-<span class="strong"><strong>It is valuable</strong></span> copyrights that are
-responsible for terms being extended. Mickey Mouse and <span class="quote">«<span class="quote">Rhapsody in
-Blue.</span>»</span> These works are too valuable for copyright owners to
-ignore. But the real harm to our society from copyright extensions is not
-that Mickey Mouse remains Disney's. Forget Mickey Mouse. Forget Robert
-Frost. Forget all the works from the 1920s and 1930s that have continuing
-commercial value. The real harm of term extension comes not from these
-famous works. The real harm is to the works that are not famous, not
-commercially exploited, and no longer available as a result.
-</p><p>
-If you look at the work created in the first twenty years (1923 to 1942)
-affected by the Sonny Bono Copyright Term Extension Act, 2 percent of that
-work has any continuing commercial value. It was the copyright holders for
-that 2 percent who pushed the CTEA through. But the law and its effect were
-not limited to that 2 percent. The law extended the terms of copyright
-generally.<sup>[<a name="id2740307" href="#ftn.id2740307" class="footnote">188</a>]</sup>
-
-</p><p>
-
-Think practically about the consequence of this extension—practically,
-as a businessperson, and not as a lawyer eager for more legal work. In 1930,
-10,047 books were published. In 2000, 174 of those books were still in
-print. Let's say you were Brewster Kahle, and you wanted to make available
-to the world in your iArchive project the remaining 9,873. What would you
-have to do?
-</p><a class="indexterm" name="id2740337"></a><p>
-Well, first, you'd have to determine which of the 9,873 books were still
-under copyright. That requires going to a library (these data are not
-on-line) and paging through tomes of books, cross-checking the titles and
-authors of the 9,873 books with the copyright registration and renewal
-records for works published in 1930. That will produce a list of books still
-under copyright.
-</p><p>
-Then for the books still under copyright, you would need to locate the
-current copyright owners. How would you do that?
-</p><p>
-Most people think that there must be a list of these copyright owners
-somewhere. Practical people think this way. How could there be thousands and
-thousands of government monopolies without there being at least a list?
-</p><p>
-But there is no list. There may be a name from 1930, and then in 1959, of
-the person who registered the copyright. But just think practically about
-how impossibly difficult it would be to track down thousands of such
-records—especially since the person who registered is not necessarily
-the current owner. And we're just talking about 1930!
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">But there isn't a list of who owns property generally,</span>»</span> the
-apologists for the system respond. <span class="quote">«<span class="quote">Why should there be a list of
-copyright owners?</span>»</span>
-</p><p>
-Well, actually, if you think about it, there <span class="emphasis"><em>are</em></span> plenty
-of lists of who owns what property. Think about deeds on houses, or titles
-to cars. And where there isn't a list, the code of real space is pretty
-good at suggesting who the owner of a bit of property is. (A swing set in
-your backyard is probably yours.) So formally or informally, we have a
-pretty good way to know who owns what tangible property.
-</p><p>
-
-So: You walk down a street and see a house. You can know who owns the house
-by looking it up in the courthouse registry. If you see a car, there is
-ordinarily a license plate that will link the owner to the car. If you see a
-bunch of children's toys sitting on the front lawn of a house, it's fairly
-easy to determine who owns the toys. And if you happen to see a baseball
-lying in a gutter on the side of the road, look around for a second for some
-kids playing ball. If you don't see any kids, then okay: Here's a bit of
-property whose owner we can't easily determine. It is the exception that
-proves the rule: that we ordinarily know quite well who owns what property.
-</p><p>
-Compare this story to intangible property. You go into a library. The
-library owns the books. But who owns the copyrights? As I've already
-described, there's no list of copyright owners. There are authors' names, of
-course, but their copyrights could have been assigned, or passed down in an
-estate like Grandma's old jewelry. To know who owns what, you would have to
-hire a private detective. The bottom line: The owner cannot easily be
-located. And in a regime like ours, in which it is a felony to use such
-property without the property owner's permission, the property isn't going
-to be used.
-</p><p>
-The consequence with respect to old books is that they won't be digitized,
-and hence will simply rot away on shelves. But the consequence for other
-creative works is much more dire.
