- <span class="quote">«<span class="quote">Interoperability</span>»</span> is the ability of two technologies to work
-with one another: Anyone can make an LP that will play on any record player,
-anyone can make a filter you can install in your stove’s extractor fan,
-anyone can make gasoline for your car, anyone can make a USB phone charger
-that fits in your car’s cigarette lighter receptacle, anyone can make a
-light bulb that works in your light socket, anyone can make bread that will
-toast in your toaster.
- </p><p>
- Interoperability is often a source of innovation and consumer benefit: Apple
-made the first commercially successful PC, but millions of independent
-software vendors made interoperable programs that ran on the Apple II
-Plus. The simple analog antenna inputs on the back of TVs first allowed
-cable operators to connect directly to TVs, then they allowed game console
-companies and then personal computer companies to use standard televisions
-as displays. Standard RJ-11 telephone jacks allowed for the production of
-phones from a variety of vendors in a variety of forms, from the free
-football-shaped phone that came with a <span class="emphasis"><em>Sports
-Illustrated</em></span> subscription to business phones with speakers, hold
-functions, and so on and then answering machines and finally modems, paving
-the way for the internet revolution.
- </p><p>
- <span class="quote">«<span class="quote">Interoperability</span>»</span> is often used interchangeably with
-<span class="quote">«<span class="quote">standardization,</span>»</span> which is the process when manufacturers and
-other stakeholders hammer out a set of agreed-upon rules for implementing a
-technology, such as the electrical plug on your wall, the CAN bus used by
-your car’s computer systems, or the HTML instructions that your browser
-interprets.
- </p><p>
- But interoperability doesn’t require standardization — indeed,
-standardization often proceeds from the chaos of ad hoc interoperability
-measures. The inventor of the cigarette-lighter USB charger didn’t need to
-get permission from car manufacturers or even the manufacturers of the
-dashboard lighter subcomponent. The automakers didn’t take any
-countermeasures to prevent the use of these aftermarket accessories by their
-customers, but they also didn’t do anything to make life easier for the
-chargers’ manufacturers. This is a kind of <span class="quote">«<span class="quote">neutral
-interoperability.</span>»</span>
- </p><p>
- Beyond neutral interoperability, there is <span class="quote">«<span class="quote">adversarial
-interoperability.</span>»</span> That’s when a manufacturer makes a product that
-interoperates with another manufacturer’s product <span class="emphasis"><em>despite the
-second manufacturer’s objections</em></span> and <span class="emphasis"><em>even if that means
-bypassing a security system designed to prevent interoperability</em></span>.
- </p><p>
- Probably the most familiar form of adversarial interoperability is
-third-party printer ink. Printer manufacturers claim that they sell printers
-below cost and that the only way they can recoup the losses they incur is by
-charging high markups on ink. To prevent the owners of printers from buying
-ink elsewhere, the printer companies deploy a suite of anti-customer
-security systems that detect and reject both refilled and third-party
-cartridges.
- </p><p>
- Owners of printers take the position that HP and Epson and Brother are not
-charities and that customers for their wares have no obligation to help them
-survive, and so if the companies choose to sell their products at a loss,
-that’s their foolish choice and their consequences to live with. Likewise,
-competitors who make ink or refill kits observe that they don’t owe printer
-companies anything, and their erosion of printer companies’ margins are the
-printer companies’ problems, not their competitors’. After all, the printer
-companies shed no tears when they drive a refiller out of business, so why
-should the refillers concern themselves with the economic fortunes of the
-printer companies?
- </p><p>
- Adversarial interoperability has played an outsized role in the history of
-the tech industry: from the founding of the <span class="quote">«<span class="quote">alt.*</span>»</span> Usenet
-hierarchy (which was started against the wishes of Usenet’s maintainers and
-which grew to be bigger than all of Usenet combined) to the browser wars
-(when Netscape and Microsoft devoted massive engineering efforts to making
-their browsers incompatible with the other’s special commands and
-peccadilloes) to Facebook (whose success was built in part by helping its
-new users stay in touch with friends they’d left behind on Myspace because
-Facebook supplied them with a tool that scraped waiting messages from
-Myspace and imported them into Facebook, effectively creating an
-Facebook-based Myspace reader).
- </p><p>
- Today, incumbency is seen as an unassailable advantage. Facebook is where
-all of your friends are, so no one can start a Facebook competitor. But
-adversarial compatibility reverses the competitive advantage: If you were
-allowed to compete with Facebook by providing a tool that imported all your
-users’ waiting Facebook messages into an environment that competed on lines
-that Facebook couldn’t cross, like eliminating surveillance and ads, then
-Facebook would be at a huge disadvantage. It would have assembled all
-possible ex-Facebook users into a single, easy-to-find service; it would
-have educated them on how a Facebook-like service worked and what its
-potential benefits were; and it would have provided an easy means for
-disgruntled Facebook users to tell their friends where they might expect
-better treatment.
- </p><p>
- Adversarial interoperability was once the norm and a key contributor to the
-dynamic, vibrant tech scene, but now it is stuck behind a thicket of laws
-and regulations that add legal risks to the tried-and-true tactics of
-adversarial interoperability. New rules and new interpretations of existing
-rules mean that a would-be adversarial interoperator needs to steer clear of
-claims under copyright, terms of service, trade secrecy, tortious
-interference, and patent.
- </p><p>
- In the absence of a competitive market, lawmakers have resorted to assigning
-expensive, state-like duties to Big Tech firms, such as automatically
-filtering user contributions for copyright infringement or terrorist and
-extremist content or detecting and preventing harassment in real time or
-controlling access to sexual material.
- </p><p>
- These measures put a floor under how small we can make Big Tech because only
-the very largest companies can afford the humans and automated filters
-needed to perform these duties.
