- Rivaliserende interoperabilitet har spilt en stor rolle i
-teknologiindustriens historie: fra grunnleggelsen av <span class="quote">«<span class="quote">alt.*</span>»</span>
-Usenet hierarkiet (som ble startet mot ønskene til Usenets vedlikeholdere,
-og som vokste til å bli større enn alle Usenet samlet) - til
-nettleserkrigene (når Netscape og Microsoft la inn en massiv ingeniørinnsats
-for å gjøre sine nettleserne uforenlige med de andres spesielle kommandoer
-og særegenheter), til Facebook (hvis suksess delvis ble bygget ved å hjelpe
-sine nye brukere å holde kontakten med venner de hadde forlatt på Myspace,
-fordi Facebook forsynte dem med et verktøy som skavet av ventemeldinger fra
-Myspace og importerte dem til Facebook, og effektivt opprettet en
-Facebook-basert Myspace leser).
- </p><p>
- Today, incumbency is seen as an unassailable advantage. Facebook is where
-all of your friends are, so no one can start a Facebook competitor. But
-adversarial compatibility reverses the competitive advantage: If you were
-allowed to compete with Facebook by providing a tool that imported all your
-users’ waiting Facebook messages into an environment that competed on lines
-that Facebook couldn’t cross, like eliminating surveillance and ads, then
-Facebook would be at a huge disadvantage. It would have assembled all
-possible ex-Facebook users into a single, easy-to-find service; it would
-have educated them on how a Facebook-like service worked and what its
-potential benefits were; and it would have provided an easy means for
-disgruntled Facebook users to tell their friends where they might expect
-better treatment.
- </p><p>
- Adversarial interoperability was once the norm and a key contributor to the
-dynamic, vibrant tech scene, but now it is stuck behind a thicket of laws
-and regulations that add legal risks to the tried-and-true tactics of
-adversarial interoperability. New rules and new interpretations of existing
-rules mean that a would-be adversarial interoperator needs to steer clear of
-claims under copyright, terms of service, trade secrecy, tortious
-interference, and patent.
- </p><p>
- In the absence of a competitive market, lawmakers have resorted to assigning
-expensive, state-like duties to Big Tech firms, such as automatically
-filtering user contributions for copyright infringement or terrorist and
-extremist content or detecting and preventing harassment in real time or
-controlling access to sexual material.
- </p><p>
- These measures put a floor under how small we can make Big Tech because only
-the very largest companies can afford the humans and automated filters
-needed to perform these duties.
- </p><p>
- But that’s not the only way in which making platforms responsible for
-policing their users undermines competition. A platform that is expected to
-police its users’ conduct must prevent many vital adversarial
-interoperability techniques lest these subvert its policing measures. For
-example, if someone using a Twitter replacement like Mastodon is able to
-push messages into Twitter and read messages out of Twitter, they could
-avoid being caught by automated systems that detect and prevent harassment
-(such as systems that use the timing of messages or IP-based rules to make
-guesses about whether someone is a harasser).
- </p><p>
- To the extent that we are willing to let Big Tech police itself — rather
-than making Big Tech small enough that users can leave bad platforms for
-better ones and small enough that a regulation that simply puts a platform
-out of business will not destroy billions of users’ access to their
-communities and data — we build the case that Big Tech should be able to
-block its competitors and make it easier for Big Tech to demand legal
-enforcement tools to ban and punish attempts at adversarial
-interoperability.
- </p><p>
- Ultimately, we can try to fix Big Tech by making it responsible for bad acts
-by its users, or we can try to fix the internet by cutting Big Tech down to
-size. But we can’t do both. To replace today’s giant products with
-pluralistic protocols, we need to clear the legal thicket that prevents
-adversarial interoperability so that tomorrow’s nimble, personal,
-small-scale products can federate themselves with giants like Facebook,
-allowing the users who’ve left to continue to communicate with users who
-haven’t left yet, reaching tendrils over Facebook’s garden wall that
-Facebook’s trapped users can use to scale the walls and escape to the
-global, open web.
- </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="fake-news-is-an-epistemological-crisis"></a>Fake news is an epistemological crisis</h2></div></div></div><p>
- Tech is not the only industry that has undergone massive concentration since
-the Reagan era. Virtually every major industry — from oil to newspapers to
-meatpacking to sea freight to eyewear to online pornography — has become a
-clubby oligarchy that just a few players dominate.
