- As the old saw goes, <span class="quote">«<span class="quote">If you’re not paying for the product, you’re the
-product.</span>»</span>
- </p><p>
- It’s a commonplace belief today that the advent of free, ad-supported media
-was the original sin of surveillance capitalism. The reasoning is that the
-companies that charged for access couldn’t <span class="quote">«<span class="quote">compete with free</span>»</span>
-and so they were driven out of business. Their ad-supported competitors,
-meanwhile, declared open season on their users’ data in a bid to improve
-their ad targeting and make more money and then resorted to the most
-sensationalist tactics to generate clicks on those ads. If only we’d pay for
-media again, we’d have a better, more responsible, more sober discourse that
-would be better for democracy.
- </p><p>
- But the degradation of news products long precedes the advent of
-ad-supported online news. Long before newspapers were online, lax antitrust
-enforcement had opened the door for unprecedented waves of consolidation and
-roll-ups in newsrooms. Rival newspapers were merged, reporters and ad sales
-staff were laid off, physical plants were sold and leased back, leaving the
-companies loaded up with debt through leveraged buyouts and subsequent
-profit-taking by the new owners. In other words, it wasn’t merely shifts in
-the classified advertising market, which was long held to be the primary
-driver in the decline of the traditional newsroom, that made news companies
-unable to adapt to the internet — it was monopolism.
- </p><p>
- Then, as news companies <span class="emphasis"><em>did</em></span> come online, the ad
-revenues they commanded dropped even as the number of internet users (and
-thus potential online readers) increased. That shift was a function of
-consolidation in the ad sales market, with Google and Facebook emerging as
-duopolists who made more money every year from advertising while paying less
-and less of it to the publishers whose work the ads appeared
-alongside. Monopolism created a buyer’s market for ad inventory with
-Facebook and Google acting as gatekeepers.
- </p><p>
- Paid services continue to exist alongside free ones, and often it is these
-paid services — anxious to prevent people from bypassing their paywalls or
-sharing paid media with freeloaders — that exert the most control over their
-customers. Apple’s iTunes and App Stores are paid services, but to maximize
-their profitability, Apple has to lock its platforms so that third parties
-can’t make compatible software without permission. These locks allow the
-company to exercise both editorial control (enabling it to exclude <a class="ulink" href="https://ncac.org/news/blog/does-apples-strict-app-store-content-policy-limit-freedom-of-expression" target="_top">controversial
-political material</a>) and technological control, including control
-over who can repair the devices it makes. If we’re worried that ad-supported
-products deprive people of their right to self-determination by using
-persuasion techniques to nudge their purchase decisions a few degrees in one
-direction or the other, then the near-total control a single company holds
-over the decision of who gets to sell you software, parts, and service for
-your iPhone should have us very worried indeed.
- </p><p>
- We shouldn’t just be concerned about payment and control: The idea that
-paying will improve discourse is also dangerously wrong. The poor success
-rate of targeted advertising means that the platforms have to incentivize
-you to <span class="quote">«<span class="quote">engage</span>»</span> with posts at extremely high levels to generate
-enough pageviews to safeguard their profits. As discussed earlier, to
-increase engagement, platforms like Facebook use machine learning to guess
-which messages will be most inflammatory and make a point of shoving those
-into your eyeballs at every turn so that you will hate-click and argue with
-people.
- </p><p>
- Perhaps paying would fix this, the reasoning goes. If platforms could be
-economically viable even if you stopped clicking on them once your
-intellectual and social curiosity had been slaked, then they would have no
-reason to algorithmically enrage you to get more clicks out of you, right?
- </p><p>
- There may be something to that argument, but it still ignores the wider
-economic and political context of the platforms and the world that allowed
-them to grow so dominant.
- </p><p>
- Platforms are world-spanning and all-encompassing because they are
-monopolies, and they are monopolies because we have gutted our most
-important and reliable anti-monopoly rules. Antitrust was neutered as a key
-part of the project to make the wealthy wealthier, and that project has
-worked. The vast majority of people on Earth have a negative net worth, and
-even the dwindling middle class is in a precarious state, undersaved for
-retirement, underinsured for medical disasters, and undersecured against
-climate and technology shocks.
