-For $25, anyone could make pictures. The camera came preloaded with film,
-and when it had been used, the camera was returned to an Eastman factory,
-where the film was developed. Over time, of course, the cost of the camera
-and the ease with which it could be used both improved. Roll film thus
-became the basis for the explosive growth of popular photography. Eastman's
-camera first went on sale in 1888; one year later, Kodak was printing more
-than six thousand negatives a day. From 1888 through 1909, while industrial
-production was rising by 4.7 percent, photographic equipment and material
-sales increased by percent.<sup>[<a name="id2584773" href="#ftn.id2584773" class="footnote">28</a>]</sup> Eastman
-Kodak's sales during the same period experienced an average annual increase
-of over 17 percent.<sup>[<a name="id2584781" href="#ftn.id2584781" class="footnote">29</a>]</sup>
-</p><a class="indexterm" name="id2584790"></a><p>
-
-
-The real significance of Eastman's invention, however, was not economic. It
-was social. Professional photography gave individuals a glimpse of places
-they would never otherwise see. Amateur photography gave them the ability to
-record their own lives in a way they had never been able to do before. As
-author Brian Coe notes, "For the first time the snapshot album provided the
-man on the street with a permanent record of his family and its
-activities. . . . For the first time in history there exists an authentic
-visual record of the appearance and activities of the common man made
-without [literary] interpretation or bias."<sup>[<a name="id2584820" href="#ftn.id2584820" class="footnote">30</a>]</sup>
-</p><p>
-In this way, the Kodak camera and film were technologies of expression. The
-pencil or paintbrush was also a technology of expression, of course. But it
-took years of training before they could be deployed by amateurs in any
-useful or effective way. With the Kodak, expression was possible much sooner
-and more simply. The barrier to expression was lowered. Snobs would sneer at
-its "quality"; professionals would discount it as irrelevant. But watch a
-child study how best to frame a picture and you get a sense of the
-experience of creativity that the Kodak enabled. Democratic tools gave
-ordinary people a way to express themselves more easily than any tools could
-have before.
-</p><p>
-What was required for this technology to flourish? Obviously, Eastman's
-genius was an important part. But also important was the legal environment
-within which Eastman's invention grew. For early in the history of
-photography, there was a series of judicial decisions that could well have
-changed the course of photography substantially. Courts were asked whether
-the photographer, amateur or professional, required permission before he
-could capture and print whatever image he wanted. Their answer was
-no.<sup>[<a name="id2584855" href="#ftn.id2584855" class="footnote">31</a>]</sup>
-</p><p>
-
-The arguments in favor of requiring permission will sound surprisingly
-familiar. The photographer was "taking" something from the person or
-building whose photograph he shot—pirating something of value. Some
-even thought he was taking the target's soul. Just as Disney was not free to
-take the pencils that his animators used to draw Mickey, so, too, should
-these photographers not be free to take images that they thought valuable.
-</p><a class="indexterm" name="id2584888"></a><p>
-On the other side was an argument that should be familiar, as well. Sure,
-there may be something of value being used. But citizens should have the
-right to capture at least those images that stand in public view. (Louis
-Brandeis, who would become a Supreme Court Justice, thought the rule should
-be different for images from private spaces.<sup>[<a name="id2584911" href="#ftn.id2584911" class="footnote">32</a>]</sup>) It may be that this means that the photographer gets something for
-nothing. Just as Disney could take inspiration from <em class="citetitle">Steamboat
-Bill, Jr</em>. or the Brothers Grimm, the photographer should be free
-to capture an image without compensating the source.