- </p><p>
- But that’s not the only way in which making platforms responsible for
-policing their users undermines competition. A platform that is expected to
-police its users’ conduct must prevent many vital adversarial
-interoperability techniques lest these subvert its policing measures. For
-example, if someone using a Twitter replacement like Mastodon is able to
-push messages into Twitter and read messages out of Twitter, they could
-avoid being caught by automated systems that detect and prevent harassment
-(such as systems that use the timing of messages or IP-based rules to make
-guesses about whether someone is a harasser).
- </p><p>
- To the extent that we are willing to let Big Tech police itself — rather
-than making Big Tech small enough that users can leave bad platforms for
-better ones and small enough that a regulation that simply puts a platform
-out of business will not destroy billions of users’ access to their
-communities and data — we build the case that Big Tech should be able to
-block its competitors and make it easier for Big Tech to demand legal
-enforcement tools to ban and punish attempts at adversarial
-interoperability.
- </p><p>
- Ultimately, we can try to fix Big Tech by making it responsible for bad acts
-by its users, or we can try to fix the internet by cutting Big Tech down to
-size. But we can’t do both. To replace today’s giant products with
-pluralistic protocols, we need to clear the legal thicket that prevents
-adversarial interoperability so that tomorrow’s nimble, personal,
-small-scale products can federate themselves with giants like Facebook,
-allowing the users who’ve left to continue to communicate with users who
-haven’t left yet, reaching tendrils over Facebook’s garden wall that
-Facebook’s trapped users can use to scale the walls and escape to the
-global, open web.
- </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="fake-news-is-an-epistemological-crisis"></a>Fake news is an epistemological crisis</h2></div></div></div><p>
- Tech is not the only industry that has undergone massive concentration since
-the Reagan era. Virtually every major industry — from oil to newspapers to
-meatpacking to sea freight to eyewear to online pornography — has become a
-clubby oligarchy that just a few players dominate.
- </p><p>
- At the same time, every industry has become something of a tech industry as
-general-purpose computers and general-purpose networks and the promise of
-efficiencies through data-driven analysis infuse every device, process, and
-firm with tech.
- </p><p>
- This phenomenon of industrial concentration is part of a wider story about
-wealth concentration overall as a smaller and smaller number of people own
-more and more of our world. This concentration of both wealth and industries
-means that our political outcomes are increasingly beholden to the parochial
-interests of the people and companies with all the money.
- </p><p>
- That means that whenever a regulator asks a question with an obvious,
-empirical answer (<span class="quote">«<span class="quote">Are humans causing climate change?</span>»</span> or
-<span class="quote">«<span class="quote">Should we let companies conduct commercial mass surveillance?</span>»</span>
-or <span class="quote">«<span class="quote">Does society benefit from allowing network neutrality
-violations?</span>»</span>), the answer that comes out is only correct if that
-correctness meets with the approval of rich people and the industries that
-made them so wealthy.
- </p><p>
- Rich people have always played an outsized role in politics and more so
-since the Supreme Court’s <span class="emphasis"><em>Citizens United</em></span> decision
-eliminated key controls over political spending. Widening inequality and
-wealth concentration means that the very richest people are now a lot richer
-and can afford to spend a lot more money on political projects than ever
-before. Think of the Koch brothers or George Soros or Bill Gates.
- </p><p>
- But the policy distortions of rich individuals pale in comparison to the
-policy distortions that concentrated industries are capable of. The
-companies in highly concentrated industries are much more profitable than
-companies in competitive industries — no competition means not having to
-reduce prices or improve quality to win customers — leaving them with bigger
-capital surpluses to spend on lobbying.
- </p><p>
- Concentrated industries also find it easier to collaborate on policy
-objectives than competitive ones. When all the top execs from your industry
-can fit around a single boardroom table, they often do. And
-<span class="emphasis"><em>when</em></span> they do, they can forge a consensus position on
-regulation.
- </p><p>
- Rising through the ranks in a concentrated industry generally means working
-at two or three of the big companies. When there are only relatively few
-companies in a given industry, each company has a more ossified executive
-rank, leaving ambitious execs with fewer paths to higher positions unless
-they are recruited to a rival. This means that the top execs in concentrated
-industries are likely to have been colleagues at some point and socialize in
-the same circles — connected through social ties or, say, serving as
-trustees for each others’ estates. These tight social bonds foster a
-collegial, rather than competitive, attitude.
- </p><p>
- Highly concentrated industries also present a regulatory conundrum. When an
-industry is dominated by just four or five companies, the only people who
-are likely to truly understand the industry’s practices are its veteran
-executives. This means that top regulators are often former execs of the
-companies they are supposed to be regulating. These turns in government are
-often tacitly understood to be leaves of absence from industry, with former
-employers welcoming their erstwhile watchdogs back into their executive
-ranks once their terms have expired.
- </p><p>
- All this is to say that the tight social bonds, small number of firms, and
-regulatory capture of concentrated industries give the companies that
-comprise them the power to dictate many, if not all, of the regulations that
-bind them.
- </p><p>
- This is increasingly obvious. Whether it’s payday lenders <a class="ulink" href="https://www.washingtonpost.com/business/2019/02/25/how-payday-lending-industry-insider-tilted-academic-research-its-favor/" target="_top">winning
-the right to practice predatory lending</a> or Apple <a class="ulink" href="https://www.vice.com/en_us/article/mgxayp/source-apple-will-fight-right-to-repair-legislation" target="_top">winning
-the right to decide who can fix your phone</a> or Google and Facebook
-winning the right to breach your private data without suffering meaningful
-consequences or victories for pipeline companies or impunity for opioid
-manufacturers or massive tax subsidies for incredibly profitable dominant
-businesses, it’s increasingly apparent that many of our official,
-evidence-based truth-seeking processes are, in fact, auctions for sale to
-the highest bidder.
