Generated.

[text-relativity-of-wrong-asimov.git] / The_Relativity_of_Wrong.nb.txt

diff --git a/The_Relativity_of_Wrong.nb.txt b/The_Relativity_of_Wrong.nb.txt
index fe4dff2e4b4de32ce5b0ae5930b757b767cda1a7..696eb144a90d283c0d2085acef3dd378fb0f2dd7 100644 (file)
--- a/The_Relativity_of_Wrong.nb.txt
+++ b/The_Relativity_of_Wrong.nb.txt
@@ -85,18 +85,18 @@ ut som om overflaten ikke avviker fra flathet i det hele tatt, dvs. at dens
 «krumning» er 0 per kilometer.
 
 I dag lærer vi naturligvis at flat jord-teorien er feil.  At den er helt
-feil, absolut forferdelig feil.  Men den er ikke det.  Krumningen på jorden
+feil, absolutt forferdelig feil.  Men den er ikke det.  Krumningen på jorden
 er nesten 0 per kilometer, så selv om flat jord-teorien er feil, så er den
-jo også nesten riktig.  Det er årsaken til at teorien varte så lenge.
+jo også nesten riktig.  Det er årsaken til at teorien overlevde så lenge.
 
 Det var helt klart grunner som gjorde flat jord-teorien lite
 tilfredstillende og, rundt 350 f.kr., oppsummerte den greske filosofen
-Aristoteles dem.  For det første, så forsvinner noen stjerner forbi den
-sørlige halvkule når en reiser nordover, og forbi den nordlige halvkule når
-en reiser sørover.  For det andre er jordens skygge på månen under en
-måneformørkelse alltid en del av en sirkel.  For det tredje ser en her på
-jorda at skroget på skip forsvinner før masten når de seiler over
-horisonten, uansett hvilken retning de seiler.
+Aristoteles dem.  For det første, så forsvinner noen stjerner utenfor den
+sørlige himmelhvelving når en reiser nordover, og utenfor den nordlige
+himmelhvelving når en reiser sørover.  For det andre er jordens skygge på
+månen under en måneformørkelse alltid en del av en sirkel.  For det tredje
+ser en her på jorda at skroget på skip forsvinner før masten når de seiler
+over horisonten, uansett hvilken retning de seiler.
 
 Ingen av disse tre observasjonene kunne forklares på fornuftig vis hvis
 jordens overflate var flat, men kunne forklares ved å anta at jorden var en
@@ -112,15 +112,15 @@ Omtrent et århundre etter Aristoteles la den greske filosofen Eratosthenes
 merke til at solen kastet skygge med ulik lengde på ulike lengdegrader (alle
 skygger ville ha samme lengde hvis jordens overflate var flat).  Fra
 forskjellen i skyggelengde kalkulerte han størrelsen på jordens kule og fant
-ut at den var 40 000 km i omkrets.
+ut at den var 40 000 kilometer i omkrets.
 
-Krumningen på en slik kule er omtrent 0.000078 pr. kilometer, en verdi som
-du kan se er veldig nær 0 pr. kilometer, og en som ikke er enkel å måle med
-de teknikkene som var tilgjengelig i historisk tid.  Den ørlille forskjellen
-mellom 0 og 0.000078 forklarer hvorfor det tok så lang tid å komme fra en
-flat jord til en kulerund jord.
+Krumningen på en slik kule er omtrent 0,0000785 kilometer pr. kilometer, en
+verdi som du kan se er veldig nær 0 pr. kilometer, og en som ikke er enkel å
+måle med de teknikkene som var tilgjengelig i oldtiden.  Den ørlille
+forskjellen mellom 0 og 0,0000785 forklarer hvorfor det tok så lang tid å
+bevege seg fra en flat jord til en kulerund jord.
 
-Merk at selv en ørliten forskjell, som den mellom 0 og 0.000078, kan være
+Merk at selv en ørliten forskjell, som den mellom 0 og 0,0000785, kan være
 ekstremt viktig.  Forskjellen summerer seg opp.  Jorden kan overhodet ikke
 kartlegges nøyaktig over store områder hvis forskjellen ikke tas hensyn til
 og uten at jorden anses å være en kule i stedet for en flat overflate.
@@ -175,15 +175,16 @@ strekker seg fra ekvator til motsatt endre av ekvator.  Denne «ekvatoriske
 diameteren» er 12 755 kilometer.  Den korteste diameteren er fra nordpolen
 til sydpolen og denne «polare diameteren» er 12 711 kilometer.
 
-Forskjellen mellom den lengste og den korteste diamteren er 44 km, hvilket
+Forskjellen mellom den lengste og den korteste diameteren er 44 km, hvilket
 betyr at «flattrykningen» til jorden (dets avvik fra en ekte kule) er
 44/12755 eller 0,0034. Det utgjør 1/3 av 1 prosent.
 
 For å si det på en annen måte, så vil krumningen over alt på en flat
 overflate være 0 pr. kilometer.  På jordens kulerunde overflate er
-krumningen overalt 0.000078 pr. kilometer (eller *8 tommer pr. engelsk
-mil*).  På jordens flatklemte sfæroideoverflate vil krumningen variere
-mellom *7.973 tommer pr. engelsk mil* til *8.027 tommer pr. engelsk mil*.
+krumningen overalt 0,0000785 kilometer pr. kilometer (eller 7,85 centimeter
+pr. kilometer).  På jordens flatklemte sfæroideoverflate vil krumningen
+variere mellom 7.84 centimeter pr. kilometer og 7.86 centimeter
+pr. kilometer.
 
 Korreksjonen når en går fra kuleform til flatklemt sfæroider er mye mindre
 enn når en går fra flat til kuleform.  Selv om påstanden om at jorden er en
@@ -229,7 +230,7 @@ den gamle teorien ga resultater som var rimelige gode etter målestandardene
 den gangen at den ble beholdt så lenge.
 
 Det var også på grunn av at geologiske former på jorden ender seg så sakte
-og at levende vesen på toppen av dem evolverer så langsomt at det først
+og at levende vesen på toppen av dem utvikler seg så langsomt at det først
 virket fornuftig å anta at det ikke var noen endring og at jorden og livet
 alltid hadde eksistert som de gjør i dag.  Hvis det var tilfelle hadde det
 ikke noe å si om jorden og livet var milliarder av år gamle eller bare noen
@@ -241,7 +242,7 @@ måtte være veldig gammel.  Moderne geologi ble skapt, og det samme ble
 forståelsen av biologisk evolusjon.
 
 Hvis endringshastigheten var høyere ville [innsikten om] geologi og
-evolusjon ha nådd sin moderne tilstand for lenge siden.  Det er kun fordi
+evolusjon ha nådd sin moderne tilstand i oldtiden.  Det er kun fordi
 forskjellen mellom endringshastigheten i et statisk univers og
 endringshastigheten i et univers i utvikling er mellom null og veldig nært
 null at kreasjonistene kan fortsette å spre sin dårskap.