Hvordan store medieaktører bruker teknologi og loven til å låse ned kulturen -og kontrollere kreativiteten
Versjon 2004-02-10
Opphavsrett © 2004 Lawrence Lessig
- 
+
Hvordan store medieaktører bruker teknologi og retten til å innskrenke +kulturen og kontrollere kreativiteten
Versjon 2004-02-10
Opphavsrett © 2004 Lawrence Lessig
+
-Denne versjonen av Fri Kultur er lisensiert med en +Denne versjonen av Fri kultur er lisensiert under en Creative Commons-lisens. Denne lisensen tillater ikke-kommersiell -utnyttelse av verket, hvis opphavsinnehaveren er navngitt. For mer -informasjon om lisensen, klikk på ikonet over eller besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc/1.0/ +utnyttelse av verket dersom opphavsmannen er navngitt. For mer informasjon +om lisensen, klikk på ikonet over eller besøk http://creativecommons.org/licenses/by-nc/1.0/
2004-03-25
Om forfatteren
-Lawrense Lessig (http://www.lessig.org), professor i juss -og en John A. Wilson Distinguished Faculty Scholar ved Stanford Law School, -er stifteren av Stanford Center for Internet and Society og styreleder i -Creative Commons (http://creativecommons.org). +Lawrense Lessig (http://www.lessig.org) er professor i +rettsvitenskep og er John A. Wilson Distinguished Faculty Scholar ved +Stanford Law School. Han er stifteren av Stanford Center for Internet and +Society og styreleder i Creative Commons (http://creativecommons.org). Forfatteren har gitt ut The Future of Ideas (Random House, 2001) og Code: And other Laws of Cyberspace (Basic Books, 1999), og er medlem av styrene i Public Library of Science, the Electronic Frontier Foundation, og Public Knowledge. Han har vunnet Free Software Foundation's Award for the -Advancement of Free Software, to ganger vært oppført i BusinessWeek's -«e.biz 25,» og omtalt som en av Scientific American's «50 +Advancement of Free Software, to ganger vært oppført i BusinessWeeks +«e.biz 25,» og omtalt som en av Scientific Americans «50 visjonærer». Etter utdanning ved University of Pennsylvania, Cambridge University, og Yale Law School, assisterte Lessig dommer Richard Posner ved U.S. Seventh Circuit Court of Appeals. @@ -29,10 +29,10 @@ Andre b The Future of Ideas: The Fate of the Commons in a Connected World
Code: And Other Laws of Cyberspace -
- Forord
- 0. Introduksjon
- I. «Piratvirksomhet»
- II. «Eiendom»
- 6. Kapittel seks: Grunnleggerne
- 7. Kapittel sju: Innspillerne
- 8. Kapittel åtte: Omformerne
- 9. Kapittel ni: Samlere
- 10. Kapittel ti: «Eiendom»
- 10.1. Hvorfor Hollywood har rett
- 10.2. Opphav
- 10.3. Loven: Varighet
- 10.4. Loven: Virkeområde
- 10.5. Lov og arkitektur: Rekkevidde
- 10.6. Arkitektur og lov: Makt
- 10.7. Marked: Konsentrasjon
- 10.8. Sammen
- III. Nøtter
- IV. Maktfordeling
- 15. Konklusjon
- 16. Etterord
- 16.1. Oss, nå
- 16.2. Dem, snart
- 16.2.1. 1. Flere formaliteter
- 16.2.1.1. Registrering og fornying
- 16.2.1.2. Merking
- 16.2.2. 2. Kortere vernetid
- 16.2.3. 3. Fri Bruk vs. rimelig bruk
- 16.2.4. 4. Frigjør musikken—igjen
- 16.2.5. 5. Spark en masse advokater
- 17. Notater
- 18. Takk til
- Indeks
- Forord
- 0. Introduksjon
- I. «Piratvirksomhet»
- II. «Eiendom»
- 6. Kapittel seks: Grunnleggerne
- 7. Kapittel sju: Innspillerne
- 8. Kapittel åtte: Omformerne
- 9. Kapittel ni: Samlere
- 10. Kapittel ti: «Eiendom»
- 10.1. Hvorfor Hollywood har rett
- 10.2. Opphav
- 10.3. Loven: Varighet
- 10.4. Loven: Virkeområde
- 10.5. Lov og arkitektur: Rekkevidde
- 10.6. Arkitektur og lov: Makt
- 10.7. Marked: Konsentrasjon
- 10.8. Sammen
- III. Nøtter
- IV. Maktfordeling
- 15. Konklusjon
- 16. Etterord
- 16.1. Oss, nå
- 16.2. Dem, snart
- 16.2.1. 1. Flere formaliteter
- 16.2.1.1. Registrering og fornying
- 16.2.1.2. Merking
- 16.2.2. 2. Kortere vernetid
- 16.2.3. 3. Fri Bruk vs. rimelig bruk
- 16.2.4. 4. Frigjør musikken—igjen
- 16.2.5. 5. Spark en masse advokater
- 17. Notater
- 18. Takk til
- Register
Kolofon
THE PENGUIN PRESS, a member of Penguin Group (USA) Inc. 375 Hudson Street New York, New York
@@ -79,10 +79,10 @@ Trykt i USA
Utformet av Marysarah Quinn
-Oversatt til bokmål av Petter Reinholdtsen og Anders Hagen Jarmund. Takk til -Ralph Amissah for hjelp med registeroppføringene.Kildefilene til -oversetterprosjektet er tilgjengelig -fra github. Rapporter feil med oversettelsen via github. +Oversatt til bokmål av Petter Reinholdtsen, Anders Hagen Jarmund og Kirill +Miazine. Takk til Ralph Amissah for hjelp med +registeroppføringene. Kildefilene til oversetterprosjektet er tilgjengelig +fra github. Rapporter feil med oversettelsen via github.
Without limiting the rights under copyright reserved above, no part of this publication may be reproduced, stored in or introduced into a retrieval @@ -123,7 +123,7 @@ selv etter at modemet er sl som nå brer om seg i livet on-line har fundamentalt påvirket «folk som er ikke pålogget.» Det finnes ingen bryter som kan isolere oss fra internettets effekt. -
+
Men i motsetning til i boken Code, er argumentet her ikke så mye om internett i seg selv. Istedet er det om konsekvensen av internett for en del av vår tradisjon som er mye mer grunnleggende, og @@ -133,7 +133,7 @@ Den tradisjonen er m sidene som følger, kommer vi fra en tradisjon av «fri kultur»—ikke «fri» som i «fri bar» (for å låne et uttrykk fra stifteren av fri -programvarebevegelsen[2]), men +programvarebevegelsen[2]), men «fri» som i «talefrihet», «fritt marked», «frihandel», «fri konkurranse», «fri vilje» og «frie valg». En fri kultur støtter @@ -154,7 +154,7 @@ definert det tjuende du i denne forstand ikke har interesser, vil historien jeg forteller her gi deg problemer. For endringene jeg beskriver påvirker verdier som begge sider av vår politiske kultur anser som grunnleggende. -
+
Vi så et glimt av dette tverrpolitiske raseri på forsommeren i 2003. Da FCC vurderte endringer i reglene for medieeierskap som ville slakke på begrensningene rundt mediekonsentrasjon, sendte en ekstraordinær koalisjon @@ -168,7 +168,7 @@ H makt—politisk, selskapsmessig, pressemessig, kulturelt—bør være bannlyst av konservative. Spredningen av makt gjennom lokal kontroll, og derigjennom oppmuntre til individuell deltagelse, er essensen i føderalismen -og det største uttrykk for demokrati.[3] +og det største uttrykk for demokrati.[3]
Denne idéen er et element i argumentet til Fri Kultur, selv om min fokus ikke bare er på konsentrasjonen av @@ -178,7 +178,7 @@ endring i det effektive virkeomr endringen forandrer på hvordan vår kultur blir skapt. Den endringen bør bekymre deg—Uansett om du bryr deg om internett eller ikke, og uansett om du er til venstre for Safires eller til høyre. -
+
Inspirasjonen til tittelen og mye av argumentet i denne boken kommer fra arbeidet til Richard Stallman og Free Software Foundation. Faktisk, da jeg leste Stallmans egne tekster på nytt, @@ -213,11 +213,11 @@ denne boken er skrevet.
[1] David Pogue, «Don't Just Chat, Do Something,» New York Times, 30. januar 2000 -
[2] +
[2] Richard M. Stallman, Free Software, Free Societies 57 (Joshua Gay, red. 2002). -
[3] William Safire, «The Great Media Gulp,» New York -Times, 22. mai 2003. +
[3] William Safire, «The Great Media Gulp,» New York +Times, 22. mai 2003.
