- Men likevel fortsetter bedrifter av tre grunner å over-samle og over-beholde
-våre data:
- </p><p>
- <span class="strong"><strong>1. De er låst i det nevnte lemlestende
-våpenkappløpet opp mot vår evne til å sikre oppmerksomhet fra våre
-forsvarssystemer til å motstå de nye overtalelsesteknikker deres.</strong></span>
-De er også låst i et våpenkappløp med sine konkurrenter for å finne nye
-måter å målrette folk til sine salgssteder. Så snart de oppdager et mykt
-sted i vårt oppmerksomhetsforsvar (en mot-intuitiv, ulydig måte å målrette
-potensielle kjøleskap kjøpere på), begynner publikum å bli oppmerksom på
-taktikken, og konkurrentene deres hopper på den, fremskyndes dagen der alle
-potensielle kjøleskapskjøpere har kommet på banen.
- </p><p>
- <span class="strong"><strong>2. De tror på overvåkingskapitalismens
-historie.</strong></span> Data er billige å samle og lagre, og både tilhengere og
-motstandere av overvåkingskapitalismen har forsikret ledere og
-produktdesignere om at hvis du samler inn nok data, vil du kunne utføre
-trolldom med mental kontroll, og dermed overoppfylle salget. Selv om du
-aldri finner ut hvordan du kan tjene på dataene, noen andre vil til slutt
-tilby å kjøpe de fra deg for å gjøre et forsøk. Dette er kjennetegner alle
-økonomiske bobler: Å anskaffe en eiendel med antagelsen om at noen andre vil
-kjøpe den fra deg for mer enn du betalte for det, ofte å selge til noen
-andre til en enda høyere pris.
- </p><p>
- <span class="strong"><strong>3. Straffen for å lekke data er
-ubetydelig.</strong></span> De fleste land begrenser disse straffene til faktiske
-tap, noe som betyr at forbrukere som har fått sine data misbrukt, må vise
-til faktiske pengetap for å få en erstatning. I 2014 avslørte Home Depot at
-de hadde mistet kredittkortdata for 53 millioner av sine kunder. Saken ble
-avgjort ved å betale disse kundene rundt $ 0,34 hver - og en tredjedel av de
-$ 0,34 ble ikke engang betalt i kontanter. Det tok form av en kreditt til å
-dekke en i stor grad ineffektiv kreditt-overvåkingstjeneste.
- </p><p>
- Men skadene fra bruddene er mye mer omfattende enn de faktiske tapene som
-reglene fanger opp. Identitetstyver og svindlere er kloke og uendelige
-oppfinnsomme. Alle de store bruddene i vårt århundre blir kontinuerlig
-rekombinert, datasettene fusjonert og brukt til nye måter å gjøre folk til
-ofre på når dataene om dem var tilgjengelige. Enhver rimelig, bevisbasert
-teori om avskrekking og kompensasjon for brudd ville ikke begrense skader
-til faktiske tap, men heller ville tillate brukere å stille krav for
-fremtidige tap.
- </p><p>
- Men selv de mest ambisiøse personvernreglene, som EUs personvernforordning,
-fanger langt fra opp de negative eksterne kostnadene ved plattformenes
-uaktsomme overinnsamling og overoppbevaring, og hvilke straffer den gir,
-forfølges ikke aggressivt opp av regulatorene.
- </p><p>
- Denne toleransen for – eller likegyldighet til – dataoverinnsamling og
-overoppbevaring kan delvis tilskrives plattformenes rene lobbyvirksomhet. De
-er så lønnsomme at de enkelt har råd til å kanalisere gigantiske summer for
-å bekjempe enhver reell endring - det vil si endring som ville tvinge dem
-til å internalisere kostnadene til overvåkingsaktivitetene deres.
- </p><p>
- Og så er det den statlige overvåkningen, som historien til
-overvåkingskapitalismen avviser som en overlevning fra en annen æra, da den
-store bekymringen var å bli fengslet som dissidenter, ikke å få din frie
-vilje strippet bort med maskinlæring.
