1 Fra Skeptical Inquirer, høsten 1989, vol. 14, no. 1, s. 35-44
5 Av Isaac Asimov. Oversatt til bokmål og tilpasset norske forhold av Petter
6 Reinholdtsen og Asbjørn Dyrendal.
8 Jeg fikk et brev her om dagen. Det var håndskrevet, med en knotete
9 håndskrift som gjorde det vanskelig å lese. Jeg forsøkte uansett å forstå
10 hva som sto der i tilfelle det skulle vise seg å være noe viktig. I den
11 første setningen forklarte forfatteren at han studerte fordypningsfag i
12 engelsk litteratur men følte at han trengte å lære meg naturvitenskap. (Jeg
13 sukket litt, da jeg kjenner svært få engelskstudenter som kan nok til å lære
14 meg naturvitenskap. Men jeg vet godt at omfanget av alt jeg ikke vet er
15 enormt, og jeg er klar til å lære så mye jeg kan fra hvem det skal være, så
16 jeg fortsatte å lese.)
18 Det så ut til at jeg i et av mine utallige essay hadde gitt uttrykk for en
19 viss glede over å leve i et århundre hvor vi endelig hadde fått grunnlaget
22 Jeg gikk ikke i detaljer, men det jeg mente var at vi nå kjenner de
23 grunnleggende reglene som styrer universet og hvordan gravitasjonen for
24 mesteparten virker sammen, slik relativitetsteorien utarbeidet mellom 1905
25 og 1916 viser. Vi kjenner også til de grunnleggende reglene som styrer
26 subatomære partikler og deres forhold til hverandre, da disse er svært godt
27 beskrevet av kvanteteorien som ble utarbeidet mellom 1900 og 1930. I
28 tillegg har vi funnet ut at galakser og galaksehoper er de grunnleggende
29 enhetene som utgjør det fysiske universet, noe vi oppdaget mellom 1920 og
32 Som du ser, er alle disse oppdagelser fra det tyvende århundre.
34 Etter at den unge litteraturviteren hadde sitert meg, fortsatte han med å
35 belære meg om det faktum at i hvert århundre hadde folk trodd de endelig
36 hadde forstått universet, og i hvert eneste århundre hadde det vist seg at
37 de tok feil. Konklusjonen er at det eneste vi kan si om vår modere
38 «kunnskap» er at den garantert er feil. Den unge mannen ga deretter sin
39 støtte til et sitat fra Sokrates, som hadde kommet med følgende kommentar da
40 han ble kjent med at oraklet i Delfi hadde erklært at han var den viseste
41 mannen i Hellas. «Hvis jeg er den viseste mannen», sa Sokrates, «så er det
42 kun på grunn av at jeg alene vet at jeg intet vet.» Implikasjonen var at
43 jeg var svært tåpelig som innbilte meg at jeg visste en hel masse.
45 Jeg svarte ham slik: «Da folk mente at jorden var flat, John, så tok de
46 feil. Da folk mente at jorden var kulerund, så tok de feil. Men hvis du
47 tror at det å mene at jorden er en kule er like galt som å mene at jorda er
48 flat, så er ditt syn mer feil enn begge to til sammen.»
50 Du forstår, det grunnleggende problemet er at folk tenker på «riktig» og
51 «feil» som absolutter. At alt som ikke er perfekt og fullstendig riktig er
52 komplett og like mye feil.
54 Jeg tror derimot ikke at det er slik. For meg virker det som om riktig og
55 feil er konsept med uskarpe grenser, og jeg vil bruke denne teksten til å
56 forklare hvorfor jeg mener dette.
58 Når min venn litteraturviteren forteller meg at naturvitenskapsfolk i hvert
59 århundre har tenkt at de har forstått universet og alltid tatt feil, så
60 ønsker jeg å vite hvor feil tok de? Har de alltid tatt like mye feil? La
61 oss se på et eksempel.
63 I sivilisasjonens tidlige dager, var den generelle forståelsen at jorda var
64 flat. Det kom ikke av at folk var dumme, eller av at de var fast bestemt på
65 å tro på rare ting. De opplevde at den var flat basert på klare indisier.
