Fikset OCR-feil i kapittel 3.

[text-angrefrist.git] / rapport-kap10.adoc

== Mulige forbrukerpolitiske konsekvenser

=== Innledning

Resultatet av undersøkelsen skal gi grunnlag for å vurdere om loven i
sin nåværende form vil trenge en revisjon for bedre å nå de oppsatte
mål. I kapittel 9 er erfaringene med angrefristsystemet
oppsummert. Dette avsluttende 10. kapittel drøfter mulige
forbrukerpolitiske konsekvenser av funnene, og samler endel av de
synspunkter og vurderinger som kan reises i tilknytning til
undersøkelsen.

Kapitlet er delt i fem avsnitt:

 * Avsnitt 10.2 omhandler endel av de argumenter som taler for og mot
   et forbud mot direktesalg.
 * Avsnitt 10.3 søker å gi svar på spørsmålet om forbrukernes
   rettsoppfatninger kan endres ved økt informasjon slik at de bedre
   svarer til den eksisterende lovutforming.
 * I 10.4 drøftes på hvilke punkter en fragåelsesrett kan forbedres.
 * I avsnitt 10.5 er konklusjonene i kapitlet samlet.

=== Forbud mot direkte salg

Etter mandatet fra Justisdepartementet skulle lovutvalget «undersøke
behovet for å overveie innholdet i en beskyttelsesregel som gir
kjøperen rett til å tre tilbake fra visse avtaler innen en kortere
frist»footnote:[Lovutvalgets innstilling side 6].  Utvalget vurderte
også om et effektivt vern for kjøperen bare kunne oppnås ved et forbud
mot dørsalg eller om et forbud var mer hensiktsmessig enn en
angrefristregel.footnote:[Lovutvalgets innstilling side 18]

Justisdepartementet kontaktet Handelsdepartementet om muligheten til å
innføre næringsrettslige restriksjoner overfor slike salg som
utvalgets utkast omfatter (f.eks. ved forbud eller et mer utbygd
system med tillatelse). Man ba om nærmere opplysninger om omfanget av
og behovet for slik handel og

[quote]
om det i lys av den senere tids utvikling blant annet på bakgrunn av
den nevnte innstilling - var grunn til å overveie en begrensning om
adgangen til borttinging og oppførsel.footnote:[Ot.prp. nr. 14
(1971-72) side 8]

Handelsdepartementet konkluderte med «at det ikke lar seg gjøre å
finne noe alternativ til den foreslåtte fragåelsesadgang i en
begrensning av dørsalget gjennom næringslovgivningen (handelsloven).
Spørsmålet om lovbestemmelser om en «angrefrist» synes i det hele å
måtte sees isolert fra mulige endringer i den nevnte
lovgivning.»footnote:[Innst. 0.X. (1971-1972) side 2] Stortingets
administrasjonskomite sluttet seg i det vesentlige til
Handelsdepartementets uttalelse om spørsmålet som konkluderer med at
man neppe kan forby dørsalg.footnote:handelslov[Forslag til ny
handelslov. Vedlegg til Brev fra: Handelsdepartementet 8. juni
1979. 212 sider]

Fra Handelsdepartementet foreligger nå et utkast til ny
handelslov.footnote:handelslov[] Hovedendringene i forhold til
nåværende handelslov er at ordningen med handelsbrev som vilkar for å
drive handel foreslås sløyfet. Videre forslås at adgangen til å drive
handel utenom fast utsalgssted (omførselshandel og bor tinging)
innskrenkes og som hovedregel gjøres avhengig av kommunal tillatelse i
den kommune hvor hendelen skal foregå.

Fragåelsesrett og forbud er to hovedalternativer for å løse eller
lette de problemer forbrukerne møter på direktesalgsområdet. En
innskrenkning i adgangen til å drive handel utenom fast utsalgssted
vil sålades kunne lette forbrukernes problemer på dette område.

==== Argumenter for innføring av et forbud

I stortingsmeldingen om forbrukerpolitikk er hovedmålet for den
husholdsrettede del av forbrukspolitikken «å sette husholdet i stand
til å bruke sine ressurser bedre». Det tas «sikte på å sikre
husholdsmedlemmene:

 * økt mulighet for å analysere og prioritere ene behov og ønskemål i
   forhold til sine ene ressurser, og for å vurdere sammenhenger
   mellom forbruk og andre aktiviteter.

 * økte kunnskaper om oppgaver i husholdet og måter å løse den på.

 * økte forutsetninger for å planlegge økonomi, totalforbruk,
   forbruksmønster og forbruk på sikt.»

Ved behandlingen av meldingenfootnote:[St.meld. nr. 44 (1977-1978) «Om
forbrukerpolitikken», side 91.  Innst, S. nr. 254 (1977-1978), Side
5-7 om flertalls- og mindretallssynspunkter i Stortingets
administrasjonskomite. Flertallet i administrasjonskomiteen og
mindretallet i Stortinget utgjøres av de ikke-sosialistiske
representantene.] ble valgfrihet sett som et viktig mål av også de
ikke-sosialistiske i Stortingets administrasjonskomite:

[quote]
____
«Med forbrukerpolitikk menes:

Planlegging og gjennomføringa av tiltak som kan sette den enkelte
bedre i stand til å definere egne ønsker og behov som bruker av varer
og tjenester og vurdere virkningen av valg mellom alternativer.

En effektiv, fremtidsrettet og realistisk forbrukerpolitikk må ta
utgangspunkt i den enkeltes behov. Virkemidlene for å imøtekomne disse
behovene fra samfunnets side kan imidlertid variere. Det kan være
forbuds- og påbudsbestemmelser i lovgivningen, tilretteleggelse og
stimulering av informasjon av varer og tjenester og bruk av
konfliktsløsende og klagebehandlende organer.»
____

Skal forbrukerne få mulighet til å analysere og prioritere egne behov
og ønskemål og til å fatte velbegrunnede beslutninger, må
forutsetningene for dette være til stede. En slit forutsetning er at
husholdene har tilstrekkelig handlings- og valgfrihet. de forskjellige
salgsformene nå blant annet vurderes ut fra i hvilken grad de gjør det
enklere eller vanskeligere å oppfylle denne forutsetningen.

Gir direktesalg den nødvendige valgfrihet? Jonsson gjennomgår i en
egen studie tilrådninger i markedsføringslitteraturen son tar sikte på
å innskrenke og vanskeliggjøre forbrukernes valg.footnote:[JONSS0N,
Ernst «Konsten att forfora konsumenten. En kritisk granskning av
larobocker i marknadsforing» Raben & Sjøgren, Stockholm 1979. side 40]
Det kan være spørsmål om en

 * «**fysisk** innskrenking gjennom valg av delmarked, salgskanal
   (f.eks. dørsalg, videreselge; med enerett) eller hyllehøyde (i
   butikk) med liten eller ingen konkurranse,

 * **følelsesmessig** innskrenkning, der en gave eller personlig salg
   er avsett til å skape kjøpetvang eller

 * **skinn**-innskrenkning ved å begrense antallet opplevde
   kjøpealternativ. For eksempelvis å få lojale «under rådes foretaket
   til å skape en tilstrekkelig stor innbilt forskjell mellom sitt
   eget og andre varemerker.»

Når alle eller nesten alle markedsførere benytter slike teknikker
vanskeliggjøres forbrukerrasjonelle og frie valg. En viktig grunn for
å innføre angrefristsystemet var at «kjøperne befinner seg i en
uforberedt situasjon uten mulighet til å sammenligne pris og kvalitet
ved konkurrerende produkter».  Stortingets administrasjonskomite ga
sin tilslutning til denne begrunnelse i innstillingen om
lovforslaget.footnote:[Innst. O.X. (1971-72) side 1]

De oppsøkende salgsformene som dørsalg, selskapssalg og salg på
arbeidsplassen bygger på en fysisk, en følelsesmessig og en
skinninnskrenkning av valgmulighetene.  Potensielle kjøpere får
vanligvis kort tid til å fatte sin beslutning, samtidig som
salgstilbudene ofte framstilles som unike i pris og
kvalitet. Mulighetene til å analysere egne behov og ønskemål i forhold
til egne ressurser og til planlegging ar husholdets økonomi blir
begrenset. Samtidig er de flaste salgstilbudene sjelden så permanente
at husholdene kan planlegge med dem for sine innkjøp.