-</p><p>
-Fortunately for Mr. Eastman, and for photography in general, these early
-decisions went in favor of the pirates. In general, no permission would be
-required before an image could be captured and shared with others. Instead,
-permission was presumed. Freedom was the default. (The law would eventually
-craft an exception for famous people: commercial photographers who snap
-pictures of famous people for commercial purposes have more restrictions
-than the rest of us. But in the ordinary case, the image can be captured
-without clearing the rights to do the capturing.<sup>[<a name="id2584956" href="#ftn.id2584956" class="footnote">33</a>]</sup>)
-</p><p>
-We can only speculate about how photography would have developed had the law
-gone the other way. If the presumption had been against the photographer,
-then the photographer would have had to demonstrate permission. Perhaps
-Eastman Kodak would have had to demonstrate permission, too, before it
-developed the film upon which images were captured. After all, if permission
-were not granted, then Eastman Kodak would be benefiting from the "theft"
-committed by the photographer. Just as Napster benefited from the copyright
-infringements committed by Napster users, Kodak would be benefiting from the
-"image-right" infringement of its photographers. We could imagine the law
-then requiring that some form of permission be demonstrated before a company
-developed pictures. We could imagine a system developing to demonstrate that
-permission.
-</p><p>
-
-
-
-But though we could imagine this system of permission, it would be very hard
-to see how photography could have flourished as it did if the requirement
-for permission had been built into the rules that govern it. Photography
-would have existed. It would have grown in importance over
-time. Professionals would have continued to use the technology as they
-did—since professionals could have more easily borne the burdens of
-the permission system. But the spread of photography to ordinary people
-would not have occurred. Nothing like that growth would have been
-realized. And certainly, nothing like that growth in a democratic technology
-of expression would have been realized. If you drive through San
-Francisco's Presidio, you might see two gaudy yellow school buses painted
-over with colorful and striking images, and the logo "Just Think!" in place
-of the name of a school. But there's little that's "just" cerebral in the
-projects that these busses enable. These buses are filled with technologies
-that teach kids to tinker with film. Not the film of Eastman. Not even the
-film of your VCR. Rather the "film" of digital cameras. Just Think! is a
-project that enables kids to make films, as a way to understand and critique
-the filmed culture that they find all around them. Each year, these busses
-travel to more than thirty schools and enable three hundred to five hundred
-children to learn something about media by doing something with media. By
-doing, they think. By tinkering, they learn.
-</p><a class="indexterm" name="id2585002"></a><p>
-These buses are not cheap, but the technology they carry is increasingly
-so. The cost of a high-quality digital video system has fallen
-dramatically. As one analyst puts it, "Five years ago, a good real-time
-digital video editing system cost $25,000. Today you can get professional
-quality for $595."<sup>[<a name="id2585046" href="#ftn.id2585046" class="footnote">34</a>]</sup> These buses are
-filled with technology that would have cost hundreds of thousands just ten
-years ago. And it is now feasible to imagine not just buses like this, but
-classrooms across the country where kids are learning more and more of
-something teachers call "media literacy."
-</p><p>
-
-"Media literacy," as Dave Yanofsky, the executive director of Just Think!,
-puts it, "is the ability . . . to understand, analyze, and deconstruct media
-images. Its aim is to make [kids] literate about the way media works, the
-way it's constructed, the way it's delivered, and the way people access it."
-<a class="indexterm" name="id2585074"></a>
-</p><p>
-This may seem like an odd way to think about "literacy." For most people,
-literacy is about reading and writing. Faulkner and Hemingway and noticing
-split infinitives are the things that "literate" people know about.
-</p><p>
-Maybe. But in a world where children see on average 390 hours of television
-commercials per year, or between 20,000 and 45,000 commercials
-generally,<sup>[<a name="id2585096" href="#ftn.id2585096" class="footnote">35</a>]</sup> it is increasingly important
-to understand the "grammar" of media. For just as there is a grammar for the
-written word, so, too, is there one for media. And just as kids learn how to
-write by writing lots of terrible prose, kids learn how to write media by
-constructing lots of (at least at first) terrible media.
-</p><p>
-A growing field of academics and activists sees this form of literacy as
-crucial to the next generation of culture. For though anyone who has written
-understands how difficult writing is—how difficult it is to sequence
-the story, to keep a reader's attention, to craft language to be
-understandable—few of us have any real sense of how difficult media
-is. Or more fundamentally, few of us have a sense of how media works, how it
-holds an audience or leads it through a story, how it triggers emotion or
-builds suspense.
