Den mest overraskende momentet med tilbakekomsten av flatjordtilhengere i det 21. århundre er hvor vidt tilgjengelig bevisene mot dem er. En kan forstå hvordan folk, for noen århundrer siden, uten tilgang til et høyt nok utsiktspunkt til å se jordens krumning, kunne ende opp med en rimelig fornuftig tro på at den tilsynelatende flate jorden, rent faktisk var flat.

I dag henger grunnskoler kamera fra ballonger og sender dem høyt nok til å fotografere jordens krumning, og det er vanlig å se en krummet jord fra vinduet på et fly. Da kreves en heroisk innsats for å beholde troen på en flat jord.

På samme måten er det med hvit nasjonalisme og eugenikk. I en tidsalder der du kan få datamaskinberegnet arveligheten ved å sveipe innsiden av munnhulen og sende resultatet sammen med en beskjeden sum penger til et selskap for genberegning, har «rasevitenskap» aldri vært enklere å avvise.

Vi lever i en gullalder både med hensyn til enkel tilgang til og fornektelse av fakta. Forferdelige idéer som har svevd i utkanten i tiår eller til og med århundrer har blitt allemannseie tilsynelatende over natten.

Når en obskur idé får fotfeste, er det kun to ting som kan forklare at den dukker opp: Enten har personen som uttrykker idéen, forbedret sin formidling av den, eller så har den blitt vanskeligere å fornekte i lys av mer bevis. Hvis vi med andre ord ønsker at folk skal ta klimaendringer seriøst, kan vi få et utall Greta Thunberger til å gi velformulerte og følelsesladde argumenter fra talerstoler og slik vinne folks hjerter og sinn, eller vi kan vente til flom, stekende sol og pandemier lager argumentene for oss. I praksis må vi antagelig gjøre litt av begge deler: Desto mer vi steker, brenner, drukner og forvitrer, dess enklere vil det være for Greta Thunberg å overbevise oss.

Argumentene for tåpeligheter som vaksinemotstand, fornektelse av menneskeskapte klimaendringer, idéen om en flat jord eller om raserenhet er ikke bedre enn de var for en generasjon siden. Faktisk er de blitt verre, fordi de fremmes av folk som har bakgrunnskunnskap nok til å fornekte dem.

Idéen om en flat jord er like gammel som idéene og forståelsen av dem. Den ble presentert for folk som ikke forstod selv grunnleggende geometri. De hadde til gode å se tilbake på kunnskap om det heliosentriske verdensbildet og storsirkelnavigasjon. Dagens tilhengere er mer kunnskapsrike enn tidligere tiders religiøse talsmenn, og de har en mye vanskeligere jobb.

Kan det virkelig stemme at disse konspirasjonsteoretikerne nå lykkes bedre fordi de har bedre argumenter?

Noen synes å tro det. I dag er det en utbredt tro at maskinlæring og kommersiell overvåkning kan gjøre selv en konspirasjonsteoretiker uten taleevner til en magisk manipulator med evne til finne de sårbare blant oss og ved hjelp av kunstig intelligens-skapte argumenter sette vettet deres ut av spill og gjøre dem til flat-jord-tilhengere, vaksineskeptikere eller til og med nazister. Når RAND beskylder Facebook for «radikalisering», og når Facebook i sin tur sprer feilinformasjon om coronaviruset og bortforklarer det ved å henvise til algoritmene sine, er det implisitte budskapet at maskinlæring og overvåkning kan endre vår oppfattelse av hva som er sant.

I en verden der enhver konspirasjonsteori har sine ihuga tilhengere, må noe være i gjerde.

Men hva om det fantes en annen forklaring? Hva om det er de materielle forutsetningene som har endret seg til fordel for disse manipulatorene? Hva om det er opplevelsen av å leve i en verden full av ekte konspirasjoner, slik de viser seg samhandlingen mellom rike mennesker, lobbyistene deres og lovgiverne, der de enes om å begrave ubehagelige sannheter og bevis på ugjerninger, det som også kalles korrupsjon — hva om det er denne opplevelsen som gjør folk sårbare for de tåpelige konspirasjonsteoriene?

Hvis det er skade og ikke smitte – materielle forhold og ikke ideologi – som utgjør forskjellen og gjør økningen i frastøtende feilinformasjon mulig, til tross for lett tilgjengelige fakta, så betyr det ikke at datanettverkene våre ikke kan lastes. De gjør fortsatt grovarbeidet med å spore opp sårbare mennesker og lede dem gjennom en rekke av stadig mer ekstreme ideer og grupper som målbærer dem.

Troen på fiktive konspirasjoner har gjort skade og utgjør en fare for både planeten og alle som bebor den, fra epedemier med opphav i vaksinenekt til folkemord oppildnet av rasistiske konspirasjonsteorier og global oppvarming forårsaket blant annet av klimafornekternes mangel på handling. Vår verden brenner, og derfor må vi slukke brannene — vi må finne ut hvordan vi kan hjelpe folk til å se sannheten i en verden der altfor mange forvirres av ulike konspirasjonsteorier.

Brannslokking er reaktivt. Det trengs forebygging. Den materielle tilværelsen hvis innvirken på folks svakhet for den, smitter over i handling. Her kan også teknologi ha noe å si.

Det skorter ikke på forslag til hvordan vi skal slå til. Vi har EU sitt forslag om å regulere terroristisk innhold Terroristinnhold-regulering, noe det kreves en egen plattform for å spore opp og fjerne «ekstremistisk» innhold. Og vi har USAs forslag om å tvinge teknologiselskapene til å spionere på sine brukere og slik holde selskapene ansvarlige for å regulere brukernes misbruk av ytringsfriheten. Mye energi brukes på å tvinge teknologiselskapene til å løse de problemene de har skapt.

Det er imidlertid et viktig poeng som mangler i debatten. Alle disse løsningene antar at teknologiselskapenes posisjon er gitt, at deres kontroll over Internett er evig. Forslag om å erstatte storselskapene med et mer differensiert Internett lar vente på seg. «» . Hva verre er: Disse løsningene forutsetter at storselskapene forblir store, for bare de største selskapene har råd til å implementere systemene disse lovene krever.

For å komme ut av dette uføret må vi klargjøre hvordan vi ønsker ar vår alternative teknologi skal se ut. I dag står vi ved et veiskille. Vi må finne ut om vi skal fikse storteknologien som dominerer Internett, eller om vi skal fikse selve Internettet ved å løsrive det fra storteknologiens jerngrep. Vi kan ikke gjøre begge deler; vi må velge.

Jeg ønsker at vi skal gjøre et klokt valg. Det er en forutsetning for å fikse Internett at vi temmer storteknologien, og da trenger vi en aktivisme for digitale rettigheter.

Digital rettighetsaktivisme er eldre enn Internett. GNU-prosjektet er fra 1983. Elektronisk forpost fra 1990. I brorparten av tiden denne har eksistert, var hovedkritikken rettet mot dens formål at det hele var irrelevant: De sanne aktivistparolene var blitt virkelighet i lys av skepsis. Tenk over hva som ble sagt da Finland snudde kjærringa og erklærte breiband en mennskerett i 2010. Sann aktivisme var for smørkrise å regne den gang. Tenk over Malcolm Gladwell sin forakt for at Finland gjorde resten av verden til skamme i 2010 da han kalte det «klikktivisme.». Etter at storteknologien har blitt sentral i våre liv, om ikke erstattet noen av dem helt, har disse uverdige kritikkene blitt kritikk verdige. Først lød pipa av at «Du bryr deg kun om teknologi fordi du er en undersått av et teknologiselskap». Så ble lyden tonelydende «Hvorfor forutså du ikke at teknologi kom til å bli en så destruktiv kraft?». Digital rettighetsaktivisme er riktig der det alltid har vært rett: voktende over menneskene i en verden der teknologi ubønnhørlig tar grep.

Siste versjon av kritikken plystrer til takten av «overvåkningskapitalismen», et begrep Shoshana Zuboff førte i pennen i sin innflytelsesrike og lange bok fra 2019, Tidsalderen overvåkningskapitalismen: Kampen om en human fremtid i maktens nye frontlinjer. Zuboff argumenterer at «overvåkningskapitalisme» er en unik funksjon av teknologi-industrien, og at til forskjell fra andre skadeinnvirkende kommersielle gesjefter i historiens løp, at denne «skriver seg fra uventede og illegale mekanismer for utnyttelse, verdiskapning og kontroll som effektivt sett løsriver folk fra deres adferd, mens den lager nye markeder for å forutsi oppførselsforutsigbarhet og endring av den. Overvåkningskapitalisme utfordrer demokratiske normer, og tar avskjed med århundrers markedskapitalisme på sentrale punkter.» Det er en ny og dødlig form for kapitalisme, en «ukontrollert kapitalisme», og vår forståelsesmangel i dens unike muligheter og farer representerer en eksistensiell, artsomfattende trussel. Hun skal ha rett i at dagens kapitalisme truer vårt artsmangfold, og hun framfører riktig nok at vår art og sivilisasjon har utfordringer. Dog tar hun kanskje virkelig feil av hvordan teknologi er forskjellig, og hvordan det truer vår art.

En slik feildiagnostisering vil forlede oss inn på et spor der storteknologien har penset inn allerede. Ned med storteknologien, er ikke en avsporing av problemet.

Tidligere kritikere av bevegelsen av og for digitale rettigheter—kanskje best representert ved organisasjoner som GNU-prosjektet, Elektronisk forpost, Public Knowledge, og andre som fokuserer på ivaretagelse og forbedring av grunnleggende rettigheter fra og i den digitale sfære—ble kalt aktivister for å praktisere «teknologieksepsjonalisme». Rundt tusenårets slutt drev seriøse mennesker gjøn og påstod at teknologi-praksis ikke hadde innvirkning på den «virkelige verden». Påstander om at teknologiregler hadde innvirkning på talefrihet, assosiasjonsfrihet, vern av privatsfæren, ransakelsesordrer, og fundamentale rettigheter og verdier ble antatt for latterlige å være, en videre trist fabulering om Star Trek på digitale oppslagstavler istedenfor Nelson Mandela.

I årtiene som fulgte, har anklagene om «teknologieksepsjonalisme» økt etter som teknologi har fått en større rolle i folks hverdagsliv. Nå som teknologi har infiltrert hver krink og krok i våre liv, og våre nettbaserte liv kun har kommet et knippe monopolister i hende, blir digitale rettighetsforkjempere anklaget for å gå storteknologiens ærend, og støtter deres uaktsomhet som tjener deres egeninteresse (eller verre, skumle konspirasjoner).

Fra eget perspektiv har bevegelsen for digitale rettigheter forholdt seg der den startet, mens resten av verden har flyttet seg. Helt fra dens tidligste dager, var det dens brukere også dem som skrev koden fra tanke til fundamentale verktøy. Digitale rettighetsaktivister brød seg kun om selskaper i den grad de brydde seg om brukernes rettigheter (eller, vel så ofte, når selskaper gjorde så tåpelige ting at det truet med nye regelsett som også gjorde det vanskeligere for rasjonelle aktører å hjelpe brukere).

«Overvåkningskapitalisems» kritiker kommer så med en ny vinkling mot bevegelsen for digitale rettigheter: Ikke som varslere som overdriver hvor viktig de nye leketøyene deres er, ei heller som håndtlangere for storteknologien, men som velmenende stolflyttere hvis langvarige aktivisme er en belastning fordi det gjør det ute av stand til å oppfatte nye truslene som finnes fordi de er opptatt med forrige århundres teknologikamp.

Men teknologieksepsjonalisme er en synd, uavsett hvem som bedriver den.

Du har antagelig hørt at «om du ikke betaler for noe, er det du som er produktet». Som vi ser nedenfor, er det riktig, men ikke hele bildet. Det som er helt riktig om reklamefinansiert storteknologi, er at dens kunder er de som reklamerer, og det selskaper som Google og Facebook selger, er deres evne til å overbevise deg om å kjøpe ting. Tjenestene—sosiale media, søkemotorer, kart, meldingstjenester, med mer—er leveringssystemer for overbeviselse.

Frykten for overvåkningskapitalismen utgår fra den (korrekte) antagelsen om at alt storteknologien sier om seg selv antagelig er løgn. Men kritikken av overvåkningskapitalismen gjør unntak fra påstandene storteknologien kommer med i salgsmateriellet sitt - overdrivelsene som tar pusten fra deg i salgsfremstøtene til potensielle annonsekjøpere på nettet og i deres reklameteknologiseminarer om effekten av produktene. Den antar at storteknologien er så god til å påvirke oss som de påstår de er når de selger påvirkningsprodukter til pålitelige kunder. Dette er en tabbe, da salgsmateriell ikke er en pålitelig indikator på et produkts gjennomføringsevne.

Overvåkningskapitalismen antar det at det kjøpes mye av markedsføringen som storteknologien selges, så må storteknologien selge noe som virker. Men det enorme salget til storteknologien kan like gjerne være et resultat av en felles vrangforestilling eller noe enda mer skadelig, monopolistisk kontroll over kommunikasjonen og handelen vår.

Du endrer oppførsel når noen ser på deg, og ikke til det bedre. Det skaper risiko for vår sosiale fremgang. Zuboffs bok inneholder vakkert formulerte forklaringer av disse fenomenene. Men Zuboff påstår også at overvåkning bokstavlig talt fjerner vår frie vilje, at når våre personlige data blandes med maskinlæring, så oppstår et overtalelsessystem så ødeleggende at vi er helt hjelpeløse i møte med det. Det vil si at Facebook med en algoritme til å analysere data som det henter ut fra ditt daglige liv uten samtykke, tilpasser feeden din slik at du kjøper ting. Det er en tankekontrollstråle rett ut av en femtitalls-tegneserie, der brukt av gale forskere hvis superdatamaskiner garanterer dem evigvarende og total verdensherredømme.

For å forstå hvorfor du ikke bør bekymre deg over tankekontrollstråler, men hvorfor du bør bekymre deg over overvåkning og storteknologi, så må vi starte ved å se på hva vi mener med «overtalelse».

Google, Facebook, og andre overvåkningskapitalister lover sine kunder (de som markedsfører) at hvis de bruker maskinlæringsverktøy opptrent på ufattelig store datasett av personinformasjon høstet inn uten samtykke, så vil de være i stand til å finne måter å overstyre de rasjonale evnene til folket og styre deres oppførsel, og slik skape en strøm av kjøp, stemmer og andre ønskede resultater.

Men det finnes få indiser på at det er dette som skjer. I stedet er forutsigelsene som overvåkningskapitalismen leverer til sine kunder mye mindre imponerende. I stedet for å finne måter å omgå våre rasjonelle evner, så gjør overvåkningskapitaliser som Mark Zuckerberg i hovedsak en eller flere av tre ting:

Dette tilpasningsproblemet gir en forklaring på en av overvåkingskapitalismens mest alarmerende egenskaper: dens nådeløse sult etter data og dens endeløse utvidelse av evnen til datainnsamling ved spredning av sensorer, nettovervåking og oppkjøp av datastrømmer fra tredjeparter.

Zuboff observerer dette fenomenet og konkluderer med at data må være svært verdifulle hvis overvåkingskapitalismen er så sulten på det. (I hennes ord: «Akkurat som industriell kapitalisme ble drevet til kontinuerlig intensivering av produksjonsmidlene, så nå er overvåkingskapitalister og deres markedsaktører låst inn i den kontinuerlige intensiveringen av virkemidler for atferdsmodifisering og innsamlingskraftens makt. ») Men hva om den grådige appetitten er fordi dataene har en så kort halveringstid - fordi folk så raskt herdes mot nye, datadrevne overtalelsesteknikker - at selskapene er låst i et våpenkappløp mot vårt glemsomme system? Hva om det hele er en Red Queen's rase hvor de må løpe stadig raskere - samle stadig mer data - bare for å holde seg på samme sted?

Selvfølgelig fungerer alle Storteknolgiens overtalelsesteknikker sammen med hverandre, og innsamling av data er nyttig utover bare til atferdsmessig lureri.

Hvis noen ønsker å rekruttere deg til å kjøpe et kjøleskap eller bli med i en pogrom, kan de bruke profilering og målretting for å sende meldinger til folk de bedømmer for å gi gode salgsutsikter. Meldingene i seg selv kan være villedende, og gjør påstander om ting du ikke er veldig kunnskapsrik om (matsikkerhet og energieffektivitet, eller eugenikk og historiske påstander om rasemessig overlegenhet). De kan bruke søkemotoroptimalisering og/eller hærer av falske korrekturlesere og kommentatorer og/eller betalt plassering for å dominere diskursen, slik at ethvert søk etter ytterligere informasjon tar deg tilbake til meldingene sine. Og til slutt kan de avgrense de forskjellige banene ved hjelp av maskinlæring og andre teknikker for å finne ut hva slags tonehøyde som fungerer best på noen som deg.

Hver fase av denne prosessen drar nytte av overvåking: Jo flere data de har, jo mer presist kan de profilere deg og målrette deg mot bestemte meldinger. Tenk på hvordan du ville selge et kjøleskap, hvis du visste at garantien på prospektets kjøleskap nettopp er utløpt, og at de forventer en skatterabatt i april.

Jo mer data de har, desto bedre kan de lage villedende meldinger - hvis jeg vet at du liker slektsforskning, kan jeg ikke prøve å mate deg pseudovitenskap om genetiske forskjeller mellom « raser,» stikker i stedet til konspiratoriske hemmelige historier om « demografi» og lignende.

Facebook hjelper deg også med å finne personer som har de samme motbydelige eller antisosiale synspunktene som deg. Det gjør det mulig å finne andre mennesker som ønsker å bære bambusfakler gjennom gatene i Charlottesville i Confederate-utstyr. Det kan hjelpe deg med å finne andre mennesker som ønsker å bli med i militsen din og gå til grensen i å lete etter udokumenterte innvandrere å terrorisere. Det kan hjelpe deg å finne folk som deler din tro på at vaksiner er gift og at jorden er flat.

Det er en måte der målrettet markedsføring særskilt har fordeler for de som fremmer sosialt uakseptable saker: Den er usynlig. Rasisme er spredt over et stort geografisk områdæ, og det er få plasser der rasister — og kun rasister — samles. Dette tilsvarer problemet med å selge kjøleskap i at potensielle kjøleskapskjøpere er geografisk spredt og det er få plasser der du kan kjøpe reklameplass som i all hovedsak kun vil bli sett av kjøleskapskunder. Men kjøp av kjøleskap er sosialt akseptabelt, mens det å være nazist er det ikke, så du kan kjøpe en reklametavle eller reklamere i avisens sportsdel for kjøleskapene, og den eneste potensielle ulempen er at reklamen din vil bli sett av masse folk som ikke ønsker å kjøpe kjøleskap som gir store unødvendige kostnader.

Men selv om du ønsker å reklamere for din nazi-bevegelse på en reklametavle eller på TV i beste sendetid eller i sportsdelen av avisen, så vil du slite med å finne noen som er villig til å selge deg reklameplass, delvis fordi de er uenige i ditt syn og delvis fordi de frykter negative konsekvenser (boykott, skadet omdømme, etc) fra andre folk som er uenige med deg.

Målrettet reklame løser dette problemet: På Internettet kan hver person få forskjellige reklameeksponeringer, som betyr at du kan kjøpe reklamer som kun vises til personer som gir inntrykk av å være nazister, og ikke til folk som hater nazister. Når budskapet når feil mottaker, når noen som hater rasisme blir vist reklame for å rekruttere rasister, så kan det bli litt krøll. Plattformen eller publikasjonen kan få rasende fordømmelser enten offentlig eller privat. Men egenskapene til risikoen som en kjøper av reklame på nettet tar på seg, er forskjellig fra risikoen til en tradisjonell utgiver eller reklametavleeier som ønsker å publisere nazi-reklame.

Reklamer på nettet plasseres av algoritmer som megler mellom ulike økosystemer av selvbetjente plastformer som enhver kan kjøpe reklame gjennom, hvilket gjør at nazi-reklame som dukker opp i din favorittpublikasjon på nettet ses ikke på publikasjonens moralske fallitt, men derimot som en feil som oppstår i en fjern underleverandør av reklame. Når en publikasjon får klager om en støtende annonse som dukker opp på et av sine enheter, så kan den ta noen grep for å blokkere den reklamen, men nazistene kan kjøpe en litt anderledes reklame fra en annen megler rettet mot den samme enhet. Og uansett forstår Internettbrukerne i stadig større grad at når de ser en reklame, så er det sannsynlig at de som reklamerer ikke valgte publikasjonen, og at publikasjonen ikke aner hvem som reklamerer hos dem.

