfeller enn kun formen på jorden. Selv når
220 en ny teori tilsynelatende representerer en revolusjon, så kommer den ut av
221 små forbedringer. Hvis noe mer enn små forbedringer trengs, så ville ikke
222 den gamle teorien ha vart så lenge.
224 Copernicus endret fra et jordsentrisk planetsystem til et solsentrert
225 system. Ved å gjøre dette byttet han fra noe som var åpenbart til noe som
226 tilsynelatende var latterlig. Men det var derimot et spørsmål om å finne
227 bedre måter å beregne planetenes bevegelser på himmelen, og til slutt ble
228 den geosentriske teorien ganske enkelt forlatt. Det var nettopp på grunn av
229 at den gamle teorien ga resultater som var rimelige gode etter
230 målestandardene den gangen at den ble beholdt så lenge.
232 Nok en gang, det er på grunn av at geologiske former på jorden ender seg så
233 sakte og at levende ting på toppen av dem endrer seg så sakte at det først
234 virket fornuftig å anta at det ikke var noen endring og at jorden og livet
235 alltid hadde eksistert som de gjør i dag. Hvis det var tilfelle hadde det
236 ikke noe å si om jorden og livet var milliarder av år gamle eller bare noen
237 tusen. Tusener var enklere å forstå.
239 Men når nøye observasjoner viste at jorden og livet endret seg med en
240 hastighet som var svært liten men ikke null ble det klart at jorden og livet
241 måtte være veldig gammel. Moderne geologi ble skapt, og det samme ble
242 forståelsen av biologisk evolusjon.
244 Hvis endringshastigheten var høyere ville geologi og evolusjon ha nådd sin
245 moderte tilstand for lenge siden. Det er kun fordi forskjellen mellom
246 endringshastigheten i et statisk univers og endringshastigheten i et univers
247 i utvikling er mellom null og veldig nært null at kreasjonistene kan
248 fortsette å spre tullet sitt.
250 I og med at forbedringer av teorier blir mindre og mindre etter hvert betyr
251 det at svært gamle teorier også må ha hatt tilstrekkelig rett til å føre til
252 fremskritt. Fremskritt som ikke ble borte av påfølgende forbedringer.
254 Grekerne introduserte for eksempel begrepene lengdegrad og breddegrad, og
255 laget fornuftige kart over middelhavet, uten å ta hensyn til sfæriskiskhet,
256 og vi bruker fortsatt lengdegrad og breddegrad i dag.
258 Sumererne var antagelig de første til å etablere prinsippet om at planetenes
259 bevegelser på himmelen var regelmessige og kunne forutsies. De fortsatte
260 med å finne måter å gjøre dette selv om de antok at jorden var sentrum for
261 universet. Målingene de gjorde har blitt enormt forbedret, men prinsippet
264 Selvfølgelig kan teoriene vi har nå anses å være feil i den enkle
265 betydningen av ordet som min engelske litteraturviterkorrespondent legger
266 opp til, men i en mer sannferdig og subtil forståelse bør de bare anses som
projects / text-relativity-of-wrong-asimov.git / blob