Den 17. desember 1903, på en vindfylt strand i Nord-Carolina i såvidt under hundre sekunder, demonstrerte @@ -230,11 +230,11 @@ den. Da Wright-brødrene fant opp flymaskinen, hevdet loven i USA at en grunneier ble antatt å eie ikke bare overflaten på området sitt, men også alt landet under bakken, helt ned til senterpunktet i jorda, og alt volumet over -bakken, «i ubestemt grad, oppover».[4] I mange år undret lærde over hvordan en best skulle tolke idéen om +bakken, «i ubestemt grad, oppover».[4] I mange år undret lærde over hvordan en best skulle tolke idéen om at eiendomsretten gikk helt til himmelen. Betød dette at du eide stjernene? Kunne en dømme gjess for at de regelmessig og med vilje tok seg inn på annen manns eiendom? -
+
Så kom flymaskiner, og for første gang hadde dette prinsippet i lovverket i USA—dypt nede i grunnlaget for vår tradisjon og akseptert av de viktigste juridiske tenkerne i vår fortid—en betydning. Hvis min @@ -242,7 +242,7 @@ eiendom rekker til himmelen, hva skjer n Har jeg rett til å nekte dem å bruke min eiendom? Har jeg mulighet til å inngå en eksklusiv avtale med Delta Airlines? Kan vi gjennomføre en auksjon for å finne ut hvor mye disse rettighetene er verdt? -
+
I 1945 ble disse spørsmålene en føderal sak. Da bøndene Thomas Lee og Tinie Causby i Nord Carolina begynte å miste kyllinger på grunn av lavtflygende militære fly (vettskremte kyllinger fløy tilsynelatende i låveveggene og @@ -252,7 +252,7 @@ hvis det stemte som Blackstone, Kent, og Cola hadde sagt, at deres eiendom strakk seg «i ubestemt grad, oppover,» så hadde regjeringen trengt seg inn på deres eiendom, og Causbys ønsket å sette en stopper for dette. -
+
Høyesterett gikk med på å ta opp Causbys sak. Kongressen hadde vedtatt at luftfartsveiene var tilgjengelig for alle, men hvis ens eiendom virkelig rakk til himmelen, da kunne muligens kongressens vedtak ha vært i strid med @@ -269,10 +269,10 @@ for utallige s strid med sunn fornuft. Å anerkjenne slike private krav til luftrommet ville blokkere disse motorveiene, seriøst forstyrre muligheten til kontroll og utvikling av dem i fellesskapets interesse og overføre til privat -eierskap det som kun fellesskapet har et rimelig krav til.[5] +eierskap det som kun fellesskapet har et rimelig krav til.[5]
«Idéen er i strid med sunn fornuft.» -
+
Det er hvordan loven vanligvis fungerer. Ikke ofte like brått eller utålmodig, men til slutt er dette hvordan loven fungerer. Det var ikke @@ -283,7 +283,7 @@ det tar flere sider eller kun noen f et rettspraksis-system, slik som vårt er, at loven tilpasser seg til aktuelle teknologiene. Og mens den tilpasser seg, så endres den. Idéer som var solide som fjell i en tidsalder knuses i en annen. -
+
Eller, det er hvordan ting skjer når det ikke er noen mektige på andre siden av endringen. Causbyene var bare bønder. Og selv om det uten tvil var mange som dem som var lei av den økende trafikken i luften (og en håper ikke @@ -300,7 +300,7 @@ kraften i det som virket til «sunn fornuft»—ville vinne frem. Deres «personlige interesser» ville ikke få lov til å nedkjempe en åpenbar fordel for fellesskapet. -
+
Edwin Howard Armstrong er en av USAs glemte oppfinnergenier. Han dukket opp på oppfinnerscenen etter titaner som @@ -338,7 +338,7 @@ det h Sousa-marsjer ble spilt av fra plater og en pianosolo og et gitarnummer ble utført. … Musikken ble presentert med en livaktighet som sjeldent om noen gang før hadde vært hørt fra en -radio-«musikk-boks».[6] +radio-«musikk-boks».[6]
Som vår egen sunn fornuft forteller oss, hadde Armstrong oppdaget en mye @@ -347,7 +347,7 @@ Armstrong for RCA. RCA var den dominerende akt AM-radiomarkedet. I 1935 var det tusen radiostasjoner over hele USA, men stasjonene i de store byene var alle eid av en liten håndfull selskaper. -
+
Presidenten i RCA, David Sarnoff, en venn av Armstrong, var ivrig etter å få Armstrong til å oppdage en måte å fjerne støyen fra AM-radio. Så Sarnoff var ganske spent da Armstrong fortalte ham at han hadde en enhet som fjernet @@ -356,10 +356,10 @@ oppfinnelse, var ikke Sarnoff forn
Jeg trodde Armstrong ville finne opp et slags filter for å fjerne skurring fra AM-radioen vår. Jeg trodde ikke han skulle starte en revolusjon — -starte en hel forbannet ny industri i konkurranse med RCA.[7] -
+starte en hel forbannet ny industri i konkurranse med RCA.[7] +
Armstrongs oppfinnelse truet RCAs AM-herredømme, så selskapet lanserte en -kampanje for å knuse FM-radio. Mens FM kan ha vært en overlegen teknologi, +kampanje for å kvele FM-radio. Mens FM kan ha vært en overlegen teknologi, var Sarnoff en overlegen taktiker. En forfatter beskrev det slik,
Kreftene til fordel for FM, i hovedsak ingeniørfaglige, kunne ikke overvinne @@ -368,7 +368,7 @@ for hvis det fikk utvikle seg uten begrensninger … en komplett endring i maktforholdene rundt radio … og muligens fjerningen av det nøye begrensede AM-systemet som var grunnlaget for RCA stigning til -makt.[8] +makt.[8]
RCA holdt først teknologien innomhus, og insistere på at det var nødvendig med ytterligere tester. Da Armstrong, etter to år med testing, ble @@ -384,8 +384,8 @@ FM-radio ville bli forkr
Serien med slag mot kroppen som FM-radio mottok rett etter krigen, i en serie med avgjørelser manipulert gjennom FCC av de store radiointeressene, -var nesten utrolige i deres kraft og underfundighet.[9] -
+var nesten utrolige i deres kraft og underfundighet.[9] +
For å gjøre plass i spektrumet for RCAs nyeste satsingsområde, televisjon, skulle FM-radioens brukere flyttes til et helt nytt band i spektrumet. Sendestyrken til FM-radioene ble også redusert, og gjorde at FM ikke lenger @@ -394,7 +394,7 @@ kunne brukes for av FM-videresendingsstasjoner ville bety at radiostasjonene ville bli nødt til å kjøpe kablede linker fra AT&T.) Spredningen av FM-radio var dermed kvalt, i hvert fall midlertidig. -
+
Armstrong sto imot RCAs innsats. Som svar motsto RCA Armstrongs patenter. Etter å ha bakt FM-teknologi inn i den nye standarden for TV, erklærte RCS patentene ugyldige—uten grunn og nesten femten år etter at de ble @@ -404,7 +404,7 @@ slutt, samtidig som patentene utl ikke engang dekket Armstrongs advokatregning. Beseiret, knust og nå blakk, skrev Armstrong i 1954 en kort beskjed til sin kone, før han gikk ut av et vindu i trettende etasje og falt i døden. -
+
Dette er slik loven virker noen ganger. Ikke ofte like tragisk, og sjelden med heltemodig drama, men noen ganger er det slik det virker. Fra starten @@ -418,13 +418,13 @@ som fjell i en tidsalder, men som overlatt til seg selv, vil falle sammen i en annen, er videreført gjennom denne subtile korrupsjonen i vår politiske prosess. RCA hadde hva Causby-ene ikke hadde: Makten til å undertrykke effekten av en teknologisk endring. -
+
Det er ingen enkeltoppfinner av Internet. Ei heller er det en god dato som kan brukes til å markere når det ble født. Likevel har internettet i løpet av svært kort tid blitt en del av vanlige amerikaneres liv. I følge the Pew Internet and American Life-prosjektet, har 58 prosent av amerikanerne hatt tilgang til internettet -i 2002, opp fra 49 prosent to år tidligere.[10] Det tallet kan uten problemer passere to tredjedeler av nasjonen +i 2002, opp fra 49 prosent to år tidligere.[10] Det tallet kan uten problemer passere to tredjedeler av nasjonen ved utgangen av 2004.