Disse lagene av omdirigering mellom de som reklamerer og utgiverne fungerer som moralske buffer: Dagens moralske konsensus er i stor grad at utgiverne ikke bør holdes ansvarlig for reklamen som dukker opp på sidene deres fordi de ikke har aktivt valgt å plassere disse reklamene der. Nazistene er, takket være dette, i stand til å overkomme signifikante hindre for å organisere sin bevegelse.

Data har et komplekst forhold til det å dominere. Når du kan spionere på kundene dine så kan du få varsel når de foretrekker dine rivaler og det gir deg mulighet til å gjøre det bedre enn konkurrentene dine i neste omgang.

Viktigere, hvis du kan dominere informasjonsområdet samtidig med innsamling av data, så kan du forsterke andre villedende taktikker fordi det er vanskeligere å bryte ut av nettet av svik som du spinner. Dominering, det vil si til slutt å bli et monopol, og ikke dataene i seg selv, er drivkraften som gjør enhver taktikk verdt å utnytte fordi monopolistisk dominering fratar ditt mål enhver fluktrute.

Hvis du er en nazist som vil sikre at dine potensielle kun ser villedende og bekreftende informasjon når de søker etter mer, så kan du forbedre oddsene dine ved å gi dem søkeord som de vil bruke i din initielle kommunikasjon. Du trenger ikke eie de 10 første resultatene for «undertrykking av stemmer» hvis du kan overbevise dine mål om å begrense sine søke ord til «stemmejuks», hvilket gir en helt annen gruppe søkeresultater.

Overvåkningskapitalister er som scenementalister som påstår at deres ekstraordinære forståelse av menneskelig oppførsel lar dem gjette hvilket ord du skrev ned og brettet sammen i lommen din, men som i virkeligheten bruker fordekte hjelpere, skjulte kamera, fingerferdigheter og direkte memorering for å gjøre deg forbløffet.

Eller kanskje er de mer som sjekke-kunstnere, denne misogynistiske kulten som lover å hjelpe klønete menn å ha sex med kvinner ved å lære dem «nevrolinguistisk programmerings»-fraser, kroppsspråkteknikker og psykologiske manipulasjonsteknikker ala «negging» — ved å komme med uønskede negative tilbakemeldinger til kvinner for å senke deres selvtillit og fange deres interesse.

Noen sjekke-kunstnere klarer til slutt å overbevise kvinner om å bli med dem hjem, men det er ikke fordi disse mennene har klart å finne ut hvordan en overstyrer kvinners kritiske tankeevner. I stedet er sjekke-kunstnernes «suksesshistorier» en blanding av kvinner som var ute av stand til å samtykke, kvinner som ble presset, kvinner som var beruset, selv-destruktive kvinner, og noen få kvinner som var edru og hadde kontroll over seg selv, men som ikke forsto med en gang at de var sammen med forferdelige menn og korrigerte feilen så raskt de kunne.

Sjekke-kunstnere tror de har oppdaget en hemmelig bakdør som overstyrer kvinners kritiske evner, men det har de ikke. Mange av taktikkene de benytter seg av, som negging, er blitt poenget i vitser (på samme måte som folk vitser om dårlig annonsemålretting), og det er en stor sjanse for at enhver de forsøker disse teknikkene på, umiddelbart vil gjenkjenne teknikken og avvise mennene som bruker dem som uhelbredelige tapere.

Sjekkekunstnere er beviset på at folk kan tro de har utviklet et system for tankekontroll selv når det ikke virker. Sjekkekunstnere utnytter ganske enkelt det faktum at en-til-en-million-sjanser kan slå til hvis du gjør en million forsøk, og så antar de ganske enkelt at de øvrige 999 999 gangene gjennomførte de ganske enkelt teknikken feil og bestemte seg for å gjøre det bedre neste gang. Det er bare en annen gruppe mennesker som lar seg overbevise av sjekkekunstnernes mytologi, og det er potensielle sjekkekunstere hvis angst og usikkerhet gjør den sårbare for svindlere og menn med vrangforestillinger som overbeviser dem om at hvis de betaler for veiledningen og følger instruksene, så vil de før eller senere lykkes. Sjekkekunstnere antar at de ikke klarer å sjekke opp kvinner fordi de er dårlige sjekkekunstnere, ikke fordi sjekkekunst er vrøvl. Sjekkekunstnerne er dårlige til å markedsføre seg til kvinner, men de er mye bedre til å markedsføre seg til menn som betaler for å lære seg sjekkekunstens hemmeligheter.

Dagligvarehandelpioneren John Wanamaker sies å ha klaget over at «Halvparten av pengene jeg bruker på markedsføring er bortkastet. Problemet er at jeg vet ikke hvilken halvpart.» Det faktum at Wanamaker tenkte at kun halvparten av hans markedsføringsutgifter var bortkastet er hyllest til hvor overbevisende lederne i markedsføringbransjen er, som er mye flinkere til å overtale potensielle klienter om å kjøpe tjenester fra dem enn de er til å overbevise allmenheten om å kjøpe varene fra kundene deres.

Facebook meldes å være kilden til all moderne pest, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Noen teknologiselskaper ønsker å låse kundene sine inne mens de tjener penger på å kontrollere tilgangen til markedet for programvare på enhetene deres, og melker dem på pris i stedet for å spionere på dem (som Apple). Andre selskaper bryr seg ikke om innlåsing av brukerne fordi de har funnet ut hvordan de kan spionere på dem uansett hvor de er og hva de gjør, og klart å omforme denne overvåkningen til penger (Google). Facebook er alene blant de vestlige teknologigigantene i å ha bygget sin forretning basert på å låse inne brukerne sine og samtidig spionere på dem.

Overvåkningsregimet til Facebook er i grunnen helt uten like i den vestlige verden. Selv om Facebook forsøker å unngå at de er synlige på den offentlige verdensveven, ved å skjule det meste av det som foregår der fra folk med mindre de er logget inn på Facebook, så har selskapet likevel minelagt de fleste nettsider med overvåkningsverktøy i form av Facebook «Lik»-knapper som de som publiserer nettsider tar med på sine nettsteder for å fremme sine Facebook-profiler. Facebook gjør også ulike biblioteker og andre nyttige kodesnutter tilgjengelig for de som publiserer nettsider, som fungerer som overvåkningstentakler på nettsteder der de blir brukt, og sluser informasjon om besøkende på nettstedene — aviser, sjekkesteder, oppslagstavler — til Facebook.

Facebook tilbyr lignende verktøy til app-utviklere, slik at app-ene du bruker — spill, prompemaskiner, selskapsvurderingstjenester, app-er for å holde styr på skolehverdagen til ungene dine — vil sende informasjon om det du driver med til Facebook selv om du ikke har Facebook-konto og selv om du ikke laster ned eller bruker Facebook-app-er. Ikke nok med det, Facebook kjøper data fra tredjeparts datameglere om handlevaner, fysisk plassering, bruk av «loyalitetsprogrammer», finansielle transaksjoner, etc, og kobler dette med personprofiler som utvikles basert på aktiviteten på Facebook, med app-er og den offentlige verdensveven.

Selv om det er enkelt å integrere fra verdensveven til Facebook, å linke til nyheter og slike ting, så er produktene pa Facebook generelt sett ikke tilgjengelig for integering tilbake til verdensveven. Du kan bake inn en twittermelding i en Facebook-melding, men hvis du forsøker å bake inn en Facebook-melding i en twittermelding, så får du bare en lenke tilbake til Facebook og må logge inn for å se den. Facebook har brukt ekstreme teknologiske og juridiske mottiltak for å hindre rivaler fra å gjøre det mulig for deres brukere å bake inn snutter fra Facebook i konkurrerende tjenester, eller lage alternative grensesnitt til Facebook som slår sammen nye meldinger på Facebook med de fra andre tjenester du bruker.

Og Facebook er utrolig populær, med 2.3 milliarder påståtte brukere (selv om mange tror dette tallet er blåst opp). Facebook har vært brukt til å organisere folkemord, rasistiske opptøyer, antivaksinebevegelser, flat jord-kulter og det politiske livet til noen av verdens styggeste, mest brutale autokrater. Det er i sannhet mange alarmerende ting som foregår i verden, og Facebook er implisert i mange av dem, så det er enkelt å konkludere med at disse stygge tingene som foregår er resultat av tankekontrollsystemet til Facebook, som de leier ut til enhver med penger å bruke på det.

For å forstå hvilken rolle Facebook har i formuleringen og mobiliseringen av antisosiale bevegelser, så må vi forstå Facebook sin splittede natur.

På grunn av at Facebook har veldig mange brukere og veldig mye data om disse brukerne, så er Facebook et veldig effektivt verktøy for å spore opp folk med egenskaper som det er vanskelig å finne. Det vil si den type egenskaper som er veldig spredt i populasjonen slik at markedsførere historisk har slitt med å finne kostnadseffektive måter å nå dem. La oss gå tilbake til kjøleskap. De fleste av oss bytter bare våre store apparater noen få ganger i livet. Hvis du er en kjøleskapsprodusent eller -forhandler, så har du bare disse små lukene i en forbrukers liv når de vurderer slike kjøp, og du må finne en måte å nå dem da. Alle som har lagt inn en statusendring etter å ha kjøpt et hus kan skrive under på at utstyrsprodusenter er utrolig desperate etter å nå enhver der det er den minste sjanse for at de er i markedet etter ett nytt kjøleskap.

Facebook gjør det mye enklere å finne folk som handler kjøleskap . Det kan målrette annonser mot folk som har registrert et nytt boligkjøp, mot folk som har søkt etter råd om kjøp av kjøleskap, mot folk som har klaget over at kjøleskapet deres dør, eller en kombinasjon av disse. Det kan til og med målrette mot folk som nylig har kjøpt kjøkkenutstyr med teorien om at noen som nettopp har erstattet komfyren og oppvaskmaskinen, kan være i humør til å kjøpe et kjøleskap. De aller fleste som nås av disse annonsene, vil ikke være i markedet etter et nytt kjøleskap, men — det avgjørende er at prosentandelen av personer som er på jakt etter kjøleskap som disse annonsene når, er mye større enn for noen gruppe som kan bli utsatt for tradisjonell, målrettet kjøleskapmarkedsføring i den fysiske verden.

Facebook gjør det også mye enklere å finne folk som har samme sjeldne sykdom som deg, noe som kan ha vært umulig i tidligere - den nærmeste med samme lidelse kan ellers være hundrevis av miles unna. Det gjør det lettere å finne folk som gikk på samme videregående skole som deg, selv om flere tiår er gått og dine tidligere klassekamerater har blitt spredt for alle verdenshjørner.

Facebook gjør det også mye enklere å finne folk som har samme sjeldne politiske overbevisning som deg. Hvis du alltid har hatt en hemmelig dragning for sosialisme, men aldri våget å ytre dette høyt for at du ikke skal bli kritisert av naboene dine, kan Facebook hjelpe deg med å oppdage andre mennesker som føler det på samme måte (og det kan kanskje vise deg at din dragning er mer utbredt enn du noen gang har trodd). Det kan gjøre det enklere å finne personer som deler din seksuelle identitet. Og igjen, det kan hjelpe deg å forstå at det du trodde var en skammelig hemmelighet som bare påvirket deg, i virkeligheten var en allment delt egenskap, noe som gir deg både trygghet og mot til å komme ut til personene i livet ditt.

Alt dette presenterer et dilemma for Facebook: Målretting gjør selskapets annonser mer effektive enn tradisjonelle annonser, men det lar også annonsører se hvor effektiv annonsene deres er. Annonsører er glade for å høre at Facebook-annonser er mer effektive enn annonser på systemer med mindre sofistikert målretting, men annonsører kan også se at i nesten alle tilfeller blir annonsene ignorerer av personene som ser dem. Eller i beste fall fungerer annonsene på et underbevisst nivå, og skaper en ikke målbar «merkevaregjenkjenning». Dette betyr at prisen per annonse er svært lav i nesten alle tilfeller.

For å gjøre ting verre, starter mange Facebook-grupper svært lite diskusjon. Ditt lokale fotballag, folk med samme sjeldne sykdom som deg, og de du deler en politisk interesse med, kan utveksle en merkelige miks av meldinger på kritiske tidspunkt, men i hverdagen er det ikke mye å si til dine gamle kamerater fra videregående, eller andre fotballkort-samlere.

Med bare diskusjoner som vokste frem «naturlig», ville Facebook ikke generere nok trafikk til å selge tilstrekkelig med annonser til å tjene pengene den trenger for å kontinuerlig utvide ved å kjøpe opp sine konkurrenter mens de gir kjekke summer i utbytte til sine investorer.

Så Facebook må bidra til å øke trafikken ved å spore av egne fora: Hver gang Facebooks algoritme setter inn kontroversielt materiale — brennhete politiske artikler, konspirasjonsteorier, rasende historier — inn i en gruppe, så kan de kapre denne gruppens tiltenkte formål med sine fornærmende diskusjoner og ødelegge disse diskusjonene ved å gjøre dem til bitre, uproduktive argumentasjoner. Facebook er optimalisert for engasjement, ikke lykke, og det viser seg at automatiserte systemer er ganske flinke til å finne ting som folk vil bli sinte over.

Facebook kan endre vår oppførsel, men bare på et par trivielle måter. For det første kan det låse inne alle dine venner og slektninger slik at du sjekker og sjekker og sjekker med Facebook for å finne ut hva de gjør; og for det andre, det kan gjøre deg sint og engstelig. Det kan tvinge deg til å velge mellom å bli avbrutt hele tiden av oppdateringer — en prosess som bryter konsentrasjonen og gjør det vanskelig å være innadvendt — samt holde kontakten med vennene dine. Dette er en svært begrenset form for mental kontroll, og det kan i virkeligheten bare gjøre oss ulykkelige, sinte og engstelige.

Dette er grunnen til at Facebooks målrettingssystemer – både de som vises til annonsører, og de som lar brukerne finne folk som deler deres interesser — er så moderne, glatte, og enkle å bruke, samtidig som meldingstavlene har et verktøysett som virker som om det ikke har endret seg siden midten av 2000-tallet. Hvis Facebook leverte et tilsvarende fleksibelt og sofistikert system for meldingslesing til sine brukere, da kunne disse brukerne forsvart seg mot å få øynene dratt uten samtykke mot blikkfangende overskrifter om Donald Trump.

Jo mer tid du bruker på Facebook, jo flere annonser får de vist deg. Løsningen når for Facebooks annonser fungerer bare én gang av tusen, er at selskapet prøver å øke hvor mye tid du bruker på Facebook med en faktor på tusen. I stedet for å tenke på Facebook som et selskap som har funnet ut hvordan det skal vise deg nøyaktig den riktige annonsen på nøyaktig riktig måte for å få deg til å gjøre hva annonsørene vil, tenk på det som et selskap som har funnet ut hvordan det får deg til å slite deg gjennom en endeløs strøm av argumenter, selv om de får deg til å føle deg elendig, men bruker så mye tid på nettstedet, at det til slutt viser deg minst én annonse du reagerer på.

Zuboff og andre nær henne er spesielt skremt over i hvilken grad overvåking gjør det mulig for selskaper å påvirke våre beslutninger, og tar bort noe hun poetisk kaller «retten til en spennende fremtid» - det vil si retten til å bestemme selv hva du vil gjøre i fremtiden.

Det er sant at annonsering kan gi utslag på en eller annen måte: Når du tenker på å kjøpe et kjøleskap, så kan en kjøleskapsannonse i rette øyeblikk avslutte letingen der og da. Men Zuboff legger enorm og utilbørlig vekt på den overbevisende kraften i overvåkingsbaserte påvirkningsteknikker. De fleste av disse fungerer ikke så bra, og de som gjør vil ikke fungere veldig lenge. Skaperne av disse påvirkningsverktøyene er sikre på at de en dag vil raffinere dem til systemer som gir total kontroll, men de er neppe upartiske observatører, og risikoen for at drømmene deres går i oppfyllelse er svært spekulativ.

Derimot er Zuboff ganske avslappet i forhold til 40 år med slapp antitrust-praksis, som har tillatt en håndfull selskaper å dominere Internettet, innlede en informasjonsalder med, som en person på Twitter bemerket, fem gigantiske nettsteder hver fylt med skjermbilder fra de fire andre.

Hvis vi imidlertid skal bli skremt over at vi kan miste retten til å selv velge hva vår fremtid skal innebære, så bør monopolets ikke-hypotetiske, konkrete, her-og-nå skader være i fokus for vår debatt om teknologipolitikk.

La oss starte med «digitale restriksjonsmekanismer». I 1998 undertegnet Bill Clinton loven Digital Millennium Copyright Act (DMCA). Det er et komplekst lovverk med mange kontroversielle bestemmelser, men ingen mer enn paragraf 1201, «anti-omgåelsesregelen».

Dette er et heldekkede forbud mot å tukle med systemer som begrenser adgang til opphavsrettsbeskyttede verk. Forbudet er så gjennomgripende at det at det forbyr å fjerne en opphavsrettslås, selv uten at det skjer noe brudd på opphavsretten; Aktivitetene som DMCAs paragraf 1201 skal forby, er ikke brudd på opphavsretten; snarere er det lovlige aktiviteter som frustrerer produsentenes kommersielle planer.

For eksempel var første store anvendelse av paragraf 1201 DVD-spillere, som en måte til å håndheve regionkodingen som er innebygd i disse enhetene. DVD-CCA, som standardiserte DVDer og DVD-spillere, delte verden inn i seks regioner og spesifiserte at DVD-spillere må sjekke hver plate for å finne ut hvilke regioner den var autorisert til å spilles av i. DVD-spillere ville ha sin egen tilsvarende region (en DVD-spiller kjøpt i USA ville være region 1 mens en kjøpt i India ville være region 5). Hvis spilleren og platens region sammenfalt, kunne spilleren spille av platen; Ellers ville den avvise den.

Men å se en lovlig produsert plate i et annet land enn den der du kjøpte den, er ikke brudd på åndsverksloven – det er det motsatte. Åndsverksloven pålegger kundene denne plikten for en film: Du må gå inn i en butikk, finne en lisensiert plate og betale prisen for den. Gjør det — og ingenting annet — så har du og åndsverksloven ingenting usnakket.

Det faktum at et filmstudio ønsker å kreve mindre betaling fra indere enn amerikanere eller gi den ut i Australia senere enn i Storbritannia, har ingen betydning for åndsverksloven. Når du lovlig anskaffer en DVD, er det ingen brudd på opphavsretten å se den uansett hvor du tilfeldigvis er.

Så produsenter av DVD og DVD-spillere skulle ikke være i stand til å bruke beskyldninger om brudd på opphavsretten for å straffe produsenter som laget ikke-samsvarende spillere som kunne spille plater fra en hvilken som helst region, eller reparasjonsverksteder som endret spillere for å la deg se disker utenfor riktig region, eller dataprogrammerere som laget programmer som lot deg gjøre dette.

Det er der paragraf 1201 i DMCA kommer inn: Ved å forby tukling med en «tilgangskontroll,» ga regelen produsenter og rettighetshavere grunnlag for å saksøke konkurrenter som markedsførte bedre produkter med lovlige egenskaper som markedet krevde (i dette tilfellet regionfrie spillere).

Dette er en stygg svindel mot forbrukerne, men etter hvert som tiden gikk, vokste paragraf 1201 til å omfatte en raskt voksende samling av enheter og tjenester etterhvert som dyktige produsenter har innsett visse ting:

Paragraf 1201 blir da et middel for produsenter av alle beskrivelser til å tvinge sine kunder til å ordne sine saker til fordel for produsentenes aksjonærer i stedet til fordel for kundene selv.

Dette manifesterer seg på mange måter: Fra en ny generasjon blekkskrivere som bruker mottiltak for å forhindre tredjepartsblekk som ikke kan omgås uten juridisk risiko, - til lignende systemer i traktorer som hindrer tredjepartsteknikkere i å bytte ut produsentens egne deler, med deler som ikke gjenkjennes av traktorens kontrollsystem før den leveres med den opprinnelige produsentens opplåsingskode.