-</p><p>
-It took filmmaking a generation before it could do these things well. But
-even then, the knowledge was in the filming, not in writing about the
-film. The skill came from experiencing the making of a film, not from
-reading a book about it. One learns to write by writing and then reflecting
-upon what one has written. One learns to write with images by making them
-and then reflecting upon what one has created.
-</p><a class="indexterm" name="id2585139"></a><p>
-This grammar has changed as media has changed. When it was just film, as
-Elizabeth Daley, executive director of the University of Southern
-California's Annenberg Center for Communication and dean of the USC School
-of Cinema-Television, explained to me, the grammar was about "the placement
-of objects, color, . . . rhythm, pacing, and texture."<sup>[<a name="id2585154" href="#ftn.id2585154" class="footnote">36</a>]</sup> But as computers open up an interactive space where
-a story is "played" as well as experienced, that grammar changes. The simple
-control of narrative is lost, and so other techniques are necessary. Author
-Michael Crichton had mastered the narrative of science fiction. But when he
-tried to design a computer game based on one of his works, it was a new
-craft he had to learn. How to lead people through a game without their
-feeling they have been led was not obvious, even to a wildly successful
-author.<sup>[<a name="id2585186" href="#ftn.id2585186" class="footnote">37</a>]</sup>
-</p><a class="indexterm" name="id2585208"></a><p>
-This skill is precisely the craft a filmmaker learns. As Daley describes,
-"people are very surprised about how they are led through a film. [I]t is
-perfectly constructed to keep you from seeing it, so you have no idea. If a
-filmmaker succeeds you do not know how you were led." If you know you were
-led through a film, the film has failed.
-</p><p>
-Yet the push for an expanded literacy—one that goes beyond text to
-include audio and visual elements—is not about making better film
-directors. The aim is not to improve the profession of filmmaking at all.
-Instead, as Daley explained,
+For $25 kunne alle ta bilder. Det var allerede film i kameraet, og når det
+var brukt ble kameraet returnert til en Eastman-fabrikk hvor filmen ble
+fremkalt. Etter hvert, naturligvis, ble både kostnaden til kameraet og hvor
+enkelt et var å bruke forbedret. Film på rull ble dermed grunnlaget for en
+eksplosiv vekst i fotografering blant folket. Eastmans kamera ble lagt ut
+for salg i 1888, og et år senere trykket Kodak mer enn seks tusen negativer
+om dagen. Fra 1888 til 1909, mens produksjonen i industrien vokste med 4,7
+prosent, økte salget av fotografisk utstyr og materiale med 11
+prosent.<sup>[<a name="id2624720" href="#ftn.id2624720" class="footnote">28</a>]</sup> Salget til Eastman Kodak i
+samme periode opplevde en årlig vekst på over 17 prosent.<sup>[<a name="id2624729" href="#ftn.id2624729" class="footnote">29</a>]</sup>
+</p><a class="indexterm" name="id2624738"></a><p>
+
+
+Den virkelige betydningen av oppfinnelsen til Eastman, var derimot ikke
+økonomisk. Den var sosial. Profesjonell fotografering ga individer et
+glimt av steder de ellers aldri ville se. Amatørfotografering ga dem
+muligheten til å arkivere deres liv på en måte som de aldri hadde vært i
+stand til tidligere. Som forfatter Brian Coe skriver, "For første gang
+tilbød fotoalbumet mannen i gata et permanent arkiv over hans familie og
+dens aktiviteter. … For første gang i historien fantes det en
+autentisk visuell oppføring av utseende og aktivitet til vanlige mennesker
+laget uten [skrivefør] tolkning eller forutinntatthet."<sup>[<a name="id2624671" href="#ftn.id2624671" class="footnote">30</a>]</sup>
+</p><p>
+På denne måten var Kodak-kameraet og film uttrykksteknologier. Blyanten og
+malepenselen var selvfølgelig også en uttrykksteknologi. Men det tok årevis
+med trening før de kunne bli brukt nyttig og effektiv av amatører. Med
+Kodaken var uttrykk mulig mye raskere og enklere. Barrièren for å uttrykke
+seg var senket. Snobber ville fnyse over "kvaliteten", profesjonelle ville
+avvise den som irrelevant. Men se et barn studere hvordan best velge
+bildemotiv og du får følelsen av hva slags kreativitetserfaring som Kodaken
+muliggjorde. Demokratiske verktøy ga vanlige folk en måte å uttrykke dem
+selv på enklere enn noe annet verktøy kunne ha gjort før.