- </p><p>
- It’s really impossible to overstate what a terrifying prospect this is. We
-live in an incredibly high-tech society, and none of us could acquire the
-expertise to evaluate every technological proposition that stands between us
-and our untimely, horrible deaths. You might devote your life to acquiring
-the media literacy to distinguish good scientific journals from corrupt
-pay-for-play lookalikes and the statistical literacy to evaluate the quality
-of the analysis in the journals as well as the microbiology and epidemiology
-knowledge to determine whether you can trust claims about the safety of
-vaccines — but that would still leave you unqualified to judge whether the
-wiring in your home will give you a lethal shock <span class="emphasis"><em>and</em></span>
-whether your car’s brakes’ software will cause them to fail unpredictably
-<span class="emphasis"><em>and</em></span> whether the hygiene standards at your butcher are
-sufficient to keep you from dying after you finish your dinner.
- </p><p>
- In a world as complex as this one, we have to defer to authorities, and we
-keep them honest by making those authorities accountable to us and binding
-them with rules to prevent conflicts of interest. We can’t possibly acquire
-the expertise to adjudicate conflicting claims about the best way to make
-the world safe and prosperous, but we <span class="emphasis"><em>can</em></span> determine
-whether the adjudication process itself is trustworthy.
- </p><p>
- Right now, it’s obviously not.
- </p><p>
- The past 40 years of rising inequality and industry concentration, together
-with increasingly weak accountability and transparency for expert agencies,
-has created an increasingly urgent sense of impending doom, the sense that
-there are vast conspiracies afoot that operate with tacit official approval
-despite the likelihood they are working to better themselves by ruining the
-rest of us.
- </p><p>
- For example, it’s been decades since Exxon’s own scientists concluded that
-its products would render the Earth uninhabitable by humans. And yet those
-decades were lost to us, in large part because Exxon lobbied governments and
-sowed doubt about the dangers of its products and did so with the
-cooperation of many public officials. When the survival of you and everyone
-you love is threatened by conspiracies, it’s not unreasonable to start
-questioning the things you think you know in an attempt to determine whether
-they, too, are the outcome of another conspiracy.
- </p><p>
- The collapse of the credibility of our systems for divining and upholding
-truths has left us in a state of epistemological chaos. Once, most of us
-might have assumed that the system was working and that our regulations
-reflected our best understanding of the empirical truths of the world as
-they were best understood — now we have to find our own experts to help us
-sort the true from the false.
- </p><p>
- If you’re like me, you probably believe that vaccines are safe, but you
-(like me) probably also can’t explain the microbiology or statistics. Few of
-us have the math skills to review the literature on vaccine safety and
-describe why their statistical reasoning is sound. Likewise, few of us can
-review the stats in the (now discredited) literature on opioid safety and
-explain how those stats were manipulated. Both vaccines and opioids were
-embraced by medical authorities, after all, and one is safe while the other
-could ruin your life. You’re left with a kind of inchoate constellation of
-rules of thumb about which experts you trust to fact-check controversial
-claims and then to explain how all those respectable doctors with their
-peer-reviewed research on opioid safety <span class="emphasis"><em>were</em></span> an
-aberration and then how you know that the doctors writing about vaccine
-safety are <span class="emphasis"><em>not</em></span> an aberration.
- </p><p>
- I’m 100% certain that vaccinating is safe and effective, but I’m also at
-something of a loss to explain exactly, <span class="emphasis"><em>precisely,</em></span> why
-I believe this, given all the corruption I know about and the many times the
-stamp of certainty has turned out to be a parochial lie told to further
-enrich the super rich.
- </p><p>
- Fake news — conspiracy theories, racist ideologies, scientific denialism —
-has always been with us. What’s changed today is not the mix of ideas in the
-public discourse but the popularity of the worst ideas in that
-mix. Conspiracy and denial have skyrocketed in lockstep with the growth of
-Big Inequality, which has also tracked the rise of Big Tech and Big Pharma
-and Big Wrestling and Big Car and Big Movie Theater and Big Everything Else.
- </p><p>
- No one can say for certain why this has happened, but the two dominant camps
-are idealism (the belief that the people who argue for these conspiracies
-have gotten better at explaining them, maybe with the help of
-machine-learning tools) or materialism (the ideas have become more
-attractive because of material conditions in the world).
- </p><p>
- I’m a materialist. I’ve been exposed to the arguments of conspiracy
-theorists all my life, and I have not experienced any qualitative leap in
-the quality of those arguments.
- </p><p>
- The major difference is in the world, not the arguments. In a time where
-actual conspiracies are commonplace, conspiracy theories acquire a ring of
-plausibility.
- </p><p>
- We have always had disagreements about what’s true, but today, we have a
-disagreement over how we know whether something is true. This is an
-epistemological crisis, not a crisis over belief. It’s a crisis over the
-credibility of our truth-seeking exercises, from scientific journals (in an
-era where the biggest journal publishers have been caught producing
-pay-to-play journals for junk science) to regulations (in an era where
-regulators are routinely cycling in and out of business) to education (in an
-era where universities are dependent on corporate donations to keep their
-lights on).
- </p><p>
- Targeting — surveillance capitalism — makes it easier to find people who are
-undergoing this epistemological crisis, but it doesn’t create the
-crisis. For that, you need to look to corruption.
- </p><p>
- And, conveniently enough, it’s corruption that allows surveillance
-capitalism to grow by dismantling monopoly protections, by permitting
-reckless collection and retention of personal data, by allowing ads to be
-targeted in secret, and by foreclosing on the possibility of going somewhere
-else where you might continue to enjoy your friends without subjecting
-yourself to commercial surveillance.
- </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="tech-is-different"></a>Tech is different</h2></div></div></div><p>
- I reject both iterations of technological exceptionalism. I reject the idea
-that tech is uniquely terrible and led by people who are greedier or worse
-than the leaders of other industries, and I reject the idea that tech is so
-good — or so intrinsically prone to concentration — that it can’t be blamed
-for its present-day monopolistic status.