- </p><p>
- In this wildly unequal world, paying doesn’t improve the discourse; it
-simply prices discourse out of the range of the majority of people. Paying
-for the product is dandy, if you can afford it.
- </p><p>
- If you think today’s filter bubbles are a problem for our discourse, imagine
-what they’d be like if rich people inhabited free-flowing Athenian
-marketplaces of ideas where you have to pay for admission while everyone
-else lives in online spaces that are subsidized by wealthy benefactors who
-relish the chance to establish conversational spaces where the <span class="quote">«<span class="quote">house
-rules</span>»</span> forbid questioning the status quo. That is, imagine if the
-rich seceded from Facebook, and then, instead of running ads that made money
-for shareholders, Facebook became a billionaire’s vanity project that also
-happened to ensure that nobody talked about whether it was fair that only
-billionaires could afford to hang out in the rarified corners of the
-internet.
- </p><p>
- Behind the idea of paying for access is a belief that free markets will
-address Big Tech’s dysfunction. After all, to the extent that people have a
-view of surveillance at all, it is generally an unfavorable one, and the
-longer and more thoroughly one is surveilled, the less one tends to like
-it. Same goes for lock-in: If HP’s ink or Apple’s App Store were really
-obviously fantastic, they wouldn’t need technical measures to prevent users
-from choosing a rival’s product. The only reason these technical
-countermeasures exist is that the companies don’t believe their customers
-would <span class="emphasis"><em>voluntarily</em></span> submit to their terms, and they want
-to deprive them of the choice to take their business elsewhere.
- </p><p>
- Advocates for markets laud their ability to aggregate the diffused knowledge
-of buyers and sellers across a whole society through demand signals, price
-signals, and so on. The argument for surveillance capitalism being a
-<span class="quote">«<span class="quote">rogue capitalism</span>»</span> is that machine-learning-driven persuasion
-techniques distort decision-making by consumers, leading to incorrect
-signals — consumers don’t buy what they prefer, they buy what they’re
-tricked into preferring. It follows that the monopolistic practices of
-lock-in, which do far more to constrain consumers’ free choices, are even
-more of a <span class="quote">«<span class="quote">rogue capitalism.</span>»</span>
- </p><p>
- The profitability of any business is constrained by the possibility that its
-customers will take their business elsewhere. Both surveillance and lock-in
-are anti-features that no customer wants. But monopolies can capture their
-regulators, crush their competitors, insert themselves into their customers’
-lives, and corral people into <span class="quote">«<span class="quote">choosing</span>»</span> their services
-regardless of whether they want them — it’s fine to be terrible when there
-is no alternative.
- </p><p>
- Ultimately, surveillance and lock-in are both simply business strategies
-that monopolists can choose. Surveillance companies like Google are
-perfectly capable of deploying lock-in technologies — just look at the
-onerous Android licensing terms that require device-makers to bundle in
-Google’s suite of applications. And lock-in companies like Apple are
-perfectly capable of subjecting their users to surveillance if it means
-keeping the Chinese government happy and preserving ongoing access to
-Chinese markets. Monopolies may be made up of good, ethical people, but as
-institutions, they are not your friend — they will do whatever they can get
-away with to maximize their profits, and the more monopolistic they are, the
-more they <span class="emphasis"><em>can</em></span> get away with.
- </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="an-ecology-moment-for-trustbusting"></a>An <span class="quote">«<span class="quote">ecology</span>»</span> moment for trustbusting</h2></div></div></div><p>
- Hvis vi skal bryte Storteknologiens dødsgrep på våre digitale liv, så må vi
-bekjempe monopoler. Det høres kanskje ganske dagligdags og gammelmodig ut,
-noe , som noe fra New Deal-æraen, mens det å få slutt på bruken av
-automatisert atferdsendring oppleves som plottlinjen til en veldig stilig
-cyberpunk-roman.
- </p><p>
- Meanwhile, breaking up monopolies is something we seem to have forgotten how
-to do. There is a bipartisan, trans-Atlantic consensus that breaking up
-companies is a fool’s errand at best — liable to mire your federal
-prosecutors in decades of litigation — and counterproductive at worst,
-eroding the <span class="quote">«<span class="quote">consumer benefits</span>»</span> of large companies with massive
-efficiencies of scale.