Nærmere hjemme bruker Apples iPhone disse tiltakene for å forhindre både tredjepartstjeneste og tredjeparts programvareinstallasjon. Dette gjør at Apple kan bestemme når en iPhone ikke kan repareres og må makuleres og deponeres, imot hensynet til iPhone-kjøperen. (Apple er notorisk kjent for sin negative miljøpolitikk som ødelegger gammel elektronikk i stedet for tillate delebruk.) Dette er en svært nyttig maktutøvelse, spesielt i lys av at administrerende direktør Tim Cook i januar 2019 advarte investorer om at selskapets fortjeneste er truet av kunder som velger å beholde sine telefoner lenger i stedet for å erstatte dem.

Apples bruk av opphavsrettslåser gjør det også mulig å monopolisere kundenes programvarekjøp til sine mobile enheter. App Stores kommersielle vilkår garanterer Apple en andel av alle inntekter generert av appene som selges der, noe som betyr at Apple får betalt når du kjøper en app fra butikken og deretter fortsetter å få betalt hver gang du kjøper noe ved hjelp av den appen. Dette kommer ra bunnlinjen til programvareutviklere, som enten må ta mer betalt eller akseptere lavere fortjeneste for sine produkter.

Avgjørende er det at Apples bruk av opphavsrett låser inn og gir den makt til å ta redaksjonelle beslutninger om hvilke apper du kan og ikke kan installere på din egen enhet. Apple har brukt denne makten til å avise ordbøker for å inneholde uanstendige ord; til begrense politiske uttalelser, spesielt fra apper som gjør sensitive politiske kommentarer, som en app som varsler deg hver gang en amerikansk drone dreper noen et sted i verden; Og til har innvending mot et spill som kommenterte Israel-Palestina-konflikten.

Apple rettferdiggjør ofte monopolmakt over programvareinstallasjon ut fra sikkerhetshensynet, og hevder at dets verifisering av apper for butikken sin betyr at den kan beskytte brukerne mot apper som inneholder overvåkingskode. Men dette går begge veier. I Kina beordret regjeringen Apple til å forby salg av personvernverktøy som VPN med unntak av VPN-er som bevisst hadde innført designfeil for å la den kinesiske staten tyvlytte på brukere. Fordi Apple bruker teknologiske mottiltak – med juridisk beskyttelse – for å blokkere kunder fra å installere uautoriserte apper, kan ikke kinesiske iPhone-eiere lett (eller lovlig) skaffe VPN-er som ville beskytte dem mot kinesisk statssnoking.

Zuboff kaller overvåkingskapitalismen en «bedragersk kapitalisme. » Kapitalismens teoretikere hevder at dens dyd er at den aggregerer informasjon om forbrukernes beslutninger, som produserer effektive markeder. Overvåkingskapitalismens antatte makt til å bemektige seg sine ofres frie vilje gjennom beregnede, superladede innflytelseskampanjer som betyr at våre markeder ikke lenger samler kundenes beslutninger fordi vi kunder ikke lenger bestemmer - vi får ordrer av overvåkingskapitalismens tankekontrollstråler.

Hvis vår bekymring er at markedene slutter å fungere når forbrukerne ikke lenger kan ta valg, bør opphavsrettslåser angå oss minst så mye som innflytelseskampanjer. En påvirkningskampanje kan skyve deg til å kjøpe et bestemt telefonmerke. men opphavsretten låser denne telefonen helt til å bestemme hvor du får det reparert, hvilke apper som kan kjøre på den, og når du må kvitte deg med den i stedet for å fikse den.

Markedene fremstilles som en slags magi: Ved å oppdage ellers skjult informasjon formidlet av de frie valgene til forbrukerne, blir disse forbrukernes lokale kunnskap integrert i et selv korrigerende system som gjør effektive tildelinger - mer effektive enn noen datamaskin kunne beregne. Men monopoler er uforenlige med den oppfatningen. Når du bare har én appbutikk, bestemmer eieren av butikken – ikke forbrukeren – bredden i utvalget. Som Boss Tweed en gang sa: «Jeg bryr meg ikke om hvem som velger, så lenge jeg får lage innstillingen.» Et monopolisert marked er et valg der utvalget er valgt ut av monopolisten.

Oppsettet av stemmeseddelen skades mer ved eksistensen av søkeorden-monopoler. Googles søkemarkedsandel er ca 90%. Når Googles rangeringsalgoritme legger et resultat for et populært søkeord i topp 10, bidrar det til å bestemme atferden til millioner av mennesker. Hvis Googles svar på «Er vaksiner farlige?» er en side som motbeviser anti-vaksine konspirasjonsteorier, vil en betydelig del av publikum lære at vaksiner er trygge. Hvis Google derimot sender disse menneskene til et nettsted som bekrefter anti-vaksine-konspirasjonene, vil en betydelig del av disse millionene komme bort overbevist om at vaksiner er farlige.

Googles algoritme blir ofte lurt til å støtte desinformasjon som et tydelig søkeresultat. Men i disse tilfellene overtaler ikke Google folk til å ombestemme seg. det presenteres bare noe usant som faktum når brukeren ikke har noen grunn til å trekke det i tvil.

Dette gjelder enten søket er for «Er vaksiner farlige?» eller «beste restauranter i nærheten av meg.» De fleste brukere vil aldri se forbi den første siden med søkeresultater, og når det store flertallet bruker samme søkemotor, vil rangeringsalgoritmen gitt av denne søkemotoren bestemme utallige utfall (om å adoptere et barn, om å ha kreftkirurgi, hvor de skal spise middag, hvor de skal flytte, hvor du skal søke jobb) som i stor grad overgår mulige atferdsutfall diktert av algoritmiske overtalelsesteknikker.

Mange av spørsmålene vi stiller til søkemotorer har ingen empirisk riktige svar: «Hvor skal jeg spise middag?» er ikke et objektivt spørsmål. Selv spørsmål som har riktige svar («Er vaksiner farlige?») har ikke en empirisk overlegen kilde til det svaret. Mange sider bekrefter sikkerheten til vaksiner, så hvilken går først? Ved konkurranse kan forbrukerne velge mellom mange søkemotorer og holde seg til den der algoritme-dommen passer best for dem, men i en monopolsituasjon får vi alle våre svar fra samme sted.

Googles søkedominans er ikke et spørsmål om ren fortjeneste: Selskapet har utnyttet mange taktikker som ville ha blitt forbudt under klassiske, pre-Ronald-Reagan antitrust håndhevelsestandarder for å oppnå sin dominans. Tross alt er dette et selskap som har utviklet to store produkter: En veldig god søkemotor og en ganske god Hot-mail klone. Hver annen større suksess det har hatt - Android, YouTube, Google Maps, etc. - har kommet gjennom et oppkjøp av en gryende konkurrent. Mange av selskapets sentrale divisjoner, som reklameteknologien til DoubleClick, bryter med det historiske antitrustprinsippet om strukturell separasjon, som forbød bedrifter å eie datterselskaper som konkurrerte med sine kunder. Jernbaner, for eksempel, ble utestengt fra å eie fraktselskaper som konkurrerte med avsenderne de fraktet for.

Hvis vi er bekymret for at gigantiske selskaper skal undergrave markeder ved å strippe forbrukerne evne til å gjøre frie valg, så er kraftig antitrust-håndhevelse et utmerket middel. Hvis vi hadde nektet Google retten til å gjennomføre sine mange fusjoner, ville vi også sannsynligvis ha nektet det sin totale søkedominans. Uten denne dominansen ville ikke yndlings-teoriene, skjevhetene, feilene (og god dømmekraft) hos Googlec søkeingeniører og produktansvarlige ha en så stor effekt på forbrukervalg.

Dette gjelder også for mange andre selskaper. Amazon, en klassisk overvåkingskapitalist, er åpenbart det dominerende verktøyet for å søke i Amazon - selv om mange mennesker finner veien til Amazon gjennom Google-søk og Facebook-innlegg - og Amazon kontrollerer åpenbart Amazon-søk. Det betyr at Amazons egenbetjente redaksjonelle valg – som å fremme sine egne varemerker fremfor rivaliserende varer fra selgerne, samt egne yndlingsteorier, fordommer og feil – bestemmer mye av det vi kjøper på Amazon. Og siden Amazon er den dominerende nettforhandler utenfor Kina, og siden det er oppnådd dominans ved å kjøpe opp både store rivaler og gryende konkurrenter i tross for historiske antitrust regler, kan vi klandre monopolet for å frata forbrukere deres rett til en spennende fremtid og evnen til å forme markeder ved å gjøre informerte valg.

Ikke alle monopolister er en overvåkingskapitalist, men det betyr ikke at de ikke er i stand til å forme forbrukervalg som favner vidt. Zuboff hyller Apple for sin App Store og iTunes Store, og insisterer på at det å legge til prislapper på funksjonene på plattformene har vært hemmeligheten bak å motstå overvåking og dermed skape markeder. Men Apple er den eneste forhandleren som har lov til å selge på sine plattformer, og det er den nest største leverandøren av mobilenheter i verden. De uavhengige programvareleverandørene som selger gjennom Apples markedsplass anklager selskapet for de samme overvåkingssyndene som Amazon og andre store forhandlere: spionere på sine kunder for å finne lukrative nye produkter å lansere, å effektivt bruke uavhengige programvareleverandører til fritt å utforske markedet, og deretter tvinge dem ut av alle markeder de oppdager.

Ved bruk av opphavsrettslåser har Apples mobilkunder ikke lov til å bytte sine Iphone-apper til en rivaliserende forhandler hvis de ønsker det. Apple er åpenbart den eneste enheten som får bestemme hvordan den rangerer resultatene av søk i butikkene sine. Disse beslutningene sikrer at enkelte apper ofte installeres (fordi de vises på side én) og andre aldri installeres (fordi de vises på side én million). Apples beslutninger om søkedesign har en vesentlig større virkning på forbrukeratferd enn å påvirke kampanjer levert av overvåkingskapitalismens roboter for annonselevering.

Bare de mest ekstreme markedsideologene tror at markedene selvregulerer uten statlig tilsyn. Markeder trenger vakthunder – regulatorer, lovgivere og andre demokratiske kontrollelementer – for at de skal være pålitelige. Når disse vaktbikkjene sover på jobben, slutter markedene å aggregere forbrukervalg, fordi disse valgene begrenses av illegitime og villedende aktiviteter, som selskaper klarer å komme unna med, fordi ingen holder dem ansvarlige.

Men denne typen regulatoriske seire kommer ikke billig. I konkurransedyktige sektorer, der rivaler stadig svekker hverandres marginer, mangler enkeltbedrifter overskuddskapital til effektivt å lobbe for lover og forskrifter som tjener sine formål.

Mye av skadene fra overvåkningskapitalisem er resultat av svak eller manglende regulering. Dette fravær av regulering kommer av makten monopolistene har til å hindre sterkere regulering og å tilpasse den reguleringen som finnes slik at det gjør deres eksisterende forretningsmodell mulig.

Her er et eksempel: Når bedrifter samler inn for mye og lagrer våre data for lenge, så øker de risikoen for å utsettes for datalekkasje – du kan ikke lekke data du aldri har samlet inn, og når du sletter alle kopier av disse dataene, kan du ikke lenger lekke dem. I mer enn et tiår har vi levd gjennom en endeløs rekke av stadig forverrede datalekkasjer, hvert og ett helt avskyelig i omfanget og i hvor sensive disse datasettene har vært.

Men likevel fortsetter bedrifter av tre grunner å over-samle og over-beholde våre data:

1. De er låst i det nevnte lemlestende våpenkappløpet opp mot vår evne til å sikre oppmerksomhet fra våre forsvarssystemer til å motstå de nye overtalelsesteknikker deres. De er også låst i et våpenkappløp med sine konkurrenter for å finne nye måter å målrette folk til sine salgssteder. Så snart de oppdager et mykt sted i vårt oppmerksomhetsforsvar (en mot-intuitiv, ulydig måte å målrette potensielle kjøleskap kjøpere på), begynner publikum å bli oppmerksom på taktikken, og konkurrentene deres hopper på den, fremskyndes dagen der alle potensielle kjøleskapskjøpere har kommet på banen.

2. De tror på overvåkingskapitalismens historie. Data er billige å samle og lagre, og både tilhengere og motstandere av overvåkingskapitalismen har forsikret ledere og produktdesignere om at hvis du samler inn nok data, vil du kunne utføre trolldom med mental kontroll, og dermed overoppfylle salget. Selv om du aldri finner ut hvordan du kan tjene på dataene, noen andre vil til slutt tilby å kjøpe de fra deg for å gjøre et forsøk. Dette er kjennetegner alle økonomiske bobler: Å anskaffe en eiendel med antagelsen om at noen andre vil kjøpe den fra deg for mer enn du betalte for det, ofte å selge til noen andre til en enda høyere pris.

3. Straffen for å lekke data er ubetydelig. De fleste land begrenser disse straffene til faktiske tap, noe som betyr at forbrukere som har fått sine data misbrukt, må vise til faktiske pengetap for å få en erstatning. I 2014 avslørte Home Depot at de hadde mistet kredittkortdata for 53 millioner av sine kunder. Saken ble avgjort ved å betale disse kundene rundt $ 0,34 hver - og en tredjedel av de $ 0,34 ble ikke engang betalt i kontanter. Det tok form av en kreditt til å dekke en i stor grad ineffektiv kreditt-overvåkingstjeneste.

Men skadene fra bruddene er mye mer omfattende enn de faktiske tapene som reglene fanger opp. Identitetstyver og svindlere er kloke og uendelige oppfinnsomme. Alle de store bruddene i vårt århundre blir kontinuerlig rekombinert, datasettene fusjonert og brukt til nye måter å gjøre folk til ofre på når dataene om dem var tilgjengelige. Enhver rimelig, bevisbasert teori om avskrekking og kompensasjon for brudd ville ikke begrense skader til faktiske tap, men heller ville tillate brukere å stille krav for fremtidige tap.

Men selv de mest ambisiøse personvernreglene, som EUs personvernforordning, fanger langt fra opp de negative eksterne kostnadene ved plattformenes uaktsomme overinnsamling og overoppbevaring, og hvilke straffer den gir, forfølges ikke aggressivt opp av regulatorene.

Denne toleransen for – eller likegyldighet til – dataoverinnsamling og overoppbevaring kan delvis tilskrives plattformenes rene lobbyvirksomhet. De er så lønnsomme at de enkelt har råd til å kanalisere gigantiske summer for å bekjempe enhver reell endring - det vil si endring som ville tvinge dem til å internalisere kostnadene til overvåkingsaktivitetene deres.

Og så er det den statlige overvåkningen, som historien til overvåkingskapitalismen avviser som en overlevning fra en annen æra, da den store bekymringen var å bli fengslet som dissidenter, ikke å få din frie vilje strippet bort med maskinlæring.

Men statlig og privat overvåkning er nært relatert. Som vi så ble Apple innrullert av de kinesiske myndighetene som en vital samarbeidspartner i statlig overvåkning, og den eneste kostnadseffektive og gjennomførbare måten å gjennomføre masseovervåkning i den skalaen det gjøres av moderne stater, både «frie» og autokratiske stater, er å ta i bruk kommersielle tjenester.

Enten det er Google som brukes som stedsporingsverktøy av lokale politimyndigheter over hele USA, eller bruk av sporing av sosiale medier av Department of Homeland Security for å bygge mapper om deltakere i protester mot Immigrasjon and Customs Enforcement familieseparasjonspraksis, ville mulige strengere grenser for overvåkingskapitalisme, hindre statens egen overvåkingsevne. Uten Palantir, Amazon, Google og andre store teknologileverandører, ville amerikanske politifolk ikke være i stand til å spionere på svarte mennesker, ICE ville ikke være i stand til å håndtere innburing av barn ved USAs grense, og statlige velferdssystemer ville ikke være i stand til å rense sine ruller ved å kle inn grusomhet som faktabasert og hevde at fattige og sårbare mennesker ikke kvalifiserer for hjelp. I det minste bør noen av statenes uvilje mot meningsfulle tiltak for å dempe overvåking tilskrives dette symbiotiske forholdet. Det er ingen statlig masseovervåking uten masse kommersiell overvåking.

Monopoler er nøkkelen til systemet med statlig massestatsovervåkning. Det er sant at mindre teknologifirmaer er tilbøyelige til å være mindre godt forsvart enn storteknologien, hvis sikkerhetseksperter valgt ut fra toppen i sitt felt, og som får enorme ressurser til å sikre og overvåke sine systemer mot inntrengere. Men mindre bedrifter har også mindre å beskytte seg med: færre brukere med data som er mer fragmentert over flere systemer, og få det til et og et om gangen hos statlige aktører.

En konsentrert teknologisektor som samarbeider med myndighetene er en mye kraftigere allierte for å sikre oppgaven med en massestatsovervåking - enn en fragmentert gruppe bestående av mindre aktører. Den amerikanske teknologisektoren er liten nok til at alle topplederne passer inn rundt ett enkelt bord i et styrerom i Trump Tower i 2017, kort tid etter Trumps innsettelse. De fleste av de største aktørene byr på å vinne JEDI, Pentagons $ 10 milliarders Joint Enterprise Defense Infrastructure sky-kontrakt. I likhet med andre svært konsentrerte bransjer roterer Storteknolgien sine nøkkelansatte inn og ut av offentlig tjeneste, sender dem til tjeneste i Forsvarsdepartementet og Det hvite hus, og ansetter deretter tidligere Pentagon og tidligere DOD-toppansatte og offiserer i sine egne avdelinger for regjeringsrelasjoner.

De kan til og med få til en god sak for å gjøre dette: Tross alt, når det bare er fire eller fem store selskaper i en bransje, har alle som er kvalifisert til å regulere disse selskapene, fungert som en leder i minst et par av dem - fordi, på samme måte, når det bare er fem selskaper i en bransje, er alle kvalifisert for en seniorrolle i hvilket helst av dem, arbeider per definisjon hos en av de andre.

Bransjer som er konkurransedyktige er fragmentert - sammensatt av selskaper som er i strupen på hverandre hele tiden og svekker hverandres marginer med tilbud for å stjele deres beste kunder. Dette etterlater dem med en mye mer begrenset kapital til lobbyvirksomhet for å oppnå gunstige regler, og en mye vanskeligere jobb for å få alle til å bli enige om å samle sine ressurser til fordel for bransjen som helhet.

Overvåking kombinert med maskinlæring er antatt å være en eksistensiell krise, et artsdefinerende øyeblikk hvor vår frie vilje bare er noen få skritt fra å bli skallet vekk. Jeg er skeptisk til denne påstanden, men jeg tror virkelig at teknologi utgjør en eksistensiell trussel mot vårt samfunn og muligens vår art.

Men den trusselen vokser frem fra monopol.

En av konsekvensene av teknologiens regulatoriske fangst, er at det kan flytte ansvaret for dårlige sikkerhetsbeslutninger over på kunder sine og samfunnet generelt. Det er helt normalt i teknologi for bedrifter å tilsløre arbeidet med sine produkter, for å gjøre dem bevisst vanskelig å forstå, og å true sikkerhetsforskere som søker en uavhengig gjennomgang av disse produktene.

DET er det eneste feltet der dette praktiseres: Ingen som bygger en bro eller et sykehus holder sammensetningen av stålet eller ligningene som brukes til å beregne belastningstress hemmelige. Det er en særlig bisarr praksis som fører, gang på gang, til groteske sikkerhetsfeil i et asburd omfang, med hele klasser av enheter avslørt som sårbare lenge etter at de er utplassert i feltet og benyttet på sensitive områder.

Kraften i monopoler som holder alle meningsfulle konsekvenser av brudd i sjakk, betyr at teknologiselskaper fortsetter å bygge forferdelige produkter som er usikre i designen, og som ender opp integrert i våre liv, er i besittelse av våre data, og koblet til vår fysiske verden. I årevis har Boeing slitt med etterdønningene av en rekke dårlige teknologibeslutninger som gjorde sin 737-flåte til en global paria, et sjeldent tilfelle der dårlige tekniske beslutninger har blitt alvorlig straffet i markedet.

Disse dårlige sikkerhetsbeslutningene forsterkes nok en gang ved bruk av opphavsrettslåser for å håndheve forretningsmodellbeslutninger rettet mot forbrukerne. Husk at disse låsene har blitt go-to-metoder for å forme forbrukeratferd, noe som gjør det teknisk umulig å bruke tredjeparts blekk, insulin, apper eller servicesteder til din lovlig ervervede eiendel.

Husk også at disse opphavsrettslåsene har ryggdekning i lovgivningen (for eksempel paragraf 1201 i DMCA eller artikkel 6 i EUs opphavsrettsdirektiv fra 2001) som forbyr manipulering («omgåelse») av dem, og disse bestemmelsene har blitt brukt til å true sikkerhetsforskere som avslører sårbarheter uten tillatelse fra produsenter.

