Fra Skeptical Inquirer, høsten 1989, vol. 14, no. 1, s. 35-44 Relativt galt Av Isaac Asimov. Oversatt til bokmål av Petter Reinholdtsen og Asbjørn Dyrendal. Jeg fikk et brev her om dagen. Det var håndskrevet, med en knotete håndskrift som gjorde det vanskelig å lese. Jeg forsøkte uansett å forstå hva som sto der i tilfelle det skulle vise seg å være noe viktig. I den første setningen forklarte forfatteren at han studerte fordypningsfag i engelsk litteratur men følte at han trengte å lære meg naturvitenskap. (Jeg sukket litt, da jeg kjenner svært få engelskstudenter som kan nok til å lære meg naturvitenskap. Men jeg vet godt at omfanget av alt jeg ikke vet er enormt, og jeg er klar til å lære så mye jeg kan fra hvem det skal være, så jeg fortsatte å lese.) Det så ut til at jeg i et av mine utallige essay hadde gitt uttrykk for en viss glede over å leve i et århundre hvor vi endelig hadde fått grunnlaget for universet riktig. Jeg gikk ikke i detaljer, men det jeg mente var at vi nå kjenner de grunnleggende reglene som styrer universet og hvordan gravitasjonen for mesteparten virker sammen, slik relativitetsteorien utarbeidet mellom 1905 og 1916 viser. Vi kjenner også til de grunnleggende reglene som styrer subatomære partikler og deres forhold til hverandre, da disse er svært godt beskrevet av kvanteteorien som ble utarbeidet mellom 1900 og 1930. I tillegg har vi funnet ut at galakser og galaksehoper er de grunnleggende enhetene som utgjør det fysiske universet, noe vi oppdaget mellom 1920 og 1930. Alle disse, ser du, er oppdagelser fra det tyvende århundre. Etter at den unge litteraturviteren hadde sitert meg, fortsatte han med å belære meg om det faktum at i hvert århundre hadde folk trodd de endelig hadde forstått universet, og i hvert eneste århundre hadde det vist seg at de tok feil. Konklusjonen er at det eneste vi kan si om vår modere «kunnskap» er at den garantert er feil. Den unge mannen ga deretter sin støtte til et sitat fra Sokrates, som hadde kommet med en kommentar da han ble kjent med at oraklet i Delfi hadde erklært at han var den viseste mann i Hellas. «Hvis jeg er den viseste mann», sa Sokrates, «så er det kun på grunn av at jeg alene vet at jeg intet vet.» Implikasjonen var at jeg var svært tåpelig som innbilte meg at jeg viste en hel masse. Jeg svarte ham slik: «Da folk tenkte at jorden var flat, John, så tok de feil. Da folk tenkte at jorden var sfærisk, så tok de feil. Men hvis du tror at det å tenke at jorden er sfærisk er like galt som å tenke at jorda er flat, så er ditt syn mer feil enn begge to til sammen.» Du forstår, det grunnleggende problemet er at folk tenker at «riktig» og «galt» er absolutter. Alt alt som ikke er perfekt og fullstendig riktig er fullstendig og likeverdig galt. Jeg tror derimot ikke at det er slik. For meg virker det som om riktig og feil er konsept med uskarpe grenser, og jeg vil bruke denne teksten til å forklare hvorfor jeg mener dette. Når min venn litteraturviteren forteller meg at naturvitenskapsfolk i hvert århundre har tenkt at de har forstått universet og alltid tatt feil, så ønsker jeg å vite hvor feil tok de? Har de alltid tatt like mye feil? La oss se på et eksempel. I sivilisasjonens tidlige dager, var den generelle forståelsen at jorda var flat. Det kom ikke av at folk var dumme, eller av at de var bestemt på å tro på rare ting. De opplevde at den var flat basert på klare indisier. Det var ikke et enkelt spørsmål om «det er slik den ser ut», da jorden jo ikke ser flat ut. Den er jo kaotisk humpete, med hauger, daler, steinrøyser, klipper og så videre. Selvsagt er det sletter der, i begrensede områder, jordens overflate ser ganske flat ut. En av disse slettene er i Tigris-Eufrat-området, hvor den første historiske sivilisasjon (en med skriftspråk) utviklet seg, den sumeriske. Kanskje var det slettens utseende som fikk smarte sumerere til å akseptere generaliseringen om at jorden var flat; at om du, på et eller annet vis jevnet ut alle høyder og daler, så ville du stå igjen med noe flatt. At strekninger med vann, som dammer og innsjøer, så ganske flate ut på stille dager kan ha bidratt til idéen. En annen måte å se på det er å spørre seg hva «krumningen» for jordens overflate er. Over en betydelig avstand, hvor mye avviker overflaten (i gjennomsnitt) fra perfekt flathet. Jorden er flat-teorien ville få det til å se ut som om overflaten ikke avviker fra flathet i det hele tatt, dvs. at dens «krumning» er 0 per kilometer. I dag lærer vi naturligvis at flat jord-teorien er feil. At den er helt feil, forferdelig feil, uten tvil. Men den er ikke det. Krumningen på jorden er nesten 0 per kilometer, så selv om flat jord-teorien e feil, så er den jo også nesten riktig. Det er årsaken til at teorien holdt