- </p><p>
- I think tech is just another industry, albeit one that grew up in the
-absence of real monopoly constraints. It may have been first, but it isn’t
-the worst nor will it be the last.
- </p><p>
- But there’s one way in which I <span class="emphasis"><em>am</em></span> a tech
-exceptionalist. I believe that online tools are the key to overcoming
-problems that are much more urgent than tech monopolization: climate change,
-inequality, misogyny, and discrimination on the basis of race, gender
-identity, and other factors. The internet is how we will recruit people to
-fight those fights, and how we will coordinate their labor. Tech is not a
-substitute for democratic accountability, the rule of law, fairness, or
-stability — but it’s a means to achieve these things.
- </p><p>
- The hard problem of our species is coordination. Everything from climate
-change to social change to running a business to making a family work can be
-viewed as a collective action problem.
- </p><p>
- The internet makes it easier than at any time before to find people who want
-to work on a project with you — hence the success of free and open-source
-software, crowdfunding, and racist terror groups — and easier than ever to
-coordinate the work you do.
- </p><p>
- The internet and the computers we connect to it also possess an exceptional
-quality: general-purposeness. The internet is designed to allow any two
-parties to communicate any data, using any protocol, without permission from
-anyone else. The only production design we have for computers is the
-general-purpose, <span class="quote">«<span class="quote">Turing complete</span>»</span> computer that can run every
-program we can express in symbolic logic.
- </p><p>
- This means that every time someone with a special communications need
-invests in infrastructure and techniques to make the internet faster,
-cheaper, and more robust, this benefit redounds to everyone else who is
-using the internet to communicate. And this also means that every time
-someone with a special computing need invests to make computers faster,
-cheaper, and more robust, every other computing application is a potential
-beneficiary of this work.
- </p><p>
- På grunn av dette, vil enhver form for kommunikasjon gradvis absorberes inn
-i Internett, og enhver type dings — fra fly til pacemakere — på sikt bli en
+ <span class="quote">«<span class="quote">Samvirke</span>»</span> er å få to teknologier til å virke sammen: Hvem som
+helst kan lage en LP-plate som vil spille på en hvilken som helst
+platespiller, et filter du kan installere i ovnens avtrekksvifte, bensin til
+bilen din, USB-telefonlader som passer i bilens sigarettenneruttak, en
+lyspære som fungerer i lyspæresokkelen din, og brød som kan ristes i
+brødristeren din.
+ </p><p>
+ Samvirke er ofte en kilde til nyskapning og fordeler for forbrukerne: Apple
+laget den første kommersielt vellykkede PC-en, men millioner av uavhengige
+programvareleverandører laget programmer som virket sammen med og kjørte på
+Apple II Plus. De enkle analoge antenneinngangene på baksiden av TV-ene
+gjorde det mulig for de første kabeloperatører å koble seg direkte på TV-er,
+deretter gjorde de det mulig for spillkonsollselskaper og deretter
+personlige datamaskinselskaper å bruke standard-TV-er som skjermer. Standard
+RJ-11-telefonkontakter åpnet for produksjon av telefoner fra en rekke
+leverandører i en rekke former, fra den gratis fotballformede telefonen som
+fulgte med et <span class="emphasis"><em>Sports Illustrated</em></span>-abonnement, til
+bedriftstelefoner med høyttalere, hold-funksjoner og så videre, og deretter
+telefonsvarere og til slutt modemer, som banet vei for
+Internett-revolusjonen.
+ </p><p>
+ <span class="quote">«<span class="quote">Samvirke</span>»</span> brukes ofte om hverandre med
+<span class="quote">«<span class="quote">standardisering</span>»</span>, som er prosessen når produsenter og andre
+interessenter hamrer ut et sett med avtalte regler for å ta i bruk en
+teknologi, for eksempel den elektriske pluggen i veggen, CAN-bussen som
+brukes av bilens datasystemer, eller HTML-instruksjonene som nettleseren
+tolker.
+ </p><p>
+ Men samvirke krever ikke standardisering — standardisering kommer ofte som
+et resultat av kaoset som spesialtilpasset samvirke fører med
+seg. Oppfinneren av USB-laderen for sigarettennere trengte ikke å få
+tillatelse fra bilprodusenter eller produsentene av kontrollpanelets
+sigarettennerkontakt. Bilprodusentene satte ikke igang mottiltak for å
+forhindre bruk av slikt ettermarkedstilbehør overfor sine kunder, men de
+gjorde heller ikke noe for å gjøre livet enklere for produsentene av slike
+ladere. Dette er et slags <span class="quote">«<span class="quote">nøytralt samvirke</span>»</span>.
+ </p><p>
+ I tillegg til nøytralt samvirke kommer <span class="quote">«<span class="quote">rivaliserende
+samvirke</span>»</span>. Det er når en produsent lager et produkt som virker sammen
+med en annen produsents produkt <span class="emphasis"><em>til tross for den andre
+produsentens innvendinger</em></span>, og <span class="emphasis"><em> selv om det betyr å omgå
+et sikkerhetssystem som er utformet for å forhindre samvirke</em></span>.
+ </p><p>
+ Sannsynligvis den mest kjente formen for rivaliserende samvirke er en
+tredjeparts skriverblekk. Skriverprodusenter hevder at de selger skrivere
+til underpris, og at den eneste måten de kan hente inn tapene de pådrar seg,
+er ved å ta et større påslag på blekk. For å hindre at eierne av skrivere
+kjøper blekk andre steder, legger skriverselskapene inn en pakke med
+forbrukerfiendtlige sikkerhetssystemer som oppdager og avviser både
+etterfylte blekkpatroner og tredjepartspatroner.