Dette summerer se til en produsents veto over sikkerhetsadvarsler og kritikk. Selv om dette er langt fra lovgivers hensikt med DMCA og dets søstervedtekter rundt om i verden, har Kongressen ikke grepet inn for å klargjøre bestemmelsene, og det vil den heller ikke fordi det ville være å gå mot interessene til mektige, store bedrifter men en ustoppelig lobbystyrke.

Opphavsrettslåser slår dobbelt: De skaper dårlige sikkerhetsbeslutninger som hverken kan undersøkes fritt eller diskuteres. Hvis markedene skal være maskiner for å samle informasjon (og hvis overvåkingskapitalismens nominelle tankekontrollstråler er det som gjør det til en «bedragersk kapitalisme» fordi den nekter forbrukerne makt til å ta beslutninger), gjør et opplegg med lovlig håndhevet uvitenhet om risikoen til produkter gir monopol en enda mer «bedragersk kapitalisme» enn overvåkingskapitalismens lobbykampanjer.

Og i motsetning til tankekontrollstråler er håndhevet taushet over sikkerhet et umiddelbart, dokumentert problem, og det utgjør en eksistensiell trussel mot vår sivilisasjon og muligens vår art. Spredningen av usikre enheter - spesielt enheter som spionerer på oss, og spesielt når disse enhetene også kan manipulere den fysiske verden ved for eksempel å styre bilen eller snu en bryter på et kraftverk - er en slags teknologiskyld.

I programvaredesign refererer «-teknologiskyld» til gamle, innbakte beslutninger som viser seg å stå seg dårlige i ettertid. Kanskje en utvikler for lenge siden besluttet å legge inn en nettverksprotokoll laget av en leverandør som siden har sluttet å støtte den. Men alt i produktet er fortsatt avhengig av den utdaterte protokollen, og så, ved hver revisjon, må produktteamet omgå denne foreldede kjernen, legge til kompatibilitetslag, omgi den med sikkerhetskontroller som støtter forsvaret, og så videre. Disse Band-Aid-tiltakene binder sammen skylden, fordi hver påfølgende revisjon må kompensere også for dem, som renter baller på seg for dårlige lån. Og som et dårlig lån, stiger rentekostnaden raskere enn du kan håpe på å betale den ned: Produktteamet må legge så mye energi i å opprettholde dette komplekse, skjøre systemet, at de ikke har tid igjen til å omstrukturere produktet fra grunnen av og «betale ned gjelden» en gang for alle.

Vanligvis resulterer teknologisk gjeld i en teknologisk konkurs: Produktet blir så skjørt og uholdbart at det svikter katastrofalt. Tenk på de gamle COBOL-baserte bank- og regnskapssystemene som veltet ved starten av pandemikrisen når de ble konfrontert med mengder av arbeidsledighetskrav. Noen ganger gjør dette slutt på produktet; noen ganger tar det selskapet med seg ned. Å bli fanget i mislighold av teknologisk gjeld er skremmende og traumatisk, akkurat som å miste huset ditt på grunn av konkurs er skremmende og traumatisk.

Men teknologisk gjeld forårsaket av opphavsrettslåser er ikke individuell gjeld; det er systemisk. Alle i verden er utsatt for denne overbelastningen, som under finanskrisen i 2008. Når denne gjelden forfaller – når vi står overfor en kaskade av sikkerhetsbrudd som truer global skipsfart og logistikk, matforsyningen, farmasøytiske produksjonslinjer, nødkommunikasjon og andre kritiske systemer som akkumulerer teknologisk gjeld delvis på grunn av tilstedeværelsen av bevisst usikre og bevisst ikkereviderbare opphavsrettslåser – vil det faktisk utgjøre en eksistensiell risiko.

Mange teknologiselskaper har en klokkertro på at om bare de samler nok data om mange nok av våre aktiviteter, så er alt annet mulig — tankekontroll og endeløs fortjeneste. Dette er en hypotese som er umulig å falsifisere: Hvis data gir et teknologiselskap selv en liten forbedring i å forutse eller endre oppførsel, så erklærer selskapet at det har tatt første steg mot global dominans, uten noen ende i sikte. Hvis selskapet mislykkes i å oppnå forbedring fra innsamling og analyse av data, så erklærer det at suksessen er rett rundt hjørnet, oppnåelig når det har mere data for hånden.

Overvåkingsteknologi er langt fra den første industrien som omfavner en meningsløs, selvsentrert tro som skader resten av verden, og det er ikke den første industrien til å tjene raust på en slik vrangforestilling. Lenge før hedgefondforvaltere hevdet (feilaktig) at de kunne slå S&P 500, var det nok av andre «respektable» bransjer som har blitt avslørt som kvakksalvere i ettertid. Fra skaperne av stikkpiller med radium (en ekte ting!) til de grusomme sosiopatene som hevdet at de kunne «kurere» homofile mennesker. Historien er fylt med tidligere respektable titaner i diskrediterte næringer.

Dette betyr ikke at det ikke er noe galt med storteknologien og dens ideologiske dataavhengighet. Selv om gevinsten av overvåkningen i stor grad er overdrevet, så er skadevirkningene, om noe, underdrevet.

Det er virkelig ironi her. Troen på overvåkingskapitalismen som en «ukontrollert kapitalisme» er drevet av troen på at markedene ikke ville tolerere bedrifter som er grepet av falske oppfatninger. Et oljeselskap som har falske oppfatninger om hvor oljen er, vil etter hvert gå konkurs ved å grave etter tørre brønner, tross alt.

Men monopolister får gjøre fryktelige ting i lang tid før de betaler prisen. Tenk på hvordan konsentrasjonen i finanssektoren tillot subprime-krisen å spre seg når obligasjonsvurderingsbyråer, regulatorer, investorer og kritikere var under innflytelse av en falsk tro på at kompleks matematikk kunne konstruere «fullt garderte» gjeldsinstrumenter som ikke kunne misligholdes. En liten bank som engasjerte seg i denne typen feilgrep ville ganske enkelt gå konk i stedet for å løpe fra den uunngåelige krisen, eller kanskje vokser seg så stor at det avverget dette helt. Men store banker var i stand til å fortsette å tiltrekke seg investorer, og da de endelig feilet, kausjonerte verdens regjeringer dem ut. De verste lovbrytere i subprime-krisen er større enn de var i 2008, og brakte hjem mer fortjeneste og betale sine direktører enda større summer.

Storteknologien kan praktisere overvåking ikke bare fordi det er teknisk, men fordi de er store. Grunnen til at hver nettutgiver bygger inn en Facebook «Like»-knapp, er at Facebook dominerer Internettets henvisninger til sosiale medier – og hver og en av disse «Like»-knappene spioner på alle som lander på en side som har dem (se også: Google Analytics bygger inn, Twitter-knapper osv.).

Grunnen til at verdens regjeringer har vært trege til å skape meningsfulle straffer for brudd på personvernet, er at storteknologiens konsentrasjon har store fortjenester som kan brukes til å lobbiere mot disse straffene – og storteknologiens konsentrasjon betyr at de involverte selskapene er i stand til å komme frem til en enhetlig forhandlingsposisjon, som superlader lobbyvirksomheten.

Grunnen til at de smarteste ingeniørene i verden ønsker å jobbe for storteknologien er at den rår over brorparten av jobbene i teknologiindustrien.

Grunnen til at folk som er forferdet over Facebooks, Googles og Amazons datahåndteringspraksis fortsetter å bruke disse tjenestene, er at alle vennene deres er på Facebook; Google dominerer søk; og Amazon har satt alle de lokale kjøpmennene ut av drift.

Markeder med konkurranse ville svekke selskapenes lobbystyrke ved å redusere fortjenesten og sette dem opp mot hverandre i regulatoriske fora. Det ville gi kundene andre steder å gå til for å få sine elektroniske tjenester. Det ville gjøre selskapene små nok til å kunne regulere og bane vei for meningsfulle straffer for lovbrudd. Det ville la ingeniører med ideer som utfordret overvåkingsortodoksien skaffe seg kapital til å konkurrere med de etablerte. Det ville gi nettutgivere flere måter å nå publikum på, og kunne stille opp mot innpasningene til Facebook- og Google- og Twitter.

Med andre ord, mens overvåking ikke forårsaker monopoler, medvirker monopoler absolutt til overvåking.

Teknologisk eksepsjonellisme er en synd, enten det praktiseres av teknologiens blinde talsmenn eller av dets kritikere. Begge disse leirene er tilbøyelige til å forklare bort monopolistisk konsentrasjon ved å sitere noen spesielle kjennetegn på teknologiindustrien, som nettverkseffekter eller første-fordeler fordel. Den eneste virkelige forskjellen mellom disse to gruppene er at de tekniske apologeter sier monopol er uunngåelig, så vi bør bare la teknologien ikke komme unna med sine overgrep, mens konkurranseregulatorer i USA og EU sier monopol er uunngåelig, så vi bør straffe teknologien for sine overgrep, men ikke prøve å bryte opp monopolene.

For å forstå hvordan teknologien ble så monopolistisk, er det nyttig å se på begynnelsen av forbrukerteknologiindustrien: 1979, året Apple II Plus ble lansert og ble den første vellykkede hjemmedatamaskinen. Det er også året da Ronald Reagan startet valgkampen for presidentvalget i 1980 – et løp han vant, noe som førte til et radikalt skifte i måten antitrusthensyn håndteres på i Amerika. Reagans kohort av politikere – inkludert Margaret Thatcher i Storbritannia, Brian Mulroney i Canada, Helmut Kohl i Tyskland og Augusto Pinochet i Chile – fortsatte med å vedta lignende reformer som til slutt spredte seg over hele verden.

Antitrusthistorien begynte nesten et århundre før alt dette med lover som Sherman Act, som rettet seg mot monopolister med den begrunnelse at monopoler var dårlige i og av seg selv - presser ut konkurrenter, og skapte «omfattende disøkonomi» (når et selskap er så stort at bestanddeler feiler og det tilsynelatende er håpløst å få problemene løst), og fange sine regulatorer i en slik grad at de kan komme unna med svært mye skade.

Så kom en fabulist ved navn Robert Bork, en tidligere generaladvokat som Reagan utnevnte til den betydningsfulle U.S. Court of Appeals for the D.C. Circuit som tatt ut av intet hadde laget en alternativ lovgivningshistorie om Sherman Act og dens etterfølgere. Bork insisterte på at disse statuttene aldri var rettet mot monopoler (til tross for et vell av bevis for det motsatte, inkludert de transkriberte talene til lovens forfattere), men heller at de var ment å forhindre «forbrukerskade» - i form av høyere priser.

Bork var en rotor, men han var en rotor med en teori som rike mennesker virkelig likte. Monopoler er en fin måte å gjøre rike mennesker rikere ved å tillate dem å motta «monopolleie» (det vil si større fortjeneste) og binde fast regulatorer, noe som fører til et svakere, gunstigere regulatorisk miljø med mindre beskyttelse for kunder, leverandører, miljø og arbeidere.

Borks teorier var spesielt spiselige for de samme kraftige påvirkere som støttet Reagan, og Reagans justisdepartement og andre etater begynte å inkorporere Borks antitrustdoktrine i sine håndhevingsbeslutninger (Reagan foreslo til og med Bork til et sete i Supreme Court, men Bork strøk klart ved senatets godkjenningshøring at 40 år senere bruker innsidere i D.C. begrepet «borkete» (tilsvarer klønete på norsk) for å referere til noen katastrofalt dårlige politiske prestasjoner).

Litt etter litt kom Borks teorier inn som hovedretning, og deres støttegrupper begynte å infiltrere den juridiske utdanningen, til og med å tilsette smakstoffer der medlemmer i rettsvesenet ble behandlet med overdådige måltider, morsomme utendørsaktiviteter og seminarer hvor de ble indoktrinert i forbrukerskadeteorien om antitrust. Jo mer Borks teorier tok tak, jo mer penger tjener monopolistene – og jo mer overskuddskapital hadde de til rådighet for å lobbe i enda flere borkiske antitrust-innflytelseskampanjer.

Historien om Borks antitrustteorier er et veldig godt eksempel på den slags skjulte konstruerte endringer i opinionen, som Zuboff advarer oss mot, hvor idéer i utkanten blir den ortodokse hovedretningen. Men Bork forandrer ikke verden over natten. Han spilte et veldig langvarig spill, i over en generasjon, og han hadde en medvind fordi de samme kreftene som støttet oligarkiske antitrust teorier også støttet mange andre oligarkiske skiftninger i opinionen. For eksempel idéen om at beskatning er tyveri, at rikdom er et tegn på dyd, og så videre - alle disse teoriene ble fanget opp for å danne en sammenhengende ideologi som hevet ulikhet til en dyd.

I dag frykter mange at maskinlæring gjør det mulig for overvåkingskapitalismen å selge «Bork-som-tjeneste», med internetthastighet, slik at du kan kontrakt et maskinlæringsselskap for å konstruere raske endringer i offentlige holdninger uten å trenge kapitalen til å opprettholde et flergenerasjonsprosjekt som arbeider på lokalt, statlig, nasjonalt og globalt nivå innen næringsliv, jus og filosofi. Jeg tror ikke at et slikt prosjekt er sannsynlig, selv om jeg er enig i at dette i utgangspunktet er hva plattformene hevder å selge. De lyver bare om det. Storteknologien lyver hele tiden inkludert i sitt salgsmateriale.

Idéen om at teknologi danner «naturlige monopoler» (monopoler som er det uunngåelige resultatet av realitetene i en bransje, for eksempel monopolene som tilflyter det første selskapet for å kjøre langdistansetelefonlinjer eller jernbanelinjer) er motbevist av teknologiens egen historie: I fravær av konkurransehemmende taktikk, var Google i stand til å detronisere AltaVista og Yahoo; Facebook var i stand til å avverge Myspace. Det er noen fordeler med å samle fjell av data, men disse datafjellene har også ulemper: ansvar (fra lekkasjer), redusert avkastning (fra gamle data), og institusjonell treghet (store selskaper, lik vitenskap, fremdrift med en begravelse om gangen).

Faktisk ble fremveksten av nettsteder en masseutryddelseshendelse for de eksisterende gigantiske, svært lønnsomme proprietære teknologiene som hadde kapital, nettverkseffekter, og vegger og vollgraver rundt sine virksomheter. Nettet viste at når en ny bransje er bygget rundt en protokoll, i stedet for et produkt, kan den kombinerte innflytelsen til alle som bruker protokollen for å nå sine kunder, eller brukere, eller samfunn, oppveie selv de mest massive produktene. CompuServe, AOL, MSN og en rekke andre proprietære inngjerdede hager, lærte denne leksjonen på den harde måten: Hver trodde det kunne holde seg atskilt fra nettet, og tilbød «kurering» og en garanti for konsistens og kvalitet i stedet for kaoset i et åpent system. Alle tok feil og endte opp med å bli absorbert inn i det offentlige nettet.

Ja, teknologien er sterkt monopolisert og er nå nært knyttet til industrikonsentrasjon, men dette har mer å gjøre med timing enn sine iboende monopolistiske tendenser. Teknologien ble født i det øyeblikket antitrust-håndhevelsen ble demontert, og teknologien falt inn i nøyaktig de samme patologiene som antitrust skulle beskytte mot. Som en første tilnærming er det rimelig å anta at teknologiens monopoler er et resultat av mangel på antimonopol-innsats og ikke de oppreklamerte unike egenskapene til teknologi, for eksempel nettverkseffekter, pionerfordeler, og så videre.

Til støtte for denne tesen, tilbyr jeg konsentrasjonen som alle andre industrier har gjennomgått i samme periode. Fra profesjonell bryting, til varer i forbrukerpakninger, til leasing av næringseiendom, til bank, til sjøfrakt, til olje, til plateselskaper, til aviseierskap, til fornøyelsesparker, hver industri har gjennomgått et massivt skifte i retning konsentrasjon. Det er ingen åpenbare nettverkseffekter eller pionerfordeler som utspiller seg i disse bransjene. Men uansett, oppnådde disse næringene sin konsentrerte status med taktikker som var forbudt før Borks triumf: Fusjon med store konkurrenter, kjøpe ut innovative nye markedsdeltakere, horisontal og vertikal integrasjon, og en pakke med konkurransehemmende taktikk, som en gang var ulovlig, men ikke lenger.

Igjen: Når du endrer lovene som er ment å forhindre monopoler og deretter monopoler dannes på akkurat den måten loven skulle forhindre, er det rimelig å anta at disse fakta er relatert. Teknologikonsentrasjon kan lett forklares uten å ty til radikale teorier om nettverkseffekter - men bare hvis du er villig til å tiltale uregulerte markeder som tenderer i retning monopol. Akkurat som en livslang røyker kan gi deg hundre grunner til at deres røyking ikke forårsaket deres kreft («Det var miljøgiftene»), har sanne troende i uregulerte markeder en hel pakke med overbevisende forklaringer på monopol i teknologi som holder kapitalismen intakt.

Det er 40 år siden Borks prosjekt om å rehabilitere monopoler tok av, og det er en og en halv generasjon siden, noe som er god tid til å ta en felles idé og få den til å virke besynderlig og omvendt. Før 1940-tallet kledde velstående amerikanere sine babygutter i rosa mens babyjenter hadde blå (en «delikat og lekker» farge). Mens kjønnsfarger åpenbart er helt vilkårlige, møter mange fortsatt denne nyheten med forbauselse og finner det vanskelig å forestille seg en tid da rosa er knyttet til maskulinitet.

Etter 40 år med utstudert ignorering av analyse og håndhevelse av antitrustlovgivning, er det ikke overraskende at vi alle nesten har glemt at antitrust eksisterer, at som vi husker, var vekst gjennom fusjoner og oppkjøp i stor grad forbudt etter loven, at strategier for å dominere markedet, som vertikal integrasjon, kunne sende et selskap til retten.

Antitrust er et ratt for samfunnets styring av markedet, og er første utvei for å holde potensielle verdensmestere i sjakk. Men Bork og kohorten hans fjernet rattet vårt for 40 år siden. Bilen tromler fortsatt av gårde, så vi rykker så hardt vi kan i alle andre regulatorer i bilen, samt svinger desperat med dørene og ruller vinduene opp og ned i håp om at en av disse andre tingene gir en omstilling som lar oss velge hvor vi er på vei før vi velter utfor en klippe.

Det er som et virkelighetens science fiction-plott fra sekstitallet: Folk er fanget i et «generasjonsskip» som farer av sted mellom stjernene. Et skip som forfedrene en gang styre, men nå, etter en stor katastrofe, har skipets mannskap glemt at de er på et skip og ingen vet lenger hvor kontrollrommet er. Hodeløst raser skipet mot slutten, og med mindre vi kan ta tilbake kontrollen og korrigere kursen i tide, så er vi alle på tur mot en grusom død i hjertet av en sol.

Ingenting av dette er å minimere problemene med overvåking. Overvåkning betyr noe, og storteknologiens bruk av overvåkning er en eksistensiell risiko for vår art, men det er ikke fordi overvåking og maskinlæring frarøver oss vår frie vilje.

Overvåkingen har blitt mye mer effektiv takket være storteknologien. I 1989 hadde Stasi — det østtyske hemmelige politiet — hele landet under overvåkning, et massivt foretak som rekrutterte hver sekstiende person til å tjene som informant eller etterretningsagent.

I dag vet vi at NSA spionerer på en betydelig andel av hele verdens befolkning, og forholdet mellom overvåkingsagenter og overvåket er mer som 1:10.000 (det er sannsynligvis i den lave enden da det forutsetter at hver amerikaner med topphemmelig klarering jobber for NSA i dette prosjektet - vi vet ikke hvor mange av disse klarerte personene som er involvert i NSAs spionasje , men det er definitivt ikke alle disse).

Hvordan utvidet forholdet mellom overvåkbare borgere seg fra 1:60 til 1:10,000 på mindre enn 30 år? Det er takket være storteknologien. Vårt utstyr og tjenester samler de fleste dataene som NSA utvinner til sitt overvåkingsprosjekt. Vi betaler for dette utstyret og de tjenestene de kobler seg til, og så utfører vi møysommelig dataregistreringsoppgavene knyttet til logging av fakta om våre liv, meninger og preferanser. Dette masseovervåkingsprosjektet har i stor grad vært ubrukelig for å bekjempe terrorisme: NSA kan bare peke på en enkelt mindre suksesshistorie der de brukte sitt datainnsamlingsprogram for å hindre et forsøk fra en amerikansk innbygger å overføre noen få tusen dollar til en oversjøisk terrorgruppe. Det er ineffektivt for mye av den samme grunnen som at kommersielle overvåkingsprosjekter i stor grad er ineffektive til å målrette reklame: Folk som ønsker å begå terrorhandlinger, lik folk som ønsker å kjøpe et kjøleskap, er ekstremt sjeldne. Hvis du prøver å oppdage et fenomen hvis basisandelen bare er en av en million med et instrument med en nøyaktighet på bare 99 %, kommer hver sanne positive til en kostnad på 9999 falske positive.