66 Det var ikke et enkelt spørsmål om «det er slik den ser ut», da jorden jo
67 ikke ser flat ut. Den er jo kaotisk humpete, med hauger, daler,
68 steinrøyser, klipper og så videre.
70 Selvsagt finnes det sletter der, i avgrensede områder, jordens overflate ser
71 ganske flat ut. En av disse slettene er i Tigris-Eufrat-området, hvor den
72 første historiske sivilisasjon (en med skriftspråk) utviklet seg, den
75 Kanskje var det slettens utforming som fikk smarte sumerere til å akseptere
76 generaliseringen om at jorden var flat; at hvis en, på et eller annet vis,
77 jevnet ut alle høyder og daler, så ville en stå igjen med noe flatt. At
78 strekninger med vann, som dammer og innsjøer, så ganske flate ut på stille
79 dager kan ha bidratt til idéen.
81 En annen måte å se på det er å spørre seg hva «krumningen» for jordens
82 overflate er. Over en betydelig avstand, hvor mye avviker overflaten (i
83 gjennomsnitt) fra perfekt flathet. Flat jord-teorien ville få det til å se
84 ut som om overflaten ikke avviker fra flathet i det hele tatt, dvs. at dens
85 «krumning» er 0 per kilometer.
87 I dag lærer vi naturligvis at flat jord-teorien er feil. At den er helt
88 feil, absolut forferdelig feil. Men den er ikke det. Krumningen på jorden
89 er nesten 0 per kilometer, så selv om flat jord-teorien er feil, så er den
90 jo også nesten riktig. Det er årsaken til at teorien varte så lenge.
92 Det var helt klart grunner som gjorde flat jord-teorien lite
93 tilfredstillende og, rundt 350 f.kr., oppsummerte den greske filosofen
94 Aristoteles dem. For det første, så forsvinner noen stjerner forbi den
95 sørlige halvkule når en reiser nordover, og forbi den nordlige halvkule når
96 en reiser sørover. For det andre er jordens skygge på månen under en
97 måneformørkelse alltid en del av en sirkel. For det tredje ser en her på
98 jorda at skroget på skip forsvinner før masten når de seiler over
99 horisonten, uansett hvilken retning de seiler.
101 Ingen av disse tre observasjonene kunne forklares på fornuftig vis hvis
102 jordens overflate var flat, men kunne forklares ved å anta at jorden var en
105 I tillegg trodde Aristoteles at all solid materie har en tendens til å
106 bevege seg mot et felles senter, og hvis all solid materie gjorde dette
107 ville den ende opp som en kule. Et gitt volum med masse vil, i snitt, være
108 nærmere et felles senter hvis den utgjør en kule enn hvis den utgjør en
109 hvilken som helst annen form.
111 Omtrent et århundre etter Aristoteles la den greske filosofen Eratosthenes
112 merke til at solen kastet skygge med ulik lengde på ulike lengdegrader (alle
113 skygger ville ha samme lengde hvis jordens overflate var flat). Fra
114 forskjellen i skyggelengde kalkulerte han størrelsen på jordens kule og fant
115 ut at den var 40 000 km i omkrets.
117 Krumningen på en slik kule er omtrent 0.000078 pr. kilometer, en verdi som
118 du kan se er veldig nær 0 pr. kilometer, og en som ikke er enkel å måle med
119 de teknikkene som var tilgjengelig i historisk tid. Den ørlille forskjellen
120 mellom 0 og 0.000078 forklarer hvorfor det tok så lang tid å komme fra en
121 flat jord til en kulerund jord.
123 Merk at selv en ørliten forskjell, som den mellom 0 og 0.000078, kan være
124 ekstremt viktig. Forskjellen summerer seg opp. Jorden kan overhodet ikke
125 kartlegges nøyaktig over store områder hvis forskjellen ikke tas hensyn til
126 og uten at jorden anses å være en kule i stedet for en flat overflate.
127 Lange sjøreiser kan ikke gjennomføres med en rimelig måte å finne ut hvor en
128 er på havet uten å anta at jorden er kulerund i stedet for flat.
130 I tillegg leder en flat jord til muligheten for en uendelig jord, eller
131 eksistensen av en «kant» på overflaten. En kulerund jord, derimot, fører
132 til en jord som er både uten kant og ikke uendelig. Og det er sistnevnte
133 antagelse som er konsistent med alle senere observasjoner.