+ </p><p>
+ Eiere av skrivere tar utgangspunkt i at HP, Epson og Brother ikke er
+veldedige organisasjoner, og at deres kunder ikke er forpliktet til å hjelpe
+dem å overleve, og hvis selskapene velger å selge sine produkter med tap, så
+er det deres tåpelige valg som de må leve med. På samme måte ser
+konkurrenter som lager blekkpatroner eller påfyllingsett at de ikke skylder
+skriverselskaper noe, og at skriverselskapenes reduserte marginer er
+skriverselskapenes problemer, ikke konkurrentenes. Tross alt,
+skriverselskapene gråter ingen noen tårer når de presser en produsent av
+påfyll ut av markedet, så hvorfor skal påfyllprodusentene bekymre seg med
+den økonomiske velstanden til skriverselskapene?
+ </p><p>
+ Rivaliserende samvirke har spilt en stor rolle i teknologibransjens
+historie: fra opprettelsen av Usenet-hierarkiet <span class="quote">«<span class="quote">alt.*</span>»</span> (som
+ble startet i strid med ønskene til de som vedlikeholdt Usenet, og som
+vokste til å bli større enn resten av Usenet til sammen), til
+nettleserkrigene (der Netscape og Microsoft la inn en massiv ingeniørinnsats
+for å gjøre sine nettleserne ikke-samvirkende med de andres spesielle
+kommandoer og særegenheter), til Facebook (hvis suksess delvis ble bygget
+ved å hjelpe sine nye brukere å holde kontakten med venner de hadde forlatt
+på Myspace, fordi Facebook forsynte dem med et verktøy som skrapet ventende
+meldinger fra Myspace og tok dem inn i Facebook, og slik i effekt laget en
+Facebook-basert Myspace-leser).
+ </p><p>
+ I dag blir det å være markedsleder sett på som en uangripelig
+fordel. Facebook er der alle vennene dine er, så ingen kan starte en
+Facebook-konkurrent. Men rivaliserende samvirke reverserer
+konkurransefortrinnet: Hvis du fikk lov til å konkurrere med Facebook ved å
+levere et verktøy som importerte alle brukernes ventende Facebook-meldinger
+til en omgivelse som konkurrerte på vilkår som Facebook ikke kunne møte, som
+fjerning av overvåking og annonser, da ville Facebook kjempe i motbakke. Det
+ville ha samlet alle mulige forhenværende Facebook-brukere i en enkel
+tjeneste som var lett å finne, og det ville lært dem opp i hvordan en
+Facebook-lignende tjeneste virker og hva de potensielle fordelene er. Det
+ville gitt misfornøyde Facebook-brukere en enkel måte å fortelle sine venner
+hvor de kunne forvente bedre behandling.
+ </p><p>
+ Rivaliserende samvirke var en gang normen og en viktig bidragsyter til den
+dynamiske og levende teknologiscenen, men nå er det gjemt bak en kratt av
+lover og forskrifter som legger juridisk risiko på den velprøvde taktikken
+med rivaliserende samvirke. Nye regler og nye tolkninger av eksisterende
+regler betyr at en som ønsker å konkurre basert på rivaliserende samvirke,
+må styre unna påstander om opphavsrett, bruksvilkår,
+forretningshemmeligheter, skadelig innblanding, og patenter.
+ </p><p>
+ I fravær av et konkurranseutsatt marked har lovgivere tydd til å tildele
+dyre, statslignende plikter til storteknologiselskaper, slik som automatisk
+filtrering av brukerbidrag for å oppdage og blokkere brudd på opphavsretten,
+eller terrorist- og ekstremistisk innhold, eller spore opp og forhindre
+trakassering i sanntid, eller kontrollere tilgangen til seksuelt materiale.
+ </p><p>
+ Disse tiltakene hever terskelen for hvor små storteknologien kan gjøres, da
+bare de aller største selskapene har råd til folkene og de automatiserte
+filtrene som trengs for å utføre slike oppgaver.
+ </p><p>
+ Men det er ikke den eneste måten konkurransen undermineres når plattformer
+får ansvar for å holde kontroll på sine brukere. En plattform som forventes
+å kontrollere brukernes oppførsel, må forhindre mange vitale rivaliserende
+samvirketeknikker for at disse ikke skal undergrave kontrolltiltakene. For
+eksempel, hvis noen som bruker en Twitter-erstatning som Mastodon til å
+sende meldinger til og lese meldinger fra Twitter, så kan de unngå å bli
+fanget av automatiserte systemer som skal oppdage og forhindre trakassering
+(for eksempel systemer som bruker meldingstidspunkt eller IP-baserte regler
+til å gjette om noen er en som trakasserer).
+ </p><p>
+ I hvor stor grad er vi er villige til å la storteknologien kontrollere seg
+selv, i stedet for å gjøre storteknologien liten nok til at brukerne kan
+forlate dårlige plattformer for bedre, og liten nok til at en regelendring
+som kun stopper virksomheten til en plattform ikke ødelegger for milliarder
+av brukere sin tilgang til sine lokalsamfunn og data? Hvis den skal
+kontrollere seg selv, så gir en også storteknologien mulighet til å blokkere
+konkurrenter og gjør det enklere for storteknologien å kreve juridiske
+maktmidler til å forby og straffe forsøk på rivaliserende samvirke.
+ </p><p>
+ Til syvende og sist kan vi prøve å fikse storteknologien ved å gjøre dem
+ansvarlig for brukernes dårlig opptreden, eller vi kan prøve å fikse
+Internett ved å redusere storteknologiens størrelse. Men vi kan ikke gjøre
+begge deler. For å erstatte dagens gigantiske produkter med pluralistiske
+protokoller må vi fjerne det juridiske buskaset som forhindrer rivaliserende
+samvirke, slik at morgendagens smidige, personlige og små produkter kan
+koble seg til giganter som Facebook, slik at brukerne som har forlatt kan
+fortsette å kommunisere med brukere som ikke har forlatt ennå, ved å gro
+slyngplanter opp Facebook-siloens vegger slik at de innelåste brukerne kan
+klatre ned langs kanten og unnslippe til det globale, åpne nettet.