La meg forklare det igjen: Hvis en av en million mennesker er terrorist, så vil det bare være omtrent en terrorist i et tilfeldig utvalg med en million mennesker. Hvis testen for å oppdage terrorister er 99 % nøyaktig, vil den identifisere 10.000 terrorister i din million-personer prøve (1 % av en million er 10.000). For hver sann positiv, vil du få 9999 falske positive.

I virkeligheten blir nøyaktigheten for algoritmisk gjenkjenning av terrorisme langt under 99 %-merket, det samme gjør målrettingen av kjøleskapannonser. Forskjellen er at å bli feilaktig anklaget for å ville kjøpe et kjøleskap er en mindre plage, mens blir du feilaktig anklaget for å planlegge et terrorangrep kan det ødelegge livet ditt og livene til alle du elsker.

Massestatlig overvåking er bare mulig på grunn av overvåkingskapitalismen og dens ekstremt lavavkastnings systemer for annonsemålretting, som krever en konstant påfyll av personopplysninger for å for å knapt bli levedyktige. Overvåkingskapitalismens primære feilmodus er feilmålrettede annonser, mens massestatovervåkingens primære feilmodus er groteske menneskerettighetsbrudd, som tenderer mot et totalitært samfunn.

Statlig overvåking er ikke kun en snylter på storteknologien som suger til data derfra uten å gi noe tilbake. I sannhet er de to i symbiose: Storteknologien suger opp våre data for spionbyråer, og spionbyråene sikrer at regjeringene ikke begrenser storteknologiens aktiviteter så sterkt at det ikke lenger ville tjene spionbyråenes behov. Det er intet klart skille mellom statlig overvåking og overvåkingskapitalisme; de er avhengige av hverandre.

For å se hvordan dette virker i dag, så trenger vi ikke se lenger enn til Amazons enhet for hjemmeovervåking: dørklokken Ring og den tilhørende appen Neighbors. Ring - er et produkt som Amazon kjøpte og ikke utviklet internt - er en kameraaktivert dørklokke som strømmer videoopptak fra inngangsdøren til mobilenheten din. Neighbors-appen lar deg danne et overvåkingsnett for hele nabolaget med andre Ring-eiere, der du kan dele klipp av «mistenkelige individer». Hvis du tenker at dette høres ut som en oppskrift på å la rasister bak gardinene virkelig gi krefter til sine mistanker mot personer med brun hud som går langs gatene, har du rett. Ring har blitt en de facto, uoffisiell forlengelse av politiet uten noen irriterende tilsyn eller regler.

I midten av 2019 viste en rekke innsynsforespørsler at Amazon hadde inngått konfidensielle avtaler med mer enn 400 lokale politimyndigheter der myndighetene skulle markedsføre Ring og Neighbors mot å få tilgang til opptak fra Ring-kameraene. I teorien måtte politifolk be om tilgang til disse opptakene gjennom Amazon (og interne dokumenter viser at Amazon setter av betydelige ressurser for å trene opp politifolk i hvordan lage en troverdig forklaring når de gjør dette), men i praksis, hvis en Ring-kunde avviser en forespørsel fra politiet, så krever Amazon kun at myndighetene retter en formell henvendelse om opptaket til selskapet, for å få det utlevert.

Ring og politiet har funnet mange måter å flette sammen sine aktiviteter. Ring inngår hemmelige avtaler for å skaffe sanntidstilgang til 911-utkallinger og strømmer deretter alarmerende meldinger om kriminalitet til brukere av Neighbors, som bidrar til å overbevise alle som vurderer en overvåkningsdørklokke, men er ikke sikker på om nabolaget deres er så farlig at det trengs.

Jo mer politiet følger overvåkingskapitalisten Ring, jo mer overvåkingsevne staten får. Politiet som stoler på private enheter for sin rettshåndhevelse, og deretter guides i retning utplasseringen av denne teknologien, mens selskapene returnere tjenesten ved lobbyvirksomhet mot regler som krever offentlig tilsyn med politiets overvåkingsteknologi. Jo mer politiet stoler på Ring og Neighbors, jo vanskeligere vil det være å vedta lover mot dem. Jo færre lover er det mot dem, jo mer vil politiet stole på dem.

Men selv om vi kunne utøve demokratisk kontroll over våre stater og tvinge dem til å slutte å ransake overvåkingskapitalismens reservoarer av atferdsdata, så ville overvåkingskapitalismen fortsatt skade oss.

Dette er et område der Zuboff glimter til. Hennes kapittel om «tilfluktsted» — følelsen av å ikke bli observert — er en nydelig hyllest til introspeksjon, ro, oppmerksomt nærvær og stillhet.

Når du blir overvåket, så endres noe. Alle som har oppdratt et barn vet dette. Du kan se opp fra boken din (eller mer realistisk, fra mobilen) og fange barnet ditt i et øyeblikk av dyp realisering og vekst, et øyeblikk hvor de lærer noe som er helt i utkanten av sine evner, som krever fullstendig og intens konsentrasjon. Et øyeblikk er du oppslukt, har det sjeldne og vakre øyeblikket i fokus og utspille seg ut foran øynene dine, så ser barnet opp og ser at du ser det, og øyeblikket kollapser. For å vokse, trenger du å være og vise ditt sanne jeg, og i det øyeblikket er du sårbar som en eremittkrabbe som skynder seg fra ett skall til det neste. Den ømme, ubeskyttede overflaten du viser i det øyeblikket, er for delikate til å avsløre i nærvær av en annen, selv noen du stoler så betingelsesløst på som et barn stoler på sine foreldre.

I den digitale tidsalder er vårt sanne jeg uløselig knyttet til våre digitale liv. Søkehistorikken din er en løpende oversikt over spørsmålene du har fundert på. Posisjonshistorikken din er et arkiv over steder du har trukket mot og opplevelsene du har hatt der. Din sosiale graf avslører de ulike sidene av identiteten din, og folkene du er knyttet til.

Å få disse aktivitetene observert er å miste tilfluktstedet for ditt sanne jeg.

Det er en annen måte overvåkingskapitalismen frarøver oss vår evne til selv å være vårt sanne jeg: Ved å gjøre oss engstelige. Overvåkingskapitalismen er egentlig ikke en tankekontrollstråle, men du trenger ikke en tankekontrollstråle for å gjøre noen engstelige. Tross alt, et annet ord for angst er å være opprørt, og for å få noen til å bli opprørt, trenger du bare å opprøre dem. Å pirke i dem og peke på dem og pipe mot dem og mumle mot dem og bombardere dem i et periodisk opplegg som er akkurat tilfeldig nok til at vår nervesystem aldri helt blir vant til det.

Våre enheter og tjenester har «generelt formål» i det at de kan koble hva som helst eller hvem som helst til hva som helst eller hvem som helst, og de kan gjøre ethvert program som kan lages. Dette betyr at distraksjonsrektanglene i lommene våre passer på våre mest verdifulle øyeblikk med våre kjæreste og deres mest presserende eller tidskritiske meldinger (fra «blir sen, kan du hente ungen?» til «legen ga med dårlige nyheter og jeg trenger å snakke med deg MED EN GANG») i tillegg til reklamer for kjøleskap og rekrutteringsmeldinger fra nazister.

Dag og natt vibrerer lommene våre, knuser konsentrasjonen vår og river i stykker de skjøre edderkoppspinnene av sammenehenger vi spinner når vi tenker gjennom vanskelige ideer. Hvis du låste noen inne i en celle og forstyrret dem på dette viset, så ville vi kalt det «søvnnektingstortur», og det ville vært en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvensjonen.

Effekten overvåkning har på vår evne til å være vårt sanne jeg er ikke lik for alle mennesker. Noen av oss er heldige nok til å leve på en tid og sted der de viktigste fakta om våre live er i stor grad sosialt aksepterte og kan vises frem offentlig uten risiko for sosiale konsekvenser.

Men for mange av oss er dette ikke sant. Husk at i manns minne var mange av væremåtene som vi tenker på som sosialt akseptable i dag en gang årsak til alvorlig sosial sanksjon eller til og med fengsling. Hvis du er 65 år gammel, har du levd i en tid hvor folk som bor i «frie samfunn» kunne bli fengslet eller sanksjonert for å engasjere seg i homoseksuell aktivitet, for å forelske seg i en person hvis hud var en annen farge enn sin egen, eller for å røyke gras.

I dag er disse aktivitetene ikke bare avkriminalisert i store deler av verden, de anses som normale, og de forhenværende forbudene anses som skamfulle, forkastelige relikvier fra fortiden.

Hvordan gikk vi fra forbud til normalisering? Ved hjelp av privat og personlig aktivitet: Folk som var homofile i skjul, eller som var hasjrøykere i smug, eller som i hemmeliget elsket noen med en annen hudfarge, var alle sårbare for gjengjeldelse hvis de gjorde sitt sanne jeg kjent, og det var begrenset hvor mye de kunne fremme sine egne rettigheter i samfunnet og slik være tro mot seg selv. Men fordi det var en privatsfære, så kunne disse folkene danne allianser med sine kjære og sine venner som ikke delte deres uglesette egenskaper, ved å ha private samtaler der de kom ut av skapet og avslørte sitt sanne jeg til folkene rundt dem og bringe dem inn på sin side, en samtale av gangen.

Retten til å velge tid og sted for disse samtalene var nøkkelen til at de lyktes. Det er en ting å komme ut av skapet overfor faren din mens dere er på fisketurn langt unna allfarvei, og en helt annen ting å plumpe ut med det over julemiddagen mens din rasistiske Facebook-onkel er der for å lage en scene.

Uten en privatsfære så er det en sjanske for at ingen av disse endringene hadde funnet sted, og at folkene som dro nytte av disse endringene enten hadde mått sociale saksjoner for å komme ut av skapet i en fientlig verden eller ville aldri vært i stand til å vise sitt sanne jeg til folkene de er glade i.

Det følger fra dette at, med mindre du tror at vårt samfunn har oppnådd sosial perfeksjon — at barnebarna i 50 år vil be deg om å fortelle dem historien om hvordan, i 2020, hver urettferdighet hadde blitt korrigert og ingen ytterligere endring måtte gjøres — så bør du forvente at akkurat nå, i dette øyeblikk, er det folk du elsker, hvis lykke henger sammen med din egen , som har en hemmelighet i sine hjerter som hindrer dem fra å være sitt sanne jeg sammen med deg. Disse menneskene er sorgfulle og vil gå i graven med den hemmelige sorgen i sine hjerter, og kilden til denne sorgen vil være falskheten i deres forhold til deg.

En privatsfære er nødvendig for menneskelig fremgang.

Mangelen på privatliv kan berøve sårbare folk sjansen til å være sitt sanne jeg og begrense våre handler ved å frarøve oss vårt tilfluktsted, men det er en annen risiko som belastes oss alle, ikke bare folk med en hemmelighet: kriminalitet.

Personlig identifiserende informasjon har svært begrenset nytte når formålet er å kontrollere folks sinn, men identitetstyveri - virkelig en omfattende uttrykk for en hel konstellasjon av forferdelige kriminelle aktiviteter som kan ødelegge din økonomi, kompromittere din personlige integritet, ødelegge ditt rykte, eller til og med utsette deg for fysisk fare - trives med den.

Angripere er heller ikke begrenset til å bruke data fra én kilde som er tappet. Flere tjenester har hatt innbrudd som avslørte navn, adresser, telefonnumre, passord, seksuell smak, skolekarakterer, arbeidsytelse, trefninger med strafferettssystemet, familiedetaljer, genetisk informasjon, fingeravtrykk og annen biometri, lesevaner, søkehistorikk, litterær smak, pseudonymer og annen sensitiv informasjon. Angripere kan slå sammen data fra disse forskjellige innbruddene for å bygge opp ekstremt detaljerte mapper om tilfeldige personer, og deretter bruke ulike deler av datasettet til ulike kriminelle formål.

Angripere kan for eksempel bruke lekkede brukernavn- og passordkombinasjoner til å kapre hele flåter av kommersielle kjøretøy som har blitt utstyrt med anti-tyveri GPS-sporere og startsperrer eller å kapre babymonitorer for å terrorisere småbarn med lydspor fra pornografi. Angripere bruker lekkede data til å lure telefonselskaper til å gi dem telefonnummeret ditt, så fanger de opp SMS-baserte tofaktorautentiseringskoder for å ta over e-post, bankkonti og/eller lommebøker for kryptovaluta.

Oppfinnsomheten til angripere har ingen grenser i jakten på kreative måter å gjøre lekkede data til våpen. En vanlig bruk av lekkede data er å trenge inn i selskaper for å få tilgang til mer data.

Som spioner, er nettsvindlere er helt avhengig av selskapenes over-innsamling og over-beholding av våre data. Spionetater betaler noen ganger selskaper for tilgang til dataene sine eller skremmer dem til å oppgi dem, men noen ganger fungerer de akkurat som kriminelle gjør — ved å tuske ut data fra selskapenes databaser.

Overinnsamlingen av data har en rekke forferdelige sosiale konsekvenser, fra erosjonen av vårt sanne jeg til undergraving av sosial fremgang, fra statlig overvåking til en epidemi av kriminalitet på nettet. Kommersiell overvåking er også en fordel for folk som kjører påvirkningskampanjer, men det er vårt minste problem.

Storteknologien har lenge praktisert teknologieksepsjonalisme: Idéen om at de ikke bør være underlagt de dagligdagse lover og normer i «hverdagen». Mottoer som Facebooks «move fast and break things» tiltrakk seg berettiget hån mot selskapenes selvsentrerte retorikk.

Teknologieksepsjonalisme ga oss alle mye trøbbel, så det er ironisk og plagsomt å se storteknologiens kritikere synde på samme vis.

Storteknologien er ikke en «ukontrollert kapitalisme» som ikke kan kureres gjennom tradisjonelle rettslige monopolbrytende grep (tvinge selskaper til å kvitte seg med konkurrenter de har kjøpt) og forbud mot fusjoner som gir monopol og andre konkurransehemmende taktikker. Storteknologien har ikke makt til å bruke maskinlæring til å påvirke vår oppførsel så gjennomgående at markedene mister evnen til å straffe dårlige aktører og belønne dyktigere konkurrenter. Storteknologien har ingen regelskrivende tankekontroll-stråle, som nødvendiggjør avvikling av vår gamle verktøykasse.

Saken er at, folk har hevdet å ha perfeksjonert tankekontroll-stråler i århundrer, og hver gang, det viste seg å være et bedrag - men noen ganger bedro svindlere seg selv.

I generasjoner har reklamebransjen stadig forbedret sin evne til å selge reklametjenester til bedrifter, samtidig som de bare har fått frem marginale gevinster ved å selge disse bedriftenes produkter til potensielle kunder. John Wanamaker beklaget at «50% av annonsebudsjettet mitt er bortkastet, jeg vet bare ikke hvilken 50 %» er et testament til triumfen til annonsesjefer, som med hell overbeviste Wanamaker om at bare halvparten av pengene han brukte gikk til spille.

Teknologibransjen har gjort enorme forbedringer i dyktigheten i å overbevise bedrifter om at de er flinke til å annonsere, mens deres faktiske forbedringer i annonseringen - i motsetning til målretting - har vært ganske så som så. Innegreien for maskinlæring – og den mystiske påkallingen av «kunstig intelligens» som et synonym for enkle statistiske interferens-teknikker – har i stor grad styrket effekten av storteknologiens salgspoeng, når markedsførere har utnyttet potensielle kunders mangel på teknisk forståelse for å komme unna med fantastisk oversalg og underlevering.

Det er fristende å tenke at hvis bedrifter er villige til å legger milliarder inn i et vågestykke, må det være en god et. Likevel er det mange ganger denne tommelfingerregelen har ført oss på villspor. For eksempel er det nesten uhørt om forvaltede investeringsfond skulle gjøre det bedre enn rene indeksfond, og investorer som legger pengene sine i hendene på ekspertforvaltere gjør det langt verre enn de som overlater sine sparepenger til indeksfond. Men forvaltede fond har fortsatt størstedelen av markedsinvesteringene, og de er patronisert av noen av de rikeste, mest sofistikerte investorene i verden. Deres tillitserklæring til en underpresterende sektor er en lignelse om flaksens rolle i rikdomsakkumulering, ikke et tegn på at forvaltede fond er et godt kjøp.

Påstandene om storteknologiens tankekontrollsystem er fulle av tegn på at hele foretaket er svindel. For eksempel, avhengigheten av de «Fem Store» personlighetstrekkene som hovedmetode for å påvirke mennesker, selv om de «Fem Store»-teorien ikke støttes av noen store, fagfellevurderte studier og for det meste hører til pågående reklamefolk og pop-psykologi.

Storteknologiens markedsføringsmateriale påstår også at deres algoritmer kan utføre presis «sinnsstemningsanalyse» eller oppdage hvordan folk har det, basert på deres «mikrouttrykk», men dette er markedsføringspåstander, ikke vitenskapelige funn. Disse metodene er for det meste ikke testet av uavhengige vitenskapelige eksperter, og der de har blitt testet, er de sårt savnet. Mikrouttrykk er spesielt tvilsomt, gitt at selskapene som spesialiserer seg i å lære opp folk til å oppdage dem her vist å treffe dårligere sammenlignet med terningkast.

Storteknologien har vært så god på å markedsføre sine såkalte superkrefter at det er enkelt å tro at de kan markedsføre alt annet med like stor suksess, men det er en tabbe å tro på oppstusset. Enhver uttalelse et selskap kommer med om kvaliteten på produktene sine, er åpenbart ikke upartisk. Det faktum at vi ikke stoler på alt storteknologien sier om sin databehandling, overholdelse av personvernlovgiving, og så videre, er bare rimelig. Så hvorfor skulle vi behandle storteknologiens markedsføringsmateriell som en gudegitt sannhet? Storteknologien lyver om omtrent alt, innbefattet hvor godt dets maskinlæringsdrevne overtalelsessystemer virker.

Denne skepsisen bør inngå i alle våre evalueringer av storteknologien og deres antatte evner, inkludert vår gjennomgang av patentene. Zuboff tillegger disse patentene en enorm betydning, og påpeker at Google påberopte seg omfattende nye overtalelsesmuligheter i sine patentinnleveringer. Disse påstandene er dobbelt mistenkelige: for det første, fordi de er så selvbetjente, og for det andre, fordi patentet i seg selv eer en så notorisk invitasjon til overdrivelse.

Patentsøknader tar form av en rekke krav og spenner fra bred til trang. Et typisk patent starter med å hevde at forfatterne har oppfunnet en metode eller system for å gjøre alle tenkelige ting som noen kan gjøre, noensinne, med noe verktøy eller enhet. Så innsnevrer det kravet i påfølgende stadier til vi kommer til selve «oppfinnelsen» som er patentets sanne gjenstand. Håpet er at patentkontrolløren – som nesten helt sikkert er overarbeidet og underinformert – vil gå glipp av det faktum at noen eller alle disse påstandene er latterlige, eller i det minste mistenklige, og innvilge patentets bredere krav. Patenter for ikke patentbare ting er fortsatt utrolig nyttige, fordi de kan benyttes mot konkurrenter som kan lisensiere dette patentet, eller styre klar av de påstandene i stedet for å tåle den langvarige, og dyre prosessen med å bestride den.

Hva mer er, så tildeles programvarepatenter rutinemessig selv om søkeren ikke har noe bevis på at de kan gjøre det som hevdes i patenten. Det betyr at du kan ta patent på en «oppfinnelse» som du egentlig ikke har laget, og som du heller ikke vet hvordan skal lages.

Med disse betraktningene i hånden, blir det åpenbart at det faktum at et storteknologi-selskap har patentert hva det sier er en effektiv tankekontrollstråle, er i stor grad er irrelevant for om storteknologien faktisk kan kontrollere våre sinn.