Jonsson: beskrivelse blir langt på vei bekreftet av funnane i kapittel
6. Halvdelen av kjøperne sa at de ikke hadde bestemte planer om å
kjøpe varen på forhånd. Av dem som oppga at kjøpet var planlagt, sa
bare 42% at de foretok pris og kvalitetssammenligning med
tilsvarende produkter annet sted. For dem som ikke hadde planlagt
kjøpet sank denne andelen til 19% Nær halvdelen av kjøperne, 46
pst., kan ikke bekrefte at de ville kjøpt varen igjen om de fikk
tilbudet en gang til og igjen kunne velge.

For direktesalgsformene kan en argumentere med at dersom forbrukeren
av egen fri vilje handler impulsivt eller på arnen måte uoverlagt, er
det den enkeltes suverene sak alene. En ting er at hver enkelt kan
foreta impulsive kjøp, det er noe helt annet bevisst å foranledige
slik atferd hos andre.  Markedsføringstiltak som søker å fremkalle
slike handlinger er ikke nøytrale i forhold til hvordan forbrukeren
skal opptre.footnote:[JONSSON, E. side 15 og 39]

Ved å bruke vanlige forretninger vil vanligvis forbrukerne kunne
skaffe seg en bedre oversikt over produkttilbudet, priser og
betalingsmuligheter. Tidspresset og kjøpsforventningene fra selger vil
nok være mindre, slik at også alternativet ikke-kjøp kan bli mer reelt
vurdert. Ikke-kjøp kan i mange tilfelle være riktigere for det enkelte
hushold. Særlig gjelder dette der man vurderer utskifting av produkter
som fremdeles fyller sin funksjon i husholdet.footnote:[NU 8 1977: 17
DAHL, Rolf «Produkters levetid», ISBN 91-7052-302-9, Nordisk
Ministerråd, Oslo, april 1977. For eksempel side 113-174.]

Dørsalg, selskapssalg, salg på arbeidsplassen og telefonsalg bygger på
oppsøkende, personlige henvendelser. Disse tilbudene har forbrukerne
ikke bedt om og de griper direkte inn i privatlivet. Dette impliserer
at tiltak mot uanmodet, oppsøkende, personlig salg kanskje bør være
strengere enn for andre salgsformer som omfattes av definisjonen
«utenfor fast salgssted». Forbud synes nærmere enn fragåelsesrett for
slike oppsøkende salgsformer. Dette synspunktet forsterkes av at den
alt overveiende del av forbrukerne i undersøkelsen er skeptiske eller
meget skeptiske til dørsalg, selskapssalg og telefonsalg.

Både dørsalg og selskapssalg skjer ved demonstrasjon og bestilling i
et hjem. Ved omsetning av f.eks. støvsugere vil den første kontakten
ikke bare ha som formål å avslutte et salg, men alternativt å inngå en
avtale om en demonstrasjon av produktet for de berørte
husstandsmedlemmer.  Når selgeren først er inne, vil mange forbrukere
kunne oppfatte det slik at denne har krav på endel av den gjestfrihet
som tradisjonelt ska! vises fremmede som kommer på besøk.
Gjestfriheten omfatter blant annet å være høflig i forholdt til
gjestens synspunkter og vurderinger. Gjestfriheten omfatter kanskje
også oppfatninger at det ar gjesten selv som skal ta initiativet til å
bryte opp. Det er viktig for selgeren å komme inn i hjemmet for å få
tilgang til den mulighet gjestfrihetsnormene gir for å avslutte et
salg.

Ved selskapssalg er forholdet vertskap/innbudt gjest satt i system.
Der blir man vanligvis invitert til et venninnelag, med en vel
organisert presentasjon av produktet som skal selges og utfylling av
bestillingslister for hver deltaker.  Med utgangspunkt i det sosiale
nettverket fortsetter organiseringen av nye selskapssalg.  Av
vennehensyn er det ofte vanskelig å si nei til en invitasjon og det er
hyggelig å treffe venner igjen. Samtidig kan man vanskelig nekte den
som er vertinnen for anledningen, en fordel av arrangementet.

Kommersiell bruk av private sosiale nettverk (vennskapsbånd) og
utnytting av normer for gjestfrihet bør være sterkt begrenset om fri
konkurranse om pris og kvalitet skal være de viktigste
konkurransefaktorene.  Slik bruk begrenser forbrukernes suverenitet og
må sies å være i strid med viktige premisser for fri konkurranse, at
pris og kvalitet skal være de viktigste konkurransefaktorer.
Forbrukerombudsmannen har tatt «forbehold om at dersom den fremtidige
utvikling av denne salgsformen tilsier det, vil saken kunne bli tatt
opp på nytt i hele sin bredde.»footnote:[Forbrukerombudsmannen har
ikke utarbeidet regler for selskapssalg.  Det er imidlertid ført
drøftelser med to firmaer, Tupperware (diverse plastartikler) og
Oriflame International (kosmetikk) ved Direktesalgsforbundet. Sak
1516.74.]

Oppsøkende personlig salg krever vanligvis mange kontakter før en
finner frem til mulige kjøpere. For mange produktgrupper blir
salgskostnadene som skal belastes hvert enkelt kjøp høy. Kontaktprisen
vil variere etter produkt og omsetningsform.

For bøker er prisen ofte den samme ved dørsalg som i bokhandel. Dette
reiser et annet spørsrål: Er dat rimelig at omsetningskostnadene ikke
følger omsetningsformen? Forbrukerne fratas da muligheten til selv å
handle der omsetningskostnadene er lavest ned de prisfordeler det
skulle gi.

Bøker selges også ofte på avbetaling uten tillegg i prisen. Dette
betyr i realiteten at merkostnadene ved avbetaling betales av alle
kjøpere, enten de betaler kontant eller ikke. Om en ser det som et mål
at å virke for kontant betaling fremfor kredittkjøp finner en her det
motsatte forhold: Det blir dyrere å betale kontant enn å dele
betalingen over tid. Og jo lengre nedbetalingstid - desto mer lønnsomt
i et samfunn med prisstigning og priskompensasjon i inntekten. Både
avbetaling uten tillegg og samme pris ved dørsalg som i bokhandel er
salgsargumenter ved boksalg.

En kan ikke se bort fra at direktesalget dekker et behov, for
forbruksare utover i distriktene og kan bety en velkommen konkurranse
for de stedlige selgere. Lovutvalget pekte «imidlertid på at behovet
for direktesalg kan synes mindre påtrengende med vår tids
kommunikasjoner enn tidligere. Det kan videre anføres at
dørsalgsvirksomheten av lønnsomhetshensyn kanskje er nest utbredt der
behovet skulle være minst, nemlig i byer og
tettsteder.»footnote:[Lovutvalgets innstilling side 18.]  Kapittel 5
viser at forbrukere i spredttygde områder er like skeptiske til
dørsalg som folk bosatt i andre områder. Besøksfrekvensene er høyest i
blokker og leiegårder i tettbebygde områder. - Bøker og støvsugere er
de vanligste varetilbud ved dørsalg. Det er produkter som de fleste
forbrukere kan skaffe seg på annen måte.

Kjøp lokalt vil gi forretninger i nærmiljøet et bedre økonomisk
underlag for sin virksomhet. For å sikre et fast og variert tilbud av
varer og tjenester lokalt, må husholdningene handle i sitt nærmiljø.
Direktesalgsomsetningen kommer vanligvis på tvers av dette ønskemal.

I de generelle merknadene til utkastet til ny handelslov er også
handel utenom fast salgsted til forbrukerne
vurdert.footnote:[Forslaget til ny handelslov side 92] Det pekes
særlig på hensynet til

 * forbrukernes interesser knyttet til selve salgsvirksomheten
 * forbrukernes og den stasjonære handels interesse av å opprettholde
   en stabil butikkstruktur
 * produsenter og andre omførselshandlende
 * generelle samfunnsinteresser for øvrig

Hovedkonklusjonen er at

[quote]
____
«vareforsyningen til forbrukerne primært bør baseres på stasjonare
utsalassteder. Stedbunden handel har viktige miljøkvaliteter og
medfører en stabilitet i lokalsamfunnet som omførselhandel
mangler. Omførselhandel fratar den stasjonære handel omsetning den
sårt kunne trenge.