- </p><p>
- Men statlig og privat overvåkning er nært relatert. Som vi så ble Apple
-innrullert av de kinesiske myndighetene som en vital samarbeidspartner i
-statlig overvåkning, og den eneste kostnadseffektive og gjennomførbare måten
-å gjennomføre masseovervåkning i den skalaen det gjøres av moderne stater,
-både <span class="quote">«<span class="quote">frie</span>»</span> og autokratiske stater, er å ta i bruk kommersielle
-tjenester.
- </p><p>
- Enten det er Google som brukes som stedsporingsverktøy av lokale
-politimyndigheter over hele USA, eller bruk av sporing av sosiale medier av
-Department of Homeland Security for å bygge mapper om deltakere i protester
-mot Immigrasjon and Customs Enforcement familieseparasjonspraksis, ville
-mulige strengere grenser for overvåkingskapitalisme, hindre statens egen
-overvåkingsevne. Uten Palantir, Amazon, Google og andre store
-teknologileverandører, ville amerikanske politifolk ikke være i stand til å
-spionere på svarte mennesker, ICE ville ikke være i stand til å håndtere
-innburing av barn ved USAs grense, og statlige velferdssystemer ville ikke
-være i stand til å rense sine ruller ved å kle inn grusomhet som faktabasert
-og hevde at fattige og sårbare mennesker ikke kvalifiserer for hjelp. I det
-minste bør noen av statenes uvilje mot meningsfulle tiltak for å dempe
-overvåking tilskrives dette symbiotiske forholdet. Det er ingen statlig
-masseovervåking uten masse kommersiell overvåking.
- </p><p>
- Monopoler er nøkkelen til systemet med statlig massestatsovervåkning. Det er
-sant at mindre teknologifirmaer er tilbøyelige til å være mindre godt
-forsvart enn storteknologien, hvis sikkerhetseksperter valgt ut fra toppen i
-sitt felt, og som får enorme ressurser til å sikre og overvåke sine systemer
-mot inntrengere. Men mindre bedrifter har også mindre å beskytte seg med:
-færre brukere med data som er mer fragmentert over flere systemer, og få det
-til et og et om gangen hos statlige aktører.
- </p><p>
- En konsentrert teknologisektor som samarbeider med myndighetene er en mye
-kraftigere allierte for å sikre oppgaven med en massestatsovervåking - enn
-en fragmentert gruppe bestående av mindre aktører. Den amerikanske
-teknologisektoren er liten nok til at alle topplederne passer inn rundt ett
-enkelt bord i et styrerom i Trump Tower i 2017, kort tid etter Trumps
-innsettelse. De fleste av de største aktørene byr på å vinne JEDI, Pentagons
-$ 10 milliarders Joint Enterprise Defense Infrastructure sky-kontrakt. I
-likhet med andre svært konsentrerte bransjer roterer Storteknolgien sine
-nøkkelansatte inn og ut av offentlig tjeneste, sender dem til tjeneste i
-Forsvarsdepartementet og Det hvite hus, og ansetter deretter tidligere
-Pentagon og tidligere DOD-toppansatte og offiserer i sine egne avdelinger
-for regjeringsrelasjoner.
- </p><p>
- De kan til og med få til en god sak for å gjøre dette: Tross alt, når det
-bare er fire eller fem store selskaper i en bransje, har alle som er
-kvalifisert til å regulere disse selskapene, fungert som en leder i minst et
-par av dem - fordi, på samme måte, når det bare er fem selskaper i en
-bransje, er alle kvalifisert for en seniorrolle i hvilket helst av dem,
-arbeider per definisjon hos en av de andre.