+</p><p>
+Hva krevdes for at denne teknologien skulle blomstre. Eastmans genialitet
+var åpenbart en viktig del. Men den juridiske miljøet som Eastmans
+oppfinnelse vokste i var også viktig. For tidlig i historien til
+fotografering, var det en rekke av rettsavgjørelser som godt kunne ha endret
+kursen til fotograferingen betydelig. Domstoler ble spurt om fotografen,
+amatør eller profesjonell, måtte ha ha tillatelse før han kunne fange og
+trykke hvilket som helst bilde han ønsket. Svaret var nei.<sup>[<a name="id2624820" href="#ftn.id2624820" class="footnote">31</a>]</sup>
+</p><p>
+
+Argumentene til fordel for å kreve tillatelser vil høres overraskende kjent
+ut. Fotografen "tok" noe fra personen eller bygningen som ble
+fotografert—røvet til seg noe av verdi. Noen trodde til og med at han
+tok målets sjel. På samme måte som Disney ikke var fri til å ta blyantene
+som hans animatører brukte til å tegne Mikke, så skulle heller ikke disse
+fotografene være fri til å ta bilder som de fant verdi i.
+</p><a class="indexterm" name="id2624852"></a><p>
+På den andre siden var et argument som også bør bør være kjent. Joda, det
+var kanskje noe av verdi som ble brukt. Men borgerne burde ha rett til å
+fange i hvert fall de bildene som var tatt av offentlig område. (Louis
+Brandeis, som senere ble høyesterettsjustitiarus, mente regelen skulle være
+annerledes for bilder tatt av private områder.<sup>[<a name="id2624886" href="#ftn.id2624886" class="footnote">32</a>]</sup>) Det kan være at dette betyr at fotografen får noe for ingenting.
+På samme måte som Disney kunne hente inspirasjon fra <em class="citetitle">Steamboat
+Bill, Jr</em>. eller Grimm-brødrene, så burde fotografene stå fritt
+til å fange et bilde uten å kompensere kilden.
+</p><p>
+Heldigvis for Mr. Eastman, og for fotografering generelt, gikk disse
+tidligere avgjørelsene i favør av piratene. Generelt ble det ikke nødvendig
+å sikre seg tillatelse før et bilde kunne tas og deles med andre. I stedet
+var det antatt at tillatelse var gitt. Frihet var utgangspunktet. (Loven
+ga etter en stund et unntak for berømte personer: kommersielle fotografer
+som tok bilder av berømte personer for kommersielle formål har flere
+begrensninger enn resten av oss. Men i det vanlige tilfellet, kan bildet
+fanges uten å klarere rettighetene for a fange det.<sup>[<a name="id2624938" href="#ftn.id2624938" class="footnote">33</a>]</sup>)
+</p><p>
+Vi kan kun spekulere om hvordan fotografering ville ha utviklet seg om loven
+hadde slått ut den andre veien. Hvis den hadde vært mot fotografen, da
+ville fotografen måttet dokumentere at tillatelse var på plass. Kanskje
+Eastman Kodak også måtte ha dokumentert at tillatelse var gitt, før de
+utviklet filmen som bildene ble fanget på. Tross alt, hvis tillatelse ikke
+var gitt, da ville Eastman Kodak ha nytt fordeler fra "tyveriet" begått av
+fotografer. På samme måte som Napster nøt fordeler fra opphavsrettsbrudd
+utført av Napster-brukere, så ville Kodak nytt fordeler fra
+"bilde-rettighets"-brudd til deres fotografer. Vi kan forestille oss at
+loven da krevede at en form for tillatelse ble vist frem før et selskap
+fremkalte bildene. Vi kan forestille oss et system bli utviklet for å legge
+frem slike tillatelser.