I sin hovedutredning - NOU 1977:9 «Varehandelen, forbrukerne o
samfunnet» - foreslo Konsentrasjon utvalget (Utvalget til å utrede
konsekvensene av konsentrasjonen innen varehandelen) innskrenkninger
og nærmere regulering av omførselshandelen. Premissene den gangen var
de samme som de ovennevnte. Standpunktet ble fulgt opp i St.meld.
nr. 70 (1977-78) «Om dagligvarehandelen» som Stortinget våren 1979 ga
sin tilslutning til.

De aller fleste høringsinstansene til departementets diskusjonsnotat
om handelslov, uttalte at adgangen til å drive omførselshandel til
forbrukerne burde innskrenkes.
____

I den grad handel utenom fast utsalqssted skal være tillatt, bør det
tas utgangspunkt i forbrukernes behov for å ha rimelig tilgang til et
fullverdig varetilbud. Av hensynet til nærmiljøet og
kontrollmuligheter, bør stasjonære omførselsformer
foretrekkes.»footnote:[Forslaget til ny handalslov side 98]

En hovedbegrunnelse for innføring av angrefristsystemet var at «det i
markedet opererer en rekke mindre seriøse foretak som kan drive med
usmakelige forretningsmetoder».footnote:[Innst. O.X. (1971-72) side 2]
Sammenstillingen av undersøkelsens funn i kapittel 9 viser at dagens
angrefristsystem i liten grad direkte kan bidra til en sanering av
direktesalgsbransjen.  Dette systemet garanterer ikke at «de selgere
som ikke klarer seg i konkurransen uten bruk av utilbørlige
salgsmetoder vil måtte innstille sin virksomhet eller slå inn på endre
veier» (Mål 3). Særlig vil betydningen være minimal for firmaer eller
selgere som bare er i virksomhet et kortere tidsrom. - En sanering vil
best kunne sikres ved et forbud. En tidsbestemt godkjenningsordning
for firmaer og selgere er også et mulig alternativ.

Fragåelsesretten må sies å ha en begrenset betydning og en selger som
måtte ønske det, kan svekke den ytterligere. En slik svekking er å la
være å informere kjøperen om angreretten. Det kan i dag gjøres uten
særlige konsekvenser. Bare en liten del av kjøperne, også av de
misfornøyde, vender seg til selgerfirmaene. Selv med praktisering av
en liberal fragåelsesrett i hvert firma, vil de fleste norske
forbrukere stå ved de dokumenter de har satt sine navn på.
Undersøkelsen etterlater liten tvil på dette punkt: Mer enn 2 av 3
står ved sin bestilling selv om de gir uttrykk for misnøye.

Et forbud vil legge beslag på minst offentlige reassurer.
Oppfølgingen krever minimal innsats. Dat blir i liten grad nødvendig
ned spesielle informasjonstiltak, godkjenningsordninger eller
oppfølging av at selgere overholder sin opplysningsplikt.
Forbrukerorganene vil ikke få henvendelser i klagesaker på dette
området. Håndhevelsen av et generelt forbud vil kunne tillegges den
lokale lokale politimyndighet. De lokale forretningsinnehavere vil
sikkert være interessert i at forbudet overholdes, og aktivt bidra til
det. Mulighetene til å omgå et forbud mot oppsøkende personlig
salgsvirksomhet vil også være begrenset.

Telefonsalget er foreløpig ikke særlig omfattende. Bare 8% av
husstandene er noen gang kontaktet pr. telefon.  Telefonsalg kan skje
fra fast salgssted, og omfattes dermed ikke av angrefristsystemet.
Dette er en salgsform forbrukerne i undersøkelsen er særlig skeptiske
til.  Salgsformen air forbrukerne et meget begrenset
informasjonsunderlag for et kjøp.

De personlige oppsøkende salgsformene er lagt utenfor fast salgssted.
Telefonsalg og telefonreklame kan imidlertid skje personlig eller
automatisk fra et fast salgssted. Det er en enkel teknisk oppgave å
kople utstyr til en telefon som slår telefonnumre og spiller inn
svar. Det er ingen tekniske hindringer for at utstyret kar omfatte et
minne slik at oppringning fortsetter helt til hele salgsbudskapet er
avspilt hos forbrukeren.

Ved telefonsalg kan selgere nå et betydelig antall hushold, og
kontaktprisen blir lavere enn om forbrukerne skal oppsøkes personlig.
Salgsformen har begrenset omfang i dal, men kan ekspandere betydelig.
De samme innvendinger som er reist mot personlig salg utenfor fast
salgssted har gyldighet også for telefonsalg. Et forbud for denne
salgsformen bør kunne vurderes uavhengig av de salgsformer som foregår
utenfor fast salgsted.  Ettersom salgsformen foreløbig har et helt
begrenset omfang vil skadevirkningene av et forbud bli begrenset.

Med forslaget om «kjøpefred» reiser Adler-Karlsson spørsmålet om ikke
kjøperen alltid skal ha initiativet til en transaksjon og at forsøk
fra selgeren på å stimulere til kjøp skal være ulovlige.footnote:[I
RASK JENSEN, Hans og ØLANDER, Folke. Forbrugerproblemer og
forbrugerpolitikk. Albertslund 1977.  Det danske forlag. ISBN
87-422-6243-7. Side 321.]  I begrunnelsen for forslaget vises det til
de generelle samfunnspolitiske argumenter som kjennes fra diskusjonen
om kommersiell kulturell påvirkning og konsekvensene av den økonomiske
vekst som har preget 60- og 70-årene. I tillegg kommer uheldige
økonomiske konsekvenser for det enkelte hushold.  I kapittel 5 viste
vi at hele 40% av forbrukerne i hovedsak var for at
direktesalgsformene skulle forbys. Denne svarfordelingen gir i seg
selv ikke grunnlag for å tolke materialet så langt som til
Adler-Karlssons «kjøpefred».  I diskusjonen om forbud hører imidlertid
også samfunnspolitiske argumenter med.

Argumenter *mot* direktesalg, og særlig mot de oppsøkande personlige
salgsformene kan oppsummeres slikt

 * For mange procuktgrupper begrenser direktesalgsformene ofte
   forbrukernes mulighet til å analysere og prioritere egne behov og
   ønskemål i forhold til egne ressurser og til å fatte velbegrunnede
   kjøpsbeslutninger: Direktesalg innskrenker og vanskeliggjør
   forbrukernes valg.

 * Ut fra et forbrukersyn bør kommersiell bruk av private sosiale
   nettverk(vennskapsbånd) og normer for gjestfrihet være sterkt
   begrenset.  For mange produktgrupper blir kontaktprisen som må
   belastes hvert enkelt kjøp høy. Innsparingen for forbrukerne i
   forhold til kjøp fra fast utsalgssted blir dermed begrenset.

 * Stedbunden handel har viktige miljøkvaliteter og medfører en
   stabilitet i lokalsamfunnet som direktesalg mangler. Dette salget
   fratar den stasjonære handel omsetning den sårt kunne trenge.

 * Forbrukerne i undersøkelsen er generelt skeptiske til de aktuelle
   salgsformene. Et flertall mener at telefonsalg bør forbys.

 * Ut fra funnene i undersøkelsen, slik de er gjengitt i kapittel 9,
   må angrefristsystemet sies å bidra lite direkte til begrensningen
   av utilbørlige salgsmetoder. Et forbud vil være mer effektivt.

 * Telefonsalg har foreløpig et begrenset omfang og bør kunne stanses
   uten ulemper for praktisk talt alle parter.

 * Direktesalg, og særlig direktesalg uten kontant betaling, er et
   bidrag til høyere privat forbruk, noe som ut fra kort- og
   langsiktige samfunnshensyn ikke er uproblematisk.

==== Argumenter mot innføring av et forbud

Det viktigste argumentet mot innføring av et forbud mot direktesalg er
selvfølgelig at en fragåelsesrett vil kunne lette eller kanskje løse
problemene ved direktesalg.  Lovutvalget mente at den løsning de
foreslo og særlig innføringen av skriftlige rettighetsopplysninger

[quote]
kan medvirke til at kundene i større grad vil reagere overfor avtaler
de egentlig ikke ønsker å inngå og dermed bidra til å gjøre
angrefristsystemet mer effektivt, samtidig som det kan drive selgerne
til å utvise større forsiktighet i valg av
metoder.footnote:[Lovutvalgets innstilling side 18]

Enten virkningene av angrefristloven er direkte eller indirekte, kan
det hevdes at antallet problematiske kjøp og mindre seriøse firmaer og
selgere nå er så lite at det ikke er nødvendig med noe generelt
forbud: De generelle målene for tiltaket nås bedre ved en revisjon av
loven enn med et forbud.

