Korriger to figurer i kapittel 9.

[text-angrefrist.git] / rapport-kap09.adoc

== Om å gi rett, å ha rett og å få rett

=== Innledning

Dette kapitlet er delt i to hoveddeler. Den første delen omhandler de
konkrete mål for lovtiltaket fra kapittel 3, mens den andre delen tar
for seg mulighetene for kjøperne til å få rett ut fra de betingelser
som loven setter.  Tilslutt foretas en vurdering av i hvilken grad de
mer generelle mål for loven er oppnådd.

=== Oppsummering av virkninger hos selgere og forbrukere

==== Virkninger i selgerfirmaene

image::images/mulige-virkninger-selgerfirmaene.svg[scaledwidth=30%,align="center"]

Ovenfor er det gjengitt et utsnitt av Fig. 3.1 «Mulige virkninger av
loven». I hvilken grad er mål 3, 4 og 5 oppfylt?

Mål 3, Redusert omfang av utilbørlig salgsvirksomhet.

Undersøkelsen omfatter ikke materiale som kan vise hvordan situasjonen
har utviklet seg før og etter loven ble vedtatt på dette
område. Bakgrunnen for denne avveining er gitt 1 kapittel 4.

Mål 4, Utlevering av formularer

Etter Mål 4 skal selgerne gi kjøperne et formular med de
pliktige. angrefristopplysninger ved alle bestillinger eller
kjøp. Materialet i kapittel 7 viser at bare hver fjerde kjøper har
registrert de skriftlige angrefristopplysningene. 6 av 10 svarer et
klart nei på at de har mottatt opplysningene. Andelen som oppgir at de
har mottatt skjema stiger ikke ved økende kjøpsmisnøye. En må kunne
konkludere med at mål 4 om utlevering av formular bare i liten grad er
oppfylt.

Vi har ikke formulert økt lovkunnskap 1 selgerfirmaene med et eget
mål. - Utlevering av angrefristskjemaer må sees som ett uttrykk for at
selgerne kjenner loven og er innstilt på å følge de bestemmelser som
er gitt. Den lave utleveringsandelen kan være et uttrykk for at
lovkunnskapen blant selgerne er lav. - At så få leverer skjemaene kan
på den annen side like gjerne være uttrykk for at de kjenner lovens
bestemmelser, men vurderer konsekvensene av en manglende utlevering
som helt begrensede. - Disse alternativene er nærmere diskutert i
kapittel 40.

Mål 5, Heving av avtale eller ordre

Om kjøperne vender seg til selgerne, får de da gå tilbake på avtalen
eller bestillingen som forutsatt 1 Mål 5?  Undersøkelsen har et
tallmessig begrenset materiale om dette, jevnfør punkt 8.4. Materialet
indikerer at selgerne kan opptre noe mer liberalt enn det loven
tilsier. Imidlertid er det meget få kjøpere som vender seg til selger.

==== Konkrete virkninger for forbrukerne

image::images/mulige-virkninger-forbrukerne.svg[scaledwidth=30%,align="center"]

Ovenfor gjengis høyresiden av fig. 3.1. Målene fra 6 til og med 10
omhandler forbrukernes lovkunnskap og etterkjøpsatferd i forhold til
selger.

Mål 6, Lovkunnskap hos kjøpere og ikke-kjøpere.

Har kjøpere bedre lovkunnskap enn ikke-kjøpere? Lovkunnskapsnivået er
høyere hos forbrukere som har foretatt angrefristkjøp enn hos dem som
ikke har foretatt slike kjøp.  Dette blir imidlertid utlignet av at
feilkunnskapsnivået blant kjøperne er høyere enn lovkunnskapsnivået.

Mål 7, Kjøpsmisnøyens betydning for lovkunnskapen

Skaffer kjøpere som angrer seg bedre lovkunnskap enn dem som er mer
fornøyd med sitt kjøp? Materialet på dette punkt er entydig.
Lovkunnskapen hos kjøperne øker ikke om de foretar
avbestillingsvurdering eller uttrykker misnøye med kjøpet. Stigende
kjøpsmisnøye medfører heller ikke at en større andel registrerer de
skriftlige opplysninger.