+ Men likevel fortsetter bedrifter av tre grunner å samle inn for mye data og
+lagre det for lenge:
+ </p><p>
+ <span class="strong"><strong>1. De er fastlåst i det ovennevnte ødeleggende
+våpenkappløpet som sloss med våre evneer til å bygge opp forsvarsverk for
+oppmerksomheten vår slik at den kan motstå de nye overtalelsesteknikker
+deres.</strong></span> De er også låst i et våpenkappløp med sine konkurrenter
+for å finne nye måter å sikte inn salgsargumenter mot folk. Så snart de
+oppdager et mykt sted i vårt oppmerksomhetsforsvar (en mot-intuitiv,
+ikke-åpenbar måte å treffe potensielle kjøleskap kjøpere på), begynner
+publikum å bli oppmerksom på taktikken, og konkurrentene deres hopper på
+den, noe som fremskyndes dagen der alle potensielle kjøleskapskjøpere er
+immune mot metoden.
+ </p><p>
+ <span class="strong"><strong>2. De tror på fortellingen om
+overvåkingskapitalismen.</strong></span> Data er billige å samle og lagre, og
+både tilhengere og motstandere av overvåkingskapitalismen har forsikret
+ledere og produktdesignere om at hvis du samler inn nok data, vil du kunne
+utføre trolldom med mental kontroll, og dermed overoppfylle salget. Selv om
+du aldri finner ut hvordan du kan tjene på datasettene, vil noen andre til
+slutt tilby å kjøpe dem fra deg for å gjøre et forsøk. Dette kjennetegner
+alle økonomiske bobler: Å anskaffe en eiendel ut fra antagelsen om at noen
+andre vil kjøpe den fra deg for mer enn du betalte for det, ofte for å selge
+til noen andre til en enda høyere pris.
+ </p><p>
+ <span class="strong"><strong>3. En kan se bort fra straffen for å lekke
+data.</strong></span> De fleste land begrenser disse straffene til faktiske tap,
+noe som betyr at forbrukere som har fått sine data misbrukt, må vise til
+faktiske pengetap for å få en erstatning. I 2014 avslørte Home Depot at de
+hadde mistet kredittkortdata for 53 millioner av sine kunder. Saken ble
+avgjort ved å betale disse kundene rundt 0,34 dollar hver — og en tredjedel
+av de $ 0,34 ble ikke engang betalt i kontanter. Det tok form av en kreditt
+til å betale for en i stor grad ineffektiv kreditt-overvåkingstjeneste.
+ </p><p>
+ Men skadene fra datalekkasjene er mye mer omfattende enn de faktiske tapene
+som reglene fanger opp. Identitetstyver og svindlere er kloke og uendelige
+oppfinnsomme. Alle vårt århundres store datalekkasjer blir kontinuerlig satt
+sammen på nye måter, datasettene koblet sammen og brukt til nye måter å
+gjøre folk til ofre når datasettene inneholder informasjon om dem. Enhver
+fornuftig, bevisbasert teori om avskrekking og kompensasjon for
+datalekkasjer ville ikke begrense skader til faktiske tap, men heller ville
+tillate dem som er utsatt for lekkasjene å kreve erstatning for fremtidige
+tap.
+ </p><p>
+ Men selv de mest ambisiøse personvernreglene, som EUs personvernforordning
+GDPR, er langt unna å ta hensyn til de negative eksterne kostnadene ved
+plattformenes uaktsomme innsamling av for mye og for lang lagring, og
+straffer de gir mulighet for, blir ikke aggressivt ilagt av regulatorene.
+ </p><p>
+ Denne toleransen for — eller likegyldighet til — innsamling av for mye data
+og å lagre dem for lenge kan delvis tilskrives plattformenes rene
+lobbieringsvirksomhet. Lobbieringen er så lønnsomme at de enkelt har råd til
+å kanalisere gigantiske summer for å stå i mot enhver reell endring — det
+vil si endring som ville tvinge dem til å regnskapsføre kostnadene som
+overvåkingsaktivitetene deres har.
+ </p><p>
+ I tillegg er det den statlige overvåkningen, som fortellingen om
+overvåkingskapitalismen avviser som en etterlevning fra en annen tidsalder,
+da den største bekymringen var å bli fengslet som dissidenter, ikke å få sin
+frie vilje fjernet med maskinlæring.