+ </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="fake-news-is-an-epistemological-crisis"></a>Falske nyheter er en erkjennelseskrise</h2></div></div></div><p>
+ Teknologibransjen er ikke den eneste industrien som har gjennomgått massiv
+konsentrasjon etter Reagan-tiden. Nesten alle store bransjer — fra olje til
+aviser, kjøttpakking, sjøfrakt, briller og nettpornografi — har blitt et
+lubbent oligarki der bare noen få aktører dominerer.
+ </p><p>
+ Samtidig har hver bransje blitt del av teknologibransjen etter hvert som
+datamaskiner, datanettverk samt lovnaden om effektivitet gjennom datadrevet
+analyse, gjennomsyrer hver dings, hver prosess og hvert firma med teknologi.
+ </p><p>
+ Fenomenet industriell konsentrasjon er en del av en bredere fortelling om
+rikdomskonsentrasjon generelt, der et mindre og mindre antall mennesker eier
+mer og mer av vår verden. Denne konsentrasjonen, både for rikdom og
+bransjer, betyr at våre politiske avgjørelser blir i økende grad bundet til
+de smale interessene til folkene og selskapene med alle pengene.
+ </p><p>
+ Det betyr at når et tilsynsorgan stiller et spørsmål med et åpenbart,
+empirisk svar (<span class="quote">«<span class="quote">Forårsaker mennesker klimaendringer? </span>»</span> eller
+<span class="quote">«<span class="quote">Skal vi la selskaper gjennomføre kommersiell masseovervåking?</span>»</span>
+eller <span class="quote">«<span class="quote">Har samfunnet nytte av å tillate brudd på
+nettverksnøytralitet?</span>»</span>) er svaret som kommer kun korrekt hvis denne
+korrektheten møter aksept hos rike mennesker og bransjene som gjorde dem så
+velstående.
+ </p><p>
+ Rike mennesker har alltid spilt en stor rolle i politikken, og i enda større
+grad etter Høyesteretts <span class="emphasis"><em>Citizens United</em></span>-avgjørelse
+eliminerte viktige kontroll over pengebruk i politikken. Økende ulikhet og
+rikdomskonsentrasjon betyr at de aller rikeste menneskene nå er mye rikere,
+og har råd til å bruke mye mer penger på politiske prosjekter enn noen gang
+før. Tenk på Koch-brødrene, George Soros eller Bill Gates.
+ </p><p>
+ Men den politiske påvirkningen fra rike enkeltindivider, blekner i forhold
+til den politiske påvirkningen som konsentrerte bransjer er i stand
+til. Selskapene i svært konsentrerte bransjer er mye mer lønnsomme enn
+selskaper i bransjer med konkurranse. Manglende konkurranse betyr å ikke
+måtte redusere prisene eller unngå å måtte forbedre kvaliteten for å vinne
+kunder. Manglende konkurranse gir også større overskudd av kapital til bruk
+på lobbyvirksomhet.
+ </p><p>
+ Konsentrerte bransjer synes også det er lettere å samarbeide om politiske
+mål enn bransjer med mye konkurranse. Når alle de øverste direktørene fra en
+bransje kan plasseres rundt et enkelt bord i et møterom, så samles de ofte
+slik. Og <span class="emphasis"><em>når</em></span> de møtes slik så kan de smi et felles
+standpunkt når det gjelder regulering.
+ </p><p>
+ Å rykke opp i gradene i en konsentrert bransje betyr generelt å jobbe i to
+eller tre av de store selskapene. Når det kun er relativt få selskaper i en
+gitt bransje, så betyr det at hvert selskap vil ha en mer fastlåst
+lederrangering. Det fører igjen til at ambisiøse direktører får færre veier
+til høyere stillinger, med mindre de rekrutteres av en rival. Dette betyr at
+de beste direktørene i konsentrerte bransjer sannsynligvis har vært kolleger
+på et tidspunkt og omgås i de samme kretsene — knyttet sammen gjennom
+sosiale bånd eller ved for eksempel å være styremedlem i hverandres trust
+(noe ala norske stiftelser). Disse nære sosiale båndene fremmer en
+kollegial, snarere enn konkurranseholdning.
+ </p><p>
+ Svært konsentrerte næringer gir også tilsynsutfordringer. Når en bransje
+domineres av bare fire eller fem selskaper, er de eneste som sannsynligvis
+virkelig forstår bransjens praksis, ledere som har vært med lenge. Dette
+betyr at toppledere i tilsynene ofte er tidligere direktører i selskapene de
+skal føre tilsyn med. Disse øktene hos myndighetene er ofte stilltiende
+forstått å være permisjon fra industrien, med tidligere arbeidsgivere som
+ønsker sine tidligere vaktbikkjer velkommen tilbake som direktører når deres
+tjenestetid er utløpt.
+ </p><p>
+ Alt dette, de tette sosiale båndene, et lite antall bedrifter, og
+ufarliggjøring av tilsynsmyndighetene for konsentrerte bransjer, gir disse
+selskapene makt til å diktere mange, om ikke alle, reguleringene som
+begrenser dem.
+ </p><p>
+ Dette blir stadig tydeligere. Enten det er de som gir forbrukslån som <a class="ulink" href="https://www.washingtonpost.com/business/2019/02/25/how-payday-lending-industry-insider-tilted-academic-research-its-favor/" target="_top">sikrer
+seg rettet til å praktisere ågerlån</a> eller Apple <a class="ulink" href="https://www.vice.com/en_us/article/mgxayp/source-apple-will-fight-right-to-repair-legislation" target="_top">som
+sikrer seg retten til å bestemme hvem som kan fikse mobilen din</a>,
+eller Google og Facebook som sikrer retten til å ha innbrudd i dine private
+data uten å møte virkningsfulle konsekvenser, eller seire for
+rørledningsselskaper, eller straffefrihet for opioidprodusenter, eller
+massive skattesubsidier for utrolig lønnsomme markedsdominerende bedrifter,
+er det stadig tydeligere at mange av våre offisielle, kunnskapsbaserte og
+sannhetssøkende prosesser, i virkeligheten er auksjoner som selger til den
+høyeste budgiveren.