Mål 8, Skriftlige.  angrefristopplysninger og lovkunnskap

Har kjøpere som har fått skriftlige opplysninger bedre lovkunnskap enn
andre kjøpere? Andelen riktige lovkunnskapssvar øker ved registrert
mottak av angrefristskjemaet. Imidlertid øker lovkunnskapen mer med
muntlig orientering fra selger enn med den skriftlige, Jfr. Mål
17. Feilkunnskapsnivået er i begge tilfelle høyt, henholdsvis 48 og 52
pst.

Mål 7 + 8, Skriftlige opplysninger, angring og lovkunnskap

Har kjøpere som angrer og har fått skriftlige rettighetsopplysninger
best lovkunnskap? Etter som Mål 7 fikke blir bekreftet av
undersøkelsesmaterialet, kan ikke Mål 7 + Mål 8 bekreftes: Materialet
viser ikke at kjøpere som angrer og som har fått skriftlige
rettighetsopplysninger har best lovkunnskap av de aktuelle gruppene.

Mål 9, Kjøpsmisnøye og henvendelse til selger

Vil kjøpere som oppgir at de er misnøyde vende seg til selger for å få
kjøpet hevet?  Av 110 kjøpere som oppga at de ikke var helt fornøyd
henvendte 38 seg til selger for å få omgjort salget. 72 gjorde ikke
det. Ut fra materialet i undersøkelsen og ut fra opplysninger om de to
største varegruppene i undersøkelsen, må man konkludere med at bare en
begrenset del av kjøpere som uttrykker misnøye vender seg til selger
for å få hevet kjøpet.

Mål 10, Henvendelse til selger og oppfølging av denne

Vil kjøpere som oppfyller betingelsene i loven vende seg til selger
for å heve kjøpet og eventuelt følge opp eventuelt avslag på dette
overfor forbrukerorganer eller i rettsapparatet? Under mål 5 har vi
konkludert med at de relativt få kjøpere som vender seg til selger og
oppfyller betingelsene gjerne får hevet kjøpet. Vi har ikke materiale
om hva som skjer i de tilfelle det oppstår uenighet mellom kjøper og
selger. Kan f.eks. kjøperne påberope seg at de ikke har fått
angrefristopplysningene,, og/eller vil de søke faglig bistand 1
argumentasjonen overfor selger? Undersøkelsen har ikke spørsmål om
dette. Som andeler av det samlede antall kjøp eller av kjøp
forbrukerne er misnøyde med, blir denne andelen i alle tilfelle meget
liten ut fra det vi ellers vet.

Mål 9 og 10 må sees innen en felles ramme og denne blir drøftet i
neste del av dette kapitlet.

Mål 11 til og med mål 16 omfatter hypoteser som ikke har en form som
direkte knytter dem til eksplisitt formulerte virkninger i
forarbeidene til lovene eller i lovteksten. For disse viser vi
presentasjonene i de foregående kapitler.

Mål 17, Innføring av angrefrist og redusert kjøpemotstand

Får en angrefrist den virkning at det blir lettere å foreta kjøp i ens
eget hjem enn tidligere? Materialet i undersøkelsen tyder i den
retning at en muntlig selgerorientering om fristen virker slik at
forbrukerne kan synes det blir lettere å bestemme seg for å
kjøpe. Hypotesen kan ikke avkreftes ut fra det foreliggende
materiale. - Undersøkelsen omfatter ikke materiale som kan belyse Mål
17 a om dørsalg har øket eller minsket i omfang etter at loven kom
eller om forbrukerne foretar mer uoverlagte og ufordelaktige kjøp enn
tidligere.