-</p><a class="indexterm" name="idxageemichael"></a><a class="indexterm" name="id2740459"></a><a class="indexterm" name="id2740466"></a><a class="indexterm" name="id2740473"></a><p>
-Consider the story of Michael Agee, chairman of Hal Roach Studios, which
-owns the copyrights for the Laurel and Hardy films. Agee is a direct
-beneficiary of the Bono Act. The Laurel and Hardy films were made between
-1921 and 1951. Only one of these films, <em class="citetitle">The Lucky
-Dog</em>, is currently out of copyright. But for the CTEA, films made
-after 1923 would have begun entering the public domain. Because Agee
-controls the exclusive rights for these popular films, he makes a great deal
-of money. According to one estimate, <span class="quote">«<span class="quote">Roach has sold about 60,000
-videocassettes and 50,000 DVDs of the duo's silent
-films.</span>»</span><sup>[<a name="id2740498" href="#ftn.id2740498" class="footnote">189</a>]</sup>
-</p><p>
-Yet Agee opposed the CTEA. His reasons demonstrate a rare virtue in this
-culture: selflessness. He argued in a brief before the Supreme Court that
-the Sonny Bono Copyright Term Extension Act will, if left standing, destroy
-a whole generation of American film.
-</p><p>
-
-His argument is straightforward. A tiny fraction of this work has any
-continuing commercial value. The rest—to the extent it survives at
-all—sits in vaults gathering dust. It may be that some of this work
-not now commercially valuable will be deemed to be valuable by the owners of
-the vaults. For this to occur, however, the commercial benefit from the work
-must exceed the costs of making the work available for distribution.
-</p><p>
-We can't know the benefits, but we do know a lot about the costs. For most
-of the history of film, the costs of restoring film were very high; digital
-technology has lowered these costs substantially. While it cost more than
-$10,000 to restore a ninety-minute black-and-white film in 1993, it can now
-cost as little as $100 to digitize one hour of mm film.<sup>[<a name="id2740555" href="#ftn.id2740555" class="footnote">190</a>]</sup>
-
-</p><p>
-Restoration technology is not the only cost, nor the most important.
-Lawyers, too, are a cost, and increasingly, a very important one. In
-addition to preserving the film, a distributor needs to secure the rights.
-And to secure the rights for a film that is under copyright, you need to
-locate the copyright owner.
-</p><p>
-Or more accurately, <span class="emphasis"><em>owners</em></span>. As we've seen, there isn't
-only a single copyright associated with a film; there are many. There isn't
-a single person whom you can contact about those copyrights; there are as
-many as can hold the rights, which turns out to be an extremely large
-number. Thus the costs of clearing the rights to these films is
-exceptionally high.
-</p><p>
-<span class="quote">«<span class="quote">But can't you just restore the film, distribute it, and then pay the
-copyright owner when she shows up?</span>»</span> Sure, if you want to commit a
-felony. And even if you're not worried about committing a felony, when she
-does show up, she'll have the right to sue you for all the profits you have
-made. So, if you're successful, you can be fairly confident you'll be
-getting a call from someone's lawyer. And if you're not successful, you
-won't make enough to cover the costs of your own lawyer. Either way, you
-have to talk to a lawyer. And as is too often the case, saying you have to
-talk to a lawyer is the same as saying you won't make any money.
-</p><p>
-
-For some films, the benefit of releasing the film may well exceed these
-costs. But for the vast majority of them, there is no way the benefit would
-outweigh the legal costs. Thus, for the vast majority of old films, Agee
-argued, the film will not be restored and distributed until the copyright
-expires.
-</p><a class="indexterm" name="id2740637"></a><p>
-But by the time the copyright for these films expires, the film will have
-expired. These films were produced on nitrate-based stock, and nitrate stock
-dissolves over time. They will be gone, and the metal canisters in which
-they are now stored will be filled with nothing more than dust.
-</p><p>
-<span class="strong"><strong>Of all the</strong></span> creative work produced by
-humans anywhere, a tiny fraction has continuing commercial value. For that
-tiny fraction, the copyright is a crucially important legal device. For that
-tiny fraction, the copyright creates incentives to produce and distribute
-the creative work. For that tiny fraction, the copyright acts as an
-<span class="quote">«<span class="quote">engine of free expression.</span>»</span>
-</p><p>
-But even for that tiny fraction, the actual time during which the creative
-work has a commercial life is extremely short. As I've indicated, most books
-go out of print within one year. The same is true of music and
-film. Commercial culture is sharklike. It must keep moving. And when a
-creative work falls out of favor with the commercial distributors, the
-commercial life ends.