- </p><p>
- But trustbusters once strode the nation, brandishing law books, terrorizing
-robber barons, and shattering the illusion of monopolies’ all-powerful grip
-on our society. The trustbusting era could not begin until we found the
-political will — until the people convinced politicians they’d have their
-backs when they went up against the richest, most powerful men in the world.
- </p><p>
- Klarer vi finne igjen den politiske viljen?
+ Vi hører ofte <span class="quote">«<span class="quote">hvis du ikke betaler for produktet, så er det du som er
+produktet</span>»</span>.
+ </p><p>
+ I dag er det vanlig å tro at fremveksten av gratis, annonsestøttede medier
+var den opprinnelige synden til overvåkingskapitalismen. Begrunnelsen er at
+selskapene som tok betalt for tilgang ikke kunne <span class="quote">«<span class="quote">konkurrere med
+gratis</span>»</span>, og dermed bukket under. Deres reklamefinansierte
+konkurrenter erklærte derimot at brukeres data var fritt vilt i et forsøk på
+å bedre målrette annonsene og slik tjene mere penger, og tok deretter i bruk
+de mest sensasjonelle taktikker for å få brukere til å klikke på
+reklamene. Påstanden er at hvis vi bare gikk tilbake til å betale for
+tilgang til mediene, så ville vi få en bedre, mer ansvarlig og edruelig
+offentlig debatt som ville være bedre for demokratiet.
+ </p><p>
+ Men forfallet til nyhetsprodukter kom lenge før ankomsten av reklamebaserte
+nettnyheter. Lenge før avisene dukket opp på Internett, hadde slapp
+antitrusthåndhevelse åpnet døren for bølger av konsolidering og
+sammenslåelser av redaksjoner uten like. Konkurrerende aviser ble slått
+sammen, journalister og annonseselgere ble permittert og fysiske anlegg ble
+solgt og leid tilbake, hvilket økte selskapenes gjeldsbelastning med girede
+oppkjøp og påfølgende profittuttak til de nye eierne. Med andre ord, det var
+ikke bare endringer i rubrikkmarkedet, som lenge ble hevdet å være
+hovedgrunnen for motgangen for den tradisjonelle redaksjonen, som gjorde
+medieselskaper ute av stand til å tilpasse seg Internettet. Det var
+monopolpraksisen.
+ </p><p>
+ Dermed, når nyhetsredaksjonene <span class="emphasis"><em>kom seg</em></span> på nettet, falt
+annonseinntektene de disponerte på tross av at antall Internettbrukere (og
+dermed potensielle lesere på nettet) økte. Denne endringen var et resultat
+av konsolidering i markedet for reklamesalg, der Google og Facebook steg opp
+som duopolister, som til sammen tjente mer penger hvert år fra reklame på
+samme tid som du betaler mindre og mindre av det til utgiverne, hvis verk er
+omkranset av denne reklamen. Monopolpraksisen ga et kjøpers marked for
+reklame med Facebook og Google som portvoktere.
+ </p><p>
+ Betalte tjenester eksisterer side om side gratistjenester. Ofte er det disse
+betalte tjenestene som, ivrige etter å hindre folk å omgå sine
+betalingsmurer eller å dele betalt innhold med snyltere, utøver mest
+kontroll over sine kunder. Apples iTunes og App Stores er betalte tjenester,
+men for å maksimere lønnsomheten låser Apple plattformene sine ned slik at
+tredjeparter ikke kan lage programvare til platformene uten
+godkjenning. Disse låsene gjør det mulig for selskapet å utøve både
+redaksjonell kontroll (slik at det kan ekskludere <a class="ulink" href="https://ncac.org/news/blog/does-apples-strict-app-store-content-policy-limit-freedom-of-expression" target="_top">kontroversielt
+politisk materiale</a>) og teknologisk kontroll, inkludert kontroll over
+hvem som kan reparere enhetene det lager. Hvis vi er bekymret for at
+reklamefinansierte produkter fratar folk retten til selvbestemmelse ved å
+bruke overtalelsesteknikker for å dytte kjøpsbeslutningene noen få grader
+til siden i den ene eller den andre retningen, bør den nesten totale
+kontrollen et enkelt selskap har over beslutningen om hvem som får selge deg
+programvare, deler og service for iPhone, faktisk gjøre oss veldig bekymret.