Et generelt forbud mot direktesalg ville ramme de seriøse og hederlige
selgere og sette bom for en salgsvirksomhet som har vært drevet her i
landet i mange år på en stort sett tilfredsstillende
måte.footnote:[Lovutvalgets innstilling side 18] Direktesalg gir
arbeidsmuligheter på hel- og deltid for mange mennesker, og hensynet
til disse må også telle med.

Fordelene for forbrukerne ved omførselshandel og bortinging er særlig
at slike omsetningsformer kan representere et nyttig og nødvendig
tilskudd til vareforsyningen fra den stasjonære handel.  Varemangelen
kan være generell (få eller ingen butikker i distriktet) eller være
begrenset til visse varetyper.  Ferskvaretilbudet kan for eksempel
mange steder være dårlig.  Andre steder mangler butikktilbud på
forskjellige utstyrsvarer, spesialvarer eller kapitalvarer. - Dørsalg
og lignende salgsformer kan dessuten by på praktiske fordeler; man
slipper å oppsøke butikk, får varen skikkelig i øyensyn og eventuelt
demonstrert, og oppnår levering «på døra»footnote:[Forslaget til ny
handelslov side 92].

I Forslaget til ny handelslov er konklusjonen at all handel utenom
fast salgssted er avhengig av kommunal tillatelse i den kommune hvor
handelen skal foregå. - Følgende former for omførselshandel til
forbrukere er foreslått generelt tillatt i
lovforslaget:footnote:[Forslaget til ny handelslov side 118]

 * Handel fra produksjonssted
 * Salg av egne og innkjøpte jord-, skog- og hagebruksprodukter utenom
   fast salgsted fra produsenter

 * Salg av jord-, skog og hagebruksprodukter og naturprodukter som
   ville urter, bær, blomster og lignende ved regulert torghandel fra
   oppkjøpere

 * Salg av egen fangst av fersk fisk og skalldyr fra fiskefartøv

 * Handel utenom fast salgssted med bøker, trykte skrifter, aviser,
   tidsskrifter og lignende

 * Salg av kunstgjenstander og brukskunst på utstillinger i dertil
   egnet lokale

 * Salg av visse næringsmidler på offentlige arrangementer
   (idrettstilstelninger, filmforestillinger og så videre). De samme
   produkter, supplert med souvenirer, postkort og lignende
   småartikler, skal også kunne selges fra hoteller,
   bevertningssteder, rutegående kommunikasjonsmidler, militært område
   og på skip

Hvilke produktgrupper vil kreve kommunal tillatelse? I følge tabell
5.4 blir det oftest

 * støvsugere,
 * møbler, utstyr, persienner,
 * symaskiner,
 * kjøkkenutstyr,
 * sminke, parfyme, toalettartikler og
 * sko

Argumentene mot generelt forbud kan oppsummeres slikt:

 * En fragåelsesrett ved direktesalg er bedre egnet enn et generelt
   forbud for å løse forbrukernes problemer på direktesalgsområdet
 * Et forbud vil ramme seriøse selgere

 * Omførselshandel og borttinging kan representere et nyttig og
   nødvendig tilskudd til vareforsyningen for i husholdet

=== Kan forbrukernes rettighetsoppfatninger endres slik at de bedre svarer til eksisterende lovgivning?

Ett alternativ til forbud mot direktesalg er å sikre at det allerede
vedtatte angrefristsystemet virker som det skal. I generelle
diskusjoner om forbrukerpolitiske tiltal blir bedre informasjon til
forbruker og selger ofte fremhevet som mer hensiktsmessig enn
lovpåbud.

I dette avsnitt drøftes om økt informasjon om fragåelsesretten vil gi
et bedre samsvar mellom målene for lovtiltaket og virkningene i
selgerfirmaer og for kjøperne.

Lovkunnskapsnivået blant kjøperne i undersøkelsen var lavt: 6 av 10
kjente enter ikke fristen eller hadde feilaktige oppfatninger av
hvilke rettigheter den gir. Den skriftelige informasjonen via selgerne
når i begrenset grad frem til dem som trenger den. Den muntlige
selgerinformasjonen om angrefristen synes heller å gjøre det lettere
for selgerne å sikre seg sin bestilling.

==== Bedre informasjon via selger

For at kjøperne skal vite om sine rettigheter krever § 4 at selgeren
skal overlate «et formular som tydelia opplyser om kjøperens retter
etter denne lov».  I boka «Angrefristlov og forbrukerkjøp» har Kristen
Andersen, som var formann i angrefristlovutvalget, vurdert
informasjonsplikten slik:

[quote]
____
§ 4 inneholder en bestemmelse som med ene ord fastslår at det forhold
at kjøperer ikke ved avtalens inngåelse eller ordrens inngivelse har
fått overlatt det omtalte formular, simpelthen medfører at kjøperen
ikke blir bundet av kjøpet med mindre dette skulle bli oppfylt ved
betaling av kjøpesummen i samsvar med § 3.  Et klarere vitnesbyrd om
hvilken betydning en fyldesgjørende orientering om fragåelsesretten
tillegges kan neppe tenkes.

I det hele er jeg personlig ikke i tvil om at man her står ved det
punkt i angrefristloven som både prinsipielt og praktisk har krav på
størst oppmerksomhet fra et forbrukerkjøpssynspunkt. Det er lite
vunnet ved å vedta rettsregler til beskyttelse av kjøperne i
forbrukerkjøp dersom det ikke sørges for at beskyttelsen kan omsettes
til virkelighet.  Men en forutsetning for å oppnå det er blant annet
at myndighetene går aktivt inn for at rettsreglene i lett tilgjengelig
form bringes til kjøpernes kunnskap. Og det er nettopp dette som har
skjedd på nærværende område.footnote:[ANDERSEN, Krister.
Angrefristlov og forbrukerkjøp. Osio 1974. Johar Grundt Tanum
forlag. side 30]
____

Kapittel 7 viser at 70% av kjøperne verken har registrert
eventuelle skriftelige opplysninger eller har fått noen muntlig
orientering av selgeren.

Når bare 24% av kjøperne har registrert skjemaet med
angrefristopplysningene, må en gjennomgang av selgerfirmaenes
praktisering av §4 anbefales. For det første må en undersøke om det
pliktige opplysningsmaterialet foreligger og om det brukes. Som nevnt
i kapittel 2 har svenske selgerfirmaer fått henvendelser om sitt
skjemabruk.

Hva er risikoen for selgerfirmaene ved å ikke gi kjøperne de
foreskrevne rettighetsopplysninger? - Konsekvensen er begrenset til at
kjøpere kan heve kjøpet uavhengig av 109-dagersfristen. Ut fra funnene
i kapittel 9 benytter meget få kjøpere en slik mulighet.  Så få at
bestemmelsen må kunne sies å utgjøre en minimal risiko for det enkelte
selgerfirma.

Om opplysningene ikke er levert og kjøperen vender seg til selgeren,
har en ikke sikkerhet for at kjøperer får beskjed om at hevingsretten
gjelder ut over 10-dagersfristen. Om de pliktige opplysningene er
trykket på et eget skjema og ikke på det dokument kjøpere har
undertegnet, vil selgeren kunne hevde at kjøparen har mottatt
formularet. Kjøperen kan mene det motsatte og påstand vil stå mot
påstand.

En løsning ville være å pålegge selgeren bevisbyrden for at
angrefristopplysningene er overlevert.  Lovutvalget mente at det var
vesentlig at opplysningene om kjøperens rettigheter ble inntatt i
selve dokumentet der kjøperen satt sin forpliktede underskrift.
Forsalget ble fraveket i odelstingsproposisjonen. Begge løsninger,
eget skjema og opplysninger i ordre- eller avtaleblanketten, ble
tillatt.  Grunnen var at begge løsninger i like stor grad å være egnet
til å påkalle kjøperens oppmerksomhet.

Ett argument mot å innta opplysningene i ordre- eller avtaleblankettet
er at kjøpere kan stå sterkere i en påstand mot påstand-situasjon.
Opplysningene kan være godt gjemt i slike blanketter.