=== Lovens gitte betingelser

En rekke betingelser må oppfylles for at kjøperne skal kunne heve sin
bestilling. I dette avsnitt vil vi samlet gjennomgå disse betingelsene
ut fra materialet i kapittel 6,7 og 8.  Betingelsene kan inndeles i to
grupper:

* Alle kjøpere kan, uavhengig av eksisterende lovgivning, henvende seg
  til selgeren for å få omgjort et kjøp.  Denne etterkjøpsferden kan
  behandles for seg.

* Skal kjøperen heve kjøpet med hjemmel i loven bør intensjonene om
  lovkunnskap være oppfylt og kjøpet svare til de enkelte bestemmelser
  i loven.

Fig. 9.1 viser betingelser for om kjøpet skal kunne heves eller ikke.

.FIXME Formatter Fig 9 Betingelser for å kunne heve en Avtale eller ordre (side 116)
image::images/missing.png[]

KJØPERE: MÅ

1 HA ET ØNSKE OM Å GÅ TILBAKE PÅ ET KJØP
2 HA KUNNSKAP OM AT DET ER MULIG OG/ELLER
3 MOTTA SKRIFTLIGE ANGREFRISTOPPLYSNINGER
4 KONTAKTE SELGEREN

VIDERE MÅ

5 KJØPET SVARE TIL LOVENS KRAV FOR HEVING

6 SELGEREN GODTA EN HEVING AV KJØPET

I avsnitt 9.2 drøftes de atferdsbetingelser som må oppfylles fra
kjøperens side, punkt 1, 2094 ovenfor. avsnitt 9.3 tar opp de formelle
kriteriene i punkt 3, 5 og 6.

==== Atferdsbetingelser som må oppfylles

Fig. 9.2 viser hvordan kjøperne i undersøkelsen har reagert
etter kjøpet.

Utgangspunktet i regneeksemplet er den andel av kjøperne som kan ha et
ønske om å gå tilbake på et kjøp. 36 pst. av kjøperne vurderte
avbestilling i løpet av angrefristperioden, (Trim 1).

De kjøperne som erklærte seg «ikke helt fornøyde» med sitt kjøp for
inndelingen i trinn 2 og 3. Omregnet til andeler av det samlede utvalg
gir denne misnøyegruppen 11 pst. som kontaktet selger, hvorav 6
pst. fikk hevet kjøpet.

Regneeksemplet viser at det største frafallet skjer på
trinn 23 Kjøperne kontakter ikke selger for å få kjøpet hevet. Om man vender
seg til selger får en ofte hevet sitt kjøp. Tallmaterialet er i minste laget
for å kunne si noe sikkert om hvilken andel som får hevet kjøpet. Praksis kan
også variere meget fra firma til firma.

.FIXME Lag Fig. 9.2 Regneksempel 1, Atferd etter kjøpet (side 117)
image::images/missing.png[]

Trinn 2. 3 og 4 er basert på de samme andeler for gruppen «som
vurderte avbestillinger».  (36 pst. av kjøperne) som vi finner i
gruppen som «ikke var fornøyde» (9 pst.).  Det er god dekning for å si
at andelene som kontaktet selger ikke er høyere i avbestillingsgruppen
enn blant dem som ikke var helt fornøyde. Andelene på trinn 2, 3 og 4
må betraktes som maksimaltall.

==== Formelle kriterier som må oppfylles

I regneeksempel 2, fig. 9.3 er det gitt en oversikt over de
intensjoner og betingelser loven forutsetter oppfylt.

Trinn 1 og 2 omfatter den lovkunnskap forbrukerne forutsettes å ha
eller å kunne skaffe seg. Til sammen 60 pst. av de som vurderte
avbestilling kjente ikke til angrefristen eller hadde feiloppfatninger
som kunne føre til at de mistet sine rettigheter etter loven.

Trinn 3 omfatter de kjøpere som har en viss lovkunnskap, men som
betalte kontant før fristen utløp. Til sammen betalte 34 pst. før
fristen utløp, men endel av disse er fikke med til trinn 3 på grunn av
for lavt lovkunnskapsnivå på trinn I og 2.