+ </p><p>
+ Vi bør ikke bare bekymre oss for betaling og kontroll: Idéen om at betaling
+vil forbedre den offentlige samtalen er også farlig feil. Den magre
+suksessen til målrettet reklame betyr at plattformene må forsøke å få deg
+til å ekstremt <span class="quote">«<span class="quote">engasjert</span>»</span> av innleggene for å generere nok
+sidevisninger til å sikre fortjeneste. Som diskutert tidligere, for å øke
+engasjementet, bruker plattformer som Facebook maskinlæring til å gjette
+hvilke meldinger som vil være mest opphissende, og gjør sitt beste for å
+skyve dem foran øynene dine når de har muligheten, slik at du vil
+hate-klikke og krangle med folk.
+ </p><p>
+ Det er mulig at betaling fikser dette. Hvis plattformer hadde vært økonomisk
+levedyktige selv om du sluttet klikkingen på dem når din intellektuelle og
+sosiale nysgjerrighet var mettet, så ville de ikke ha noen grunn til å
+algoritmisk oppilde deg for å melke flere klikk ut av deg, ikke sant?
+ </p><p>
+ Det kan være noe i det argumentet, men det ignorerer fortsatt den bredere
+økonomiske og politiske sammenhengen som plattformene, og verden som tillot
+dem å vokse seg så dominerende, befinner seg i.
+ </p><p>
+ Plattformer er verdensomspennende og altomfattende fordi de er monopoler, og
+de er monopoler fordi vi har kuttet ned på våre viktigste og mest pålitelige
+antimonopolregler. Konkurranselovgivingen ble kastrert som en viktig del av
+prosjektet for å gjøre de rike rikere, og det prosjektet har virket. De
+aller fleste mennesker på jorden har en negativ nettoverdi, og selv den
+minkende middelklassen er i en prekær tilstand, med underfinansiert pensjon,
+underforsikring når det gjelder medisinske katastrofer, og mangelfull
+sikring mot klima- og teknologisjokk.
+ </p><p>
+ I denne verden med stor skjevfordeling forbedrer ikke betaling den
+offentlige samtalen, det bare priser den utenfor rekkevidde for de fleste
+mennesker. Å betale for produktet er flott, hvis du har råd til det.
+ </p><p>
+ Hvis du tror dagens filterbobler er et problem for vår offentlige samtale,
+tenk hvordan de ville være hvis rike mennesker holdt til i athenske
+markedsplasser der idéene fløt fritt men hvor du må betale for å komme inn,
+mens alle andre befinner seg i deler av nettet subsidiert av velstående
+velgjørere som nyter sjansen til å etablere samtalerom hvor
+<span class="quote">«<span class="quote">husreglene</span>»</span> forbyr å stille spørsmål ved tingenes
+tilstand. Det vil si, tenk om de rike forlot Facebook, og deretter, i stedet
+for å reklamere for å tjene penger til aksjonærene, ble Facebook en
+milliardærs forfengelighetsprosjekt, som tilfeldigvis også sikret at ingen
+snakket om hvorvidt det var rettferdig at bare milliardærer hadde råd til å
+besøke de eksklusive hjørnene av Internett.
+ </p><p>
+ Bak idéen om å betale for tilgang er troen på at frie markeder vil korrigere
+storteknologiens feilfunksjoner. Tross alt, i den grad at folk har et syn på
+overvåking i det hele tatt, er det et generelt et ufordelaktig et, og jo
+lengre og mer grundig man er overvåket, jo mindre har vi en tendens til å
+like det. Det samme gjelder for innelåsing: Hvis HPs blekk eller Apple sin
+programbutikk virkelig var fantastisk, hadde de ikke behov for tekniske
+tiltak for å hindre brukere i å velge et konkurrerende produkt. Den eneste
+grunnen til at disse tekniske mottiltakene eksisterer, er at selskapene ikke
+tror at deres kunder <span class="emphasis"><em>frivillig</em></span> ville underkaste seg
+selskapenes vilkår, og de ønsker å frata dem muligheten til å gå til andre.