-</p><p>
-Yet that doesn't mean the life of the creative work ends. We don't keep
-libraries of books in order to compete with Barnes & Noble, and we don't
-have archives of films because we expect people to choose between spending
-Friday night watching new movies and spending Friday night watching a 1930
-news documentary. The noncommercial life of culture is important and
-valuable—for entertainment but also, and more importantly, for
-knowledge. To understand who we are, and where we came from, and how we have
-made the mistakes that we have, we need to have access to this history.
-</p><p>
-
-Copyrights in this context do not drive an engine of free expression. In
-this context, there is no need for an exclusive right. Copyrights in this
-context do no good.
-</p><p>
-Yet, for most of our history, they also did little harm. For most of our
-history, when a work ended its commercial life, there was no
-<span class="emphasis"><em>copyright-related use</em></span> that would be inhibited by an
-exclusive right. When a book went out of print, you could not buy it from a
-publisher. But you could still buy it from a used book store, and when a
-used book store sells it, in America, at least, there is no need to pay the
-copyright owner anything. Thus, the ordinary use of a book after its
-commercial life ended was a use that was independent of copyright law.
-</p><p>
-The same was effectively true of film. Because the costs of restoring a
-film—the real economic costs, not the lawyer costs—were so high,
-it was never at all feasible to preserve or restore film. Like the remains
-of a great dinner, when it's over, it's over. Once a film passed out of its
-commercial life, it may have been archived for a bit, but that was the end
-of its life so long as the market didn't have more to offer.
-</p><p>
-In other words, though copyright has been relatively short for most of our
-history, long copyrights wouldn't have mattered for the works that lost
-their commercial value. Long copyrights for these works would not have
-interfered with anything.
-</p><p>
-But this situation has now changed.
+<span class="strong"><strong>Det er verdifull</strong></span> opphavsrett som er
+ansvarlig for at verneperioden blir utvidet. Mikke Mus og <span class="quote">«<span class="quote">Rhapsody
+in Blue</span>»</span>. Disse verkene er for verdifulle til at opphavsrettseierene
+kan ignorere dem. Men den egentlige skaden fra opphavsrettsutvidelser for
+vårt samfunn er ikke at Mikke Mus forblir Disneys. Glem Mikke Mus. Glem
+Robert Frost. Glem alle verk fra tjue-tallet og tredve-tallet som fortsatt
+har kommersiell verdi. Den egentlige skaden fra utvidelse av vernetiden
+kommer ikke fra disse berømte verkene. Den egenelige skaden er fra de
+verkene som ikke er berømte, ikke kommersielt utnytttet, og dermed heller
+ikke lenger tilgjengelig.
+</p><p>
+Hvis du ser på arbeider laget i de første tjue årene (1923 til 1942)
+påvirket av Sonny Bono utvidelse av opphavsrettsvernetid-loven, så har 2
+prosent av disse verkene fortsatt kommersielle verdi. Det var
+opphavsrettsinnehaverne for disse 2 prosentene som fikk igjennom CTEA. Men
+loven og dens effekt var ikke begresnet til disse 2 prosentene. Loven
+utvidet vernetiden til opphavsretten generelt.<sup>[<a name="idp5419200" href="#ftn.idp5419200" class="footnote">188</a>]</sup>
+
+</p><p>
+
+Tenk praktisk om konsekvensen av denne utvidelsen—praktisk som en
+forretningsmann, ikke som en advokat ivrig etter mer juridisk arbeide. I
+1930 ble 10047 bøker publisert. I 2000 var 174 av disse bøkene fortsatt
+tilgjengelig fra forlaget. La oss anta at du var Brewster Kahle, og du
+ønsket å gjøre de resterende 9873 tilgjengelig for verden i ditt
+iArkiv-prosjekt. Hva ville du måtte gjøre?