.FIXME Lag Fig. 9.33 Regneeksempel 2. Lovkunnskap og lovbestemmelser
image::images/missing.png[]

+) I tillegg kommer 25 pst. som betalte fm en 10 dager, men som falt
   fra på trinn 1 og 2.
++) Kjøpere som «ikke var helt fornøyd».
+++) Kjøpere som «vurderte avbestilling».

På trinn 4 gjenstår andelen som kontaktet selgeren etter at fristen
var utløpt. Delingen i 17 og 14 pst. er foretatt ut fra andelene i
gruppen som «ikke var helt fornøyd» med kjøpet.

Med en reservasjon viser regneeksemplet at anslagsvis bare 14 pst. av
dem som vurderte avbestilling før fristen utløp, oppfylte intensjonene
om lovkunnskap og kriteriene for å få hevet kjøpet. Reservasjonen er
at kjøpet kan omgjøres etter 10 dager om både 1) skriftlige
angrefristopplysninger ikke mottas og 2) om kjøpet ikke er betalt
fullt ut. 29 pst. av kjøperne i undersøkelsen oppfyller begge disse
kravene.

Skal et kjøp heves, kreves det at praktisk talt alle betingelsene i
begge regneeksempler er oppfylt. Hvert trinn 1 begge regneeksempler
inngår imidlertid som deler av en og samme prosess. Vi kan derfor ikke
uten videre regne oss frem til sannsynligheten for at et kjøp vil bli
hevet. I tillegg er trinnene basert på ulike og tildels små
undergrupper av kjøpere i undersøkelsen.

Tallstørrelsen på slutt-trimene gir likevel en indikasjon på de
størrelser vi står overfor. Sannsynligheten for at et kjøp skal svare
til alle de oppstilte kriteriene vil være på under 0,01 og kanskje ned
mot noen få 0/00. - Ser vi på sannsynligheten i den gruppen som
vurderte avbestilling, vil den være noe høyere, kanskje av
størrelseorden |-2 pst.

Lovutvalget viste til at de erfaringer som er høstet av forlag som
hittil har praktisert en fragåelsesrett for kjøperen, synes å tyde på
at annulasjoner betyr svært lite for bokomsetningen son foregår på
deme måtefootnote:[Lovutvalgets innstilling side 18].  Electrolux
Rengjøringsmaskiner a/s har tilsvarende erfaringer.  For de fem første
månedene i 1978 har bare 0,7 pst. av kjøperne avbestilt den støvsuger
de har fått demonstrert og bestilt.

Ut fra kjøpernes lovkunnskap, den etterkjøpsatferd de viser og de
kriterier loven krever oppfylt, må en samlet kunne si at en meget
liten andel av kjøperne vil få hevet sitt kjøp. Det samme gjelder de
kjøpere som på forskjellig måte gir uttrykk for at de er misfornøyd
med sitt kjøp.

Hvilke forhold bidrar mest til at så få kjøpere benytter den gitte
rettighet til å heve eller avbestille varen? Selve regneeksemplene er
entydige. De største reduksjonene i andelene av kjøpere som kommer
videre til neste trinn i prosessen kan rangeres slik:

 1. Feilkunnskap om lovens bestemmelser. (44 pst.)
 2. Betaling før fristen utløper (34 pst).
 3. Manglende oppfølging av kjøpsmisnøye med henvendelse til selger (25 pst.)
 4. kontaktet selger e'ter 10 dager (17 pst.)
 5. Kjenner ikke fristen (16 pst.)

Disse fem punktene har til felles at de omfatter forhold som ligger på
kjøperens side.  Det er manglende kunnskap, for tidlig betaling og
manglende eller for sen oppfølging overfor selger. Slik
angrefristsystemet virker, kommer hovedansvaret for den begrensede
gjennomslagskraften på kjøpersiden.

Det er meget få forbrukere som passerer alle de trinn som skal til for
å få omgjort kjøpet.

Angrefristsystemet bygger på at kjøperen så effektivt som mulig skal
gjøres oppmerksom på sine rettigheter. Burde ikke bedret
lovinformasjon fra selger kunne rette opp noe av det frafall en finner
under punktene fra 1 til og med 4 ovenfor?