135 Så selv om flat jord-teorien bare er litt feil og de som kom opp med idéen
136 bør berømmes, så er den gal nok til å forkastes til fordel for teorien om en
139 Men er virkelig jorden en kule?
141 Nei, den er ikke en kule, ikke i matematisk forstand. En kule har visse
142 matematiske egenskaper - for eksempel har alle diametre (dvs. alle rette
143 linjer som går fra et punkt på overflaten, gjennom sentrum, til et annet
144 punkt på overflaten) samme lengde.
146 Dette er derimot ikke riktig for jorden. Forskjellige diametre gjennom
147 jorden har ulik lengde.
149 Hvorfra fikk folk ideen om at jorden ikke var en ekte kule? I starten hadde
150 solen og månen omriss som var perfekte sirkler i henhold til
151 målebegrensningene som rådde i teleskopets første dager. Dette er
152 konsistent med antagelsen om at formen til solen og månen er perfekte kuler.
154 Men da Jupiter og Saturn ble observert med teleskop for første gang, ble det
155 raskt åpenbart at omrisset av disse planetene ikke var sirkler, men helt
156 klart ellipser. Dette betød at Jupiter og Saturn ikke var ekte kuler.
158 I slutten av det syttende århundre viste Isaac Newton at et massivt legeme
159 ville ta form av en kule når gravitasjonskreftene virket på den (slik
160 Aristoteles hadde argumentert), men kun hvis det ikke roterte. Hvis det
161 roterte ville en sentrifugaleffekt finne sted som ville løfte legemets masse
162 mot gravitasjonen og denne effekten ville være større jo nærmere ekvator en
163 kom. Effekten ville være større jo raskere det runde objektet roterte, og
164 både Jupiter og Saturn roterer helt klart veldig raskt.
166 Jorden roterte mye langsommere enn Jupiter og Saturn, slik at effekten burde
167 være mindre men fortsatt til stede. Reelle målinger av krumningen til
168 jorden ble gjennomført i det attende århundret og en fant at Newton hadde
171 Med andre ord buler jorden ved ekvator og er flat ved polene. Den er en
172 «flatklemt sfæroide» i stedet for en kule. Dette betyr at de forskjellige
173 diametrene til jorda har ulik lengde. De lengste diameterene er de som
174 strekker seg fra ekvator til motsatt endre av ekvator. Denne «ekvatoriske
175 diameteren» er 12 755 kilometer. Den korteste diameteren er fra nordpolen
176 til sydpolen og denne «polare diameteren» er 12 711 kilometer.
178 Forskjellen mellom den lengste og den korteste diamteren er 44 km, hvilket
179 betyr at «flattrykningen» til jorden (dets avvik fra en ekte kule) er
180 44/12755 eller 0,0034. Det utgjør 1/3 av 1 prosent.
182 For å si det på en annen måte, så vil krumningen over alt på en flat
183 overflate være 0 pr. kilometer. På jordens kulerunde overflate er
184 krumningen overalt 0.000078 pr. kilometer (eller *8 tommer pr. engelsk
185 mil*). På jordens flatklemte sfæroideoverflate vil krumningen variere
186 mellom *7.973 tommer pr. engelsk mil* til *8.027 tommer pr. engelsk mil*.
188 Korreksjonen når en går fra kuleform til flatklemt sfæroider er mye mindre
189 enn når en går fra flat til kuleform. Selv om påstanden om at jorden er en
190 kule strengt tatt er feil, så er det dermed ikke like feil som påstanden om
193 Selv forståelsen av at jorden er en flatklemt sfæroide er strengt tatt
194 feil. Da satellitten Vanguard I ble satt i bane rundt jorden i 1958, klarte
195 den å måle lokal gravitasjonstiltrekning på jorden -- og dermed dens form --
196 med større presisjon enn noen gang tidligere. Det viste seg at den
197 ekvatoriale bulen sør for ekvator hadde litt mer bul enn bulen nord for
198 ekvator, og at havnivået ved Sydpolen var litt nærmere jordens sentrum enn
199 havnivået ved Nordpolen.