Etter hvert som internett er blitt integrert inn i det vanlige liv har ting @@ -444,7 +444,7 @@ Denne endringen vil forandre en tradisjon som er like gammel som republikken selv. De fleste, hvis de la merke til denne endringen, ville avvise den. Men de fleste legger ikke engang merke til denne endringen som internettet har introdusert. -
+
Vi kan få en følelse av denne endringen ved å skille mellom kommersiell og ikke-kommersiell kultur, ved å knytte lovens reguleringer til hver av dem. @@ -469,13 +469,13 @@ styrt av lovverket. Fokuset på loven var kommersiell kreativitet. I starten forsiktig, etter hvert betraktelig, beskytter loven insentivet til skaperne ved å tildele dem en eksklusiv rett til deres kreative verker, slik at de kan selge disse -eksklusive rettighetene på en kommersiell markedsplass.[11] Dette er også, naturligvis, en viktig del av +eksklusive rettighetene på en kommersiell markedsplass.[11] Dette er også, naturligvis, en viktig del av kreativitet og kultur, og det har blitt en viktigere og viktigere del i USA. Men det var på ingen måte dominerende i vår tradisjon. Det var i stedet bare en del, en kontrollert del, balansert mot det frie. -
+
Denne grove inndelingen mellom den frie og den kontrollerte har nå blitt -fjernet.[12] Internettet har satt scenen +fjernet.[12] Internettet har satt scenen for denne fjerningen, og pressen frem av store medieaktører har loven nå påvirket det. For første gang i vår tradisjon, har de vanlige måtene som individer skaper og deler kultur havnet innen rekekvidde for reguleringene @@ -485,7 +485,7 @@ Teknologien som tok vare p den delen av kulturen vår som var fri og bruken av vår kultur som krevde tillatelse—har blitt borte. Konsekvensen er at vi er mindre og mindre en fri kultur, og mer og mer en tillatelseskultur. -
+
Denne endringen blir rettferdiggjort som nødvendig for å beskytte kommersiell kreativitet. Og ganske riktig, proteksjonisme er nøyaktig det som motiverer endringen. Men proteksjonismen som rettferdiggjør endringene @@ -497,7 +497,7 @@ internettet for blir skapt og delt, har samlet seg for å få lovgiverne til å bruke loven for å beskytte selskapene. Dette er historien om RCA og Armstrong, og det er drømmen til Causbyene. -
+
For internettet har sluppet løs en ekstraordinær mulighet for mange til å delta i prosessen med å bygge og kultivere en kultur som rekker lagt utenfor lokale grenselinjer. Den makten har endret markedsplassen for å lage og @@ -521,7 +521,7 @@ tjuende til å få loven til å beskytte dem mot dette nye, mer effektive, mer levende teknologi for å bygge kultur. De lykkes i deres plan om å gjøre om internettet før internettet gjør om på dem. -
+
Det ser ikke slik ut for mange. Kamphandlingene over opphavsrett og internettet er fjernt for de fleste. For de få som følger dem, virker de i hovedsak å handle om et enklere sett med spørsmål—hvorvidt @@ -529,7 +529,7 @@ hovedsak «eiendomsretten» vil bli beskyttet. «Krigen» som har blitt erklært mot teknologiene til internettet—det presidenten for Motion Picture Association of America (MPAA) Jack Valenti kaller sin -«egen terroristkrig»[13]—har blitt rammet inn som en kamp om å følge loven og +«egen terroristkrig»[13]—har blitt rammet inn som en kamp om å følge loven og respektere eiendomsretten. For å vite hvilken side vi bør ta i denne krigen, de fleste tenker at vi kun trenger å bestemme om hvorvidt vi er for eiendomsrett eller mot den. @@ -546,12 +546,12 @@ og en mye mer dramatisk endring. Min frykt er at med mindre vi begynner legge merke til denne endringen, så vil krigen for å befri verden fra internettets «pirater» også fjerne verdier fra vår kultur som har vært integrert til vår tradisjon helt fra starten. -
+
Disse verdiene bygget en tradisjon som, for i hvert fall de første 180 årene av vår republikk, garanterte skaperne rettigheten til å bygge fritt på deres fortid, og beskyttet skaperne og innovatørene fra både statlig og privat kontroll. Det første grunnlovstillegget beskyttet skaperne fra statlig -kontroll. Og som professor Neil Netanel kraftfylt argumenterer,[14] åndsverkslov, skikkelig balansert, beskyttet +kontroll. Og som professor Neil Netanel kraftfylt argumenterer,[14] åndsverkslov, skikkelig balansert, beskyttet skaperne mot privat kontroll. Vår tradisjon var dermed hverken Sovjet eller tradisjonen til velgjørere. I stedet skar det ut en bred manøvreringsrom hvor skapere kunne kultivere og utvide vår kultur. @@ -580,7 +580,7 @@ fred. Det er ingen god grunn for internett-teknologiene. Det vil være til stor skade for vår tradisjon og kultur hvis den får lov til å fortsette ukontrollert. Vi må forstå kilden til denne krigen. Vi må finne en løsning snart. -
+
Lik Causbyenes kamp er denne krigen, delvis, om «eiendomsrett». Eiendommen i denne krigen er ikke like håndfast som den til Causbyene, og ingen uskyldige kyllinger har så @@ -595,7 +595,7 @@ det var fro dem at de nye teknologiene til internettet rette» mot legitime krav til «eiendomsrett». Det er like klart for oss som det var for dem at loven skulle ta affære for å stoppe denne inntrengingen i annen manns eiendom. -
+
Og dermed, når nerder og teknologer forsvarer sin tids Armstrong og Wright-brødenes teknologi, får de lite sympati fra de fleste av oss. Sunn @@ -603,7 +603,7 @@ fornuft gj er sunn fornuft på samme side som eiendomseierne i denne krigen. I motsetning til hos de heldige Wright-brødrene, har internettet ikke inspirert en revolusjon til fordel for seg. -
+
Mitt håp er å skyve denne sunne fornuften videre. Jeg har blitt stadig mer overrasket over kraften til denne idéen om immaterielle rettigheter og, mer viktig, dets evne til å slå av kritisk tanke hos lovmakere og innbyggere. @@ -632,7 +632,7 @@ F fornuft faktisk tror på dette ekstreme? Eller står sunn fornuft i stillhet i møtet med dette ekstreme fordi, som med Armstrong versus RCA, at den mer mektige siden har sikret seg at det har et mye mer mektig synspunkt? -
+
Jeg forsøker ikke å være mystisk. Mine egne synspunkter er klare. Jeg mener det var riktig for sunn fornuft å gjøre opprør mot ekstremismen til @@ -643,7 +643,7 @@ om lensmannen skulle arrestere en flymaskin for eiendom. Men konsekvensene av den nye dumskapen vil bli mye mer dyptgripende. -
+
Basketaket som pågår akkurat nå senterer seg rundt to idéer: «piratvirksomhet» og «eiendom». Mitt mål med denne bokens neste to deler er å @@ -672,10 +672,10 @@ de interessene som er mest truet er blant de mest mektige akt deprimerende kompromitterte prosess for å utforme lover. Denne boken er historien om nok en konsekvens for denne type korrupsjon—en konsekvens for de fleste av oss forblir ukjent med. -
[4] +
[4] St. George Tucker, Blackstone's Commentaries 3 (South Hackensack, N.J.: Rothman Reprints, 1969), 18. -
[5] +
[5] USA mot Causby, U.S. 328 (1946): 256, 261. Domstolen fant at det kunne være å «ta» hvis regjeringens bruk av sitt land reelt sett hadde ødelagt verdien av eiendomen til Causby. Dette eksemplet ble foreslått for @@ -683,21 +683,21 @@ meg i Keith Aokis flotte stykke, Sovereignty: Notes Toward a cultural Geography of Authorship», Stanford Law Review 48 (1996): 1293, 1333. Se også Paul Goldstein, Real Property (Mineola, N.Y.: -Foundation Press (1984)), 1112–13. -
[6] +Foundation Press (1984)), 1112–13. +
[6] Lawrence Lessing, Man of High Fidelity:: Edwin Howard Armstrong (Philadelphia: J. B. Lipincott Company, 1956), 209. -
[7] Se «Saints: The Heroes and Geniuses of the Electronic Era,» +
[7] Se «Saints: The Heroes and Geniuses of the Electronic Era,» første elektroniske kirke i USA, hos www.webstationone.com/fecha, tilgjengelig fra link #1. -
[8] Lessing, 226. -
[9] +
[8] Lessing, 226. +
[9] Lessing, 256. -
[10] +
[10] Amanda Lenhart, «The Ever-Shifting Internet Population: A New Look at Internet Access and the Digital Divide,» Pew Internet and American Life Project, 15. april 2003: 6, tilgjengelig fra link #2. -
[11] +
[11] Dette er ikke det eneste formålet med opphavsrett, men det er helt klart hovedformålet med opphavsretten slik den er etablert i føderal grunnlov. Åndsverkslovene i delstatene beskyttet historisk ikke bare kommersielle @@ -706,18 +706,18 @@ interesse n åndsverkslovene forfatterne makt til å kontrollere spredningen av fakta om seg selv. Se Samuel D. Warren og Louis Brandeis, «The Right to Privacy», Harvard Law Review 4 (1890): 193, 198–200. - -
[12] + +
[12] Se Jessica Litman, Digital Copyright (New York: -Prometheus bøker, 2001), kap. 13. -