Funnene i undersøkelsen viser at lovkunnskapen er noe høyere når
skjemaet er mottatt, men fremdeles er feilkunnskapsnivået høyt. Dette
endres ikke om en ser muntlig og skriftlige selgerorientering i
sammenheng, og heller ikke om kjøperne gir uttrykk for kjøpsmisnøye
eller ikke. Kjøpsmisnøye, slik det er definert, utløser ikke de
aktiviteter som forutsettes om angrefristsystemet skulle virke etter
sin hensikt. Det er liten grunn til å tro at dette reaksjonsmønstret
skulle endres om alle kjøpere mottok skjemaet fra selger. Denne
vurdering bygger på at erfaringene til den gruppen som har fått sine
skriftlige opplysninger vil gjelde alle kjøpere. I tillegg kommer at
den muntlige og skriftlige selgerinformasjon ofte følges ad, slik at
det kan bli lettere å bestille den varen som tilbys.

===  Angrefristsystemet og etterkjøpsatferden

Går vi tilbake til figur 3.2 i kapittel 3, ser vi at kjøpserfaringene
kan gi ulike utslag, både 1 retning av holdningsendring, av økt
lovkunnskap og henvendelse til selger. I dette avsnitt drøftes tre
mulige forløp.

Forløp I:

Ett blant flere mulige forløp er *det angrefristsystemet bygger på*:
Kjøperne skal skaffe seg bedre lovkunnskap og/eller vende seg til
selger for å få hevet kjøpet. (Mål 7-10). Hvorfor skjer dette bare i
begrenset utstrekning?  Om vi er misnøyde er det jo naturlig at vi går
tilbake til de skriftlige dokumentene selgerne har etterlatt seg for å
sjekke mulige hevingsrettigheter - som forbruker skal vi opptre
«rasjonelt». Slik ville jo enhver som er vant med saksbehandling,
dokumenter og avtaler opptre. Hvorfor reagerer ikke de fleste
forbrukere slik?

Forløp 2:

Ett svar kan være at det for mange kjøpere kan være et mer nærliggende
forløp *å søke muntlige råd og veiledning i sitt eget miljø uavhengig
av om det foreligger skriftlige rettighetsopplysninger fra selger*.
Vel en tredjedel av kjøperne vurderte eventuell avbestilling sammen
med ektefelle, nabo eller andre. Andelen av forbrukere som oppgir slik
aktivitet er i seg selv en indikasjon på at denne aktivitetsretningen
er mer vanlig enn at kjøpsmisnøye utløser søking etter skriftlig
rettighetsinformasjon og direkte henvendelse til selger: Vi fant ikke
noe samband mellom kjøpsmisnøye og lovkunnskap.

Kjøperne vil stå overfor den usikkerhet at de vanskelig kan vite
hvordan selgerfirmaet vil reagere og hvilke argumenter de vil bli møtt
med. En kontrakt: er jo en kontrakt, og ens egen underskrift står jo
der. I tillegg kommer så de praktiske hindringene i form av ekstra
bryderi ved en slik henvendelse.

Direktesalg er en personlig salgsform som blant annet bygger på at det
etableres positive mellommenneskelige kontakter fra selgers
side. Kjøperer kan se det slik at det er de selv som svikter i denne
mellommenneskelige relasjonen om de ombestemmer seg.  Å kontakte
selger vil nok forutsette pågåenhet og i tillegg støtte fra sitt
nærmiljø for at det er den riktige veien å gå.  Videre nå man overfor
seg selv og andre innrømme at man tar foretatt en handling en straks
angrer på. Slike innrømmelser er ikke like enkle for alle og det er en
annen utvei.