ut så lenge. Det var grunner, helt klart, som gjorde flat jord-teorien lite tilfredstillende og, rundt 350 f.kr., oppsummerte den greske filosofen Aristoteles dem. For det første, så forsvinner noen stjerner forbi den *sørlige horisonten* når en reiser nordover, og forbi den *nordlige horisonten* når en reiser sørover. For det andre er jordens skygge på månen under en måneformørkelse alltid en del av en sirkel. For det tredje ser en her på jorda at skroget på skip forsvinner først når de seiler over horisonten, uansett hvilken retning de seiler. Alle disse tre observasjonene kunne ikke forklares på fornuftig vis hvis jordens overflate var flat, men kunne forklares ved å anta at jorden var en kule. I tillegg trodde Aristoteles at all solid materie har en tendens til å bevege seg mot et felles senter, og hvis all solid materie gjorde dette ville den ende opp som en kule. Et gitt volum med masse vil, i snitt, være nærmere et felles senter hvis den utgjør en kule enn hvis den utgjør en hvilken som helst annen form. Omtrent et århundre etter Aristoteles la den greske filosofen Eratosthenes merke til at solen kastet skygge med ulik lengde på ulike lengdegrader (alle skygger ville ha samme lengde hvis jordens overflate var flat). Fra forskjellen i skyggelengde kalkulerte han størrelsen på jordens kule og fant ut at den var 40 000 km i omkrets. Krumningen på en slik kule er omtrent 0.000078 pr. kilometer, en verdi som du kan se er veldig nær 0 pr. kilometer, og en som ikke er enkel å måle med de teknikkene som var tilgjengelig i historisk tid. Den ørlille forskjellen mellom 0 og 0.000078 forklarer hvorfor det tok så lang tid å komme fra en flat jord til en kulerund jord. Merk at selv en ørliten forskjell, som den mellom 0 og 0.000078, kan være ekstremt viktig. Forskjellen summeres opp. Jorden kan overhode ikke kartlegges nøyaktig over store områder hvis forskjellen ikke tas hensyn til og uten at jorden anses å være en kule i stedet for en flat overflate. Lange sjøreiser kan ikke gjennomføres med en rimelig måte å finne ut hvor en er på havet uten at en tar hensyn til at jorden er kulerundt i stedet for flat. I tillegg leder en flat jord til muligheten for en uendelig jord, eller eksistensen av en «kant» på overflaten. En kulerund jord, derimot, fører til en jord som er både uten kant og ikke uendelig. Og det er sistnevnte antagelse som er konsistent med alle senere observasjoner. Så selv om flat jord-teorien bare er litt feil, og bør, når alt kommer til alt, gi anerkjennelse til de som kom opp med den, så er den feil nok til å forkastes til fordel for teorien om en sfærisk jord. Men er virkelig jorden en kule? Nei, den er ikke en kule, ikke i matematisk forstand. En kule har visse matematiske egenskaper - for eksempel har alle diametre (dvs. alle rette linjer som går fra et punkt på overflaten, gjennom sentrum, til et annet punkt på overflaten) samme lengde. Dette er derimot ikke riktig for jorden. Forskjellige diametre gjennom jorden har ulik lengde. Hvorfra fikk folk ideen om at jorden ikke var en ekte kule? I starten hadde solen og månen omriss som var perfekte sirkler i henhold til målebegrensningene da teleskopet ble tatt i bruk. Dette er konsistent med antagelsen om at formen til solen og månen er perfekte kuler. Men da Jupiter og Saturn ble observert med teleskop for første gang, ble det raskt åpenbart at omrisset av disse planetene ikke var sirkler, men helt klart ellipser. Dette betød at Jupiter og Saturn ikke var ekte kuler. I slutten av det syttende århundre viste Isaac Newton at et massivt legeme ville ta form av en kule når gravitasjonskreftene virket på den (slik Aristoteles hadde argumentert), men kun hvis det ikke roterte. Hvis det roterte ville en sentrifugaleffekt finne sted som ville løfte legemets masse mot gravitasjonen og denne effekten ville være større jo nærmere ekvator en kom. Effekten ville være større jo raskere det runde objektet roterte, og både Jupiter og Saturn roterer helt klart veldig raskt. Jorden roterte mye saktere enn Jupiter og Saturn, slik at effekten ville være mindre men fortsatt til stede. Reelle målinger av krumningen til jorden ble gjennomført i det attende århundret og en fant at Newton hadde rett. Med andre ord, jorden buler ved ekvator og er flat ved polene. Den er en «flatklemt sfæroide» i stedet for en kule. Dette betyr at de forskjellige diametrene til jorda har ulik lengde. De lengste diameterene er de som strekker seg fra ekvator til motsatt endre av ekvator. Denne «ekvatoriske diameteren» er 12 755 kilometer. Den korteste diameteren er fra nordpolen til sydpolen og denne «polare diameteren» er 12 711 kilometer. Differansen mellom den lengste og den korteste diameteren er 44 kilometer, og det betyr at «*utdrattheten*» for