+</p><a class="indexterm" name="idp5422136"></a><p>
+Vel, først må du finne ut hvilke av disse 9873 bøkene som fortsatt er vernet
+av opphavsretten. Det krever at du går til biblioteket (den informasjonen
+er ikke tilgjengelig på nettet) og blar igjennom haller med bøker mens du
+kryss-sjekker titler og forfatterne av disse 9873 bøkene med
+opphavsrettsregistreringene og fornyingsmeldingene for verker publisert i
+1930. Dette vil gi en liste med bøker som fortsatt er vernet av
+opphavsretten.
+</p><p>
+Så for bøkerne som fortsatt er vernet av opphavsretten må en finne de
+nåværende opphavsrettseiere. Hvordan vil du gjøre det?
+</p><p>
+De fleste folk tenker at det må være en liste over disse opphavsrettseierne
+en eller annen plass. Praktiske folk tenker slik. Hvordan kan det være
+tusener på tusener av monopoler delt ut av myndighetene uten at det i hvert
+fall finnes en liste?
+</p><p>
+Men det er ingen liste. Det kan være et navn fra 1930, og deretter i 1959,
+for personen som registrerte opphavsretten. Men bare tenkt praktisk rundt
+hvor utrolig vanskelig det vil være å spore opp tusenvis av slike
+arkivoppføringer—spesielt siden personen som er registrert ikke
+nødvendigvis er den nåværende eier. Og vi snakker kun om 1930!
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Men det er ikke generelt en liste over hvem som eier eiendom</span>»</span>
+svarer forsvarerne av systemet. <span class="quote">«<span class="quote">Hvorfor skulle det finnes en liste
+over opphavsrettseiere?</span>»</span>
+</p><p>
+Vel, egentlig, når du tenker på det, så <span class="emphasis"><em>finnes</em></span> det
+mange lister over hvem som eier hvilken eiendom. Tenk på skjøter for hus,
+eller hvem som eier biler. Og der det ikke finnes en liste, så er koden for
+den virkelige verden ganske god til å foreslå hvem som eier en bit eiendom
+(en huske plassert i bakhagen din er sannsynlig vis din) Så formelt eller
+uformelt har vi en ganske god måte å vite hvem som eier hvilken håndgripelig
+eiendom.
+</p><p>
+
+Dermed: Du vandrer ned en gate og ser et hus. Du kan vite hvem som eier
+huset ved å slå opp i kommunehusets register. Hvis du ser en bil, så er det
+normal et bilskilt som vil knytte eieren til bilen. Hvis du ser en haug med
+barneleker som ligger på plenen forran et hus, så er det rimelig enkelt å
+finne ut hvem som eier lekene. Og hvis du tilfeldigvis ser en baseball som
+ligger i grøfta på siden av veien, så se deg rundt et øyeblikk etter unger
+som spiller ball. Hvis du ikke ser noen barn, så ok: her er det en bit
+eiedom hvis eier vi ikke enkelt kan lokalisere. Dette er unntaket som
+bekrefter regelen: at vi normalt vet veldig godt hvem som eier hvilken
+eiendom.
+</p><p>
+Sammenlig denne historien med immateriell eiendom. Du går inn i et
+bibliotek. Biblioteket eier bøkene. Men hvem eier opphavsretten? Som jeg
+allerede har beskrevet, så finnes det ingen liste med opphavsrettseiere.
+Det er navnene til forfattere, naturligvis, men deres opphavsrett kan ha
+blitt overført, eller blitt arvet til et bo lik bestemors gamle smykker.
+For å vite hvem som eier hva, så må du hyre en privatdetektiv. Det en
+sitter igjen med er at eieren kan ikke enkelt finnes. Og med et regime som
+vårt, der det er en forbrytelse å bruke slik eiendom uten tillatelse fra
+eiendomseieren, så vil eiendommen ikke bli brukt.
+</p><p>
+Konsekvensen men gamle bøker er at de ikke vil bli digitalisert, og dermed
+ganske enkelt vil rotne bort på hyller. Men konsekvensen for andre kreative
+arbeider er mye mer alvorlig.