[13] +Prometheus bøker, 2001), kap. 13. +
[13] Amy Harmon, «Black Hawk Download: Moving Beyond Music, Pirates Use New Tools to Turn the Net into an Illicit Video Club,» New York Times, 17. januar 2002. -
[14] +
[14] Neil W. Netanel, «Copyright and a Democratic Civil Society,» -Yale Law Journal 106 (1996): 283. -
Helt siden loven begynte å regulere kreative eierrettigheter, har det vært en krig mot «piratvirksomhet». De presise konturene av dette konseptet, @@ -727,8 +727,8 @@ som utvidet rekkevidden for engelsk
En person kan bruke kopien til å spille den, men han har ingen rett til å robbe forfatteren for profitten, ved å lage flere kopier og distribuere -etter eget forgodtbefinnende.[15] -
+etter eget forgodtbefinnende.[15] +
I dag er vi midt inne i en annen «krig» mot «piratvirksomhet». Internettet har fremprovosert denne krigen. @@ -746,7 +746,7 @@ v delingen har i sin tur ansporet til krigen, på grunn av at eiere av opphavsretter frykter delingen vil «frata forfatteren overskuddet.» -
+
Krigerne har snudd seg til domstolene, til lovgiverne, og i stadig større grad til teknologi for å forsvare sin «eiendom» mot denne «piratvirksomheten». En generasjon amerikanere, advarer @@ -767,17 +767,17 @@ kreative arbeidet til andre, s tar noe av verdi fra noen andre, bør jeg få tillatelse fra dem. Å ta noe som har verdi fra andre uten tillatelse er galt. Det er en form for piratvirksomhet. -
+
Dette synet går dypt i de pågående debattene. Det er hva jussprofessor Rochelle Dreyfuss ved NYU kritiserer som «hvis verdi, så -rettighet»-teorien for kreative eierrettigheter [16]—hvis det finnes verdi, så må noen ha +rettighet»-teorien for kreative eierrettigheter [16]—hvis det finnes verdi, så må noen ha rettigheten til denne verdien. Det er perspektivet som fikk komponistenes rettighetsorganisasjon, ASCAP, til å saksøke jentespeiderne for å ikke betale for sangene som jentene sagt rundt jentespeidernes -leirbål.[17] Det fantes +leirbål.[17] Det fantes «verdi» (sangene), så det måtte ha vært en «rettighet»—til og med mot jentespeiderne. -
+
Denne idéen er helt klart en mulig forståelse om hvordan kreative eierrettigheter bør virke. Det er helt klart et mulig design for et @@ -785,7 +785,7 @@ lovsystem som beskytter kreative eierrettigheter. Men teorien om «hvis verdi, så rettighet» for kreative eierrettigheter har aldri vært USAs teori for kreative eierrettigheter. It har aldri stått rot i vårt lovverk. -
+
I vår tradisjon har immaterielle rettigheter i stedet vært et instrument. Det bygger fundamentet for et rikt kreativt samfunn, men er fortsatt servilt til verdien av kreativitet. Dagens debatt har snudd dette helt rundt. Vi @@ -796,14 +796,14 @@ Kilden til denne forvirringen er et skille som loven ikke lenger bryr seg om å markere—skillet mellom å gjenpublisere noens verk på den ene siden, og bygge på og gjøre om verket på den andre. Da opphavsretten kom var det kun publisering som ble berørt. Opphavsretten i dag regulerer begge. -
+
Før teknologiene til internettet dukket opp, betød ikke denne begrepsmessige sammenblandingen mye. Teknologiene for å publisere var kostbare, som betød at det meste av publisering var kommersiell. Kommersielle aktører kunne håndtere byrden pålagt av loven—til og med byrden som den bysantiske kompleksiteten som åndsverksloven har blitt. Det var bare nok en kostnad ved å drive forretning. -
+
Men da internettet dukket opp, forsvant denne naturlige begrensningen til lovens virkeområde. Loven kontrollerer ikke bare kreativiteten til kommersielle skapere, men effektivt sett kreativiteten til alle. Selv om @@ -819,33 +819,33 @@ digital teknologi kunne sluppet l og ikke-kommersiell kreativitet, tynger loven denne kreativiteten med sinnsykt kompliserte og vage regler og med trusselen om uanstendig harde straffer. Vi ser kanskje, som Richard Florida skriver, «Fremveksten -av den kreative klasse»[18] +av den kreative klasse»[18] Dessverre ser vi også en ekstraordinær fremvekst av reguleringer av denne kreative klassen. -
+
Disse byrdene gir ingen mening i vår tradisjon. Vi bør begynne med å forstå den tradisjonen litt mer, og ved å plassere dagens slag om oppførsel med merkelappen «piratvirksomhet» i sin rette sammenheng. -
[15] +
[15] Bach v. Longman, 98 Eng. Rep. 1274 (1777) (Mansfield). -
[16] +
[16] Se Rochelle Dreyfuss, «Expressive Genericity: Trademarks as Language in the Pepsi Generation,» Notre Dame Law Review 65 (1990): 397. -
[17] +
[17] Lisa Bannon, «The Birds May Sing, but Campers Can't Unless They Pay Up,» Wall Street Journal, 21. august 1996, tilgjengelig fra link #3; Jonathan Zittrain, «Calling Off the Copyright War: In Battle of Property vs. Free Speech, No One Wins,» Boston -Globe, 24. november 2002. -
[18] +Globe, 24. november 2002. +
[18] I The Rise of the Creative Class (New York: Basic Books, 2002), dokumenterer Richard Florida en endring i arbeidsstokken mot @@ -853,7 +853,7 @@ kreativitetsarbeide. Hans tekst omhandler derimot ikke direkte de juridiske vilkår som kreativiteten blir muliggjort eller hindret under. Jeg er helt klart enig med ham i viktigheten og betydningen av denne endringen, men jeg tror også at vilkårene som disse endringene blir aktivert under er mye -vanskeligere. +vanskeligere.
I 1928 ble en tegnefilmfigur født. En tidlig Mikke Mus debuterte i mai dette året, i en stille flopp ved navn @@ -884,8 +884,8 @@ bl Effekten på vårt lille publikum var intet mindre enn elektrisk. De reagerte nesten instinktivt til denne union av lyd og bevegelse. Jeg trodde de tullet med meg. Så de puttet meg i publikum og satte igang på nytt. Det -var grufullt, men det var fantastisk. Og det var noe nytt![19] -
+var grufullt, men det var fantastisk. Og det var noe nytt![19] +
Disneys daværende partner, og en av animasjonsverdenens mest ekstraordinære talenter, Ub Iwerks, uttalte det sterkere: «Jeg har aldri vært så begeistret i hele mitt liv. Ingenting annet har noen sinne vært like @@ -897,7 +897,7 @@ Disneys hender—v animasjonens tidligere historie var det Disneys oppfinnelse som satte standarden som andre måtte sloss for å oppfylle. Og ganske ofte var Disneys store geni, hans gnist av kreativitet, bygget på arbeidet til andre. -
+
Dette er kjent stoff. Det du kanskje ikke vet er at 1928 også markerer en annen viktig overgang. I samme år laget et komedie-geni (i motsetning til tegnefilm-geni) sin siste uavhengig produserte stumfilm. Dette geniet var @@ -913,16 +913,16 @@ popul Steamboat Bill, Jr. kom før Disneys tegnefilm Steamboat Willie. Det er ingen tilfeldighet at titlene er så like. Steamboat Willie er en direkte tegneserieparodi av Steamboat -Bill,[20] og begge bygger på en felles sang +Bill,[20] og begge bygger på en felles sang som kilde. Det er ikke kun fra nyskapningen med synkronisert lyd i The Jazz Singer at vi får Steamboat Willie. Det er også fra Buster Keatons nyskapning Steamboat Bill, Jr., som igjen var inspirert av sangen «Steamboat Bill», at vi får Steamboat Willie. Og fra Steamboat Willie får vi så Mikke Mus. -
+
Denne «låningen» var ikke unik, hverken for Disney eller for industrien. Disney apet alltid etter full-lengde massemarkedsfilmene rundt -ham.[21] Det samme gjorde mange andre. +ham.[21] Det samme gjorde mange andre. Tidlige tegnefilmer er stappfulle av etterapninger—små variasjoner over suksessfulle temaer, gamle historier fortalt på nytt. Nøkkelen til suksess var brilliansen i forskjellene. Med Disney var det lyden som ga @@ -963,7 +963,7 @@ Planet (2003). I alle disse tilfellene, har Disney (eller Disney, Inc.) hentet kreativitet fra kultur rundt ham, blandet med kreativiteten fra sitt eget ekstraordinære talent, og deretter brent denne blandingen inn i sjelen til sin kultur. Hente, blande og brenne. -
+
Dette er en type kreativitet. Det er en kreativitet som vi bør huske på og feire. Det er noen som vil si at det finnes ingen kreativitet bortsett fra denne typen. Vi trenger ikke gå så langt for å anerkjenne dens betydning. @@ -971,11 +971,11 @@ Vi kan kalle dette litt misvisende. Det er mer presist «Walt Disney-kreativitet»—en uttrykksform og genialitet som bygger på kulturen rundt oss og omformer den til noe annet. -
I 1928 var kulturen som Disney fritt kunne trekke veksler på relativt +