+</p><p>
+
+
+
+Men selv om vi kan tenke oss dette godkjenningssystemet, så vil det være
+svært vanskelig å se hvordan fotografering skulle ha blomstret slik det
+gjorde hvis det var bygd inn krav om godkjenning i reglene som styrte det.
+Fotografering ville eksistert. Det ville ha økt sin betydning over tid.
+Profesjonelle ville ha fortsatt å bruke teknologien slik de
+gjorde—siden profesjonelle enklere kunne håndtert byrdene pålagt dem
+av godkjenningssystemet. Men spredningen av fotografering til vanlige folk
+villa aldri ha skjedd. Veksten det skapte kunne aldri ha skjedd. Og det
+ville uten tvil aldri vært realisert en slik vekst i demokratisk
+uttrykksteknologi. Hvis du kjører gjennom området Presidio i San Francisco,
+kan det hende du ser to gusjegule skolebusser overmalt med fargefulle og
+iøynefallende bilder, og logoen "Just Think!" i stedet for navnet på en
+skole. Men det er lite som er "bare" mentalt i prosjektene som disse bussene
+muliggjør. Disse bussene er fylt med teknologi som lærer unger å fikle med
+film. Ikke filmen til Eastman. Ikke en gang filmen i din videospiller. I
+stedet er det snakk om "filmen" til digitale kamera. Just Think! er et
+prosjekt som gjør det mulig for unger å lage filmer, som en måte å forstå og
+kritisere den filmede kulturen som de finner over alt rundt seg. Hvert år
+besøker disse bussene mer enn tredve skoler og gir mellom tre hundre og fire
+hundre barn muligheten til å lære noe om media ved å gjøre noe med media.
+Ved å gjøre, så tenker de. Ved å fikle, så lærer de.
+</p><a class="indexterm" name="id2625001"></a><a class="indexterm" name="id2625012"></a><p>
+Disse bussene er ikke billige, men teknologien de har med seg blir billigere
+og billigere. Kostnaden til et høykvalitets digitalt videosystem har falt
+dramatisk. Som en analytiker omtalte det, "for fem år siden kostet et godt
+sanntids redigerinssystem for digital video $25 000. I dag kan du få
+profesjonell kvalitet for $595."<sup>[<a name="id2625091" href="#ftn.id2625091" class="footnote">34</a>]</sup> Disse
+bussene er fylt med teknologi som ville kostet hundre-tusenvis av dollar for
+bare ti år siden. Og det er nå mulig å forestille seg ikke bare slike
+busser, men klasserom rundt om i landet hvor unger kan lære mer og mer av
+det lærerne kaller "medie-skriveføre" eller "mediekompetanse".
+</p><p>
+
+"Media-skriveføre," eller "mediekompetanse" som administrerende direktør
+Dave Yanofsky i Just Think!, sier det, "er evnen til … å forstå,
+analysere og dekonstruere mediebilder. Dets mål er å gjøre [unger] i stand
+til å forstå hvordan mediene fungerer, hvordan de er konstruert, hvordan de
+blir levert, og hvordan folk bruker dem". <a class="indexterm" name="id2624759"></a>
+</p><p>
+Dette kan virke som en litt rar måte å tenke på "skrivefør". For de fleste
+handler skrivefør å kunne lese og skrive. "Skriveføre folk kjenner ting som
+Faulkner, Hemingway og å kjenne igjen delte infinitiver.