+ </p><p>
+ Det er umulig å overdrive hvor skremmende dette ser ut. Vi lever i et
+utrolig høyteknologisk samfunn, og ingen av oss kunne tilegne oss
+ekspertisen til å vurdere alle teknologiske forslag som står mellom oss og
+vår altfor tidlige, forferdelige død. Du kan vie livet ditt til å skaffe nok
+mediekompetanse til å skille gode vitenskapelige tidsskrifter fra råtne
+betal-for-å-publisere-etterlikninger, nok statistikkompetanse til å evaluere
+kvaliteten på analysen i tidsskriftene, samt nok mikrobiologisk og
+epidemiologisk kompetanse til avgjøre om du kan stole på påstander om
+vaksinenes sikkerhet. Men det vil fortsatt ikke gjøre deg kvalifisert til å
+vurdere om ledningene i hjemmet ditt vil gi deg et dødelig sjokk,
+<span class="emphasis"><em>eller</em></span> om programvaren får bilens bremser til å feile
+uforutsigbart <span class="emphasis"><em>eller</em></span> om hygienestandardene hos slakteren
+er tilstrekkelig til å unngå at du stryker etter at du har spist middagen.
+ </p><p>
+ I en verden så kompleks som denne, må vi overlate mye til autoriteter, og vi
+sikrer at de er ærlige ved å gjøre disse autoritetene ansvarlige overfor oss
+og begrense dem med regler for å forhindre interessekonflikter. Vi kan
+umulig tilegne oss ekspertisen til å bedømme motstridende påstander om den
+beste måten å gjøre verden trygg og velstående på, men vi
+<span class="emphasis"><em>kan</em></span> avgjøre om selve bedømmelsesprosessen er troverdig.
+ </p><p>
+ Akkurat nå er det åpenbart ikke tilfelle.
+ </p><p>
+ De siste 40 årene med økende ulikhet og bransjekonsentrasjon, sammen med
+stadig svakere ansvarliggjøring og åpenhet for ekspertorganer, har skapt en
+stadig mer presserende følelse av forestående undergang, følelsen av at det
+er store konspirasjoner på gang som opererer med stilletiende offisiell
+godkjenning til tross for at det er sannsynlig at de jobber for å gjøre det
+bedre for seg selv ved å ødelegge for resten av oss.
+ </p><p>
+ For eksempel er det flere tiår siden Essos egne forskere konkluderte med at
+produktene deres ville gjøre jorden ubeboelig for mennesker. Og likevel gikk
+disse tiårene tapt for oss, i stor grad fordi Esso lobbyerte myndighetene og
+sådde tvil om farene ved produktene sine og gjorde det i samarbeid med mange
+offentlige tjenestemenn. Når din egen overlevelsen og overlevelsen til alle
+du elsker er truet av konspirasjoner, er det ikke urimelig å begynne å
+stille spørsmål ved de tingene du tror du vet, for å forsøke å avgjøre om de
+også er resultatet av en annen konspirasjon.
+ </p><p>
+ Sammenbruddet i troverdigheten til våre systemer for å holde sannheten høyt
+og hellig, har etterlatt oss i en tilstand av erkjennelsesmessig kaos. En
+gang kunne de fleste av oss regne med at systemet fungerte, og at våre
+reguleringer reflekterte vår beste forståelse av verdens empiriske sannheter
+slik de ble best forstått — nå må vi skaffe oss våre egne eksperter for å
+hjelpe oss med å sortere det sanne fra det falske.
+ </p><p>
+ Hvis du er som meg, tror du sannsynligvis at vaksiner er trygge, men du (som
+meg) kan sannsynligvis heller ikke forklare mikrobiologien eller
+statistikken bak. Få av oss har matematikkompetansen som trengs for å
+gjennomgå litteraturen om vaksinesikkerhet og beskrive hvorfor deres
+statistiske resonnement er riktige. På samme måte kan få av oss gjennomgå
+statistikken i den (nå diskrediterte) litteraturen om opioidsikkerhet og
+forklare hvordan disse statistikkene ble manipulert. Både vaksiner og
+opioider ble omfavnet av medisinske myndigheter, og likevel, den ene er
+trygg mens den andre kan ødelegge livet ditt. Du sitter igjen med en slags
+uorganisert samling av tommelfingerregler om hvilke eksperter du stoler på
+til å kunne faktasjekke kontroversielle påstander og deretter forklare
+hvordan alle de respektable legene med sin fagfellevurderte forskning om
+opioidsikkerhet <span class="emphasis"><em>var</em></span> et avvik, og deretter hvordan du
+kan vite at legene som skriver om vaksinesikkerhet <span class="emphasis"><em>ikke</em></span>
+er et avvik.
+ </p><p>
+ Jeg er 100% sikker på at vaksinering er trygt og effektivt, men jeg er også
+litt fortapt når jeg skal forklare <span class="emphasis"><em>akkurat</em></span> hvorfor jeg
+tror dette, gitt alle korrupsjon jeg kjenner til og de mange ganger
+trygghetens stempel har vist seg å være en parodisk løgn fortalt for å gjøre
+de superrike enda rikere.
+ </p><p>
+ Falske nyheter — konspirasjonsteorier, rasistiske ideologier, vitenskapelig
+fornektelse — har alltid vært med oss. Det som har endret seg i dag er ikke
+blandingen av idéer i den offentlige diskursen, men populariteten til de
+verste idéene i denne blandingen. Konspirasjon og fornektelse har gått til
+himmels, låst til veksten i enorm ulikhet, som også har ansporet fremveksten
+av storteknologi, stormedisin, stor bryting, store biler og store kinoer og
+alt annet som er stort.