+</p><a class="indexterm" name="idxageemichael"></a><a class="indexterm" name="idp5430736"></a><a class="indexterm" name="idp5431152"></a><a class="indexterm" name="idp5431576"></a><p>
+Se på historien til Michael Agee, styreleder ved Hal Roach Studios, som eier
+opphavsrettene for Helan og Halvan-filmene. Agee har dermed direkte fordel
+av Bono-loven. Helan og Halvan-filmene ble laget mellom 1921 og 1951. Kun
+en av disse filmene, <em class="citetitle">The Lucky Dog</em>, har så langt falt
+i det fri. Men hadde det ikke vært for CTEA, ville filmer laget etter 1923
+begynt å falle i det fri. Da Agee kontrollerer de eksklusive rettighetene
+for disse populære filmene så tjener an en god del penger. I følge et
+estimat, <span class="quote">«<span class="quote">har Roach solgt omtrent 60 000 videokassetter og
+50 000 DVDer av filmene til denne stumfilmduoen.</span>»</span><sup>[<a name="idp5433528" href="#ftn.idp5433528" class="footnote">189</a>]</sup>
+</p><p>
+Likevel gikk Agee mot CTEA. Hans begrunnelse en sjelden dyd i denne
+kulturen: uselviskhet. Han argumenterte i sitt innlegg foran høyesteretten
+at Sonny Bono utvidelse av opphavsrettsvernetid-loven vil, hvis den ble
+stående, ødelegge en hel generasjon med amerikansk film.
+</p><p>
+
+Argumentet hans er enkelt. En liten brøkdel av disse verkene har vedvarende
+kommersiell verdi. Resten—i den grad de overlever i det hele
+tatt—ligger i et hvelv og samler støv. Det kan være være at at noen
+av disse verkene som nå ikke er kommersielt verdifulle vil bli vurdert å
+være verdifulle av eierne av hvelvene. For at det skal skje, må den
+kommersielle gevinsten fra verkene overstige kostnaden med å gjøre verket
+tilgjengelig for distribusjon.
+</p><p>
+Vi kan ikke vite gevinsten, men vi vet mye om konstnadene. For det meste av
+filmhistorien har kostnaden med å restaurere film vært veldig høy. Digital
+teknologi har redusert disse konstnadene betydelig. Mens det i 1993 kostet
+mer enn $10 000 for å restaurere en nittiminutters sort-hvit-film, så
+kan det nå koste så lite som $100 a digitalisere en times
+8-millimeterfilm.<sup>[<a name="idp5390952" href="#ftn.idp5390952" class="footnote">190</a>]</sup>
+
+</p><p>
+Restaureringsteknologien er ikke den eneste kostnaden, og heller ikke den
+viktigste. Advokater er også en kostnad, og i stadig større grad, en veldig
+viktig del. I tillegg til å preservere filmen, så må en distributør sikre
+seg rettighetene. Og for å sikre seg rettighetene til en film som er vernet
+av opphavsretten, så må du finne opphavsrettseieren.
+</p><p>
+Eller for å være mer nøyaktig, <span class="emphasis"><em>eiere</em></span>. Som vi har sett
+er det ikke bare en enkelt opphavsrett tilknyttet en film. Det er mange.
+Det er ikke en enkelt person som du kan kontakte om disse opphavsrettene.
+Det er like mange som det er opphavsretter knyttet til den, hvilket viser
+seg kan være et ekstremt høyt tall. Dermed blir kostnaden med å klarere
+rettighetene for disse filmene eksepsjonelt høy.
+</p><p>
+<span class="quote">«<span class="quote">Men kan du ikke bare restaurere filmen, distribuere den, og så betale
+opphavsrettseieren når hun dukker opp?</span>»</span> Jovisst, hvis du ønsker å
+gjøre deg selv til kriminiell. Og selv om du ikke er bekymret over å begå
+en forbrytelse, så vil hun når hun dukker opp ha rett til å saksøke deg for
+all fortjeneste du har hatt. Så hvis du lykkes, så kan du være rimelig
+sikker på at du får besøk fra noens advokat. Og hvis du ikke lykkess, så
+vil du ikke ha tjent nok til å dekke konstnaden for din egen advokat.
+Uansett vil du være nødt til å snakke med en advokat. Og det å si at du må
+snakke med en advokat er ofte det samme som å si at du ikke vil tjene noen
+penger.
+</p><p>
+
+For noen filmer kan det hende gevinsten fra å gi ut filmen vil overskride
+disse kostnadene. Men for de aller fleste av dem er det ingen mulighet for
+at gevinsten vil oppveie de juridiske kostnadene. Dermed vil de aller fleste
+gamle filmer, argumenterte AGee, ikke bli restaurert og distribuert før
+opphavsretten løper ut.