En tilsidesettelse av opplysningsplikten kan rammes av markedslovens
bestemmelse om «utilstrekkelig fremstilling». Finner
Forbrukerombudsmannen at slik tilsidesettelse er «utilstrekkelig
fremstilling», vil markedslovens sanksjonsmuligheter kunne
benyttes. Risikoen ved å unnlate å gi rettighetsopplysningene vil ikke
lenger kunne betegnes som liten.

==== Offentlig rettighetsinformasjon

De begrensninger en finner for rettighetsinformasjon via selger, vil
kunne oppveies av en økt informasjonsinnsats fra offentlig
side. Radio, aviser og tidsskrifter har omtalt angrefristen og
forbrukerrådet har utgitt en egen brosjyre. Kapittel 7 bekrefter at
mange forbrukere har registrert at det finnes en slik frist. De fleste
mener også at «aviser og tidsskrifter» og «radio og fjernsyn» gjorde
dem oppmerksom på denne fristen. Likevel finner vi feilkunnskap i
samme omfang som lovkunnskap.

Når forbrukernes feilkunnskap er omfattende, vil en økt
informasjonsinnsats måtte baseres på å **endre** forbrukernes
oppfatninger.  Informasjonsinnsatsen for å endre oppfatninger må
vanligvis være betydelig større enn når en kan formidle fakta på
områder der forbrukerne på forhånd ikke har bestemte
oppfatninger.footnote:[BEFLESON, Bernard og STEINER, Gary A. Human
behavior, An Inventory of Scientific Findings. New York, Chicago,
Burlingame 1974. Farcourt, Brace & World, Inc, - Side 543.]

Resultatet av en slik økt informasjonsinnsats behøver likevel ikke bli
at lovkunnskapsnivået stiger. Lovkunnskapsnivået kan enten forbli
uforandret eller så kan økt innsats bidra til å aktualisere og
fastlåse etablerte, feilaktige rettighetsoppfatninger.

En økt informasjonsinnsats om rettighetene i angrefristloven kan også
bidra til at det blir lettere for forbrukere som er i tvil å bestemme
seg for kjøp.footnote:[Lovutvalgets innstilling, side 18.]

Samtidig med informasjonen om rettigheter etter angrefristloven får
forbrukere informasjoner om kjøpsbetingelser fra postordrefirmaer, fra
Domus/Samvirkelaget, fra IKEA og andre som på bestemte betingelser har
innført returrett for mange av sine produkter.  Disse ordningene er
vanligvis gunstigere for kjøperen enn angrefristsystemet.

En rekke betingelser må være oppfylt for at forbrukerne skal kunne
heve sitt kjøp eller sin bestilling.  En betydelig del av budskapet må
omhandle rettigheter angrefristloven ikke gir: Den gjelder ikke i
vanlige forretninger, den gjelder ikke ved kontant betaling og
tidsfristen regnes ikke fra det tidspunkt varen mottas. Budskapet må
bli komplisert.

Som vist i kapittel 9 kan vi stå overfor flere alternative
etterkjøpsforløp som ikke innebærer at misnøyde kjøpere aktivt søker
rettighetsinformasjon.

En kan ikke uten videre bygge på en enkel rasjonalitetsmodell for
etterkjøpsatferden.

Tilsammen betyr dette at en økt offentlig informasjonsinnsats om
dagens angrefristlov vanskelig kan tilrås. Det kan ikke gis rimelig
sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det
står i rimelig forhold til ressursinnsatsen. En kan heller ikke med
sikkerhet si at en slik innsatsøkning vil være til størst fordel for
kjøperne.

I en vurdering av en eventuell offentlig informasjonsinnsats som
supplement eller tillegg til selgerinformasjonen, må spørsmålet fra
kapittel 7 med: - Er det mulig at det ikke er forbrukernes oppfatning
av hva en angrefrist omfatter som er ukorrekt, men at de rettigheter
loven gir er for snevre ut fra det som svært mange intervjuede anser
som rimelig? Spørsmålet om angrefristsystemet kan forbedres omhandles
i punkt 10.4.

==== Forslag

Som et helt kortsiktig tiltak kan oppfølgingen av den skriftlige
selgerinformasjon forbedres. Dette kan skje ved at fagdepartementet
gjennomgår selgerfirmaenes praksis og ser til at den svarer til
krevene i lovbestemmelsene.

En økt generell offentlig rettighetsinformasjon om angrefristloven
utover dagens nivå foreslås ikke gjennomført: Den kan hverken gis
sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det
står i rimelig forhold til kostnadsøkningen eller at en innsatsøkning
vil være til størst fordel for kjøperne.

=== Hvordan kan en. fragåalsesrett forbedres?

På hvilke punkter kan angrefristsystemet trenge en revisjon? Svaret må
omfatte en rekke enkeltforslag. Forslagene kan omfatte:

 * fristens starttidspunkt og lengde,
 * kjøperbekreftet bestilling,
 * skillet mellom kontant- og kredittkjøp,
 * skillet mellom varer og tjenester,
 * utvidet forbrukerkjøpsbegrep,
 * angre- og bytterett ved andre salgsformer og
 * tillatelser

==== Fristens starttidspunkt og lengde

Fristens starttidspunkt.

Fristen regnes fra den dag kjøperen inngikk avtalen eller innga
ordren. Den største gruppen både i det representative utvalget og
blant kjøperne mente at fristen løp fra det tidspunkt varen ble
mottatt.  41% av kjøperne mottok varen mer enn 10 dager etter
bestillingen. Ved henvendelse om avbestilling kontaktet mange selgeren
etter utløpet av 10-dagersperioden.

Kunne fristen i stedet regnes fra varemottaket?  Kjøperen ville da få
bedre mulighet og tid til å vurdere om selgerens produktbeskrivelse og
kjøpsbetingelser stemmer med forventningene. Vil en slik ordning være
til vesentlig ulempe for selgeren?

Postordrefirmaer har lenge praktisert en ordning med en bestemt frist
regnet fra den dag varen ble mottatt.  Først når denne fristen utløper
må kjøperen ha bestemt seg. At denne ordningen er innført og beholdt
må tas som en bekreftelse på at den er bedriftsøkonomisk lønnsom.

Returordninger ved postordre og hjemlån ved kjøp av utstyrsvarer fra
forretninger kan også være en fordel for selgeren.  Mulige kjøpere kan
få et inntrykk av å få en service eller en gratisytelse som en
spesiell tillit.  Denne tilliten kan forplikte.  Om produktet ikke
beholdes, kan alternativet bli kjøp av et annet produkt hos samme
selger. Ikke-kjøp og kjøp hos andre selgere kan bli mindre aktuelt.
Også takknemlighet for å benytte selgerens tid ved personlig salg kan
inngi slike forpliktelser.footnote:[JONSSON, E., side 107-108.]

I 1966 uttalte De norske forleggerforening at «det hadde vært
nødvendig å oppfordre våre medlemmer til å innrømme en
annullasjonsrett og denne er nå innført av alle større verkselgende
forlag».  Da angrefristloven trådte i kraft hadde denne retten vært
praktisert i 6 år. Lovutredningen viser til at annulasjoner betyr
svært lite for bokomsetning som foregår ved
dørsalg.footnote:[Lovutvalgets innstilling side 17]

Direktesalgsforbundet har i flere uttalelser til Forbruker- og
administrasjonsdepartementet foreslått at fristens starttidspunkt
flyttes fra bestilling- eller avtaletidspunktet til det tidspunktet
varen mottas:

[quote]
Vi mener at det utvilsomt er uheldig at kunden bare skal få anledning
til å vurdere om selve kjøpet er fornuftig. Derfor bør angrefristloven
gjelde fra den dagen varen blir levert. En slik endring av
angrefristloven bør føre til en forståelse for at konsumenten har
tilfredsstillende fordeler vel å kjøpe gjennom dørsalg/homeparty.

Forbundet har i en senere henvendelse reservert seg noe for bøker. En
forskyvning av fristen kan medføre at en konsument kan lese boken
først og siden innenfor 10 dagers fristen returnere den.

Lovutvalget vurderte ikke alternative løsninger.  De foreslo uten
nærmere begrunnelse at fristen «tidligst (kan) begynne å gjelde fra
besøket hos kjøperen».footnote:[Lovutvalgets innstilling side 22]
Dette forslag ble fulgt av Justisdepartementet og i Stortinget.