+ </p><p>
+ Ingen kan si sikkert hvorfor dette har skjedd, men de to dominerende
+forklaringene er idealisme (troen på at folk som argumenterer for disse
+konspirasjonene har blitt bedre til å forklare dem, kanskje ved hjelp av
+maskinlæringsverktøy) eller materialisme (idéene har blitt mer attraktive på
+grunn av materielle forhold i verden).
+ </p><p>
+ Jeg er materialist. Jeg har blitt utsatt for konspirasjonsteoretikeres
+argumenter hele livet, og jeg har ikke opplevd noe kvalitativt hopp i
+kvaliteten på disse argumentene.
+ </p><p>
+ Den store forskjellen er i verden, ikke i argumentene. I en tid hvor ekte
+konspirasjoner er vanlig, får konspirasjonsteorier en halo av troverdighet.
+ </p><p>
+ Vi har alltid hatt uenigheter om hva som er sant, men i dag har vi en
+uenighet om hvordan vi vet om noe er sant. Dette er en erkjennelsekrise,
+ikke en troskrise. Det er en krise over troverdigheten til hvordan vi søker
+sannhet, fra vitenskapelige tidsskrifter (i en tid hvor de største
+tidsskriftsforlagene har blitt tatt i å produsere
+betal-for-å-publisere-tidsskrifter med søppelforskning) til tilsyn (i en tid
+hvor de som utøver tilsyn rutinemessig roterer inn og ut av næringslivet),
+til utdanning (i en tid hvor universiteter er avhengige av
+bedriftsdonasjoner for å holde hjulene i gang).
+ </p><p>
+ Målretting — overvåkingskapitalisme — gjør det lettere å finne folk som
+gjennomgår denne erkjennelsesmessige krisen, men det skaper ikke krisen. For
+å finne opphavet, må du se i retning korrupsjon.
+ </p><p>
+ Og, beleilig nok, er det korrupsjon som tillater overvåkingskapitalismen å
+vokse ved å demontere monopolbeskyttelse, ved å tillate hensynsløs
+innsamling og oppbevaring av personopplysninger, ved å tillate annonser å
+bli målrettet i skjul, og ved å forhindre muligheten til å gå et annen sted,
+der du fortsatt kan glede deg med vennene dine uten å utsette deg for
+kommersiell overvåking.
+ </p></div><div class="sect1"><div class="titlepage"><div><div><h2 class="title" style="clear: both"><a name="tech-is-different"></a>Teknologi er annerledes</h2></div></div></div><p>
+ Jeg avviser begge fortellingene om teknologieksepsjonalisme. Jeg avviser
+idéen om at teknologi er unikt forferdelig og ledet av folk som er grådige
+eller verre enn lederne i andre bransjer, og jeg avviser idéen om at
+teknologien er så god — eller så iboende utsatt for konsentrasjon — at den
+ikke kan klandres for sin nåværende monopolistiske status.
+ </p><p>
+ Jeg tror teknologi er som de andre bransjene, riktignok en som vokste opp i
+fravær av reelle monopolbegrensninger. Den kan ha vært den første, men den
+er ikke den verste og kommer heller ikke til å bli den siste.
+ </p><p>
+ Jeg <span class="emphasis"><em>er</em></span> derimot teknologieksepsjonalist på et
+område. Jeg tror at nettbaserte verktøy er nøkkelen til å overvinne
+problemer som er mye mer presserende enn teknologimonopolisering:
+klimaendringer, ulikhet, kvinnehat og diskriminering på grunn av rase,
+kjønnsidentitet og andre faktorer. Internett vil bli brukt til å rekruttere
+folk for å kjempe disse kampene, og vil bli brukt til å koordinere arbeid
+deres. Teknologi er ikke en erstatning for demokratisk ansvarlighet,
+rettssikkerhet, rettferdighet eller stabilitet, men det er et middel for å
+oppnå disse tingene.
+ </p><p>
+ Det vanskelige problemet for vår art er koordinering. Alt fra
+klimaendringer, til sosial endring, til å drive en bedrift, til å holde en
+familie i gang, kan sees på som en felles utfordring med å få gjort noe.
+ </p><p>
+ Internett gjør det enklere enn noen gang før å finne folk som ønsker å jobbe
+sammen med deg på et prosjekt, se bare på suksessen til fri programvare,
+folkefinansiering, og rasistiske terrorgrupper. Det er enklere enn noensinne
+å koordinere det du driver med.
+ </p><p>
+ Internettet og datamaskinene vi kobler til det, har også en eksepsjonell
+egenskap: en generelt formål. Utformingen av Internett tillater to parter å
+kommunisere hvilke som helst data, ved hjelp av en hvilken som helst
+protokoll, uten tillatelse fra noen andre. Den eneste utformingen vi har på
+de datamaskinene vi produserer, er de med generelt formål, såkalt
+<span class="quote">«<span class="quote">turingkomplett</span>»</span>. Det vil si en datamaskin som kan kjøre et
+hvert program vi kan uttrykke med symbolsk logikk.
+ </p><p>
+ Dette betyr at hver gang noen med et spesielt kommunikasjonsbehov investerer
+i infrastruktur og teknikker for å gjøre Internettet raskere, billigere og
+mer robust, bidrar forbedringen til at det blir bedre for alle andre som
+bruker Internett å kommunisere. Dette betyr også at hver gang noen med et
+spesielt databeregningsbehov investerer i å gjøre datamaskiner raskere,
+billigere og mer robuste, bidrar det til at alle andre dataprogrammer har
+potensielt glede av denne innsatsen.
+ </p><p>
+ På grunn av dette, vil enhver form for kommunikasjon gradvis flyttes over på
+Internett, og enhver type dings — fra fly til pacemakere — på sikt bli en
projects / text-destroy-surveillance.git / blobdiff