jorden (dets avvik fra en ekte kule) er 44/12755 eller 0.0034. Det utgjør 1/3 av 1 prosent. To put it another way, on a flat surface, curvature is 0 per mile everywhere. On the earth's spherical surface, curvature is 0.000126 per mile everywhere (or 8 inches per mile). On the earth's oblate spheroidal surface, the curvature varies from 7.973 inches to the mile to 8.027 inches to the mile. Korreksjonen når en går fra kuleform til flate sfæroider er mye mindre enn når en går fra flat til kuleform. Dermed, selv om påstanden om at jorden er en kule er feil, strengt tatt, så er det ikke like feil som påstanden om at jorden er flat. Selv forståelsen av at jorden er en flatklemt sfæroide er strengt tatt feil. Da satellitten Vanguard I ble satt i bane rundt jorden i 1958, klarte den å måle lokal gravitasjonstiltrekning på jorden -- og dermed dens form -- med større presisjon enn noen gang tidligere. Det viste seg at den ekvatorianske bulen sør for ekvator hadde litt mer bul enn bulen nord for ekvator, og at havnivået ved sørpolen var litt nærmere jordens sentrum enn havnivået ved nordpolen. Det ser ikke ut til å være noen annen måte å beskrive dette enn å si at jorden er pæreformet, og med en gang var det mange som bestemte seg for at jorden overhodet ikke lignet på en kule men var formet som en *Bartlett*-pære som hang i rommet. Egentlig var det pærelignende avviket et spørsmål om meter i stedet for kilometer, og justeringen i kromningen i området milliontedels centimeter pr. kilometer. Min venn litteraturviteren som kort og godt levde i en mental verden med absolutt riktig og feil, kan ha forestilt seg at i og med at alle teorier er feil, sa kan jorden tenkes å være kuleformet nå, kubisk neste århundre, en hul *icosahedron* det neste og smultringformet det påfølgende. Det som egentlig skjer er at når vitenskapsfolk har fått tak på et godt konsept er at de de gravis vil forbedre og utvide det med større og større *subtlety* etter hvert som måleinstrumentene blir bedre. Teorier er mer ufullstendige enn feil. Dette gjelder for mange andre tilfeller enn kun formen på jorden. Selv når en ny teori tilsynelatende representerer en revolusjon, så kommer den ut av små forbedringer. Hvis noe mer enn små forbedringer trengs, så ville ikke den gamle teorien ha vart så lenge. Copernicus endret fra et jordsentrisk planetsystem til et solsentrert system. Ved å gjøre dette byttet han fra noe som var åpenbart til noe som tilsynelatende var latterlig. Men det var derimot et spørsmål om å finne bedre måter å beregne planetenes bevegelser på himmelen, og til slutt ble den geosentriske teorien ganske enkelt forlatt. Det var nettopp på grunn av at den gamle teorien ga resultater som var rimelige gode etter målestandardene den gangen at den ble beholdt så lenge. Nok en gang, det er på grunn av at geologiske former på jorden ender seg så sakte og at levende ting på toppen av dem endrer seg så sakte at det først virket fornuftig å anta at det ikke var noen endring og at jorden og livet alltid hadde eksistert som de gjør i dag. Hvis det var tilfelle hadde det ikke noe å si om jorden og livet var milliarder av år gamle eller bare noen tusen. Tusener var enklere å forstå. Men når nøye observasjoner viste at jorden og livet endret seg med en hastighet som var svært liten men ikke null ble det klart at jorden og livet måtte være veldig gammel. Moderne geologi ble skapt, og det samme ble forståelsen av biologisk evolusjon. Hvis endringshastigheten var høyere ville geologi og evolusjon ha nådd sin moderte tilstand for lenge siden. Det er kun fordi forskjellen mellom endringshastigheten i et statisk univers og endringshastigheten i et univers i utvikling er mellom null og veldig nært null at kreasjonistene kan fortsette å spre tullet sitt. I og med at forbedringer av teorier blir mindre og mindre etter hvert betyr det at svært gamle teorier også må ha hatt tilstrekkelig rett til å føre til fremskritt. Fremskritt som ikke ble borte av påfølgende forbedringer. Grekerne introduserte for eksempel begrepene lengdegrad og breddegrad, og laget fornuftige kart over middelhavet, uten å ta hensyn til sfæriskiskhet, og vi bruker fortsatt lengdegrad og breddegrad i dag. Sumererne var antagelig de første til å etablere prinsippet om at planetenes bevegelser på himmelen var regelmessige og kunne forutsies. De fortsatte med å finne måter å gjøre dette selv om de antok at jorden var sentrum for universet. Målingene de gjorde har blitt enormt forbedret, men prinsippet består. Selvfølgelig kan teoriene vi har nå anses å være feil i den enkle betydningen av ordet som min engelske litteraturviterkorrespondent legger opp til, men i en mer sannferdig og subtil forståelse bør de bare anses som ufullstendige.