201 Det ser ikke ut til å være noen annen måte å beskrive dette enn å si at
202 jorden er pæreformet, og med en gang var det mange som bestemte seg for at
203 jorden overhodet ikke lignet på en kule men var formet som en
204 *Bartlett*-pære som hang i rommet. I virkeligheten var det pærelignende
205 avviket et spørsmål om meter i stedet for kilometer, og justeringen i
206 krumningen i området milliontedels centimeter pr. kilometer.
208 Min venn litteraturviteren som lever i en mental verden med absolutt riktig
209 og galt, kan ha forestilt seg at i og med at alle teorier er feil, så kan
210 jorden tenkes å være kuleformet nå, kubisk neste århundre, en hul ikosaeder
211 det neste og smultringformet det påfølgende.
213 Det som egentlig skjer er at når vitenskapsfolk har fått tak på et godt
214 konsept er at de de gravis forbedrer og utvider det med større og større
215 presisjon etter hvert som måleinstrumentene blir bedre. Teorier er mer
216 ufullstendige enn de er feilaktige.
218 Dette gjelder for mange andre tilfeller enn kun jordens form. Selv når en
219 ny teori tilsynelatende representerer en revolusjon, så vokser den normalt
220 frem fra små forbedringer. Hvis noe mer enn små forbedringer trengs, så
221 ville ikke den gamle teorien ha vart så lenge.
223 Kopernikus skiftet fra et jordsentrisk planetsystem til et solsentrert
224 system. Ved å gjøre dette byttet han ut noe som var åpenbart med noe som
225 tilsynelatende var latterlig. Men dette var et spørsmål om å finne bedre
226 måter å beregne planetenes bevegelser på himmelen, og til slutt ble den
227 geosentriske teorien ganske enkelt forlatt. Det var nettopp på grunn av at
228 den gamle teorien ga resultater som var rimelige gode etter målestandardene
229 den gangen at den ble beholdt så lenge.
231 Det var også på grunn av at geologiske former på jorden ender seg så sakte
232 og at levende vesen på toppen av dem evolverer så langsomt at det først
233 virket fornuftig å anta at det ikke var noen endring og at jorden og livet
234 alltid hadde eksistert som de gjør i dag. Hvis det var tilfelle hadde det
235 ikke noe å si om jorden og livet var milliarder av år gamle eller bare noen
236 tusen. Tusener var enklere å forstå.
238 Men når grundige observasjoner viste at jorden og livet endret seg med en
239 hastighet som var svært liten men ikke null ble det klart at jorden og livet
240 måtte være veldig gammel. Moderne geologi ble skapt, og det samme ble
241 forståelsen av biologisk evolusjon.
243 Hvis endringshastigheten var høyere ville [innsikten om] geologi og
244 evolusjon ha nådd sin moderne tilstand for lenge siden. Det er kun fordi
245 forskjellen mellom endringshastigheten i et statisk univers og
246 endringshastigheten i et univers i utvikling er mellom null og veldig nært
247 null at kreasjonistene kan fortsette å spre sin dårskap.
249 I og med at forbedringer av teorier blir mindre og mindre etter hvert betyr
250 det at selv svært gamle teorier også må ha hatt tilstrekkelig rett til å
251 føre til fremskritt. Fremskritt som ikke ble borte av påfølgende
254 Grekerne introduserte for eksempel begrepene lengdegrad og breddegrad. De
255 laget fornuftige kart over Middelhavet uten å ta hensyn til kuleform, og vi
256 bruker fortsatt lengdegrad og breddegrad i dag.
258 Sumererne var antagelig de første til å etablere prinsippet om at planetenes
259 bevegelser på himmelen var regelmessige og kunne forutsies. De fortsatte
260 med å finne måter å gjøre dette selv om de antok at jorden var sentrum for
261 universet. Målingene de gjorde har blitt enormt forbedret, men prinsippet
264 Selvfølgelig kan teoriene vi har nå anses å være gale i den enkle
265 betydningen av ordet som min engelske litteraturviterkorrespondent legger
266 opp til, men i en mer sannferdig og subtil forståelse bør de bare anses som
projects / text-relativity-of-wrong-asimov.git / blob