Forløp 3:

En tredje mulighet er at man *revurderer eller reduserer sin misnøye
eller usikkerhet ved å innta en nøytral eller positiv vurdering av
kjøpet*. «Aldri så galt så god: for noe» er et ordtak som godt kan
benyttes for å karakterisere dette forløp.  Proargumentene tillegges
økt vekt og man forsoner seg med kjøpet. Denne prosessen kan kreve en
viss tid. I undersøkelsen har vi bare spurt om kjøp foretatt i løpet
av siste år og ikke om når kjøpet ble foretatt i denne perioden. Vi
har da ikke data om hvordan eventuell misnøye har forandret seg over
tid. En viktig indikasjon på en revurdering ville være om misnøyen
minsket over tid, slik at de som rettopp hadde bestilt eller kjøpt i
gjennomsnitt var mer misnøyde enn dem som ble spurt på et senere
tidspunkt.

Dette tredje mulige forløpet ville være underliggende i forhold til
kjøpsmisnøyesvarene foran: Misnøyen er i de tidligere kapitlene
behandlet uavhengig av mulige endringer i tiden etter kjøpet. Om et
slikt forløp forekom, ville det imidlertid avtegnes ved at endel av
kjøperne på et tidligere tidspunkt var mer skeptiske til sitt kjøp enn
det de oppgir på undersøkelsestidspunktet. Dette kan i tilfelle gi en
viss undervurdering av omfanget av kjøpsmisnøyen.

Forløpet kan videre bidra til å svekke misnøyde kjøperes søking etter
løvkunnskap og henvendelse til selgeme. Det blir en mulig faktor som
kan bidra til å forklare at angrefristsystemet ikke blir oftere
benyttet av kjøperne.

Lambert og Lambertfootnote:[LAMBERT , W.W. og LAMBERT, W.E. Social
Psychology. New Jersey, August 1964, Side 47-68 FESTINGER,
L. Conflict, Decision, and Dissonance. Stanford, California 1964
s. 155-158 HEIDER, F. The Psychology of Interpersonal Reletions. New
York 1958] viser til en rekke «eksempler på at en person forandrer sin
egen holdning for å redusere inkonsistensen mellom den og sin
atferd. Forskningen har videre demonstrert at når folk er presset til
å opptre på en måte som er inkonsistent med deres holdninger, er
holdningsendring mer sannsynlig om presset ikke er for sterkt.» «Etter
Festingers teori er behovet for å redusere inkonsistens eller
psykologisk «dissonans» sterkere jo sterkere inkonsistensen er.»
Øhlander gir i «Forbrugerproblemer og forbrugerpolitik» blant annet en
oversikt over forskningsresultater om effektene av kognitiv dissonans
på tilfredsheten med kjøpfootnote:[ØHLANDER, Folke. «Skal målet for
forbrugerpolitikken være en tilfreds forbruger?» i Jensen og Øhlander,
«Forbrugerproblemer og forbrugerpolitik» Albertslund 1977. Særlig side
278-280].

Konklusjon:

I denne undersøkelsen har vi ikke med et variabelsett som tillater en
mer fullstendig analyse av prosessene på holdningssiden. Dette ville
ha krevd en omfattende forstudie som intensivt og detaljert
gjennomgikk hele kjøpsprosessen hos hver enkelt kjøper. I neste omgang
måtte det bygges opp en modell som blant annet omfattet variablene i
fig. 6.2 og som i tillegg brakte inn tidsdimensjonen, dvs. kjøps- og
etterkjøpsprosessen både på holdning og atferdssiden. 38. Modellen i
Figur 3.2 baseres på tilbud - kjøp - kjøpserfaring - etterkjøpsatferd
(lovkunnskap og henvendelse til selger) i
tidsrekkefølge. Variabelvalget er konsentrert om forhold som kan
belyse virkninger av angrefristloven. Formålet er ikke å belyse en
helhetlig kjøpsprosess eller deler av denne ut fra generell teori om
holdningsdannelse og -forandring. Ut fra funnene i denne undersøkelsen
og ut fra generell teori og andre funn på holdnings- og
kommunikasjonsområdet må vi begrense konklusjonen til at Forløp 2 og 3
synes mer sannsynlig enn Forløp 1 for den overveiende del av misnøyde
forbrukere.