Både kjøpernes lovkunnskapsoppfatninger og selgersidens egne
vurderinger gir grunnlag for å foreslå at fristen regnes fra det
tidspunkt kjøperen mottar varen. I undersøkelsen får 4 av 10 kjøpere
varen levert etter 10 dager.

Fristens lengde

I lovproposisjoner gikk Justisdepartementet inn for en syv dagers
frist blant annet fordi man ønsket å ta hensyn til ukependlerne.
Stortingets Administrasjonskomite viste at

[quote]
en syvdagers frist vil imidlertid være noe kort i de mer
avsidesliggende strøk hvor det er postmannen som kommer og henter
posten i hjemmene bare noen få dager i løpet av uken. Ved å forlenge
angrefristen vil flere av dem som arbeider utenfor hjemstedet lengre
tid av gangen uten å være ukependlere, nyte godt av loven.
**Komiteen** er klar over at man ikke kan ha er så lang angrefrist at
den passer for alle yrkeskategorier. Den er også klar over at en lang
angrefrist kan medføre visse ulenper for bode selgeren, som ikke vet
om det blir noe av kjøpet, og kjøperen, som i mange tilfeller vil
måtte vente til angrefristens utløp før han får varen. For så vidt
gjelder kjøperen vil komiteen peke på at leveringstiden ofte er flere
uker likevel. Men til tross for disse betenkeligheter mener komiteen
at en utvidelse av angrefristen til 10 dager vil medføre flere
fordeler enn ulemperfootnote:[Innst. O.X (1971-72) side 3].

Er 10 dager tilstrekkelig områdningstid for det enkelte hushold?

Erfaringene fra Danmark viser at mange klager først fremsendes i
forbindelse med at selgeren innleder inkassosak. En gjennomgang av
sakene har videre etterlatt det inntrykk at mange av klagerne i disse
sakene ikke ville makte å trekke nytte av en angrefrist som
forutsetter at de skal reagere aktivt overfor selgeren innen en viss
frist og eventuelt sikre seg bevis for dette.footnote:[Se avsnitt
8.2.]

Vil en lengre frist for annullasjonsretten gjøre angrefristsystemet
mer effektivt?


Trinn 4, Regneeksempel 2, Fig. 9.3, viser at 17% av kjøpere kontakter
selgeren etter 10 dager. På dette trinn utgjør disse 17% vel halvdelen
av kjøperne. Denne fordeling tyder på at en utvidelse av fristen vil
kunne gjøre systemet mer effektivt.

Et forslag blir da at fristen løper til betalingen helt eller delvis
var erlagt.

Selv med en utvidelse av fristen, vil en likevel finne at mange
forbrukere ikke hever sin hestilling til tross for sin misnøye og til
tross for utilbørlige salgsmetoder.

Forslag

Ved opprettholdelse av angrefristsystemet bør fristen regnes fra det
tidspunkt kjøperen mottar varen.  Spørsmålet om å utvide fristen til
betaling helt eller delvis er erlagt bør vurderes.

==== Kjøperbekreftet bestilling

En del forbrukere erklærer seg på forskjellig måte misfornøyd med
kjøpet sitt. Undersøkelsen viser at få av disse kjøperne vender seg
til selgeren for å få hevet kjøvet eller bestillingen.

Lovutvalgets forslag bygde blant annet på en egen undersøkelse av hvor
mange forbrukere som ville benytte en rett til å gå fra en avtale
inngått ved dørsalg. 19% sa at de ville benytte en slik rett.
Funnene i kapittel 8 og 9 og erfaringene i selgerfirmaene viser at en
betydelig lavere andel av kjøperne følger opp en slik intensjon. -
Selv for misnøyde kjøpere kan etterkjøpsforløpene godt føre til at de
ikke hever bestillingen.

Skal lovutvalgets intensjon om at loven skal bli en reell risiko for
foretak som utnytter markedet med ufine forretningsmetoder, må andelen
som hever kjøpet økes. Dette krever en senkning av de terskler som i
dag begrenser bruken av fragåelsesretten.

En mulighet til å senke tersklene er å la kjøperen være ubundet av
avtalen inntil bestillingen er bekreftet skriftlig etter at
salgstilbudet er presentert.  En kan bygge et angrefristsystem på en
aktiv oppfølging av et ønske om kjøp fremfor på ett bestemt blant
flere mulige etterkjøpsforløp. På den måten vil man bedre kunne oppnå
at kjøperen ikke skal bli sittende med en uønsket gjenstand som ikke
ville blitt kjøpt om ikke selgerens representant hadde oppsøkt denne
forbrukerenfootnote:[Lovutvalgets innstilling side 18].  Forbrukeren
vil få tid til å vurdere alternative produkter og til å vurdere
nytteverdien av produktet.

Forslaget reiser noen praktiske problemer.  Ventelig vil
selgerfirmaene utarbeide standardiserte brev eller postkort for
avtalebekreftelse. Det er fullt mulig at selgeren vil kunne påta seg
kjøperens ansvar for innsending av bestilling.  For å unngå dette
kunne en bygge inn at kjøperen måtte legitimere seg ved innsendingen.
Løsningen av slike praktiske problemer vil kreve en konkret drøfting
mad Postverket.

Innføring av kjøperbekreftet bestilling ved personlig, oppsøkende salg
vil kunne bidra til at fragåelsesretten blir reell også for de
forbrukergrupper som nå har vanskelig for å benytte den. den fordel
son selgerne i dag har av de prosesser son fører til passivitet etter
bestillingen vil da kunne komme forbrukerne til gode. Dette vil
ventelig ikke bety noen vesentlig ulempe for det seriøse direktesalg:
Det omfatter produkter som forbrukerne har et uttrykt behov for og som
kjøperne vil være innstilt på å skaffe seg også etterat selgerbesøket
er avsluttet.

En kjøperbekreftet bestilling vil dog være en ulempe for de kjøpere
som gjerne vil anskaffe produktet.

Forslag

Innføring av kjøperbekreftet bestilling vurderes nærmere.

==== Skillet mellom kontant og kredittkjøp

Justisdepartementets hovedbegrunnelse for å unnta kontantkjøp fra
fragåelsesretten var at slik betaling «i alminnelighet må sees som et
tilstrekkelig bevis for en noenlunde fast og veloverveiet beslutning
hos kjøperen».

I kapittel 8 fikk vi ikke bekreftet at kjøpere som betalte før
fristens utløp foretok vesentlig mer veloverveide kjøpsbeslutninger
enn dem som ikke batalte kontant.

Det er også andre argumenter for å trekke en grense mellom kontantkjøp
og andre kjøp enn dem som fremgår av lovforarbeidene.  Ett argument er
at kontant betaling indikere at kjøperen har råd til å foreta
kjøpet. Sett fra forbrukersiden kan personlig, oppsøkende salg ses som
mer problematisk i de tilfeller der husholdene må pådra seg
merutgifter for å dekke kjøpesummen slik som ved avbetaling. Om
angrefristsystemet skal avgrenses av hensyn til selgeren, kan det
tilsi en grense mellom kontantkjøp og andre kjøp. Mange produkter har
en slik karakter at en vanskelig kan foreslå at angrefristen skal
gjelde, for eksempel kan det være endel næringsmidler, blomster m.v.

Imidlertid har der alt overveiende del av kjøpere som, kjøper som
ikke-kjøpere, den oppfatning at fragåelsesretten også gjelder når
varen betales kontant.  Av de kjøpere som har noen oppfatning om
betalingens betydning mener 85% at de har fragåelsesrett ved
kontant betaling.  De kan ha bestilt med den oppfatning at de har en
slik rett, og er ikke innforstått med at kontant betaling fører til at
de mister denne retten. Ved at fragåelsesretten også omfatter
kontantsalg, vil det bli et bedre samsvar mellom forbrukernes
rettsoppfatninger og lovutformingen.

Det synes heller ikke rimelig å tilrå forbrukerne å benytte dyrere
betalingsformer enn kontant kjøp for at de skal beboholde en
fragåelsesrett.

Om fragåelsesretten skal gjelde også for kontantkjøp, må det foretas
en vurdering av om det skal settes nedre beløpsgrenser og om bestemte
produktgrupper skal unntas.