Storteknologien samler inn dataene våre av mange grunner, medregnet den avtagende avkastningen fra eksisterende datalagre. Men mange teknologiselskaper samler også inn data ut fra en ekstraordinær teknisk tro på nettverkseffektene fra data. Nettverkeffekter oppstår når hver ny bruker i et system øker verdien. Det klassiske eksemplet er faksmaskiner: En enkelt faksmaskin er til ingen nytte, to faksmaskiner er til begrenset bruk, men hver ny faksmaskin som tas i bruk etter den første, dobles antall mulige faks-til-faks-koblinger.

Data utvunnet til prediktive systemer produserer ikke nødvendigvis disse utbyttene. Tenk på Netflix: Den prediktive verdien av dataene som utvinnes fra en million engelsktalende Netflix-seere, forbedres knapt ved å legge til data fra enda en bruker. De fleste dataene Netflix innhenter etter det første levedyktige minimumsutvalget, dupliserer eksisterende data og gir bare minimal gevinst. I mellomtiden blir nye data stadig dyrere etter hvert som antall enkeltverdier øker, og manuelle oppgaver som merking og validering av data, blir ikke billigere om antallet øker.

Bedrifter forfølger moter til skade for egen fortjeneste stadig vekk, spesielt når bedrifter og deres investorer ikke er motivert av utsiktene til lønnsomhet, men heller å bli kjøpt opp av en storteknologi-gigant eller oppnå børsnotering. For disse firmaene kan det å krysse av for mote-bokser, «som samler inn så mye data som mulig» kunne gi større avkastning på investeringen enn motsvarende som «kun opererer med forretningstilpassede datamengder.»

Dette er en annen skade ved teknisk eksepsjonisme: Troen på at flere data alltid gir mer fortjeneste i form av mer innsikt som kan oversettes til bedre tankekontrollstråler, driver bedrifter til å over-innsamle og over-beholde data utover all rasjonalitet. Og siden firmaene oppfører seg irrasjonelt, vil et bra antall av dem gå ut av virksomheten og bli spøkelsesskip hvis lasterom er fylt med data som kan skade folk på utallige måter - men som ingen er ansvarlig for lenger. Selv om selskapene ikke går under, opprettholdes dataene de samler inn bak et minimum av gjennomførbar sikkerhet - akkurat nok sikkerhet til å holde selskapet i live, mens det venter på å bli kjøpt ut av en teknologigigant, et beløp beregnet til å ikke bruke en krone mer enn det som er nødvendig for å beskytte data.

Det første tiåret i sin eksistens konkurrerte Facebook med datidens sosialemediegiganter (Myspace, Orkut, etc.) ved å presentere seg som pro-personvernalternativet. Faktisk rettferdiggjorde Facebook sin inngjerdede hage - som lar brukerne hente inn data fra nettet, men blokkerte nettjenester som Google-søk fra indeksering og hurtigbufring av Facebook-sider - som et pro-personverntiltak som beskyttet brukerne mot de overvåkings-glade vinnerne av sosiale medier-kriger som Myspace.

Til tross for hyppige løfter om at de aldri ville samle inn eller analysere brukernes data, initierte Facebook med jevne mellomrom nettopp det, som det skumle, pinlige Beacon-verktøyet, som spionerte på deg når du beveget deg rundt på nettet og deretter la ut dine nettaktiviteter på din offentlige tidslinje, slik at vennene dine kunne overvåke surfevanene dine. Beacon utløste et brukeropprør. Hver gang trakk Facebook seg fra sitt overvåkingsinitiativ, men ikke hele veien; uvegerlig ville den nye Facebooken overvåke mer enn den gamle, men ikke fullt så overvåkende som en mellomliggende Facebooken etter lanseringen av det nye produktet eller tjenesten.

Hvor raskt Facebook økte sin overvåkningsinnsats ser ut til å ha vært styrt av det konkurransemessige landskapet til Facebook. Jo flere konkurrenter Facebook hadde, jo bedre oppførte de seg. Hver gang en stor konkurrent brøt sammen, så ble oppførselen til Facebook markant verre.

Samtidig kjøpte Facebook enormt mange selskaper, inkludert et selskap som heter Onavo. I utgangspunktet laget Onavo en batteriovervåkingsapp. Men tillatelsene som Onavo krevde var så omfattende at appen var i stand til å samle inn finkornet telemetri på alt brukerne gjorde med telefonene sine, inkludert hvilke apper de brukte og hvordan de brukte dem.

Ved hjelp av Onavo oppdaget Facebook at de mistet markedsandeler til Snapchat, en app som – som Facebook et tiår tidligere – presenterte seg selv som pro-personvernalternativet til status quo. Ved hjelp av Onavo kunne Facebook hente ut data fra enhetene til Snapchat-brukere, inkludert både nåværende og tidligere Snapchat-brukere. Dette ansporet Facebook til å kjøpe Instagram - som hadde noen egenskaper som konkurrerte med Snapchat - og som deretter tillot Facebook å finjustere Instagrams funksjoner og salgspitch for å fjerne Snapchats fordeler og sikre at Facebook ikke måtte møte den typen konkurransepress det tidligere hadde påført Myspace og Orkut.

Historien om hvordan Facebook knuste Snapchat avslører forholdet mellom monopol og overvåkingskapitalisme. Facebook kombinerte overvåking med slapp antitrust-håndhevelse for å oppdage den kommende konkurransemessige trusselen fra Snapchat og deretter ta avgjørende tiltak mot den. Facebooks overvåkingskapitalisme lar den avverge konkurransepress med konkurransehemmende taktikker. Facebook-brukere vil fortsatt ha personvern – Facebook har ikke brukt overvåking til å hjernevaske dem ut av det – men de kan ikke få det fordi Facebooks overvåkning lar Facebook ødelegge ethvert håp om at en rivaliserende tjeneste dukker opp som konkurrerer på personvernfunksjoner.

En desentraliseringsbevegelse har forsøkt å fjerne dominansen til Facebook og andre storteknologi-selskaper ved å lage og fremme «indieweb»-alternativer — Mastodon som et Twitter-alternativ, Diaspora som et Facebook-alternativ, og så videre — men disse forsøkene har på ingen måte tatt av.

I bunn og grunn er hver av disse tjenestene hemmet av det samme problemet: Hver potensiell bruker av et Facebook- eller Twitteralternativ må overbevise alle sine venner til å følge dem til en desentralisert Internettalternativ for å fortsatt ha glede av fordelene med sosiale medier. For mange av oss er den eneste grunnen til å ha en Facebook-konto at vennene våre har Facebook-kontoer, og grunnen til at de har Facebook-kontoer er at vi har Facebook-kontoer.

Alt dette har konspirert til å gjøre Facebook – og andre dominerende plattformer – til «drapssoner» der investorer ikke vil finansiere nye deltakere.

Og likevel, alle dagens teknologigiganter dukketopp til tross for den forankrede fordelen til selskapene som kom før dem. For å forstå hvordan det skjedde, må du forstå både samvirke og angripende samvirke.

«Interoperabilitet» er muligheten til to teknologier til å jobbe sammen med hverandre: Alle kan lage en LP som vil spille på en hvilken som helst platespiller, hvem som helst kan lage et filter du kan installere i ovnens avtrekksvifte, hvem som helst kan lage bensin til bilen din, alle kan lage en USB-telefonlader som passer i bilens sigarettenneruttak, alle kan lage en lyspære som fungerer i lyspæren din, hvem som helst kan lage brød som kan ristes i brødristeren din.

Interoperabilitet er ofte en kilde til innovasjon og fordel for forbrukerne: Apple laget den første kommersielt vellykkede PC-en, men millioner av uavhengige programvareleverandører laget programmer som virket sammen med og kjørte på Apple II Plus. De enkle analoge antenneinngangene på baksiden av TV-ene tillot først kabeloperatører å koble direkte til TV-er, så tillot de spillkonsollselskaper og deretter personlige datamaskinselskaper å bruke standard-TV-er som skjermer. Standard RJ-11 telefonkontakter åpnet for produksjon av telefoner fra en rekke leverandører i en rekke former, fra den gratis fotballformede telefonen som fulgte med et Sports Illustrated-abonnement, til bedriftstelefoner med høyttalere, hold-funksjoner og så videre, og deretter telefonsvarere og til slutt modemer, som banet vei for Internett-revolusjonen.

« Interoperabilitet» brukes ofte om hverandre med «standardisering,», som er prosessen når produsenter og andre interessenter hamrer ut et sett med avtalte regler for implementering av en teknologi, for eksempel den elektriske pluggen i veggen, CAN-bussen som brukes av bilens datasystemer, eller HTML-instruksjonene som nettleseren tolker.

Men interoperabilitet krever ikke standardisering – standardisering fortsetter ofte videre fra kaoset med ad hoc interoperabilitetstiltak. Oppfinneren av USB-laderen for sigarettennere trengte ikke å få tillatelse fra bilprodusenter enn si produsentene av dashbordets sigaretterkomponent. Bilprodusentene laget ingen mottiltak for å forhindre bruk av dette ettermarkedstilbehøret overfor sine kunder, men de gjorde heller ikke noe for å gjøre livet enklere for laderens produsenter. Dette er en slags «nøytral interoperabilitet.»

I tillegg til nøytralt samvirke kommer «rivaliserende samvirke». Det er når en produsent lager et produkt som virker sammen med en annen produsents produkt til tross for den andre produsentens innvendinger, og selv om det betyr å omgå et sikkerhetssystem som er utformet for å forhindre interoperabilitet.

Sannsynligvis den mest kjente formen for rivaliserende samvirke er en tredjeparts skriverblekk. Skriverprodusenter hevder at de selger skrivere til underpris, og at den eneste måten de kan hente inn tapene de pådrar seg på, er ved å kreve større påslag på blekk. For å hindre at skrivereiere kjøper blekk andre steder, legger skriverselskapene inn en pakke med forbrukerfientlige sikkerhetssystemer som oppdager og avviser både etterfylte og tredjepartskassetter.

Eiere av skrivere tar stilling til at HP og Epson og Brother ikke er veldedige organisasjoner, og at kunder til deres varer ikke har noen forpliktelse til å hjelpe dem å overleve, og så hvis selskapene velger å selge sine produkter med tap, er det deres tåpelige valg som de må leve med. På samme måte observerer konkurrenter som lager blekk- eller påfyllingsett at de ikke skylder skriverselskaper noe, og deres skriverselskapenes reduserte marginer er skriverselskapenes problemer, ikke konkurrentenes. Tross alt, skriverselskapene gråter ingen tårer når de skyver en produsent av refill ut av markedet, så hvorfor skal refill-produsentene bekymre seg med de økonomiske formuene til skriverselskapene?

Rivaliserende samvirke har spilt en stor rolle i teknologiindustriens historie: fra grunnleggelsen av «alt.*» Usenet hierarkiet (som ble startet mot ønskene til Usenets vedlikeholdere, og som vokste til å bli større enn alle Usenet samlet) - til nettleserkrigene (når Netscape og Microsoft la inn en massiv ingeniørinnsats for å gjøre sine nettleserne uforenlige med de andres spesielle kommandoer og særegenheter), til Facebook (hvis suksess delvis ble bygget ved å hjelpe sine nye brukere å holde kontakten med venner de hadde forlatt på Myspace, fordi Facebook forsynte dem med et verktøy som skavet av ventemeldinger fra Myspace og importerte dem til Facebook, og effektivt opprettet en Facebook-basert Myspace leser).

I dag blir innehav sett på som en uangripelig fordel. Facebook er der alle vennene dine er, så ingen kan starte en Facebook-konkurrent. Men motsatt kompatibilitet reverserer konkurransefortrinnet: Hvis du fikk lov til å konkurrere med Facebook ved å levere et verktøy som importerte alle brukernes ventende Facebook-meldinger til et miljø som konkurrerte etter linjer som Facebook ikke kunne krysse, som å eliminere overvåking og annonser, ville Facebook få en stor ulempe. Det ville ha samlet alle mulige ex-Facebook-brukere i en enkel, lett å finne tjeneste; det ville ha øvd dem i hvordan en Facebook-lignende tjeneste fungerte og hva de potensielle fordelene var. Det ville a gitt en enkel mulighet for misfornøyde Facebook-brukere til å fortelle sine venner hvor de kunne forvente bedre behandling.

Motsatt interoperabilitet var en gang normen og en viktig bidragsyter til den dynamiske, levende teknologiscenen, men nå er det gjemt bak en kratt av lover og forskrifter som legger juridisk risiko til den velprøvde taktikken med motsatt interoperabilitet. Nye regler og nye tolkninger av eksisterende regler betyr at en motstander må styre unna krav til opphavsrett, vilkår for bruk, handelshemmeligheter, skadelig innblanding, og til patent.

I fravær av et konkurranseutsatt marked har lovgivere tydd til å tildele dyre, statslignende plikter til storteknologi-firmaer, for eksempel automatisk filtrering av brukerbidrag for brudd på opphavsretten, eller terrorist- og ekstremistisk innhold, eller oppdage og forhindre trakassering i sanntid, eller kontrollere tilgangen til seksuelt materiale.

Disse tiltakene legger et gulv under hvor små vi kan lage storteknologien fordi bare de aller største selskapene har råd til folk og automatiserte filtre som trengs for å utføre disse oppgavene.

Men det er ikke den eneste måten konkuransen undermineres når plattformer får ansvar for å utføre politiarbeide overfor sine brukere. En plattform som forventes å utføre politiarbeide overfor brukernes oppførsel, må forhindre mange vitale motsatte interoperabilitetsteknikker for at disse ikke skal undergrave polititiltakene. Hvis noen som for eksempel bruker en Twitter-erstatning som Mastodon, kan sende meldinger til Twitter og lese meldinger fra Twitter, kan de unngå å bli fanget av automatiserte systemer som oppdager og forhindrer trakassering (for eksempel systemer som bruker tidspunktet for meldinger eller IP-baserte regler for å gjette om noen er en trakasserer).

I den grad vi er villige til å la storteknologien overvåke seg selv - i stedet for å gjøre storteknologien liten nok til at brukerne kan forlate dårlige plattformer for bedre, og små nok til at en forskrift som bare setter en plattform ut av virksomhet, ikke vil ødelegge milliarder av brukeres tilgang til sine lokalsamfunn og data. Da bygger vi saken om at storteknologien skal kunne blokkere konkurrentene og gjøre det enklere for storteknologien å kreve juridisk håndhevelsesverktøy for å forby og straffe forsøk på motsatt interoperabilitet.

Til syvende og sist kan vi prøve å fikse storteknologien ved å gjøre dem ansvarlig for dårlig opptreden overfor brukerne, eller vi kan prøve å fikse Internett ved å kutte storteknologiens størrelse. Men vi kan ikke gjøre begge deler. For å erstatte dagens gigantiske produkter med pluralistiske protokoller må vi fjerne det juridiske buskaset som forhindrer motsatt interoperabilitet, slik at morgendagens smidige, personlige, småskalaprodukter kan forene seg med giganter som Facebook, slik at brukerne som har skiftet produkt kan fortsette å kommunisere med brukere som ikke har skiftet ennå, ved å bruke slyngplanter over Facebooks hagevegg så Facebooks innfangede brukere kan bruke til å komme over veggene og unnslippe til det globale, åpne nettet.

Teknologi er ikke den eneste industrien som har gjennomgått massiv konsentrasjon siden Reagan-tiden. Nesten alle store industrier – fra olje til aviser til kjøttpakking til sjøfrakt til briller til nettpornografi – har blitt et lubbent oligarki der bare noen få spillere dominerer.

Samtidig har hver bransje blitt noe av en teknologiindustri som generelle datamaskiner og generelle nettverk og løftet om effektivitet, gjennom datadrevet analyse, og fyller hvert utstyr, hver prosess og hvert firma med teknologi.

Fenomenet industriell konsentrasjon er en del av en bredere historie om rikdomskonsentrasjon generelt, der et mindre og mindre antall mennesker eier mer og mer av vår verden. Denne konsentrasjonen av både rikdom og næringer betyr at våre politiske resultater blir i økende grad bundet til de avgrensede interessene til folk og selskaper med alle pengene.

Det betyr at når en regulator stiller et spørsmål med et åpenbart, empirisk svar («Forårsaker mennesker klimaendringer? » eller «Skal vi la selskaper gjennomføre kommersiell masseovervåking?» eller «Har samfunnet nytte av å tillate brudd på nettverksnøytralitet?») er svaret som kommer bare korrekt hvis denne korrektheten møtes med godkjenning av rike mennesker og næringene som gjorde dem så velstående.

Rike mennesker har alltid spilt en stor rolle i politikken, og mer siden Supreme Courts Citizens United-avgjørelse eliminerte viktige kontroll over folkevalgte budsjetter. Økende ulikhet og rikdomskonsentrasjon betyr at de aller rikeste menneskene nå er mye rikere, og har råd til å bruke mye mer penger på politiske prosjekter enn noen gang før. Tenk på Koch-brødrene, George Soros eller Bill Gates.

Men de politiske forvrengningene til rike enkeltindivider, blekner i forhold til de politiske forstyrrelser som konsentrerte næringer er i stand til. elskapene i svært konsentrerte bransjer er mye mer lønnsomme enn selskaper i bransjer med konkurranse. - Ingen konkurranse betyr å ikke måtte redusere prisene eller forbedre kvaliteten for å vinne kunder - og overlater de med større kapitaloverskudd til bruk på lobbyvirksomhet.

Konsentrerte næringer synes også det er lettere å samarbeide om politiske mål enn de som konkurrerer. Når alle de øverste direktørene fra din bransje kan plasseres rundt et enkelt styreromsbord, gjør de det ofte. Og når de gjør det, kan de smi et felles standpunkt om regulering.

Å rykke opp i gradene i en konsentrert industri betyr generelt å jobbe i to eller tre av de store selskapene. Når det bare er relativt få selskaper i en gitt bransje, har hvert selskap en mer fastlåst lederrangering, slik at ambisiøse direktører får færre veier til høyere stillinger, med mindre de rekrutteres til en rival. Dette betyr at de beste direktørene i konsentrerte bransjer sannsynligvis har vært kolleger på et tidspunkt og omgås i de samme kretsene - forbundet gjennom sosiale bånd eller for eksempel å være forvaltere for hverandres eiendommer. Disse nære sosiale båndene fremmer en kollegial, snarere enn konkurranseholdning.

Svært konsentrerte næringer presenterer også en regulatoriske vanskeligheter. Når en industri domineres av bare fire eller fem selskaper, er de eneste som sannsynligvis virkelig vil forstå bransjens praksis, veteranledere. Dette betyr at overordnede regulatorer ofte er tidligere direktører i selskapene de skal regulere. Disse endringene hos myndighetene er ofte stilltiende forstått å være permisjon fra industrien, med tidligere arbeidsgivere som ønsker sine tidligere vaktbikkjer velkommen tilbake som direktører når deres tjenestetid er utløpt.

Alt dette er å si at de tette sosiale båndene, et lite antall bedrifter, og regulatorisk innflytelse fra konsentrerte industrier, gir disse selskapene makt til å diktere mange, om ikke alle, reguleringer de er bundet av.

Dette blir stadig tydeligere. Enten det er "fra lønning til lønning"-långivere som får rett til å praktisere ågerlån eller Apple som vinner retten til å bestemme hvem som kan fikse mobilen, eller Google og Facebook som vinner retten til å åpne dine private data uten å møte virkningsfulle konsekvenser, eller seire for rørledningsselskaper, eller straffefrihet for opioidprodusenter, eller massive skattesubsidier for utrolig lønnsomme markedsdominerende bedrifter, er det stadig tydeligere at mange av våre offisielle, kunnskapsbaserte og sannhetssøkende prosesser, faktisk er auksjoner til salgs til den høyeste budgiveren.

Det er umulig å overdrive hvor skremmende dette prospektet er. Vi lever i et utrolig høyteknologisk samfunn, og ingen av oss kunne tilegne oss ekspertisen til å evaluere alle teknologiske forslag som står mellom oss og våre altfor tidlige, forferdelige tap. Du kan vie livet ditt til å skaffe medieleseferdighet for å skille gode vitenskapelige tidsskrifter fra korrupte pay-for-play-etterlikninger, statistisk leseferdighet for å evaluere kvaliteten på analysen i tidsskriftene, samt mikrobiologisk og epidemiologisk kunnskap til avgjøre om du kan stole på påstander om vaksinenes sikkerhet. – Men det vil fortsatt gjøre deg ukvalifisert til å bedømme om ledningene i hjemmet ditt vil gi deg et dødelig sjokk og, om programvaren til bilens bremser vil føre dem til uforutsigbar feiling og om hygienestandardene hos slakteren er tilstrekkelig til å sikre deg fra å dø etter at du er ferdig middagen.