- </p><p>
- At the same time, every industry has become something of a tech industry as
-general-purpose computers and general-purpose networks and the promise of
-efficiencies through data-driven analysis infuse every device, process, and
-firm with tech.
- </p><p>
- This phenomenon of industrial concentration is part of a wider story about
-wealth concentration overall as a smaller and smaller number of people own
-more and more of our world. This concentration of both wealth and industries
-means that our political outcomes are increasingly beholden to the parochial
-interests of the people and companies with all the money.
- </p><p>
- That means that whenever a regulator asks a question with an obvious,
-empirical answer (<span class="quote">«<span class="quote">Are humans causing climate change?</span>»</span> or
-<span class="quote">«<span class="quote">Should we let companies conduct commercial mass surveillance?</span>»</span>
-or <span class="quote">«<span class="quote">Does society benefit from allowing network neutrality
-violations?</span>»</span>), the answer that comes out is only correct if that
-correctness meets with the approval of rich people and the industries that
-made them so wealthy.
- </p><p>
- Rich people have always played an outsized role in politics and more so
-since the Supreme Court’s <span class="emphasis"><em>Citizens United</em></span> decision
-eliminated key controls over political spending. Widening inequality and
-wealth concentration means that the very richest people are now a lot richer
-and can afford to spend a lot more money on political projects than ever
-before. Think of the Koch brothers or George Soros or Bill Gates.
- </p><p>
- But the policy distortions of rich individuals pale in comparison to the
-policy distortions that concentrated industries are capable of. The
-companies in highly concentrated industries are much more profitable than
-companies in competitive industries — no competition means not having to
-reduce prices or improve quality to win customers — leaving them with bigger
-capital surpluses to spend on lobbying.
- </p><p>
- Concentrated industries also find it easier to collaborate on policy
-objectives than competitive ones. When all the top execs from your industry
-can fit around a single boardroom table, they often do. And
-<span class="emphasis"><em>when</em></span> they do, they can forge a consensus position on
-regulation.
- </p><p>
- Rising through the ranks in a concentrated industry generally means working
-at two or three of the big companies. When there are only relatively few
-companies in a given industry, each company has a more ossified executive
-rank, leaving ambitious execs with fewer paths to higher positions unless
-they are recruited to a rival. This means that the top execs in concentrated
-industries are likely to have been colleagues at some point and socialize in
-the same circles — connected through social ties or, say, serving as
-trustees for each others’ estates. These tight social bonds foster a
-collegial, rather than competitive, attitude.
- </p><p>
- Highly concentrated industries also present a regulatory conundrum. When an
-industry is dominated by just four or five companies, the only people who
-are likely to truly understand the industry’s practices are its veteran
-executives. This means that top regulators are often former execs of the
-companies they are supposed to be regulating. These turns in government are
-often tacitly understood to be leaves of absence from industry, with former
-employers welcoming their erstwhile watchdogs back into their executive
-ranks once their terms have expired.
- </p><p>
- All this is to say that the tight social bonds, small number of firms, and
-regulatory capture of concentrated industries give the companies that
-comprise them the power to dictate many, if not all, of the regulations that
-bind them.
- </p><p>
- This is increasingly obvious. Whether it’s payday lenders <a class="ulink" href="https://www.washingtonpost.com/business/2019/02/25/how-payday-lending-industry-insider-tilted-academic-research-its-favor/" target="_top">winning
-the right to practice predatory lending</a> or Apple <a class="ulink" href="https://www.vice.com/en_us/article/mgxayp/source-apple-will-fight-right-to-repair-legislation" target="_top">winning
-the right to decide who can fix your phone</a> or Google and Facebook
-winning the right to breach your private data without suffering meaningful
-consequences or victories for pipeline companies or impunity for opioid
-manufacturers or massive tax subsidies for incredibly profitable dominant
-businesses, it’s increasingly apparent that many of our official,
-evidence-based truth-seeking processes are, in fact, auctions for sale to
-the highest bidder.