I 1928 var kulturen som Disney fritt kunne trekke veksler på relativt fersk. Allemannseie i 1928 var ikke veldig gammelt og var dermed ganske levende. Gjennomsnittlig vernetid i opphavsretten var bare rundt tredve år—for den lille delen av kreative verk som faktisk var -opphavsrettsbeskyttet.[22] Det betyr at i +opphavsrettsbeskyttet.[22] Det betyr at i tredve år, i gjennomsnitt, hadde forfattere eller kreative verks opphavsrettighetsinnehaver en «eksklusiv rett» til a kontrollere bestemte typer bruk av verket. For å bruke disse @@ -990,7 +990,7 @@ verket. Ingen tillatelse og dermed, ingen advokater. Allemannseie er en 1928. Det var tilgjengelig for enhver—uansett om de hadde forbindelser eller ikke, om de var rik eller ikke, om de var akseptert eller ikke—til å bruke og bygge videre på. -
+
Dette er slik det alltid har vært—inntil ganske nylig. For mesteparten av vår historie, har allemannseiet vært like over horisonten. @@ -1001,7 +1001,7 @@ fra noen. Tilsvarende for i dag ville v 1970-tallet nå ville være fritt tilgjengelig for de neste Walt Disney å bygge på uten tillatelse. Men i dag er allemannseie presumtivt kun for innhold fra før mellomkrigstiden. -
+
Walt Disney hadde selvfølgelig ikke monopol på «Walt Disney-kreativitet». Det har heller ikke USA. Normen med fri kultur har, inntil nylig, og unntatt i totalitære @@ -1054,7 +1054,7 @@ kommersielle massemarkeds-manga-markedet. P kontrollerer det kommersielle manga-markedet for å stenge doujinshi-markedet. Det blomstrer, på tross av konkurransen og til tross for loven. -
+
Den mest gåtefulle egenskapen med doujinshi-markedet, for de som har juridisk trening i hvert fall, er at det overhodet tillates å eksistere. Under japansk åndsverkslov, som i hvert fall på dette området (på papiret) @@ -1067,7 +1067,7 @@ japansk og USAs lov, er opprinnelige opphavsrettsinnehaver ulovlig. Det er et brudd på opphavsretten til det opprinnelige verket å lage en kopi eller et avledet verk uten tillatelse fra den opprinnelige rettighetsinnehaveren. -
+
Likevel eksisterer dette illegale markedet og faktisk blomstrer i Japan, og etter manges syn er det nettopp fordi det eksisterer at japansk manga blomstrer. Som USAs tegneserieskaper Judd Winick fortalte meg, «I @@ -1075,8 +1075,8 @@ amerikansk tegneseriers f Japan i dag. … Amerikanske tegneserier kom til verden ved å kopiere hverandre. … Det er slik [kunstnerne] lærer å tegne—ved å se i tegneseriebøker og ikke følge streken, men ved å se på dem og kopiere -dem» og bygge basert på dem.[23] -
+dem» og bygge basert på dem.[23] +
Amerikanske tegneserier nå er ganske annerledes, forklarer Winick, delvis på grunn av de juridiske problemene med å tilpasse tegneserier slik doujinshi får lov til. Med for eksempel Supermann, fortalte Winick meg, «er det @@ -1084,15 +1084,15 @@ en rekke regler, og du m «ikke kan» gjøre. «For en som lager tegneserier er det frustrerende å måtte begrense seg til noen parameter som er femti år gamle.» -
+
Normen i Japan reduserer denne juridiske utfordringen. Noen sier at det nettopp er den oppsamlede fordelen i det japanske mangamarkedet som forklarer denne reduksjonen. Jussprofessor Salil Mehra ved Temple University hypnotiserer for eksempel med at manga-markedet aksepterer disse teoretiske bruddene fordi de får mangamarkedet til å bli rikere og mer produktivt. Alle ville få det verre hvis doujinshi ble bannlyst, så loven -bannlyser ikke doujinshi.[24] -
+bannlyser ikke doujinshi.[24] +
Problemet med denne historien, derimot, og som Mehra helt klart erkjenner, er at mekanismen som produserer denne «hold hendene borte»-responsen ikke er forstått. Det kan godt være at markedet som @@ -1102,7 +1102,7 @@ ikke saks finnes faktisk noen tilfeller der individuelle manga-kunstnere har saksøkt doujinshi-kunstnere, hvorfor er det ikke et mer generelt mønster for å blokkere denne «frie takingen» hos doujinshi-kulturen? -
+
Jeg var fire nydelige måneder i Japan, og jeg stilte dette spørsmål så ofte som jeg kunne. Kanskje det beste svaret til slutt kom fra en venn i et større japansk advokatfirma. «Vi har ikke nok advokater», @@ -1119,7 +1119,7 @@ noe viktig hvis de kunne stoppe praksisen med deling uten kompensasjon? Skader piratvirksomhet ofrene for piratvirksomheten, eller hjelper den dem? Ville advokaters kamp mot denne piratvirksomheten hjelpe deres klienter, eller skade dem? -
+
La oss ta et øyeblikks pause.
Hvis du er som meg et tiår tilbake, eller som folk flest når de først @@ -1129,10 +1129,10 @@ du ikke hadde tenkt igjennom f Vi lever i en verden som feirer «eiendom». Jeg er en av de som feierer. Jeg tror på verdien av eiendom generelt, og jeg tror også på verdien av den sære formen for eiendom som advokater kaller -«immateriell eiendom».[25] Et +«immateriell eiendom».[25] Et stort og variert samfunn kan ikke overleve uten eiendom, og et moderne samfunn kan ikke blomstre uten immaterielle eierrettigheter. -
+
Men det tar bare noen sekunders refleksjon for å innse at det er masse av verdi der ute som «eiendom» ikke dekker. Jeg mener ikke «kjærlighet kan ikke kjøpes med penger» men heller, at en verdi @@ -1152,19 +1152,19 @@ som blir tatt av enhver som ut verdifulle, så anser ikke vår tradisjon det som galt å ta disse tingene. Noen ting forblir frie til å bli tatt i en fri kultur og denne friheten er bra. -
+
Det er det samme med doujinshi-kulturen. Hvis en doujinshi-kunstner brøt seg inn på kontoret til en forlegger, og stakk av med tusen kopier av hans siste verk—eller bare en kopi—uten å betale, så ville vi uten å nøle si at kunstneren har gjort noe galt. I tillegg til å ha trengt seg inn på andres eiendom, ville han ha stjålet noe av verdi. Loven forbyr stjeling i enhver form, uansett hvor stort eller lite som blir tatt. -
+
Likevel er det en åpenbar motvilje, selv blant japanske advokater, for å si at etterapende tegneseriekunstnere «stjeler». Denne formen for Walt Disney-kreativitet anses som rimelig og riktig, selv om spesielt advokater synes det er vanskelig å forklare hvorfor. -
+
Det er det same med tusen eksempler som dukker opp over alt med en gang en begynner å se etter dem. Forskerne bygger på arbeidet til andre forskere uten å spørre eller betale for privilegiet. («Unnskyld meg, professor @@ -1188,7 +1188,7 @@ en bestemt bit av sin kultur v ta—frie samfunn muligens i større grad enn ufrie, men en viss grad i alle samfunn. -
+
Det vanskelige spørsmålet er derfor ikke om en kultur er fri. Alle kulturer er frie til en viss grad. Det vanskelige spørsmålet er i stedet «hvor fri er denne kulturen @@ -1203,12 +1203,12 @@ uansett om de er tilknyttet et studio eller ikke? Frie kulturer er kulturer som etterlater mye åpent for andre å bygge på. Ufrie, eller tillatelse-kulturer etterlater mye mindre. Vår var en fri kultur. Den er på tur til å bli mindre fri. -
[19] +
[19] Leonard Maltin, Of Mice and Magic: A History of American Animated Cartoons (New York: Penguin Books, 1987), 34–35. -
[20] +
[20] Jeg er takknemlig overfor David Gerstein og hans nøyaktige historie, @@ -1221,12 +1221,12 @@ No. 1 «The Turkey in the Straw,» var allerede allemannseie. Brev fra David Smith til Harry Surden, 10. juli 2003, tilgjenglig i arkivet til forfatteren. -
[21] +
[21] Han var også tilhenger av allmannseiet. Se Chris Sprigman, «The Mouse that Ate the Public Domain,» Findlaw, 5. mars 2002, fra link #5. -
[22] +
[22] Inntil 1976 ga åndsverksloven en forfatter to mulige verneperioder: en @@ -1238,12 +1238,12 @@ fornyingsvernetiden er 28 år. Fornyingsdata og andre relevante data ligger på nettsidene tilknyttet denne boka, tilgjengelig fra link #6. -
[23] +
[23] For en utmerket historie, se Scott McCloud, Reinventing Comics (New York: Perennial, 2000). -
[24] +
[24] Se Salil K. Mehra, «Copyright and Comics in Japan: Does Law Explain @@ -1254,9 +1254,9 @@ anime-kunstnere til ikke alle manga-kunstnere kan være bedre stilt hvis de setter sin individuelle egeninteresse til side og bestemmer seg for ikke å forfølge sine juridiske rettigheter. Dette er essensielt en løsning på fangens dilemma.» -
[25] +
[25] - Begrepet immateriell + Begrepet immateriell eiendom er av relativ ny opprinnelse. Se See Siva Vaidhyanathan, Copyrights and Copywrongs, 11 (New York: New York University Press, 2001). Se også Lawrence Lessig, The Future of @@ -1265,7 +1265,7 @@ presist beskriver et sett med «eiendoms»-rettigheter—opphavsretter, patenter, varemerker og forretningshemmeligheter—men egenskapene til disse rettighetene er svært forskjellige. -