+ </p><p>
+ Forkjemperne for markedet hyller dets evne til å samle sammen den spredte
+kunnskapen fra kjøpere og selgere på tvers av hele samfunnet ved hjelp av
+signaler om etterspørsel, pris og så videre. Argumentet for at
+overvåkingskapitalismen er en <span class="quote">«<span class="quote">løpsk kapitalisme</span>»</span> er at
+maskinlæringsdrevne overtalelsesteknikker forvrenger forbrukernes
+beslutningsprosesser, noe som fører til uriktige signaler — forbrukerne
+kjøper ikke det de foretrekker, de kjøper det de blir lurt til å
+foretrekke. Fra dette blir det klart at den monopolistiske praksisen med
+innelåsing, gjør langt mer for å begrense forbrukernes frie valg, og er en
+enda mer <span class="quote">«<span class="quote">løpsk kapitalisme</span>»</span>.
+ </p><p>
+ Lønnsomheten til enhver bedrift er begrenset av kundenes muligheten til å
+handle hos andre. Både overvåking og innelåsing er anti-egenskaper som ingen
+kunde ønsker. Men monopoler kan gjøre sine tilsynsmyndigheter tannløse,
+knuse sine konkurrenter, tvinge seg inn i kundenes liv, og tvinge folk til å
+<span class="quote">«<span class="quote">velge</span>»</span> deres tjenester uavhengig av om folk vil ha dem — det
+går fint å være fæl når det ikke finnes noe alternativ.
+ </p><p>
+ Men i bunn og grunn er både overvåkning og innlåsing ganske enkelt
+forretningsstrategier som monopolister kan velge. Overvåkningsselskaper som
+Google er fullt ut i stand til å rulle ut innlåsingsteknologier — bare se på
+Androids tyngende lisensvilkår som krever at dingsemakere legger ved Googles
+programvarepakke. Og innlåsingsselskaper som Apple er fullt ut i stand til
+å underlegge sine brukere overvåkning hvis det betyr å gjøre kinesiske
+myndigheter fornøyde og sikrer fortsatt tilgang til kinesiske
+markeder. Monopoler kan bestå av gode og etiske mennesker, men som
+institusjoner er de ikke din venn — de vil gjøre hva enn de kan slippe unna
+med for å maksimere sin profitt. Og jo mer monopolistiske de er, jo mer
+<span class="emphasis"><em>kan</em></span> de komme unna med.
+ </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="an-ecology-moment-for-trustbusting"></a>Et <span class="quote">«<span class="quote">økologi</span>»</span>-tidspunkt for monopolknusing</h2></div></div></div><p>
+ Hvis vi skal bryte storteknologiens dødsgrep på våre digitale liv, så må vi
+bekjempe monopoler. Det høres kanskje rimelig dagligdags og gammelmodig ut,
+som noe fra New Deal-æraen, i motsetning til det å få stoppet bruken av
+automatisert atferdsendring, som høres mer ut som plottet til en veldig
+stilig kyberpunk-roman.
+ </p><p>
+ I mellomtiden ser det ut til at vi har glemt hvordan vi bryter opp
+monopoler. Det er en tverrpolitisk, transatlantisk enighet om at oppdeling
+av selskaper i beste fall er bortkastet innsats — med potensiale for å låse
+opp statsadvokatene dine i tiår med rettsaker — og i verste fall
+produktivitetshemmende, ved å redusere <span class="quote">«<span class="quote">forbrukerfordelene</span>»</span> som
+de massive stordriftsfordelene til store selskaper gir.
+ </p><p>
+ Men monopolknuserne stred en gang frem med svingende loverbøker,
+terroriserte røverbaroner og knuste illusjonen om monopolenes allmektige
+grep på samfunnet vårt. Monopolknuseræraen kunne ikke begynne før vi fant
+politisk vilje — før folkene overbeviste politikerne om at de hadde
+ryggdekning til å stå opp mot de rikeste og mektigste menneskene i verden.
+ </p><p>
+ Klarer vi finne tilbake den politiske viljen?
projects / text-destroy-surveillance.git / blobdiff