I en verden så kompleks som denne, må vi stole på til myndighetene, og vi holder dem ærlige ved å gjøre disse myndighetene ansvarlige overfor oss og begrense dem med regler for å forhindre interessekonflikter. Vi kan umulig tilegne oss ekspertisen til å bedømme motstridende påstander om den beste måten å gjøre verden trygg og velstående på, men vi kan avgjøre om selve bedømmelsesprosessen er troverdig.

Akkurat nå er det åpenbart ikke tilfelle.

De siste 40 årene med økende ulikhet og industrikonsentrasjon, sammen med stadig svakere ansvarlighet og åpenhet for ekspertbyråer, har skapt en stadig mer presserende følelse av forestående undergang, følelsen av at det er store konspirasjoner på gang som opererer med stilltiende offisiell godkjenning til tross for sannsynligheten for at de jobber for å gjøre det bedre for seg selv ved å ødelegge for resten av oss.

For eksempel er det flere tiår siden Essos egne forskere konkluderte med at produktene deres ville gjøre jorden ubeboelig for mennesker. Og likevel gikk disse tiårene tapt for oss, i stor grad fordi Esso lobbierte myndighetene og sådde tvil om farene ved produktene sine og gjorde det i samarbeid med mange offentlige tjenestemenn. Når overlevelsen til deg selv og alle du elsker er truet av konspirasjoner, er det ikke urimelig å begynne å stille spørsmål ved de tingene du tror du vet for å forsøke å avgjøre om de også er resultatet av en annen konspirasjon.

Sammenbruddet i troverdigheten til våre systemer for forutsigbarhet og å opprettholde sannheter, har etterlatt oss i en tilstand av erkjennelsesteorisk kaos. En gang kunne de fleste av oss regne med at systemet fungerte, og at våre forskrifter reflekterte vår beste forståelse av verdens empiriske sannheter slik de ble best forstått - nå må vi finne våre egne eksperter for å hjelpe oss med å sortere det sanne fra det falske.

Hvis du er som meg, tror du sannsynligvis at vaksiner er trygge, men du (som meg) kan sannsynligvis heller ikke forklare mikrobiologi eller statistikk. Få av oss har matteferdigheter til å gjennomgå litteraturen om vaksinesikkerhet og beskrive hvorfor deres statistiske resonnement er riktige. På samme måte kan få av oss gjennomgå statistikken i den (nå diskrediterte) litteraturen om opioidsikkerhet og forklare hvordan disse statistikkene ble manipulert. Både vaksiner og opioider ble omfavnet av medisinske myndigheter, og likevel, en er trygg mens den andre kan ødelegge livet ditt. Du sitter igjen med en slags uferdig konstellasjon av tommelfingerregler om hvilke eksperter du stoler på til å faktasjekke kontroversielle påstander og deretter forklare hvordan alle de respektable legene med sine fagfellevurderte forskning om opioidsikkerhet var et avvik, og deretter hvordan du vet at legene som skriver om vaksinesikkerhet ikke er et avvik.

Jeg er 100% sikker på at vaksinering er trygt og effektivt, men jeg er også litt fortapt når jeg skal forklare akkurat hvorfor jeg tror dette, gitt alle korrupsjon jeg vet om og de mange ganger trygghetens stempel har vist seg å være en parodisk løgn fortalt å gjøre de superrike enda rikere.

Falske nyheter – konspirasjonsteorier, rasistiske ideologier, vitenskapelig fornektelse – har alltid vært med oss. Det som har endret seg i dag er ikke blandingen av idéer i den offentlige diskursen, men populariteten til de verste idéene i denne blandingen. Konspirasjon og fornektelse har gått til himmels, låst til veksten i enorm ulikhet, som også har ansporet fremveksten av storteknologi, stormedisin, stor bryting, store biler og store kinoer og alt annet som er stort.

Ingen kan si sikkert hvorfor dette har skjedd, men de to dominerende leirene er idealisme (troen på at folk som argumenterer for disse konspirasjonene har blitt bedre til å forklare dem, kanskje ved hjelp av maskinlæringsverktøy) eller materialisme (idéene har blitt mer attraktive på grunn av materielle forhold i verden).

Jeg er materialist. Jeg har blitt utsatt for konspirasjonsteoretikeres argumenter hele livet, og jeg har ikke opplevd noe kvalitativt sprang i kvaliteten på disse argumentene.

Den store forskjellen er i verden, ikke i argumentene. I en tid hvor faktiske konspirasjoner er vanlig, får konspirasjonsteorier en ring av plausibilitet.

Vi har alltid hatt uenigheter om hva som er sant, men i dag har vi en uenighet om hvordan vi vet om noe er sant. Dette er en erkjennelsekrise, ikke en troskrise. Det er en krise over troverdigheten til våre sannhetssøkende øvelser, fra vitenskapelige tidsskrifter (i en tid hvor de største tidsskriftutgiverne har blitt tatt for å produsere pay-to-play-tidsskrifter med søppelforskning) til reguleringer (i en tid hvor regulererne rutinemessig sykler inn og ut av næringslivet), til utdanning (i en tid hvor universiteter er avhengige av bedriftsdonasjoner for å holde lysene tent).

Målretting – overvåkingskapitalisme – gjør det lettere å finne folk som gjennomgår denne erkjennelsesmessige krisen, men det skaper ikke krisen. For det, må du se i retning korrupsjon.

Og, beleilig nok, er det korrupsjon som tillater overvåkingskapitalismen å vokse ved å demontere monopolbeskyttelse, ved å tillate hensynsløs innsamling og oppbevaring av personopplysninger, ved å tillate annonser å bli målrettet i hemmelighet, og ved å forhindre muligheten for å gå et annet sted, der du fortsatt kan være med vennene dine uten å utsette deg for kommersiell overvåking.

Jeg avviser begge gjentakelsene av teknologisk unikhet. Jeg avviser idéen om at teknologi er unikt forferdelig og ledet av folk som er grådige eller verre enn lederne i andre bransjer, og jeg avviser idéen om at teknologien er så god — eller så iboende utsatt for konsentrasjon — at den ikke kan klandres for sin nåværende monopolistiske status.

Jeg tror teknologi bare er en annen industri, riktignok en som vokste opp i fravær av reelle monopolbegrensninger. Det kan ha vært først, men det er ikke den verste, heller vil ikke bli den siste.

Det er på en måte jeg er e teknisk unntakstilfelle. Jeg tror at nettbaserte verktøy er nøkkelen til å overvinne problemer som er mye mer presserende enn teknologimonopolisering: klimaendringer, ulikhet, kvinnehat og diskriminering på grunn av rase, kjønnsidentitet og andre faktorer. Internett er hvordan vi vil rekruttere folk til å kjempe disse kampene, og hvordan vi vil koordinere deres arbeid. Teknologi er ikke en erstatning for demokratisk ansvarlighet, rettssikkerhet, rettferdighet eller stabilitet, – men det er et middel for å oppnå disse tingene.

Det vanskelige problemet med vår art er koordinering. Alt fra klimaendringer, til sosial endring, til å drive en bedrift, til å få en familie til å virke, kan sees på som et kollektivt handlingsproblem.

Internett gjør det enklere enn noen gang før å finne folk som ønsker å jobbe i et prosjekt med deg - derav suksessen til gratis programvare med åpen kildekode, folkefinansiering, og rasistiske terrorgrupper - og enklere enn noensinne å koordinere arbeidet du gjør.

Internett og datamaskinene vi kobler til det, har også en eksepsjonell kvalitet: en generelt formål. Internett er utformet for å tillate to parter å kommunisere hvilke data som helst, ved hjelp av en hvilken som helst protokoll, uten tillatelse fra noen andre. Den eneste produksjonsdesignen vi har for datamaskiner, er denne generelle hensikten, «Turings komplette» datamaskin som kan kjøre hvert program vi kan uttrykke i symbolsk logikk.

Dette betyr at hver gang noen med et spesielt kommunikasjonsbehov investerer i infrastruktur og teknikker for å gjøre Internettet raskere, billigere og mer robust, gjør denne fordelen det lettere til alle andre som bruker Internett å kommunisere. Og dette betyr også at hver gang noen med et spesielt databehandlingbehov investerer for å gjøre datamaskiner raskere, billigere og mer robuste, er alle andre databehandlingsprogrammer en potensiell mottaker av dette arbeidet.

På grunn av dette, vil enhver form for kommunikasjon gradvis absorberes inn i Internett, og enhver type dings — fra fly til pacemakere — på sikt bli en datamaskin i en stilig boks.

Selv om disse betraktningene ikke utelukker regulering av nettverk og datamaskiner, krever de grundighet og forsiktighet når slike reguleringer introduseres, fordi endringer i regelverket kan gi utilsiktede konsekvenser på svært mange andre områder.

I utfallet av dette er at vårt beste håp å løse de store koordineringsproblemene – klimaendringer, ulikhet osv.– er med fri, rettferdig og åpen teknologi. Vårt beste håp om å holde teknologien fri, rettferdig og åpen er å vise forsiktighet i hvordan vi regulerer teknologi, og å delta nært i hvordan intervensjoner for å løse ett problem, kan skape problemer i andre domener.

Storteknologien har et morsomt forhold til informasjon. Når du genererer informasjon — alt fra posisjonsdataene som strømmer ut av mobilen, til de private meldingene du sender til venner på et sosialt nettverk — hevder de å ha rett til å gjøre hva de vil med disse dataene.

Men når du har frekkhet til å bytte om på rollene – ved å bruke et verktøy som blokkerer annonser eller slurper dine ventende oppdateringer ut fra et sosialt nettverk og plasserer dem i en annen app som gir deg mulighet til å angi dine egne prioriteringer og forslag, eller gjennomsøker systemet slik at du kan starte en rivaliserende virksomhet – påstår de at du stjeler fra dem.

Saken er at informasjon er en veldig dårlig tilpasset til noen form for privat eierregime. Eierrettigheter er nyttige for å etablere markeder som kan føre til effektiv utvikling av ubrukte tilganger. Disse markedene er avhengige av klar eiendomsrett for å sikre at de tingene som kjøpes og selges der, faktisk kan kjøpes og selges.

Informasjon har sjelden en så klar tittel. Ta telefonnumre: Det er helt klart noe som går galt når Facebook griper millioner av brukernes adressebøker og bruker telefonnumrene de finner der til å plotte sosiale grafer og fylle ut manglende informasjon om andre brukere.

Men telefonnumrene Facebook uten samtykke skaffer i denne transaksjonen er ikke «eiendommen» til brukerne de er tatt fra, og de tilhører heller ikke de personene hvis telefoner ringer når du ringer disse tallene. Tallene er bare heltall, 10 sifre i USA. og Canada, og de vises på millioner av steder, inkludert et sted dypt i pi samt mange andre sammenhenger. Å gi folk eierskap til heltall er en åpenbart forferdelig idé.

Likeledes for fakta som Facebook og andre kommersielle overvåkingsoperatører erverver om oss, som at vi er barn av våre foreldre eller foreldrene til våre barn, eller at vi hadde en samtale med noen andre eller gikk til et offentlig sted. Disse datapunktene kan ikke være eiendom i den forstand at huset ditt eller skjorten din er din eiendom fordi adgangen til dem er iboende gjørmete: Eier moren din det faktum at hun er moren din? Gjør du det? Gjør dere begge deler? Hva med faren din - eier han dette faktum også, eller må han lisensiere det faktum fra deg (eller din mor eller begge to) for å bruke dette faktum? Hva med de hundrevis eller tusenvis av andre mennesker som kjenner disse fakta?

Hvis du går til en Black Lives Matter demonstrasjon, trenger de andre demonstrantene din tillatelse til å legge ut bildene sine fra arrangementet? Nettkampene om når og hvordan man legger ut bilder fra demonstrasjoner avslører et nyansert, komplekst problem som ikke lett kan viftes bort med en håndbevegelse ved å gi en part en eiendomsrett som alle andre i miksen må respektere.

Det faktum at informasjon ikke passer godt til eiendom og markeder betyr ikke at den ikke er verdifullt. Babyer er ikke eiendom, men de er uten tvil verdifulle. Faktisk har vi et helt sett med regler bare for babyer, samt en undergruppe av de reglene som gjelder for mennesker mer generelt. Noen som hevder at babyer ikke vil være virkelig verdifulle før de kan kjøpes og selges som brød, ville bli umiddelbart og rettmessig dømt som et monster.

Det er fristende å hente frem eierskapshammeren når storteknologien behandler informasjonen din som en spiker — ikke minst siden storteknologien er så gode til å misbruke eierskapshammeren når det gjelder deres informasjon. Men det er et feilgrep. Hvis vi lar markedet diktere bruken av informasjonen vår, vil vi oppdage at vi er selgere i kjøpers marked, der storteknologien fastsetter prisen på våre data så lavt at den blir ubetydelig eller, mer sannsynlig, satt til null uten forhandlinger med en klikk-videre kontrakt du ikke har mulighet til å endre.

I mellomtiden vil etablering av eierettigheter til informasjon, skape uoverstigelige barrierer for uavhengig databehandling. Tenk deg at vi krever en lisens som skal forhandles når et oversatt dokument sammenlignes med originalen, noe Google har gjort og fortsetter å gjøre milliarder av ganger for å trene sine automatiserte språkoversettelsesverktøy. Google har råd til dette, noe uavhengige tredjeparter har ikke. Google kan bemanne en klareringsavdeling for å forhandle engangsbetalinger til slike som EU (et av de store datalager oversatte dokumenter), mens uavhengige vakthunder som ønsker å verifisere at oversettelsene er godt forberedt, eller for å utrydde skjevheter i oversettelser, vil finne ut at de selv trenger en bemannet juridisk avdeling og millioner til lisenser før de kan komme i gang.

Det samme gjelder for ting som søkeindekser på nettet eller bilder av folks hus, som har blitt omstridt takket være Googles Street View-prosjekt. Uansett hvilke problemer som kan oppstå med Googles fotografering av gatescener, vil det sikkert bli enda verre å løse dem ved å la folk bestemme hvem som kan ta bilder av fasadene til hjemmene sine i en offentlig gate. Tenk på hvordan gatefotografering er viktig for nyhetsdekning – inkludert uformell nyhetsdekning, som fotografering av misbruk av myndighet – og hvordan det å kunne dokumentere bolig- og gateliv er viktig for å bestride offentlige inngrep, argumentere for sosial hjelp, rapportere brudd på planer og soner, dokumentere diskriminerende og ulike levekår, og mer.

Eiendomsrett til fakta er antitetisk for mange typer menneskelig utvikling. Det er vanskelig å forestille seg en regel som begrenser hvordan storteknologien utnytter vår kollektive innsats uten utilsiktet å forby folk fra å samle inn data om trakassering på nettet, samle register over endringer i språket, eller bare undersøke hvordan plattformene former vår diskurs - som alle krever bruk av data som andre har laget, gransket og analysert.

Plattformene kan overselge sin evne til å overtale folk, men åpenbart virker overtalelse noen ganger. Enten det er det private området der LHBTQ-folk brukte til å rekruttere allierte og normalisere seksuelt mangfold, eller det tiårlange prosjektet for å overbevise folk om at markeder er den eneste effektive måten å løse kompliserte ressursallokeringsproblemer på, er det klart at våre samfunnsholdninger kan endre seg.

Prosjektet med skiftende samfunnsmessige holdninger er et spill av inches og år. I århundrer har svengalis påstått å kunne akselerere denne prosessen, men selv de mest brutale propagandaformene har slitt med å gjøre permanente endringer. Joseph Goebbels var i stand til å utsette tyskerne for daglige, obligatoriske, timelange radiosendinger, for å runde opp og torturere og drepe dissidenter, og å ta full kontroll over barnas utdanning mens de forbød litteratur, sendinger eller filmer som ikke komportere med hans verdensbilde.

Likevel, etter 12 år med terror, når krigen var over, ble naziideologi i stor grad diskreditert i både Øst- og Vest-Tyskland, og ble erstattet av et program for nasjonal sannhet og forsoning. Rasisme og autoritære holdninger ble aldri fullstendig avskaffet i Tyskland, men flertallet av tyskerne var ugjenkallelig overbevist om nazismen – og fremveksten av autoritær rasisme i Tyskland i dag, forteller oss at de liberale holdningene som erstattet nazismen, ikke var mer permanente enn nazismen selv.

Rasisme og autoritære holdninger har også alltid vært med oss. Alle som har gjennomgått den typen meldinger og argumenter vil i dag måtte presses hardt for å si at de har blitt bedre til å presentere sine ideer. Den samme pseudovitenskapen, appellerer til frykt og sirkulær logikk slik rasister presenterte på 1980-tallet da støtten til hvit overlegenhet minsket, finnes i kommunikasjonen fra ledende hvite nasjonalister i dag.

Hvis rasister ikke har blitt mer overbevisende det siste tiåret, hvordan kan det da være at flere mennesker var overbevist om å være åpent rasistiske på den tiden? Jeg tror at svaret ligger i den materielle verden, ikke en verden av idéer. Idéene har ikke blitt mer overbevisende, men folk har blitt mer redde. Redd for at staten ikke kan stole på å fungere som en ærlig megler i beslutninger om liv eller død, fra forvaltningen av økonomien, til regulering av smertestillende, til reglene for håndtering av privat informasjon. Redd for at verden har blitt et spill der stoler fjernes når musikken stanser i et aldri før sett hastighet. Redd for at rettferdighet for andre vil komme på deres bekostning. Monopoler er ikke årsaken til denne frykten, men ulikheten, den materielle fortvilelsen og den politiske feilaktige praksisen som monopoldannelse bidrar til, er en betydelig bidragsyter til disse forholdene. Ulikhet skaper betingelser for både konspirasjoner og voldelige, rasistiske ideologier, og deretter lar overvåkingskapitalismen opportunister målrette de som frykter og de konspirasjonsorienterte.

Som den gamle ordspråket sier, «Hvis du ikke betaler for produktet, så er du produktet».

I dag er det vanlig å tro at bruk av frie, annonsestøttede medier var den opprinnelige synden til overvåkingskapitalismen. Begrunnelsen er at selskapene som tok betalt for tilgang ikke kunne «konkurrere med gratis tilgang», og så ble de drevet ut av virksomhet. Konkurrentene deres med annonsestøtte åpnet i mellomtiden brukernes data i et forsøk på å forbedre annonsemålrettingen og tjene mer penger, og tydde deretter til den mest ytterliggående taktikken for å generere klikk på disse annonsene. Hvis vi bare ville betale for media igjen, ville vi ha en bedre, mer ansvarlig, en mer edru diskurs som ville være bedre for demokratiet.

Men nedbrytningen av nyhetsprodukter kom lenge før ankomsten av annonsestøttede nettnyheter. Lenge før avisene var på nettet, hadde slapp antitrusthåndhevelse åpnet døren for hittil ukjente bølger av konsolidering og sammenrullinger av redaksjoner. Rivaliserende aviser ble slått sammen, journalister og annonseselgere ble permittert, fysiske anlegg ble solgt og leid tilbake, slik at selskapene ble lastet opp med gjeld ved girede oppkjøp og påfølgende profittuttak til de nye eierne. Med andre ord, det var ikke bare endringer i det klassifiserte reklamemarkedet, som lenge ble holdt for å være den primære driveren i nedgangen for den tradisjonelle redaksjonen, som gjorde nyhetsselskaper ute av stand til å tilpasse seg Internettet - det var monopolisme.

Så, når nyhetsselskaper kom på nettet, falt annonseinntektene de disponerte selv som antall Internett-brukere (og dermed potensielle lesere på nettet) økte. Dette skiftet var en funksjon av konsolidering i annonsesalgsmarkedet, med Google og Facebook dukker opp som duopolister, som sammen tjente mer penger hvert år fra reklame mens du betaler mindre og mindre av det til utgiverne, hvis arbeid annonsene ble viset sammen med. Monopoldannelsen ga en kjøpers marked for en annonsemengde med Facebook og Google som portvoktere.