Svært få kjøpere benytter sin fragåelsesrett med dagens ordning. En
utvidelse av denne retten til endel kontantkjøp vil ventelig ikke føre
til noen betydelig heving av antallet avbestillinger.  Ulempen for
selgeren blir dermed ikke vesentlig, og antagelig ikke større enn det
lovutvalget forventet i sin tilråding.

Forslag

Ved en lovrevisjon bør fragåelsesretten son hovedregel omfatte
kontantsalg.

==== Skillet mellom varer og tjenester

Lovutvalget foreslo at loven skulle omfatte abonnementskontrakter,
selv om det var «i tvil om at det er tilstrekkelig grunn». - Utvalget
sluttet seg til argumentene fra Forsikringsrådet og
forsikringsbransjens organisasjoner i at det ikke foreligger
tilstrekkelig behov for en angrefrist for forsikringsavtaler.
Justisdepartementet kunne stort sett slutte seg til uttalelsene fra
utvalget og høringsinstansene og tok derfor ikke opp noe forslag for
at loven skal gjelde for forsikringsavtaler. - Departementet sluttet
seg imidlertid ikke til at lovforslaget skulle omfatte
abonnementskontrakter, blant annet fordi det her i landet ikke kan
påvises vesentlige skader som følge av formidling av slike kontrakter
utenfor fast forretningssted.

Stortingets administrasjonskomite sluttet seg til Justisdepartementets
konklusjon, men tilføyde at de var «av den oppfatning at spørsmålet
antakelig måtte tas opp til ny vurdering dersom det i fremtiden blir
mer vanlig med slike servicekontrakter.»

Undersøkelsen omfatter hverken en kartlegging av omfanget av
direkteselg av tjenester eller av erfaringer i husholdene. Det kan
derfor ikke i denne omgang presenteres materiale som belyser
eventuelle problemer ved direktesalg av tjenester.

Klagesakene i Forbrukerrådet kan gi et grunnlag for å vurdere hvilke
typer problemer forbrukerne møter.

Forslag

Forbrukerrådet vurderer forbrukerproblemene ut fra klagesaksmaterialet
på dette området.

==== Utvidet forbrukerkjøpsbegrep

I angrefristloven er forbrukerkjøp definert som «kjøp fra en
yrkesselger i denne egenskap av ting som etter forholdene framtrer
hovedsakelig til personlig bruk for kjøperer, hans husstand eller
omgangskrets eller til deres personlige formål ellers». Utredningen om
«behandlingen av forbrukerkjøpstvister» benyttet en tilsvarende
definisjon.footnote:[NOU 1974:13 «Behandlingan av
forbrukerkjøpstvister» Forbruker- og administrisjonsdepartementet
13. desember 1973, side 18.  Ot.prp. nr. 55 (1976-77) Om iov om
behandling av forbrukerkjøpstvister, side 22.  Ot.prp. nr. 16
(1977-78) Om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister.  Innst. O
nr. 20 (1977-78) Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om
behandling av forbrukerkjøpstvister, side 4-5.  Forhandlingar i
Odelstinget 1978 Em. 14. mars 1978 - Lov om behandling av
forbrukerkjøpstvister. Sak nr. 7, side 134.]  Kun tvister mellon
forbrukerkjøper og yrkesselger kunne bringes inn til avgjørelse etter
forslaget i utredningen.  Tvister mellom to privatpersoner skulle
holdes utenfor, fordi det i slike saker ofte kunne være slik uenighet
om det faktiske forhold at det kunne være vanskelig å ta stilling til
bevisene på grunnlag av partenes skriftlige framstillinger.

Forbruker- og administrasjonsdepartementet var

[quote]
«av den oppfatning at behovet for en særskilt behandling av
forbrukertvister ikke er særlig mindre ved kjøpsforhold mellom
privatpersoner enn når den ene er næringsdrivende. Situasjonen vil da
ofte være at begge partene mangler forutsetninger for å få tvister
avgjort ved domstolene. Vanskelighetene ved bevisordningen på grunn av
den skriftlige saksbehandlingen må avhjelpes gjennom den forberedende
saksbehandling ved Forbrukerrådet.»

Departementet justerte på dette grunnlag ordlyden i forslaget til
definisjon av forbrukerkjøp slik at forslaget svarte til kjøpslovens
§1a tredje ledd. Både tvister mellom forbrukerkjøper og yrkesselger og
mellom privatpersoner ble tatt med.

Ved stortingsbehandlingen av utkastet til lov om behandling av
forbrukerkjøpstvister vurderte administrasjonskomiteen begrepet
«forbrukerkjøp» spesielt:

[quote]
____
**Komiteen** har merket seg at uttrykket «forbrukerkjøp» i
proposisjonen også omfatter kjøp og salg mellom privatpersoner. Dermed
er definisjonen utvidet i forhold til Lov av 24. mars 1972 nr. 11 om
angrefrist ved forbrukerkjøp.

**Komiteen** vil understreke ønskeligheten av at man i lovgivingen
tilstreber entydig bruk av sentrale begreper.  Dette behovet synes
særlig påtrengende i den delen av lovgivningen som må antas ha
generell interesse, og som regulerer alminnelige menneskers plikter og
rettigheter, for eksempel lover som berører forbrukerspørsmål. Når nye
definisjoner innføres ville det være ønskelig å justere parallelle
uttrykk i tidligere lovgivning samtidig.
____

Ved odelstingsbehandlingen sa statsråd Kirsten Myklevoll seg «enig i
komiteens utgangspunkt om fordelene ved entydige begreper i de ulike
lover.  I framtida bør «forbrukerkjøp» nettopp nyttes slik det er
gjort i det foreliggende utkast.» Samtidig viste hun til at lov om
angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp «er begrenset til
spesielle avtaleformer der forbrukeren har behov for den
særbeskyttelse som ligger i er angrefrist etter at avtalen er inngått.
Mest praktisk er loven for dørsalg og menneskesalg.»

Forslag

Ved en lovrevisjon bør en benytte den definisjon av «forbrukerkjøp»
som er innført i kjøpsloven og i lov om behandling av
forbrukerkjøpstvister.

==== Angre og bytterett ved andre salgsformer

Etter angrefristlovens § 1, første ledd er fragåelsesretten blant
annet begrenset til avtaler og bestillinger som er inngått «på annet
sted enn fast utsalgssted for selgeren eller representanten». Salg fra
fast salgssted ligger utenfor lovens virkefelt.

I medlemsforslaget til Nordisk råd i 1966 var ikke fragåelsesretten
knyttet til den serie beyrensninger som siden er innført. En
undersøkelse av problemet burde

[quote]
«imidlertid ikke begrenses til agentsalg eller salg på avbetaling. Det
ville være rimelig at man overveier å gjøre en fragåelsesrett
generell».

En ville undersøke

[quote]
«mulighetene for å få en bestemmelse opptatt i avtalelovgivningen og
lovgivningen om kjøp på avbetaling som gir kjøperen rett til å tre
tilbake fra avtalen innenfor en kortere frist».

- Det var mange innvendinger mot en generell fragåelsesrett.
Medlemsforslaget og behandlingen av det ble gjennomgått i kapittel 2.

Forbrukerkooperasjonen i Norge har innført en bytterett for feilfrie
varer.footnote:[Nå er det nesten like lett å bytte varer som å skifte
mening. Brosjyre fra NKL. A.-O. 1973] Dette tilbudet kommer i tillegg
til kjøpslovens alminnelige bestemmelser.  Bytteordningen innebærer at
kunden får bytte eller pengene igjen hvis vedkommende angrer på et
kjøp.  Ordningen gjelder bytte av feilfrie varer under forutsetning at
varene er ubrukte, at det fremlegges kvittering for kjøpet og at
byttet skjer innen 14 dager. Kjøperen kan velge mellom ny vare eller
pengene igjen.

Unntatt fra denne ordningen er varer som undertøy, badedrakter og
lignende.  Det samme gjelder ferske og dypfryste matvarer,
bijouterier, spesialbestilte varer, avklipte varer og utsalgsvarer
hvis ikke bytterett er anført på kvitteringen.