- </p><p>
- It’s really impossible to overstate what a terrifying prospect this is. We
-live in an incredibly high-tech society, and none of us could acquire the
-expertise to evaluate every technological proposition that stands between us
-and our untimely, horrible deaths. You might devote your life to acquiring
-the media literacy to distinguish good scientific journals from corrupt
-pay-for-play lookalikes and the statistical literacy to evaluate the quality
-of the analysis in the journals as well as the microbiology and epidemiology
-knowledge to determine whether you can trust claims about the safety of
-vaccines — but that would still leave you unqualified to judge whether the
-wiring in your home will give you a lethal shock <span class="emphasis"><em>and</em></span>
-whether your car’s brakes’ software will cause them to fail unpredictably
-<span class="emphasis"><em>and</em></span> whether the hygiene standards at your butcher are
-sufficient to keep you from dying after you finish your dinner.
+ Rivaliserende samvirke har spilt en stor rolle i teknologiindustriens
+historie: fra grunnleggelsen av <span class="quote">«<span class="quote">alt.*</span>»</span> Usenet hierarkiet (som
+ble startet mot ønskene til Usenets vedlikeholdere, og som vokste til å bli
+større enn alle Usenet samlet) - til nettleserkrigene (når Netscape og
+Microsoft la inn en massiv ingeniørinnsats for å gjøre sine nettleserne
+uforenlige med de andres spesielle kommandoer og særegenheter), til Facebook
+(hvis suksess delvis ble bygget ved å hjelpe sine nye brukere å holde
+kontakten med venner de hadde forlatt på Myspace, fordi Facebook forsynte
+dem med et verktøy som skavet av ventemeldinger fra Myspace og importerte
+dem til Facebook, og effektivt opprettet en Facebook-basert Myspace leser).
+ </p><p>
+ I dag blir innehav sett på som en uangripelig fordel. Facebook er der alle
+vennene dine er, så ingen kan starte en Facebook-konkurrent. Men motsatt
+kompatibilitet reverserer konkurransefortrinnet: Hvis du fikk lov til å
+konkurrere med Facebook ved å levere et verktøy som importerte alle
+brukernes ventende Facebook-meldinger til et miljø som konkurrerte etter
+linjer som Facebook ikke kunne krysse, som å eliminere overvåking og
+annonser, ville Facebook få en stor ulempe. Det ville ha samlet alle mulige
+ex-Facebook-brukere i en enkel, lett å finne tjeneste; det ville ha øvd dem
+i hvordan en Facebook-lignende tjeneste fungerte og hva de potensielle
+fordelene var. Det ville a gitt en enkel mulighet for misfornøyde
+Facebook-brukere til å fortelle sine venner hvor de kunne forvente bedre
+behandling.
+ </p><p>
+ Motsatt interoperabilitet var en gang normen og en viktig bidragsyter til
+den dynamiske, levende teknologiscenen, men nå er det gjemt bak en kratt av
+lover og forskrifter som legger juridisk risiko til den velprøvde taktikken
+med motsatt interoperabilitet. Nye regler og nye tolkninger av eksisterende
+regler betyr at en motstander må styre unna krav til opphavsrett, vilkår for
+bruk, handelshemmeligheter, skadelig innblanding, og til patent.
+ </p><p>
+ I fravær av et konkurranseutsatt marked har lovgivere tydd til å tildele
+dyre, statslignende plikter til storteknologi-firmaer, for eksempel
+automatisk filtrering av brukerbidrag for brudd på opphavsretten, eller
+terrorist- og ekstremistisk innhold, eller oppdage og forhindre trakassering
+i sanntid, eller kontrollere tilgangen til seksuelt materiale.
+ </p><p>
+ Disse tiltakene legger et gulv under hvor små vi kan lage storteknologien
+fordi bare de aller største selskapene har råd til folk og automatiserte
+filtre som trengs for å utføre disse oppgavene.
+ </p><p>
+ Men det er ikke den eneste måten konkuransen undermineres når plattformer
+får ansvar for å utføre politiarbeide overfor sine brukere. En plattform som
+forventes å utføre politiarbeide overfor brukernes oppførsel, må forhindre
+mange vitale motsatte interoperabilitetsteknikker for at disse ikke skal
+undergrave polititiltakene. Hvis noen som for eksempel bruker en
+Twitter-erstatning som Mastodon, kan sende meldinger til Twitter og lese
+meldinger fra Twitter, kan de unngå å bli fanget av automatiserte systemer
+som oppdager og forhindrer trakassering (for eksempel systemer som bruker
+tidspunktet for meldinger eller IP-baserte regler for å gjette om noen er en
+trakasserer).