I 1839 fant Louis Daguerre opp den første praktiske teknologien for å produsere det vi ville kalle «fotografier». Rimelig nok ble de kalt @@ -1274,7 +1274,7 @@ feltet var dermed begrenset til profesjonelle og noen f velstående amatører. (Det var til og med en amerikansk Daguerre-forening som hjalp til med å regulere industrien, slik alle slike foreninger gjør, ved å holde konkurransen ned slik at prisene var høye.) -
+
Men til tross for høye priser var etterspørselen etter daguerreotyper sterk. Dette inspirerte oppfinnere til å finne enklere og billigere måter å lage «automatiske bilder». William Talbot oppdaget snart en @@ -1298,7 +1298,7 @@ kunne utvide andelen fotografer. Eastman utviklet bøyelig, emulsjons-belagt papirfilm og plasserte ruller med dette i små, enkle kameraer: Kodaken. Enheten ble markedsfør med grunnlag dens enkelhet. «Du trykker på knappen og vi fikser -resten.»[26] Som han beskrev det i +resten.»[26] Som han beskrev det i The Kodak Primer:
Prinsippet til Kodak-systemet er skillet mellom arbeidet som enhver kan @@ -1308,8 +1308,8 @@ tilstrekkelig intelligens til en knapp, med et instrument som helt fjernet fra praksisen med å fotografere nødvendigheten av uvanlig utstyr eller for den del, noe som helst spesiell kunnskap om kunstarten. Det kan tas i bruk uten forutgående studier, uten -et mørkerom og uten kjemikalier.[27] -
+et mørkerom og uten kjemikalier.[27] +
For $25 kunne alle ta bilder. Det var allerede film i kameraet, og når det var brukt ble kameraet returnert til en Eastman-fabrikk hvor filmen ble fremkalt. Etter hvert, naturligvis, ble både kostnaden til kameraet og hvor @@ -1318,9 +1318,9 @@ eksplosiv vekst i fotografering blant folket. Eastmans kamera ble lagt ut for salg i 1888, og et år senere trykket Kodak mer enn seks tusen negativer om dagen. Fra 1888 til 1909, mens produksjonen i industrien vokste med 4,7 prosent, økte salget av fotografisk utstyr og materiale med 11 -prosent.[28] Salget til Eastman Kodak i -samme periode opplevde en årlig vekst på over 17 prosent.[29] -
+prosent.[28] Salget til Eastman Kodak i +samme periode opplevde en årlig vekst på over 17 prosent.[29] +
Den virkelige betydningen av oppfinnelsen til Eastman, var derimot ikke @@ -1331,8 +1331,8 @@ stand til tidligere. Som forfatter Brian Coe skriver, gang tilbød fotoalbumet mannen i gata et permanent arkiv over hans familie og dens aktiviteter. … For første gang i historien fantes det en autentisk visuell oppføring av utseende og aktivitet til vanlige mennesker -laget uten [skrivefør] tolkning eller forutinntatthet.»[30] -
+laget uten [skrivefør] tolkning eller forutinntatthet.»[30] +
På denne måten var Kodak-kameraet og film uttrykksteknologier. Blyanten og malepenselen var selvfølgelig også en uttrykksteknologi. Men det tok årevis med trening før de kunne bli brukt nyttig og effektiv av amatører. Med @@ -1343,15 +1343,15 @@ hvordan best velge bildemotiv og du f kreativitetserfaring som Kodaken muliggjorde. Demokratiske verktøy ga vanlige folk en måte å uttrykke dem selv på enklere enn noe annet verktøy kunne ha gjort før. -
+
Hva krevdes for at denne teknologien skulle blomstre. Eastmans genialitet var åpenbart en viktig del. Men den juridiske miljøet som Eastmans oppfinnelse vokste i var også viktig. For tidlig i historien til fotografering, var det en rekke av rettsavgjørelser som godt kunne ha endret kursen til fotograferingen betydelig. Domstoler ble spurt om fotografen, amatør eller profesjonell, måtte ha tillatelse før han kunne fange og trykke -hvilket som helst bilde han ønsket. Svaret var nei.[31] -
+hvilket som helst bilde han ønsket. Svaret var nei.[31] +
Argumentene til fordel for å kreve tillatelser vil høres overraskende kjent ut. Fotografen «tok» noe fra personen eller bygningen som ble @@ -1359,16 +1359,16 @@ fotografert—r tok målets sjel. På samme måte som Disney ikke var fri til å ta blyantene som hans animatører brukte til å tegne Mikke, så skulle heller ikke disse fotografene være fri til å ta bilder som de fant verdi i. -
+
På den andre siden var et argument som også bør bør være kjent. Joda, det var kanskje noe av verdi som ble brukt. Men borgerne burde ha rett til å fange i hvert fall de bildene som var tatt av offentlig område. (Louis Brandeis, som senere ble høyesterettsjustitiarus, mente regelen skulle være -annerledes for bilder tatt av private områder.[32]) Det kan være at dette betyr at fotografen får noe for ingenting. +annerledes for bilder tatt av private områder.[32]) Det kan være at dette betyr at fotografen får noe for ingenting. På samme måte som Disney kunne hente inspirasjon fra Steamboat Bill, Jr. eller Grimm-brødrene, så burde fotografene stå fritt til å fange et bilde uten å kompensere kilden. -
+
Heldigvis for Mr. Eastman, og for fotografering generelt, gikk disse tidligere avgjørelsene i favør av piratene. Generelt ble det ikke nødvendig å sikre seg tillatelse før et bilde kunne tas og deles med andre. I stedet @@ -1376,8 +1376,8 @@ var det antatt at tillatelse var gitt. Frihet var utgangspunktet. (Loven ga etter en stund et unntak for berømte personer: kommersielle fotografer som tok bilder av berømte personer for kommersielle formål har flere begrensninger enn resten av oss. Men i det vanlige tilfellet, kan bildet -fanges uten å klarere rettighetene for a fange det.[33]) -
+fanges uten å klarere rettighetene for a fange det.[33]) +
Vi kan kun spekulere om hvordan fotografering ville ha utviklet seg om loven hadde slått ut den andre veien. Hvis den hadde vært mot fotografen, da ville fotografen måttet dokumentere at tillatelse var på plass. Kanskje @@ -1390,7 +1390,7 @@ nytt fordeler fra fotografer. Vi kan forestille oss at loven da krevede at en form for tillatelse ble vist frem før et selskap fremkalte bildene. Vi kan forestille oss et system bli utviklet for å legge frem slike tillatelser. -
+
@@ -1404,7 +1404,7 @@ av godkjenningssystemet. Men spredningen av fotografering til vanlige folk villa aldri ha skjedd. Veksten det skapte kunne aldri ha skjedd. Og det ville uten tvil aldri vært realisert en slik vekst i demokratisk uttrykksteknologi. -
+
Hvis du kjører gjennom området Presidio i San Francisco, kan det hende du ser to gusjegule skolebusser overmalt med fargefulle og iøynefallende bilder, og logoen «Just Think!» i @@ -1418,17 +1418,17 @@ den filmede kulturen som de finner over alt rundt seg. Hvert disse bussene mer enn tredve skoler og gir mellom tre hundre og fire hundre barn muligheten til å lære noe om media ved å gjøre noe med media. Ved å gjøre, så tenker de. Ved å fikle, så lærer de. -
+
Disse bussene er ikke billige, men teknologien de har med seg blir billigere og billigere. Kostnaden til et høykvalitets digitalt videosystem har falt dramatisk. Som en analytiker omtalte det, «for fem år siden kostet et godt sanntids redigerinssystem for digital video $25 000. I dag kan du -få profesjonell kvalitet for $595.»[34] Disse bussene er fylt med teknologi som ville kostet +få profesjonell kvalitet for $595.»[34] Disse bussene er fylt med teknologi som ville kostet hundre-tusenvis av dollar for bare ti år siden. Og det er nå mulig å forestille seg ikke bare slike busser, men klasserom rundt om i landet hvor unger kan lære mer og mer av det lærerne kaller «medie-skriveføre» eller «mediekompetanse». -
+
«Media-skriveføre,» eller «mediekompetanse» som @@ -1436,15 +1436,15 @@ administrerende direkt evnen til … å forstå, analysere og dekonstruere mediebilder. Dets mål er å gjøre [unger] i stand til å forstå hvordan mediene fungerer, hvordan de er konstruert, hvordan de blir levert, og hvordan folk bruker dem». -
+
Dette kan virke som en litt rar måte å tenke på «skrivefør». For de fleste handler skrivefør å kunne lese og skrive. «Skriveføre» folk kjenner ting som Faulkner, Hemingway og å kjenne igjen delte infinitiver. -
+
Mulig det. Men i en verden hvor barn ser i gjennomsnitt 390 timer med TV-reklamer i året, eller generelt mellom 20 000 og 45 000 -reklameinnslag,[35] så er det mer og mer +reklameinnslag,[35] så er det mer og mer viktig å forstå «grammatikken» til media. For på samme måte som det er en grammatikk for det skrevne ord, så er det også en for media. Og akkurat slik som unger lærer å skrive ved å skrive masse grusom prosa, så @@ -1460,20 +1460,20 @@ forst er. Eller mer fundamentalt, de færreste av oss har en følelse for hvordan media fungerer, hvordan det holder et publikum eller leder leseren gjennom historien, hvordan det utløser følelser eller bygger opp spenningen. -
+