«Fire års erfaring har vist at bytterettsordningen aldri har ført til
noe rush av byttelystne kunder. Derimot viser det seg at forbrukerne
setter pris på ordningen, samtidig som del er en god PR for den
enkelte butikk.»footnote:[Bytteretten - et viktig argument ved
introduksjonen av forbrukerarbeid. Artikkel i Vårt Marked nr. 9-1977,
Oslo.] - Hensikten med bytterettsordningen er at kundene skal være
fornøyd med de varer de kjøper, og at de skal kjøpe trygt i et
Domus/S-lag.

Postordrefirmaene har som nevnt innført fragåelsesrett.

Andre enkeltfirmaer for eksempel innenfor møbelbransjen har likeledes
innført «full returrett innen 12 dager fra ankomstdato eller
innkjøpsdato. Denne returrett gjelder ikke vorer som er prisnedsatte,
stoppmøbler med spesielt trekk eller varer som er bestilt spesielt.
Ved retur innen 12 dager får man pengene tilbake.  Forutsetningen er
at varene ikke har vært brukt eller er blitt skadet etter kjøpet.  Ved
retur av varer vil vi at kvittering medtas eller medsendes og at
originalpakningen blir benyttet. 10% fratrekkes dersom returen ikke
har originalpakningen.»footnote:[IKEAs Katalog 1979. Side
144. Informasjon om IKEAs forsendelse og salgsbetingelser.]

Erfaringene fra forbrukerorganene viser at bruktbilmarkedet byr på
mange problemer for kjøpere.  Innføring av en bytterett ved
bruktbilsalg, mot for eksempel erleggelse av et bestemt gebyr, vil
kunne bidra til å lette kjøpernes problemer. Bruktbilklagene er den
største skriftlige klagegruppen i Forbrukerrådet lokalt og sentralt.
Angrefrist ville være til størst fordel for de grupper som i dag
kjøper eldre modeller til relativt lav pris og kjøpere som oppdager
større feil kort etter at kjøpet er foretatt. En bytterett vil også
forenkle arbeidet med klagesaker i Forbrukerrådet vesentlig.

Fra 18% til 25% av forbrukerne i de tre utvalgene mener at fristen
gjelder «ved alle salg» eller i «forretninger». Forbrukerrådets
kontorer i fylkene må regelmessig veilede forbrukere som mener seg ha
en angrefrist ved kjøp i forretninger. En generell bytterett er i
samsvar med den rettighetsoppfatning mange forbrukere har. Dette ville
være vesentlig enklere for mange forbrukere om man ikke sto overfor en
serie ulike angrefrist og bytterettsordninger.

Ut fra et forbrukersyn er det også argumenter mot en generell
fragåelsesrett.  Den kan etterhvert føre til at forbrukerne først tar
stilling til tvilsproblemene etterat de har kjøpt.  For planleggingen
i husholdet burde slik tvil helst være vurdert **før** man går til
innkjøp av et produkt og ikke etterpå. Det vil for mange nok være
lettere å be om et annet produkt enn å be om pengene tilbake:
Alternativet «ikke-kjøp» vil stå svakere. En slik frist vil også gi
selgersiden et salgsargument, og kan føre til minsket kjøpemotstand
slik som tidligere nevnt. - I tillegg kommer så de argumenter mot en
slik ordning som kan anføres fra hardelens side. Jamfør kapittel 2 og
høringsuttalelsene til medlemsforslaget i Nordisk råd.

Hovedvekten bør legges på at deler av næringslivet allerede har
innført en angre- og bytterett for mange produktgrupper ved salg fra
fast salgssted. Samtidig mener mange av forbrukerne at de har en slik
rett.

Forslag

Innføring av en generell angrefrist for alle forbrukerkjøp foreslås
vurdert.  En fragåelsesrett synes mest presserende for
bruktbilmarkedet.

==== Godkjenningsordninger

En godkjenningsordning vil kunne bidra til å sikre at
forbrukerhensynene ble bedre ivaretatt ved oppsøkende personlig salg.
For å bli godkjent som direktesalgsfirma eller selger kunne det
eksempelvis stilles krav til

 * salgsopplegg,
 * utdanning av selgere,
 * bruk av legitimasjon ved salgsvirksomhet,
 * økonomiske eller andre garantier for at firmaet kunne dekke krav fra
   kjøpere om for eksempel fragåelse eller
 * service etter kjøpet

En slik ordning kunne bidra til at useriøse selgere og
«korttidsfirmaer» vanskeligere fikk adgang til disse salgsformene.
Det ville bli enkelt å skille mellom godkjente og ikke godkjente
salgstilbud.

Den viktigste innvendingen ville være at en slik løsning ville kreve
en betydelig offentlig innsats i utforming og godkjenning av regelverk
og ved praktisering av ordningen. Spørsmålet blir om en slik offentlig
ressursinnsats er nødvendig.

Det kan kanskje være tilstrekkelig å gi endel generelle unntak for
direktesalg og la kommunene avgjøre i hvilken grad de ønsker
omførselshandel og direktesalg slik som i forslaget til ny handelslov
fra Handelsdepartementet.

Innføring av godkjenningsordninger ville også innebære en ytterligere
legitimering av salgsformer det kan reises en rekke innvendinger mot,
blant annet ut fra hensynet til forbrukernes valgfrihet.

Godkjenningen kan også legges til det enkelte hushold. Noen hushold
har satt opp skilt med teksten «selgere uønsket» og lignende fordi man
ikke ønsker dørsalgstilbud. Vi har ikke materiale som viser i hvilken
grad slike skilt blir respektert.

I Sverige har Direktførsaljningsføretagens Førening (DF) anbefalt sine
medlemmer og øvrige direktesalgsforetak å respektere dørskilter med
teksten «Førsaljning undanbedes» og lignende. Anbafalingen bygger på
en overenskomst med Konsumentverket.footnote:[Pressmeddelante fra
Konsumentverket 21.4.1977 og 28.9.1978.]

Ordningen kan virke som et delvis forbud bestemt av hvert enkelt
hushold.  Antakelig vil nytten være størst i flerfamiliehus som i dag
har de høyeste besøksfrekvenser. Overholdelse av en slik regel vil
avhenge av selgertreningen i hvert enkelt firma og i siste omgang av
hver enkelt selger. Om forbud ikke blir innført byr en regel om at
selgere ikke får ringe eller banke på dører der skilt klart og tydelig
sier fra at en ikke ønsker besøk av selgere innarbeides i loven.

Forslag

Spørsmålet om innføring av en generell offentlig godkjenning foreslås
ikke vurdert. Om forbud ikke innføres, foreslås lovfestet en regel om
at skilt om at direktesalg er uønsket skal respektres.

=== Oppsummering og hovedkonklusjoner

I dette kapitlet er det først redegjort for argumenter for og mot
gjennomføring av et forbud mot direktesalg med vekt på de oppsøkende
personlige salgsformene. Et helt eller delvis forbud mot direktesalg
må veies mot hvor omfattende en revisjon av angrefristsystemet kan
bli. I alle tilfelle bør forbud mot telefonsalg vurderes nærmere.

I neste omgang drøftes spørsmålet om forbrukerne kan få bedre
informasjon om sine rettigheter med utgangspunkt i dagens
lovgivning. Med andre ord: Kan forbrukernes rettighetsoppfatninger
endres slik at de bedre svarar til den eksisterende lovgivning?
Avsnittet konkluderer med at det som et helt kortsiktig tiltak kan det
ansvarlige fagdepartement gjennomgå selgerfirmaenes
informasjonspraksis og se til at de svarer til kravene i lov om
angrefrist. En økt offentlig rettighetsinformasjon utover dagens nivå
foreslås ikke gjennomført: Det kan ikke gis sikkerhet for at
lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det står i rimelig
forhold til kostnadene.

Om direktesalg helt eller delvis blir tillatt, er mulige revisjoner av
angrefristsystemet vurdert. Blant annet for at systemet bedre skal
svare til de generelle mål, fremmes følgende forslag:

 * at fristen regnes fra det tidspunkt varen mottas
 * at kjøperbekreftet bestilling vurderes nærmere
 * at fragåelsesretten som hovedregel også skal gjelde kontantsalg
 * at Forbrukerrådet vurderer forbrukerproblemer *md abonnerentskontrakter
 * at «forbrukerbegrepet» også skal omfatte private kjøp
 * at angrefristen gjøres generell, og at en utvidelse er mest
   presserende for bruktbilmarkedet
 * at det lovfestes en regel om at selgere må respektere skilt med
   «selgere uønsket» e.l.