+</p><p>
+Mulig det. Men i en verden hvor barn ser i gjennomsnitt 390 timer med
+TV-reklaager i året, eller generelt mellom 20 000 og 45 000
+reklameinnslag,<sup>[<a name="id2625160" href="#ftn.id2625160" class="footnote">35</a>]</sup> så er det mer og mer
+viktig å forstå "gramatikken" til media. For på samme måte som det er en
+gramatikk for det skrevne ord, så er det også en for media. Og akkurat slik
+som unger lærer å skrive ved å skrive masse grusom prosa, så lærer unger å
+skrive media ved å konstruere masse (i hvert fall i begynnelsen) grusom
+media.
+</p><p>
+Et voksende felt av akademikere og aktivister ser denne formen for
+skriveføre som avgjørende for den neste generasjonen av kultur. For selv om
+de som har skrevet forstår hvor vanskelig det er å skrive—hvor
+vanskelig det er å bestemme rekkefølge i historien, å holde på
+oppmerksomheten hos leseren, å forme språket slik at det er
+forståelig—så har få av oss en reell følelse av hvor vanskelig medier
+er. Eller mer fundamentalt, de færreste av av oss har en følelse for
+hvordan media fungerer, hvordan det holder et publikum eller leder leseren
+gjennom historien, hvordan det utløser følelser eller bygger opp spenningen.
+</p><p>
+Det tok filmkusten en generasjon før den kunne gjøre disse tingene bra. Men
+selv da, så var kunnskapen i filmingen, ikke i å skrive om filmen.
+Ferdigheten kom fra erfaring med å lage en film, ikke fra å lese en bok om
+den. En lærer å skrive ved å skrive, og deretter reflektere over det en har
+skrevet. En lærer å skrive med bilder ved å lage dem, og deretter
+reflektere over det en har laget.
+</p><a class="indexterm" name="id2625191"></a><p>
+Denne gramatikken har endret seg etter hvert som media har endret seg. Da
+det kun var film, som Elizabeth Daley, administrerende direktør ved
+Universitetet i Sør-Califorias Anneberg-senter for kommunkasjon og rektor
+ved USC skole for Kino-Televisjon, forklarte for meg, var gramatikken om
+"plasseringen av objekter, farger, … rytme, skritt og
+tekstur".<sup>[<a name="id2625124" href="#ftn.id2625124" class="footnote">36</a>]</sup> Men etter hvert som
+datamaskiner åpner opp et interaktivt rom hvor en historie blir "spillt" i
+tillegg til opplevd, endrer gramatikken seg. Den enkle kontrollen til
+forstellerstemmen er forsvunnet, og dermed er andre teknikker nødvendig.
+Forfatter Michael Crichton hadde mestret fortellerstemmen til science
+fiction. Men da han forsøkte å lage et dataspill basert på et av sine verk,
+så var det et nytt håndverk han måtte lære. Det var ikke åpenbart hvordan
+en leder folk gjennom et spill uten at de far følelsen av å ha blitt ledet,
+selv for en enormt vellykket forfatter.<sup>[<a name="id2625275" href="#ftn.id2625275" class="footnote">37</a>]</sup>
+</p><a class="indexterm" name="id2625297"></a><p>
+Akkurat denne ferdigheten er håndverket en lærer til de som lager
+filmer. Som Daley skriver, "folk er svært overrasket over hvordan de blir
+ledet gjennom en film. Den er perfekt konstruert for å hindre deg fra å se
+det, så du aner det ikke. Hvis en som lager filmer lykkes så vet du ikke at
+du har vært ledet." Hvis du vet at du ble ledet igjennom en film, så har
+filmen feilet.
+</p><p>
+Likevel er innsatsen for å utvide skriveføren—til en som går ut over
+tekst til å ta med lyd og visuelle elementer—handler ikke om å lage
+bedre filmregisører. Målet er ikke å forbedre filmyrket i det hele tatt. I
+stedet, som Daley forklarer,
projects / text-free-culture-lessig.git / blobdiff