Det tok filmkusten en generasjon før den kunne gjøre disse tingene bra. Men selv da, så var kunnskapen i filmingen, ikke i å skrive om filmen. Ferdigheten kom fra erfaring med å lage en film, ikke fra å lese en bok om den. En lærer å skrive ved å skrive, og deretter reflektere over det en har skrevet. En lærer å skrive med bilder ved å lage dem, og deretter reflektere over det en har laget. -
+
Denne gramatikken har endret seg etter hvert som media har endret seg. Da det kun var film, som Elizabeth Daley, administrerende direktør ved Universitetet i Sør-Califorias Anneberg-senter for kommunkasjon og rektor ved USC skole for Kino-Televisjon, forklarte for meg, var gramatikken om «plasseringen av objekter, farger, … rytme, skritt og -tekstur».[36] Men etter hvert som +tekstur».[36] Men etter hvert som datamaskiner åpner opp et interaktivt rom hvor en historie blir «spillt» i tillegg til opplevd, endrer gramatikken seg. Den enkle kontrollen til forstellerstemmen er forsvunnet, og dermed er andre @@ -1482,8 +1482,8 @@ fortellerstemmen til science fiction. Men da han fors dataspill basert på et av sine verk, så var det et nytt håndverk han måtte lære. Det var ikke åpenbart hvordan en leder folk gjennom et spill uten at de far følelsen av å ha blitt ledet, selv for en enormt vellykket -forfatter.[37] -
+forfatter.[37] +
Akkurat denne ferdigheten er håndverket en lærer til de som lager filmer. Som Daley skriver, «folk er svært overrasket over hvordan de blir ledet gjennom en film. Den er perfekt konstruert for å hindre deg fra @@ -1512,9 +1512,9 @@ forst verktøyene som gir skriving mulighet til å veilede eller villede. Målet med enhver skriveførhet, og denne skriveførheten spesielt, er å «gi folket myndighet til å velge det språket som passer for det de trenger å lage eller -uttrykke».[38] Det gir studenter +uttrykke».[38] Det gir studenter mulighet «til å kommunisere i språket til det tjueførste -århundret».[39] +århundret».[39]
Som det alle andre språk, læres dette språket lettere for noen enn for andre. Det kommer ikke nødvendigvis lettere for de som gjør det godt @@ -1526,7 +1526,7 @@ Angeles. Etter alle tradisjonelle m en fiasko. Men Daley og Barish gjennomførte et program som ga ungene en mulighet til å bruke film til å uttrykke sine meninger om noe som studentene visste noe om—våpen-relatert vold. -
+
Klassen møttes fredag ettermiddag, og skapte et relativt nytt problem for skolen. Mens utfordringen i de fleste klasser var å få ungene til å dukke opp, var utfordringen for denne klassen å holde dem unna. «Ungene @@ -1550,7 +1550,7 @@ selv i tekstform ikke er noe disse studentene gj tekstform en form som kan uttrykke disse idéene godt. Kraften i denne meldingen avhenger av dens forbindelse med denne for for uttrykk. -
+
@@ -1579,7 +1579,7 @@ temaet «La oss dra å ha det morsomt med videokameraet og lage en liten film». Men istedet, virkelig hjelpe deg å ta disse elementene som du forstår, som er ditt språk, og konstruer mening om temaet.… -
+
Dette bemyndiger enormt. Og det som skjer til slutt, selvfølgelig, som det har skjedd i alle disse klassene, er at de stopper opp når de treffer faktumet «jeg trenger å forklare dette, og da trenger jeg virkelig å @@ -1591,7 +1591,7 @@ Fordi de trengte det. Det var en grunn til noe, i motsetning til å kun danse etter din pipe. De trengte faktisk å bruke det språket de ikke håndterte veldig bra. Men de hadde begynt å forstå at de hadde mye gjennomslagskraft med dette språket. -
+
Da to fly krasjet inn i World Trade Center, og et annet inn i Pentagon, og et fjerde inn i et jorde i Pennsylvania, snudde alle medier verden rundt seg til denne nyheten. @@ -1607,7 +1607,7 @@ over skjermen. Det var en formel for intervjuer. Det var «balanse» og seriøsitet. Dette var nyheter koreaografert slik vi i stadig større grad forventer det, «nyheter som underholdning», selv om underholdningen er en tragedie. -
+
Men i tillegg til disse produserte nyhetene om «tragedien 11. september», kunne de av oss som er knyttet til internettet i tillegg se en svært annerledes produksjon. Internettet er fullt av @@ -1620,7 +1620,7 @@ godt, en ekstraordin bruker begrepet i hans bok Cyber Rights, rundt en nyhetshendelse som hadde fanget oppmerksomheten til hele verden. Det var ABC og CBS, men det var også internettet. -
+
Det er ikke så enkelt som at jeg ønsker å lovprise internettet—selv om jeg mener at folkene som støtter denne formen for tale bør lovprises. Jeg @@ -1635,7 +1635,7 @@ kreasjonene med et ekstraordin tradisjon—ikke bare kan kultur fanges inn mekanisk, og åpenbart heller ikke at hendelser blir kommentert kritisk, men at denne blandingen av bilder, lyd og kommentar kan spres vidt omkring nesten umiddelbart. -
+
11. september var ikke et avvik. Det var en start. Omtrent på samme tid, begynte en form for kommunkasjon som hadde vokst dramatisk å komme inn i offentlig bevissthet: web-loggen, eller blog. Bloggen er en slags offentlig @@ -1643,7 +1643,7 @@ dagbok, og i noen kulturer, slik som i Japan, fungerer den veldig lik en dagbok. I disse kulturene registrerer den private fakta på en offentlig måte—det er en slags elektronisk Jerry Springer, tilgjengelig overalt i verden. -
+
Men i USA har blogger inntatt en svært annerledes karakter. Det er noen som bruker denne plassen til å snakke om sitt private liv. Men det er mange som bruker denne plassen til å delta i offentlig debatt. Diskuterer saker med @@ -1664,7 +1664,7 @@ naturligvis valg, og mesteparten av tiden tillater domstolene at disse valgene teller. Et relativt lite antall mennesker stemmer i disse valgene. Syklusen med disse valgene har blitt totalt profesjonalisert og rutinepreget. De fleste av oss tenker på dette som demokrati. -
+
Men demokrati har aldri kun handlet om valg. Demokrati betyr at folket styrer, og å styre betyr noe mer enn kun valg. I vår tradisjon betyr det også kontroll gjennom gjennomtenkt meningsbrytning. Dette var idéen som @@ -1678,11 +1678,11 @@ frem. De diskuterte. Medlemmene argumenterte om hva som var «riktig» resultat, de forsøkte å overbevise hverandre om «riktig»resultat, og i hvert fall i kriminalsaker måtte de bli enige om et enstemmig resultat for at prosessen skulle -avsluttes.[40] -
+avsluttes.[40] +
Og likevel fremheves denne institusjonen i USA i dag. Og i dets sted er det ingen systematisk innsats for å muliggjøre borger-diskusjon. Noen gjør en -innsats for å lage en slik institusjon.[41] +innsats for å lage en slik institusjon.[41] Og i noen landsbyer i New England er det noe i nærheten av diskusjon igjen. Men for de fleste av oss mesteparten av tiden, er det ingen tid og sted for å gjennomføre «demokratisk diskusjon». @@ -1692,9 +1692,9 @@ skje. Vi, det mektigste demokratiet i verden, har utviklet en sterk norm mot å diskutere politikk. Det er greit å diskutere politikk med folk du er enig med, men det er uhøflig å diskutere politikk med folk du er uenig med. Politisk debatt blir isolert, og isolert diskusjon blir mer -ekstrem.[42] Vi sier det våre venner vil +ekstrem.[42] Vi sier det våre venner vil høre, og hører veldig lite utenom hva våre venner sier. -
+
Så kommer bloggen. Selve bloggens arkitektur løser en del av dette problemet. Folk publiserer det de ønsker å publisere, og folk leser det de @@ -1710,12 +1710,12 @@ venstresiden. Noen av de mest popul libertarianske, men det er mange av alle politiske farger. Til og med blogger som ikke er politiske dekker politiske temaer når anledningen krever det. -
+
Betydningene av disse bloggene er liten nå, men ikke ubetydelig. Navnet Howard Dean har i stor grad forsvunnet fra 2004-presidentvalgkampen bortsett fra hos noen få blogger. Men selv om antallet lesere er lavt, så har det å lese dem en effekt. -
+
En direkte effekt er på historier som hadde en annerledes livssyklus i de store mediene. Trend Lott-affæren er et eksempel. Da Logg «sa feil» på en fest for senator Storm Thurmond, og essensielt lovpriste @@ -1725,14 +1725,14 @@ Det skjedde. Men han regnet ikke med dens livssyklus i bloggsf Bloggerne fortsatte å undersøke historien. Etter hvert dukket flere og flere tilfeller av tilsvarende «feiluttalelser» opp. Så dukket historien opp igjen hos de store mediene. Lott ble til slutt tvunget til å -trekke seg som leder for senatets flertall.[43] +trekke seg som leder for senatets flertall.[43]
Denne annerledes syklusen er mulig på grunn av at et tilsvarende kommersielt press ikke eksisterer hos blogger slik det gjør hos andre kanaler. Televisjon og aviser er kommersielle aktører. De må arbeide for å holde på oppmerksomheten. Hvis de mister lesere, så mister de inntekter. Som haier, må de bevege seg videre. -