Betalte tjenester fortsetter å eksistere sammen med gratis, og ofte er det disse betalte tjenestene ivrige etter å hindre folk omgår deres betalingsmurer eller å dele betalte medier med gratispassasjerer - som utøver mest kontroll over sine kunder. Apples iTunes- og App Stores er betalte tjenester, men for å maksimere lønnsomheten låser Apple plattformene sine slik at tredjeparter ikke kan lage kompatibel programvare uten tillatelse. Disse låsene gjør det mulig for selskapet å utøve både redaksjonell kontroll (slik at det kan ekskludere kontroversielt politisk materiale) og teknologisk kontroll, inkludert kontroll over hvem som kan reparere enhetene det lager. Hvis vi er bekymret for at annonsestøttede produkter frarøver folk sin rett til selvbestemmelse ved å bruke overtalelsesteknikker for å dytte kjøpsbeslutningene noen få grader i den ene eller den andre retningen, bør den nesten totale kontrollen et enkelt selskap har over beslutningen om hvem som får selge deg programvare, deler og service for iPhone, faktisk gjøre oss veldig bekymret.

Vi bør ikke bare være bekymret for betaling og kontroll: Idéen om at betaling vil forbedre diskursen er også farlig feil. Den dårlige suksessraten for målrettet annonsering betyr at plattformene må gi deg intensivere deg til « å engasjere deg » med innlegg på ekstremt høye nivåer for å generere nok sidevisninger for å sikre fortjenesten. Som diskutert tidligere, for å øke engasjementet, bruker plattformer som Facebook maskinlæring til å gjette hvilke meldinger som vil være mest opphissende, og gjør et poeng av å skyve dem inn i øynene dine i hver sving, slik at du vil hate-klikke og argumentere med folk.

Resonnementet er at kanskje betaling ville fikse dette. Hvis plattformer kunne være økonomisk levedyktige selv om du sluttet å klikke på dem når din intellektuelle og sosiale nysgjerrighet er mettet, så ville de ikke ha noen grunn til å algoritmisk oppilde deg for å få flere klikk ut av deg, ikke sant?

Det kan være noe i det argumentet, men det ignorerer fortsatt den bredere økonomiske og politiske konteksten til plattformene og verden som tillot dem å vokse seg så dominerende.

Plattformer er verdensomspennende og altomfattende fordi de er monopoler, og de er monopoler fordi vi har kuttet ned på våre viktigste og mest pålitelige antimonopolregler. Antitrust ble kastrert som en viktig del av prosjektet for å gjøre de rike rikere, og det prosjektet har fungert. De aller fleste mennesker på jorden har en negativ nettoverdi, og selv den synkende middelklassen er i en prekær tilstand, med underfinanisert pensjonering, underforsikret for medisinske katastrofer, og undersikret mot klima- og teknologi-sjokk.

I denne svært lite likestillte verden forbedrer ikke betaling diskusjonen; det bare priser diskusjon utenfor rekkevidden til de fleste menneskene. Å betale for produktet er flott, hvis du har råd til det.

Hvis du tror dagens filterbobler er et problem for vår diskurs, tenk hvordan de ville være hvis rike mennesker bebodde frittflytende athenske markedsplasser av ideer hvor du må betale for opptak mens alle andre bor i nett-områder som er subsidiert av velstående velgjørere som nyter sjansen til å etablere samtalerom hvor «husordensreglene» forbyr spørsmål om status quo. Det vil si, tenk om de rike separert fra Facebook, og da, i stedet for å kjøre annonser som tjente penger for aksjonærene, og Facebook ble en milliardærs forfengelighetsprosjekt, som også skjedde for å sikre at ingen snakket om hvorvidt det var rettferdig at bare milliardærer hadde råd til å være med i de mer sjeldne hjørnene av Internett.

Bak idéen om å betale for tilgang er en tro på at frie markeder vil rette opp storteknologiens feilfunksjoner. Tross alt, i den grad at folk har et syn på overvåking i det hele tatt, er det et generelt et ufordelaktig et, og jo lengre og mer grundig man er overvåket, jo mindre har vi en tendens til å like det. Det samme gjelder for innelåsing: Hvis HPs blekk eller Apple sin programbutikk virkelig var fantastisk, ville de ikke trenge tekniske tiltak for å hindre brukere i å velge et konkurrerende produkt. Den eneste grunnen til at disse tekniske mottiltakene eksisterer, er at selskapene ikke tror at deres kunder frivillig ville underkaste seg sine vilkår, og de ønsker å frata dem valget om å ta sin virksomhet andre steder.

Talsmenn for markeder hyllet sin evne til å samle den diffuse kunnskapen om kjøpere og selgere i hele samfunnet fra etterspørselssignaler, prissignaler og så videre. Argumentet for at overvåkingskapitalismen er en «ukontrollert kapitalisme» er at maskinlæringsdrevne overtalelsesteknikker forvrenger forbrukernes beslutningsprosesser, noe som fører til feilaktige signaler - forbrukerne kjøper ikke det de foretrekker, de kjøper det de blir lurt til å foretrekke. Det følger at den monopolistiske praksisen med innelåsing, som gjør langt mer for å begrense forbrukernes frie valg, og er enda mer en «ukontrollert kapitalisme.»

Lønnsomheten til enhver bedrift er begrenset av muligheten for at kundene vil flytte sin etterspørsel andre steder. Både overvåking og innelåsing er anti-egenskaper som ingen kunde ønsker. Men monopoler kan fange inn sine regulatorer, knuse sine konkurrenter, sette seg inn i kundenes liv, og gjerde folk inne så de «velger» deres tjenester uavhengig av om folk vil ha dem - det er greit å være stygg når det ikke finnes noe alternativ.

Men i bunn og grunn er både overvåkning og innlåsing ganske enkelt forretningsstrategier som monopolister kan velge. Overvåkningsselskaper som Google er fullt ut i stand til å rulle ut innlåsingsteknologier — bare se på Androids tyngende lisensvilkår som krever at dingsemakere legger ved Googles pakke med programvare. Og innlåsingsselskaper som Apple er fullt ut i stand til å underlegge sine brukere overvåkning hvis det betyr å gjøre kinesiske myndigheter fornøyde og sikre fortsatt tilgang til kinesiske markeder. Monopoler kan bestå av gode og etiske mennesker, men som institusjoner er det ikke din venn — de vil gjøre hva enn de kan slippe unna med for å maksimere sin profitt. Og jo mer monopolistiske de er, jo mer kan de komme unna med.

Hvis vi skal bryte storteknologiens dødsgrep på våre digitale liv, så må vi bekjempe monopoler. Det høres kanskje ganske dagligdags og gammelmodig ut, noe , som noe fra New Deal-æraen, mens det å få slutt på bruken av automatisert atferdsendring oppleves som plottet til en veldig stilig kyberpunk-roman.

I mellomtiden ser det ut til at vi har glemt hvordan vi bryter opp monopoler. Det er en tverrpolitisk, transatlantisk enighet om at oppdeling av selskaper i beste fall er bortkastet innsats — med potensiale for å låse opp dine statsadvokater i tiår med rettsaker — og i verste fall produktivitetshemmende, ved å redusere «forbrukergevinstene» fra de massive stordriftsfordelene til store selskaper.

Men monopolknuserne stred en gang frem med svingende loverbøker, terroriserte røverbaroner og knuste illusjonen om monopolenes allmektige grep på samfunnet vårt. Monopolknuseræraen kunne ikke begynne før vi fant politisk vilje — før folkene overbeviste politikerne om at de hadde ryggdekning til å stå opp mot de rikeste og mektigste menneskene i verden.

Klarer vi finne igjen den politiske viljen?

Opphavsrettsforskeren James Boyle har beskrevet hvordan begrepet «økologi» ga et vendepunkt i miljøaktivismen. Før dette begrepet ble tatt i bruk, så ikke folk som ønsket å ta vare på hvalbestanden nødvendigvis at de kjempet samme kamp som folk som ønsket å beskytte ozonlaget, få slutt på ferskvannforurensning, få vekk smog eller sur nedbør.

Men begrepet «økologi» sveiset disse ulike kampsakene sammen til en enkelt bevegelse, og medlemmene av denne bevegelsen ble solidariske med hverandre. De som brydde seg om smog signerte underskriftskampanjer sirkulert av folk som ønsket å avslutte hvalfangsten, og anti-hvalfangerne marsjerte sammen med folket som krevde handling på sur nedbør. Denne samlingen bak en felles sak forandret fullstendig dynamikken i miljøvern, og satte scenen for dagens klimaaktivisme og opplevelsen av at å ta vare på planeten og sikre at planeten Jorden er beboerlig er en felles plikt for alle mennesker.

Jeg tror vi er på randen av en nytt «økologi»-hendelse for bekjemping av monopoler. Tross alt er ikke teknologi den eneste sentralstyrte industrien, og det er heller ikke engang den mest sentralstyrte bransjen.

Du finner forkjempere for å bryte opp monopoler i enhver sektor i økonomien. Hvor en du ser kan du finne folk som er påført urett av monopolister som har fått ødelagt finansene, helsen, privatsfæren, utdanningen og livene til folk de er glade i. Disse folkene har felles sak med folkene som ønsker å dele opp storteknologien, og de samme fiendene. Når mesteparten av verdens formue er på veldig få hender, så gir det seg selv at nesten ethvert stort selskap deler eiere.

Dette er gode nyheter: Med litt arbeide og ørlite koalisjonsbygging har i mer enn nok politisk vilje til å bryte opp storteknologien samt alle de andre konsentrerte industriene. Først går vi for Facebook, deretter tar vi AT&T/WarnerMedia.

Men her er de dårlige nyhetene: Mye av det vi gjør for å temme storteknologien i stedet for å bryte opp de store selskapene, vil gjøre det vanskeligere å bryte dem opp senere.

Storteknologiens dekning betyr at deres slepphendthet hva angår trakassering levner brukere i et umulig dilemma. Engen må de avstå fra offentlig diskurs ved å forlate Twitter, eller samtykke til vondviljet og vedvarende mishandling. Storteknologiens samlemani og slettingsmotvilje fører til horrible identitetstyverier. At de ikke foretar seg mer betyr at ekstremister kan sanntidsdele skytingen sin og nå et milliardtallig publikum. Kombinasjonen av teknologi- og mediakonsentrasjon betyr at artisters inntekter faller, selv om samlet sum utledet fra deres virke går opp.

Endog er foretagende myndighetene kommer trekkende med plausibelt den samme: Gjør storteknologien til håndhevende myndighet i å overformynde sine brukere, ved å holde dem ansvarlige for deres handlinger. Pådrivelsen i å tvinge storteknologien til å nytte automatiserte filtre for å blokkere alt fra kopirettskrav og menneskehandel til voldelig ekstremisme, betyr at teknologiselskaper må sette av hundretalls millioner dollar for å drive disse kompliserte systemene.

Disse reglene — EUs nye opphavsrettsdirektiv, Australias nye terrolovgiving, USAs FOSTA/SESTA-lov om menneskehandel og flere andre — er ikke bare dødsdommer for små, konkurrerende oppstartselskaper som kan utfordre storteknologiens dominans, og som mangler pengene de etablerte aktørene har for å betale for disse automatiserte systemene. Og det som verre er, disse reglene begrenser hvor små vi kan håpe å gjøre storteknologien.

Dette har sin enkle årsak i at å bryte opp selskapene i formålstjenlige biter, betyr at ingen av dem evner å utføre disse vedgåtte pliktene, og det er dyrt å investere i disse automatiserte filterne og flytte ut innholdssensur. Det er allerede vanskelig nok å spole tilbake den flerhodede filmen om dypt iboende kjemper sveiset sammen i iveren etter monopoloverskudd. Gitt det regulatorirske tomrommet som oppstår i kjølvannet av at skipperne på egne skuter levner roret, gjør at fremdriften sakker akterut.

Tillatelsen til å la dem fylle sine nåværende posisjoneringer, medfører en nær sagt uoverkommelig dominans. Nedtrimmingen av det de er i kraft av sin størrelse, gjør det nesten umulig å redusere den. Vask inn, rens, gjenta: Hvis plattformene ikke blir mindre, vil de bli større, og desto større de blir, desto flere problemer. De vil dermed overta flere offentlige funksjoner, noe som igjen øker deres vesen.

Man kan fikse Internett ved å knekke storteknologien og ta fra dem monopolprofitten, eller man kan fikse storteknologien ved å tvinge dem til å bruke den på myndighetsfunksjoner. Begge deler er ikke et alternativ. Her må man velge seg et mangeslynget, åpent Internett, eller et dominert monopolisert Internett i kraft av storteknologikjemper som til stadighet går seirende ut av kampen om å få dem til å oppføre seg.

Det er vanskelig å bryte monopoler. Oppdeling av store selskaper i mindre er kostbart og tidkrevende. Det er så tidkrevende at innen du er ferdig har verden gått videre og gjort årene med rettsaker irrelevante. Fra 1969 til 1982 fulgte USAs myndigheter opp en antitrust-sak mot IBM om dominansen på stormaskinmarkedet. Saken kollapset i 1982 på grunn av at stormaskiner raskt ble erstattet av PC-er.

Det er meget enklere å forhindre konsentrasjonen enn å fikse den, altså å reetablere de tradisjonelle skillelinjene i amerikansk anti-monopollovgivning, for å forhindre dens videre vekst. Det betyr forbud mot sammenflettinger av store selskaper, at de tar for seg av konkurrenter i startfasen, og mot plattformsselskaper som konkurrerer direkte med selskaper som avhenger av nevnte plattformer.

Disse verktøyene er alle å finne i klartekst i anti-monopollovgivning, så i teorien kan en framtidig amerikansk president gi riksadvokaten beskjed om å håndheve loven slik den er. Etter tiår med juridisk «utdannelse» i monopolenes tjeneste, og etter at flere administrasjoner har pakket føderale domstoler med livstidshurra-jenter, er det ikke entydig at kun administrative grep løsner grepet.

Hvis domstolene ikke gjør justisdepartementet og presidenten til lags, er neste stopp kongressen, som har potensiale til å eliminere tvil om hvordan anti-monopollovgivning skal håndheves i USA ved å lovstifte, «Nok nå, vi vet alle hva Sherman-lovgivningen sier. Robert Bork var en forvirringens fantasifantast. For å fjerne tvil, glem Sherman. »Med andre er problemet med monopoler, monopolismen, konsentrasjonen av makt i for få hender, noe som eroderer selvråderetten. Hvis det finnes et monopol, vil loven ha det fjernet, punktum. Absolutt, fjern monopoler som «skader konsumenter» i form av ågervirksomhet også, men bli kvitt andre monopoler også.

Hvis dette kun forhindrer ting fra å bli verre, har vi bygd samarbeid med andre aktivister i anti-monopol-bevegelsen; en bevegelse uten sentral styring eller i selvråderettens ånd, og rette skytset mot eksisterende monopol i hver industri, for opphugging og strukturell inndeling. Dette vil for eksempel forhindre brillemonopolisten Luxottica fra å dominere både salg og produksjon av briller.

Det er uviktig hvilket sted industrioppbrytingen finner sted, enn så viktig det er at den starter noensteds hen. Når det starter, vil hver industri begynne å øyne investeringer i monopoler mer skeptisk. Når kumpanernes snorer klippes, vil debatten i styrerommene åpnes opp. Folk i det forretningsmessige livet som alltid har følt seg uvel med monopolismen vil få effektive argumenter mot finansens øvre etasje: «Hvis vi gjør det på rett vis, tjener vi mindre. Hvis vi holder på som vanlig, vil en domstol gi bøter i stor stil, og vanære vårt offentlige ansikt utad. Det ville gitt mening å tvinge gjennom en fusjon for å låse ute vår konkurrent, og kjøpe opp det lille selskapet før det kan true oss, men det bør vi ikke. Ikke om vi har til hensikt å unngå å bli trukket etter justisdepartementets prosesjon opp og ned kumpanergaten de neste 10 årene.»

Storteknologiens forløsning med tvang eller vakuum vil kreve mange forsøk. Som kyberadvokaten Lawrence Lessig skrev i sin bok utgitt i 1999, Kode og andre lover i kyberrom, våre liv reguleres av fire krefter: Loven (det som legalt er), kode (hva som er teknologisk mulig), normer (hva som er sosialt akseptabelt), og markeder (hva som lønner seg).

Hvis du kunne svinge en tryllestav å få kongressen til å vedta en lov som vedtok Sherman-loven på nytt i morgen, så kunne du bruke den påfølgende oppsplittingen til å overbevise risikokapitalister om å finansiere konkurrentene til Facebook, Google, Twitter og Apple som ville vente i utkanten etter at disse ble gjort mindre.

Men å få kongressen til å gjøre noe vil kreve en massiv normativ endring, en massebevegelse av folk som bryr seg om monopoler — og hvordan bryte dem opp.

Vinner man oppslutning om at monopoler vil man trenge teknologinyvinninger som lar folk se en verden utenom. Forestill deg at noen kunne laget en elsket (men uautorisert) Facebook- eller Twitter-klient, som demper den angstproduserende algoritmens trommeslag, og fremdeles lar deg snakke med venner uten å bli spionert på, noe som vil gjøre sosiale media mer sosiale og mindre forsurende. Forestill deg at det blir avstengt i en brutal rettskamp. Det er alltid enklere å overbevise folk om at noe må gjøres for å redde noe de elsker, enn å friste dem med noe som ikke finnes enda.

Hverken teknologi eller lov, kode eller markeder er nok til å reformere storteknologien. En profitabel konkurrent kan finansiere et juridisk forsøk; rettsreform kan friste en dristig verktøysmaker til å laget et bedre verktøy; verktøyet kan skape kunder for en mulig forretning som setter pris på fordelene med Internett, men ønsker dem uten storteknologi; og forretningene kan finansieres og rette noe av sin fortjeneste til juridisk reform. 20 GOTO 10 (eller vask inn, rens, gjenta). Gjør det igjen, men avanser din posisjon denne gangen! Denne gangen starter du med svakere storteknologi-forskrivere, en grunnlov som forstår at ting kan gjøres bedre, storteknologirivaler som hjelper seg selv ved å kronerulle reform, og kode som andre kan bygge videre på for å svekke storteknologien ytterligere.

Overvåkningens hypotese, at storteknologiens produkter fungerer så bra som de sier, og at det er derfor alt er så på skakke, er en altfor sletthendt behandling av overvåkning, og enda mer tannløst ovenfor kapitalisme. Selskaper spionerer fordi de tror det de sier, og selskaper spionerer fordi myndigheter lar dem holde på med det, og selskaper spionerer fordi fordelene av det er så kortlevde at de må holde på for å beholde sin posisjon.

Så hvorfor er ting så ille som de er? Kapitalisme. Spesifikt monopolisme som skaper ulikhet, og ulikhet som skaper monopolisme. Det er en form for kapitalisme som belønner sosiopater som ødelegger realøkonomien for å blåse opp bunnlinjen, og de kommer unna med det av samme grunn som selskaper som spionerer: Fordi våre myndigheter er slaver av både ideologien som sier at monopoler er dugelige, og vedgåelsen av at man ikke bør tirre monopolistene i en monopolverden.

Overvåkningen får ikke kapitalismen ut av kontroll. Kapitalismens ukontrollerte styre startet før overvåkningen. Overvåkning er ikke ille fordi det lar folk manipulere oss. Den er ille fordi den knuser vår mulighet til å være vårt sanne jeg — og fordi det lar de rike og mektige finne ut hvem som kan vurdere å bygge guilliotiner og hvilken dritt de kan bruke for å diskreditere disse potensielle guilliotine-byggerne før de i det hele tatt kommer seg til trelastforhandleren.

Men alle problemene med storteknologien, så er det fristende å forestille seg å løse problemet ved å gå tilbake til en verden helt uten teknologi. Ikke la deg friste.

Den eneste veien ut av vår problemer med storteknologien er å bevege seg videre. Hvis framtiden vår ikke baserer seg på høyteknologi, så er det fordi sivilisasjonen vår har brutt sammen. Storteknologien kobler sammen et art-spesifikt nervesystem som dekker hele planeten og som, med de rette reformer og kurskorreksjoner, er i stand til å få oss gjennom en eksistensiell utfordring både for vår art og planeten vår. Nå er det opp til oss å sikre beregningsmidlene og legge dette elektroniske nervesystemet under demokratisk og ansvarliggjort kontroll.

Jeg er også, i smug, på tross av det jeg tidligere har sagt, en teknologieksepsjonalist. Ikke på den måten at jeg tenker at teknologi bør få lov til å danne monopoler fordi det har «stordriftsfordeler», eller andre tåkeforklaring. Jeg er teknologieksepsjonalist fordi jeg tror det betyr noe å gjøre det riktig med teknologi, og at å gjøre det feil vil være en ubøtelig katastrofe — og det å gjøre det riktig kan gi oss evnen til å jobbe sammen om å redde sivilisasjonen, arten og planeten vår.