=== Om de generelle mål og hovedfunnene i undersøkelsen

Om hovedformålet med lovtiltaket er å beskytte forbrukerne ved
direktesalg ved at selgere og foretak som benytter
utilbørlige. salgsmetoder innstiller sin virksomhet eller slår inn på
andre veier (Mål 3) er det nok at tilstrekkelig mange forbrukere hever
kjøpene. Det er ikke nødvendig at alle eller de fleste misnøyde
forbrukere benytter sin fragåelsesrett, dvs. at denne retten blir
reell slik som forutsatt i Mål 2.

Lovutvalget grunnet sine forslag blant annet på en egen undersøkelse
av hvor mange forbrukere som ville.benytte en rett til å gå fra en
avtale inngått ved dørsalg. 19 pst. sa at de ville benytte en slik
rett. Funnene og erfaringer fra selgersiden viser at bare hver tiende
eller enda færre kjøpere følger opp en slik intensjon.  Materialet gir
grunnlag for å si at de betingelsene som må oppfylles er for mange og
for kompliserte for at angrefristsystemet skal få en reell betydning
for noen større andel av forbrukerne og dermed for selgere og foretak
som måtte benytte utilbørlige salgsmetoder.

Nå kan direktesalgsfirmaer likevel ha begrenset bruken av utilbørlige
salgsmetoder selv om angrefristsystemet bare gir få fragåelser for
selgere og foretak. Vi har ikke materiale i denne undersøkelsen om
eller i hvilken grad dette har skjedd. I prinsippet kan en slik
bedring skyldes at selgersiden har en oppfatning av at lovreguleringen
begrenser arbeidsmulighetene 1 forhold til tidligere f.eks. ved at de
forventer høye hevingsandeler 1 salgsvirksomheten. Også innføringen av
en egen lov om markedsføring stiller økende krav til at hensynet til
forbrukerne blir fulgt opp.

Om samfunnet kan oppnå en forbedret salgspraksis uten direkte å gå
veien om et postulert etterkjøpsforløp, må man reise spørsmålet om det
er nødvendig å bygge lovtiltaket utelukkende på dette ene blant flere
mulige og minst like sannsynlige etterkjøpsforløp.

Slik fragåelsesopp!egget fremtrer i denne undersøkelsen blir den
enkelte kjøper overlatt ansvaret for om Mål 3 blir nådd, og de
negative konsekvenser for selgere er begrenset til å godta heving av
kjøp eller bestillinger i forholdsvis få enkelttilfeller. Så lenge
antallet fragåelser er lavt og lovens gyldighetsområde begrenset, kan
angrefristsystemet vanskelig foranledige eventuelle omlegginger i
salgsoppleggene direkte: Risikoen for selgerfirmaene blir for liten.

Har forbrukerne fått noen reell fragåelsesrett ved varekjøp foretatt
ved direktesalg som formulert i

Mål 2?

Ser en på lovteksten har forbrukerne fått en slik fragåelsesrett. Ser
en på konsekvensene av lovtiltaket på områdene lovkunnskap heving av
kjøp og avbestillinger, - må man kunne konkludere med at
fragåelsesretten kun i begrenset omfang når fram til den enkelte
kjøper.

Utover dette kan funnene i undersøkelsen oppsummeres 1 falgende
punkter:

1. At det er dårlig samsvar mellom forbrukernes rettsoppfatninger på
   området og lovens gyldighetsområde og at denne mangel på samsvar i
   hovedsak går i kjøpernes disfavør.
2. at den opplysningsplikt som er påbudt i loven bare i begrenset grad
   har ført til en bedret lovkunnskap i de kjøpergrupper som skulle ha
   spesielt behov for slike opplysninger.
3. At selgerens muntlige opplysninger heller bidrar til å senke
   kjøpemotstanden enn til å øke den.
4. At bestemmelsene om at fristen løper fra bestilling og ikke fra
   levering og at retten til å omgjøre kjøpet bortfaller ved kontant
   en begrenser lovens gyldighetsområde sterkt.