+
Men bloggere har ikke tilsvarende begrensninger. De kan bli opphengt, de kan fokusere, de kan bli seriøse. Hvis en bestemt blogger skriver en spesielt interessant historie, så vil flere og flere folk lenke til den @@ -1740,7 +1740,7 @@ historien. Og etter hvert som antallet lenker til en bestemt historie så stiger den i rangeringen for historier. Folk leser det som er populært, og hva som er populært har blitt valgt gjennom en svært demokratisk prosess av likemanns-generert rangering. -
+
Det er også en annen måte, hvor blogger har en annen syklus enn de store mediene. Som Dave Winer, en av fedrene til denne bevegelsen og en @@ -1750,12 +1750,12 @@ m meg. «En amatørjournalist har ganske enkelt ikke interessekonflikt, eller interessekonflikten er så enkelt å avsløre at du liksom vet du kan rydde den av veien.» -
+
Disse konfliktene blir mer viktig etter hvert som mediene blir mer konsentrert (mer om dette under). Konsentrerte medier kan skjule mer fra offentligheten enn ikke-konsentrerte medier kan—slik CNN innrømte at de gjorde etter Irak-krigen fordi de var rett for konsekvensene for sine -egne ansatte.[44] De trenger også å +egne ansatte.[44] De trenger også å opprettholde en mer konsistent rapportering. (Midt under Irak-krigen, leste jeg en melding på Internet fra noen som på det tidspunktet lyttet på satellitt-forbindelsen til en reporter i Irak. New York-hovedkvarteret ba @@ -1763,14 +1763,14 @@ reporteren gang p tilby en mer optimistisk historie. Når hun fortalte New York at det ikke var grunnlag for det, fortalte de henne at det var dem som skrev «historien».) -
+
Blogg-sfæren gir amatører en måte å bli med i debatten—«amatør» ikke i betydningen uerfaren, men i betydningen til en Olympisk atlet, det vil si ikke betalt av noen for å komme med deres rapport. Det tillater en mye bredere rekke av innspill til en historie, slik rapporteringen Columbia-katastrofen avdekket, når hundrevis fra hele sørvest-USA vendte seg til internettet for å gjenfortelle -hva de hadde sett.[45] Og det får lesere +hva de hadde sett.[45] Og det får lesere til å lese på tvers av en rekke fortellinger og «triangulere», som Winer formulerer det, sannheten. Blogger, sier Winer, «kommunserer direkte med vår velgermasse, og mellommannen er @@ -1782,13 +1782,13 @@ blogger. Winer, for offentlige aktører og også i større grad for private aktører. Det er ikke klart at «journalismen» er glad for dette—noen journalister har blitt bedt om å kutte ut sin -blogging.[46] Men det er klart at vi +blogging.[46] Men det er klart at vi fortsatt er i en overgangsfase. «Mye av det vi gjør nå er oppvarmingsøvelser», fortalte Winer meg. Det er mye som må modne før dette området har sin modne effekt. Og etter som inkludering av innhold i dette området er det området med minst opphavsrettsbrudd på internettet, sa Wiener at «vi vil være den siste tingen som blir skutt ned». -
+
Slik tale påvirker demokratiet. Winer mener dette skjer fordi «du trenger ikke jobber for noen som kontrollerer, [for] en portvokter». Det er sant. Men det påvirker demokratiet også på en @@ -1802,7 +1802,7 @@ at noen har bevist at han tok feil. kritikk forbedrer demokratiet. I dag er det antagelig et par millioner blogger der det skrives på denne måten. Når det er ti millioner, så vil det være noe ekstraordinært å rapportere. -
+
John Seely Brown er sjefsforsker ved Xerox Corporation. Hans arbeid, i følge hans eget nettsted, er «menneskelig læring og … å skape kunnskapsøkologier for å skape @@ -1856,7 +1856,7 @@ fremmer mye mer enn tekst. hvis du er kunstnerisk, hvis du er visuell, hvis du er interessert i film …da er det en masse du kan gå igang med på dette mediet. Det kan fremme og ta hensyn til alle disse formene for intelligens.» -
+
Brown snakker om hva Elizabeth Daley, Stephanie Barish Og Just Think! lærer bort: at denne fiklingen med kultur lærer såvel som den skaper. Den utvikler @@ -1872,7 +1872,7 @@ grad, forstyrrer friheten som teknolog, nysgjerrigheten, ellers ville sikre. Disse begresningene har blitt fokusen for forskere og akademikere. Professor Ed Felten ved Princeton (som vi vil se mer fra i kapittel 10) har utviklet et kraftfylt argument til fordel for «retten til å fikle» slik det -gjøres i informatikk og til kunnskap generelt.[47] Men bekymringen til Brown er tidligere, og mer fundamentalt. Det +gjøres i informatikk og til kunnskap generelt.[47] Men bekymringen til Brown er tidligere, og mer fundamentalt. Det handler om hva slags læring unger kan få, eller ikke kan få, på grunn av loven.
@@ -1885,7 +1885,7 @@ f undertrykker den naturlige tendensen i dagens digitale unger. … We bygger en arkitektur som frigjør 60 prosent av hjernen [og] et juridisk system som stenger ned den delen av hjernen». -
+
Vi bygger en teknologi som tar magien til Kodak, mikser inn bevegelige bilder og lyd, og legger inn plass for kommentarer og en mulighet til å spre denne kreativiteten over alt. Men vi bygger loven for å stenge ned denne @@ -1894,28 +1894,28 @@ teknologien. «Ikke måten å drive en kultur på», sa Brewster Kahle, som vi møtte i kapittel 9, kommenterte til meg i et sjeldent øyeblikk av nedstemthet. -
[26] +
[26] Reese V. Jenkins, Images and Enterprise (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1975), 112. -
[27] +
[27] - Brian Coe, The Birth of + Brian Coe, The Birth of Photography (New York: Taplinger Publishing, 1977), 53. -
[28] +
[28] Jenkins, 177. -
[29] +
[29] Basert på et diagram i Jenkins, s. 178. -
[30] +
[30] Coe, 58. -
[31] +
[31] For illustrerende saker, se for eksempel, Pavesich @@ -1923,11 +1923,11 @@ mot N.E. Life Ins. Co., 50 S.E. 68 (Ga. 1905); Foster-Milburn Co. mot Chinn, 123090 S.W. 364, 366 (Ky. 1909); Corliss mot Walker, 64 F. 280 (Mass. Dist. Ct. 1894). -
[32] +
[32] Samuel D. Warren og Louis D. Brandeis, «The Right to Privacy», -Harvard Law Review 4 (1890): 193. -
[33] +Harvard Law Review 4 (1890): 193. +
[33] Se Melville B. Nimmer, «The Right of Publicity», Law @@ -1936,62 +1936,62 @@ and Contemporary Problems 19 (1954): 203; William L. Prosser, (1960) 398–407; White mot Samsung Electronics America, Inc., 971 F. 2d 1395 (9th Cir. 1992), sert. nektet, 508 U.S. 951 (1993). -
[34] +
[34] H. Edward Goldberg, «Essential Presentation Tools: Hardware and Software You Need to Create Digital Multimedia Presentations,» cadalyst, februar 2002, tilgjengelig fra link #7. -
[35] +
[35] Judith Van Evra, Television and Child Development (Hillsdale, N.J.: Lawrence Erlbaum Associates, 1990); «Findings on Family and TV Study», Denver Post, 25. mai 1997, B6. -
[36] +
[36] Intervju med Elizabeth Daley og Stephanie Barish, 13. desember 2002. - -
[37] + +
[37] Se Scott Steinberg, «Crichton Gets Medieval on PCs», E!online, 4. november 2000, tilgjengelig fra link #8; «Timeline», 22. november 2000, tilgjengelig fra link #9. -
[38] +
[38] -Intervju med Daley og Barish. -
[39] +Intervju med Daley og Barish. +
[39] ibid. -
[40] +
[40] Se for eksempel Alexis de Tocqueville, Democracy in America, bk. 1, overs. Henry Reeve (New York: Bantam Books, 2000), kap. 16. -
[41] +
[41] Bruce Ackerman og James Fishkin, «Deliberation Day», Journal of Political Philosophy 10 (2) (2002): 129. -
[42] +
[42] Cass Sunstein, Republic.com (Princeton: Princeton University Press, 2001), 65–80, 175, 182, 183, 192. -
[43] +
[43] Noah Shachtman, «With Incessant Postings, a Pundit Stirs the Pot», New York Times, 16. januar 2003, G5. -
[44] +
[44] Telefonintervju med David Winer, 16. april 2003. -
[45] +
[45] John Schwartz, «Loss of the Shuttle: The Internet; A Wealth of @@ -2000,9 +2000,9 @@ Information Online Strong Overall», Online Journalism Review, 2. februar 2003, tilgjengelig fra link #10. -
[46] +
[46] - Se Michael Falcone, «Does an Editor's + Se Michael Falcone, «Does an Editor's Pencil Ruin a Web Log?» New York Times, 29. september 2003, C4. («Ikke alle nyhetsorganisasjoner har hatt like stor aksept for ansatte som blogger. Kevin Sites, en CNN-korrespondent i @@ -2011,14 +2011,14 @@ publisere 12 dager senere p Olafson, en Houston Chronicle-reporter, sparken for å ha hatt en personlig web-logg, publisert under pseudonym, som handlet om noen av temaene og folkene som han dekket.») -
[47] +
[47] Se for eksempel, Edward Felten og Andrew Appel, «Technological Access Control Interferes with Noninfringing Scholarship,» Communications of the Association for Computer Machinery 43 (2000): 9. -