+ </p><p>
+ I den grad vi er villige til å la storteknologien overvåke seg selv - i
+stedet for å gjøre storteknologien liten nok til at brukerne kan forlate
+dårlige plattformer for bedre, og små nok til at en forskrift som bare
+setter en plattform ut av virksomhet, ikke vil ødelegge milliarder av
+brukeres tilgang til sine lokalsamfunn og data. Da bygger vi saken om at
+storteknologien skal kunne blokkere konkurrentene og gjøre det enklere for
+storteknologien å kreve juridisk håndhevelsesverktøy for å forby og straffe
+forsøk på motsatt interoperabilitet.
+ </p><p>
+ Til syvende og sist kan vi prøve å fikse storteknologien ved å gjøre dem
+ansvarlig for dårlig opptreden overfor brukerne, eller vi kan prøve å fikse
+Internett ved å kutte storteknologiens størrelse. Men vi kan ikke gjøre
+begge deler. For å erstatte dagens gigantiske produkter med pluralistiske
+protokoller må vi fjerne det juridiske buskaset som forhindrer motsatt
+interoperabilitet, slik at morgendagens smidige, personlige,
+småskalaprodukter kan forene seg med giganter som Facebook, slik at brukerne
+som har skiftet produkt kan fortsette å kommunisere med brukere som ikke har
+skiftet ennå, ved å bruke slyngplanter over Facebooks hagevegg så Facebooks
+innfangede brukere kan bruke til å komme over veggene og unnslippe til det
+globale, åpne nettet.
+ </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="fake-news-is-an-epistemological-crisis"></a>Falske nyheter er en erkjennelseskrise</h2></div></div></div><p>
+ Teknologi er ikke den eneste industrien som har gjennomgått massiv
+konsentrasjon siden Reagan-tiden. Nesten alle store industrier – fra olje
+til aviser til kjøttpakking til sjøfrakt til briller til nettpornografi –
+har blitt et lubbent oligarki der bare noen få spillere dominerer.
+ </p><p>
+ Samtidig har hver bransje blitt noe av en teknologiindustri som generelle
+datamaskiner og generelle nettverk og løftet om effektivitet, gjennom
+datadrevet analyse, og fyller hvert utstyr, hver prosess og hvert firma med
+teknologi.
+ </p><p>
+ Fenomenet industriell konsentrasjon er en del av en bredere historie om
+rikdomskonsentrasjon generelt, der et mindre og mindre antall mennesker eier
+mer og mer av vår verden. Denne konsentrasjonen av både rikdom og næringer
+betyr at våre politiske resultater blir i økende grad bundet til de
+avgrensede interessene til folk og selskaper med alle pengene.
+ </p><p>
+ Det betyr at når en regulator stiller et spørsmål med et åpenbart, empirisk
+svar (<span class="quote">«<span class="quote">Forårsaker mennesker klimaendringer? </span>»</span> eller <span class="quote">«<span class="quote">Skal
+vi la selskaper gjennomføre kommersiell masseovervåking?</span>»</span> eller
+<span class="quote">«<span class="quote">Har samfunnet nytte av å tillate brudd på
+nettverksnøytralitet?</span>»</span>) er svaret som kommer bare korrekt hvis denne
+korrektheten møtes med godkjenning av rike mennesker og næringene som gjorde
+dem så velstående.
+ </p><p>
+ Rike mennesker har alltid spilt en stor rolle i politikken, og mer siden
+Supreme Courts <span class="emphasis"><em>Citizens United</em></span>-avgjørelse eliminerte
+viktige kontroll over folkevalgte budsjetter. Økende ulikhet og
+rikdomskonsentrasjon betyr at de aller rikeste menneskene nå er mye rikere,
+og har råd til å bruke mye mer penger på politiske prosjekter enn noen gang
+før. Tenk på Koch-brødrene, George Soros eller Bill Gates.
+ </p><p>
+ Men de politiske forvrengningene til rike enkeltindivider, blekner i forhold
+til de politiske forstyrrelser som konsentrerte næringer er i stand
+til. elskapene i svært konsentrerte bransjer er mye mer lønnsomme enn
+selskaper i bransjer med konkurranse. - Ingen konkurranse betyr å ikke måtte
+redusere prisene eller forbedre kvaliteten for å vinne kunder - og overlater
+de med større kapitaloverskudd til bruk på lobbyvirksomhet.