+ </p><p>
+ Men statlig og privat overvåkning henger nøye sammen. Som vi så tidligere,
+ble Apple innrullert av de kinesiske myndighetene som en vital
+samarbeidspartner i statlig overvåkning, og den eneste kostnadseffektive og
+gjennomførbare måten å utføre masseovervåkning i den skalaen det gjøres av
+moderne stater, både <span class="quote">«<span class="quote">frie</span>»</span> og autokratiske stater, er å ta i
+bruk kommersielle tjenester.
+ </p><p>
+ Enten det er Google som brukes som geografisk posisjonssporingsverktøy av
+lokale politimyndigheter over hele USA, eller sporing av oppførsel på
+sosiale medier som Department of Homeland Security bruker for å bygge mapper
+om personer som protester mot USAS immegrasjonsmyndigheters (ICE)
+familieseparasjonspraksis, så ville mulige strengere begresninger på
+overvåkingskapitalisme hemme statens egen overvåkingsevne. Uten Palantir,
+Amazon, Google og andre store teknologileverandører, ville amerikanske
+politifolk ikke være i stand til å spionere på svarte mennesker, ICE ville
+ikke være i stand til å bure barn inne på USAs grense, og statlige
+velferdssystemer ville ikke være i stand til å tømme sine ventelister ved å
+kle inn grusomhet som faktabasert og hevde at fattige og sårbare mennesker
+ikke kvalifiserer for hjelp. I det minste bør noe av statenes uvilje mot
+meningsfulle tiltak for å dempe overvåking tilskrives dette symbiotiske
+forholdet. Det blir ingen statlig masseovervåking uten kommersiell
+masseovervåking.
+ </p><p>
+ Monopoler er nøkkelen til systemet med statlig masseovervåkning. Det er sant
+at mindre teknologiselskaper er tilbøyelige til å være dårligere sikret enn
+store teknologiselskaper, som har sikkerhetseksperter valgt ut blant de
+beste innen sitt felt, og som får enorme ressurser til å sikre og overvåke
+systemene sine mot inntrengere. Men mindre selskaper har også mindre å
+beskytte: færre brukere som har sine datasett oppdelt over flere systemer,
+og der statlige aktører må kreve beslag fra ett selskap av gangen.
+ </p><p>
+ En teknologisektor med få aktører som i tillegg samarbeider med
+myndighetene, er en mye mektigere alliert i å gjennomføre statlig
+masseovervåking enn en fragmentert gruppe bestående av flere mindre
+aktører. Den amerikanske teknologisektoren er liten nok til at alle
+topplederne fikk plass rundt ett enkelt bord i et styrerom i Trump Tower i
+2017, kort tid etter Trumps innsettelse. De fleste av de største aktørene
+byr på å vinne JEDI, Pentagons $ 10 milliarders anbud om felles
+skyinfrastruktur for forsvarssektoren (Joint Enterprise Defense
+Infrastructure cloud). I likhet med andre svært konsentrerte bransjer
+roterer storteknologien sine nøkkelansatte inn og ut av offentlige
+stillinger, sender dem til tjeneste i Forsvarsdepartementet og Det hvite
+hus, og ansetter deretter tidligere Pentagon-ansatte og tidligere
+Forsvarsdepartementtoppere og- offiserer i sine egne avdelinger for
+myndighetsrelasjoner.
+ </p><p>
+ Det er til og med en god grunn at dette gjøres: Tross alt, når det bare er
+fire eller fem store selskaper i en bransje, så vil alle som er kvalifisert
+til å regulere disse selskapene ha vært i ledelsen i minst et par av dem, i
+og med, og av samme grunn, når det bare er fem selskaper i en bransje, så
+jobber alle som er kvalifisert for en seniorrolle i hver av dem, per
+definisjon hos en av de andre.
projects / text-destroy-surveillance.git / commitdiff