+</p><a class="indexterm" name="idp5444592"></a><p>
+Men innen opphavsretten for disse filmene er utløpt, vil filmen ha gått
+tapt. Disse filmene ble produsert på nitrat-baserte filmruller, og
+nitratfilm går i oppløsning over tid. De vil være borte, og metalleskene
+der de nå blir lagret vil kun inneholde støv.
+</p><p>
+<span class="strong"><strong>Av alle de</strong></span> kreative verk produsert av
+mennesker i verden, så er det kun en liten brøkdel som fortsetter å ha
+kommersiell verdi. For en liten brøkdel er opphavsretten en kritisk viktig
+juridisk mekanisme. For den lille brøkdelen skaper opphavsretten insentiver
+til å produsere og distribuere kreative verker. For den lille brøkdelen
+fungerer opphavsrett som en <span class="quote">«<span class="quote">motor for uttrykksfrihet</span>»</span>.
+</p><p>
+Men selv for denne lille brøkdelen, så er den faktiske tiden som det
+kreative arbeidet har kommersiellt liv ekstremt kort. Som jeg indikerte
+tidligere blir de fleste bøker utsolgt fra forlaget innen et år. Det samme
+er sant for musikk og film. Kommersiell kultur er som et rovdyr. Den må
+fortsette å bevege seg. Og når et kreativt arbeid ikke lenger får godviljen
+fra en kommersell distributør, så tar det kommersielle livet slutt.
+</p><p>
+Likevel betyr ikke dette at livet til det kreative arbeidet tar slutt. Vi
+har ikke biblioteker for å konkurrere med Barnes & Noble og vi har ikke
+filmarkiver fordi vi forventer at folk skal velge mellom å tilbringe
+fredagskvelden med å se nye filme eller tilbringe fredagskvelden med å se en
+nyhetsdokumentar fra 1930. Det ikke-kommersielle livet til kulturen er
+viktig og verdifullt—for underholdning men også, og viktigere, for
+kunnskap. For å forstå hvem vi er, hvor vi kom fra og hvordan vi gjorde de
+feil vi har gjort, så må vi ha tilgang til denne historien.
+</p><p>
+
+Opphavsretten i denne sammenhengen utgjør ikke en motor for uttrykksfrihet.
+I denne sammenhengen er det ikke behov for en eksklusiv rettighet.
+Opphavsretten i denne sammenhengen bidrar ikke positivt.
+</p><p>
+Men for det meste av vår historie gjorde den liten skade. For det meste av
+vår historie, når det kommersielle livet til et verk tok slutt, så var det
+ikke noe <span class="emphasis"><em>opphavsrettsrelatert bruk</em></span> som ville bli
+blokkert av en eksklusiv rett. Når en bok ble utsolgt fra forlaget, så
+kunne du ikke kjøpe det fra et forlag. Men du kunne fortsatt kjøpe den fra
+en brukbokhandel. Og når en bruktbokhandel selger den, i hvert fall i
+Amerika, så er det ikke nødvendig å betale noe til opphavsrettseieren.
+Dermed var den vanlige bruken av en bok etter at det kommersielle livet tok
+slutt en bruk som var uavhengig av opphavsrettslov.
+</p><p>
+Det samme var praktisk sett sant også for film. På grunn av kostnadene med
+å restaurere en film—de egentlige økonomiske kostnadene, ikke
+advokatkoastnadene—var så høye, så var det aldri praktisk mulig å ta
+vare på eller restaurere film. Omtrent som med restene etter en flott
+middag, når den er over så er den over. Når det kommersielle livet til en
+film var over, så kan den ha blitt arkivert en stund, men det var slutten på
+filmens liv så lenge markedet ikke hadde noe mer å tilby.
+</p><p>
+Med andre ord, selv om opphavsrettsbeskyttelsen har vært relativt kort for
+det meste av vår historie, sa ville ikke lang opphavsrettsbeskyttelse gjort
+noe forskjell for arbeider som har mistet sin kommersielle verdi. Lang
+opphavsrettsbeskyttelse for disse verkene ville ikke forstyrret noe.
+</p><p>
+Men denne situasjonen er nå endret.
projects / text-free-culture-lessig.git / blobdiff