+ </p><p>
+ Konsentrerte næringer synes også det er lettere å samarbeide om politiske
+mål enn de som konkurrerer. Når alle de øverste direktørene fra din bransje
+kan plasseres rundt et enkelt styreromsbord, gjør de det ofte. Og
+<span class="emphasis"><em>når</em></span> de gjør det, kan de smi et felles standpunkt om
+regulering.
+ </p><p>
+ Å rykke opp i gradene i en konsentrert industri betyr generelt å jobbe i to
+eller tre av de store selskapene. Når det bare er relativt få selskaper i en
+gitt bransje, har hvert selskap en mer fastlåst lederrangering, slik at
+ambisiøse direktører får færre veier til høyere stillinger, med mindre de
+rekrutteres til en rival. Dette betyr at de beste direktørene i konsentrerte
+bransjer sannsynligvis har vært kolleger på et tidspunkt og omgås i de samme
+kretsene - forbundet gjennom sosiale bånd eller for eksempel å være
+forvaltere for hverandres eiendommer. Disse nære sosiale båndene fremmer en
+kollegial, snarere enn konkurranseholdning.
+ </p><p>
+ Svært konsentrerte næringer presenterer også en regulatoriske
+vanskeligheter. Når en industri domineres av bare fire eller fem selskaper,
+er de eneste som sannsynligvis virkelig vil forstå bransjens praksis,
+veteranledere. Dette betyr at overordnede regulatorer ofte er tidligere
+direktører i selskapene de skal regulere. Disse endringene hos myndighetene
+er ofte stilltiende forstått å være permisjon fra industrien, med tidligere
+arbeidsgivere som ønsker sine tidligere vaktbikkjer velkommen tilbake som
+direktører når deres tjenestetid er utløpt.
+ </p><p>
+ Alt dette er å si at de tette sosiale båndene, et lite antall bedrifter, og
+regulatorisk innflytelse fra konsentrerte industrier, gir disse selskapene
+makt til å diktere mange, om ikke alle, reguleringer de er bundet av.
+ </p><p>
+ Dette blir stadig tydeligere. Enten det er "fra lønning til
+lønning"-långivere <a class="ulink" href="https://www.washingtonpost.com/business/2019/02/25/how-payday-lending-industry-insider-tilted-academic-research-its-favor/" target="_top">
+som får rett til å praktisere ågerlån</a> eller Apple <a class="ulink" href="https://www.vice.com/en_us/article/mgxayp/source-apple-will-fight-right-to-repair-legislation" target="_top">
+som vinner retten til å bestemme hvem som kan fikse mobilen</a>, eller
+Google og Facebook som vinner retten til å åpne dine private data uten å
+møte virkningsfulle konsekvenser, eller seire for rørledningsselskaper,
+eller straffefrihet for opioidprodusenter, eller massive skattesubsidier for
+utrolig lønnsomme markedsdominerende bedrifter, er det stadig tydeligere at
+mange av våre offisielle, kunnskapsbaserte og sannhetssøkende prosesser,
+faktisk er auksjoner til salgs til den høyeste budgiveren.
+ </p><p>
+ Det er umulig å overdrive hvor skremmende dette prospektet er. Vi lever i et
+utrolig høyteknologisk samfunn, og ingen av oss kunne tilegne oss
+ekspertisen til å evaluere alle teknologiske forslag som står mellom oss og
+våre altfor tidlige, forferdelige tap. Du kan vie livet ditt til å skaffe
+medieleseferdighet for å skille gode vitenskapelige tidsskrifter fra
+korrupte pay-for-play-etterlikninger, statistisk leseferdighet for å
+evaluere kvaliteten på analysen i tidsskriftene, samt mikrobiologisk og
+epidemiologisk kunnskap til avgjøre om du kan stole på påstander om
+vaksinenes sikkerhet. – Men det vil fortsatt gjøre deg ukvalifisert til å
+bedømme om ledningene i hjemmet ditt vil gi deg et dødelig sjokk
+<span class="emphasis"><em>og</em></span>, om programvaren til bilens bremser vil føre dem til
+uforutsigbar feiling <span class="emphasis"><em>og</em></span> om hygienestandardene hos
+slakteren er tilstrekkelig til å sikre deg fra å dø etter at du er ferdig
+middagen.
projects / text-destroy-surveillance.git / blobdiff