== Om å gi rett, å ha rett og å få rett === Innledning Dette kapitlet er delt i to hoveddeler. Den første delen omhandler de konkrete mål for lovtiltaket fra kapittel 3, mens den andre delen tar for seg mulighetene for kjøperne til å få rett ut fra de betingelser som loven setter. Tilslutt foretas en vurdering av i hvilken grad de mer generelle mål for loven er oppnådd. === Oppsummering av virkninger hos selgere og forbrukere ==== Virkninger i selgerfirmaene image::images/mulige-virkninger-selgerfirmaene.svg[scaledwidth=30%,align="center"] Ovenfor er det gjengitt et utsnitt av Fig. 3.1 «Mulige virkninger av loven». I hvilken grad er mål 3, 4 og 5 oppfylt? Mål 3, Redusert omfang av utilbørlig salgsvirksomhet. Undersøkelsen omfatter ikke materiale som kan vise hvordan situasjonen har utviklet seg før og etter loven ble vedtatt på dette område. Bakgrunnen for denne avveining er gitt i kapittel 4. Mål 4, Utlevering av formularer Etter Mål 4 skal selgerne gi kjøperne et formular med de pliktige. angrefristopplysninger ved alle bestillinger eller kjøp. Materialet i kapittel 7 viser at bare hver fjerde kjøper har registrert de skriftlige angrefristopplysningene. 6 av 10 svarer et klart nei på at de har mottatt opplysningene. Andelen som oppgir at de har mottatt skjema stiger ikke ved økende kjøpsmisnøye. En må kunne konkludere med at mål 4 om utlevering av formular bare i liten grad er oppfylt. Vi har ikke formulert økt lovkunnskap i selgerfirmaene med et eget mål. - Utlevering av angrefristskjemaer må sees som ett uttrykk for at selgerne kjenner loven og er innstilt på å følge de bestemmelser som er gitt. Den lave utleveringsandelen kan være et uttrykk for at lovkunnskapen blant selgerne er lav. - At så få leverer skjemaene kan på den annen side like gjerne være uttrykk for at de kjenner lovens bestemmelser, men vurderer konsekvensene av en manglende utlevering som helt begrensede. - Disse alternativene er nærmere diskutert i kapittel 40. Mål 5, Heving av avtale eller ordre Om kjøperne vender seg til selgerne, får de da gå tilbake på avtalen eller bestillingen som forutsatt i Mål 5? Undersøkelsen har et tallmessig begrenset materiale om dette, jevnfør punkt 8.4. Materialet indikerer at selgerne kan opptre noe mer liberalt enn det loven tilsier. Imidlertid er det meget få kjøpere som vender seg til selger. ==== Konkrete virkninger for forbrukerne image::images/mulige-virkninger-forbrukerne.svg[scaledwidth=30%,align="center"] Ovenfor gjengis høyresiden av fig. 3.1. Målene fra 6 til og med 10 omhandler forbrukernes lovkunnskap og etterkjøpsatferd i forhold til selger. Mål 6, Lovkunnskap hos kjøpere og ikke-kjøpere. Har kjøpere bedre lovkunnskap enn ikke-kjøpere? Lovkunnskapsnivået er høyere hos forbrukere som har foretatt angrefristkjøp enn hos dem som ikke har foretatt slike kjøp. Dette blir imidlertid utlignet av at feilkunnskapsnivået blant kjøperne er høyere enn lovkunnskapsnivået. Mål 7, Kjøpsmisnøyens betydning for lovkunnskapen Skaffer kjøpere som angrer seg bedre lovkunnskap enn dem som er mer fornøyd med sitt kjøp? Materialet på dette punkt er entydig. Lovkunnskapen hos kjøperne øker ikke om de foretar avbestillingsvurdering eller uttrykker misnøye med kjøpet. Stigende kjøpsmisnøye medfører heller ikke at en større andel registrerer de skriftlige opplysninger. Mål 8, Skriftlige. angrefristopplysninger og lovkunnskap Har kjøpere som har fått skriftlige opplysninger bedre lovkunnskap enn andre kjøpere? Andelen riktige lovkunnskapssvar øker ved registrert mottak av angrefristskjemaet. Imidlertid øker lovkunnskapen mer med muntlig orientering fra selger enn med den skriftlige, Jfr. Mål 17. Feilkunnskapsnivået er i begge tilfelle høyt, henholdsvis 48% og 52%. Mål 7 + 8, Skriftlige opplysninger, angring og lovkunnskap Har kjøpere som angrer og har fått skriftlige rettighetsopplysninger best lovkunnskap? Etter som Mål 7 fikke blir bekreftet av undersøkelsesmaterialet, kan ikke Mål 7 + Mål 8 bekreftes: Materialet viser ikke at kjøpere som angrer og som har fått skriftlige rettighetsopplysninger har best lovkunnskap av de aktuelle gruppene. Mål 9, Kjøpsmisnøye og henvendelse til selger Vil kjøpere som oppgir at de er misnøyde vende seg til selger for å få kjøpet hevet? Av 110 kjøpere som oppga at de ikke var helt fornøyd henvendte 38 seg til selger for å få omgjort salget. 72 gjorde ikke det. Ut fra materialet i undersøkelsen og ut fra opplysninger om de to største varegruppene i undersøkelsen, må man konkludere med at bare en begrenset del av kjøpere som uttrykker misnøye vender seg til selger for å få hevet kjøpet. Mål 10, Henvendelse til selger og oppfølging av denne Vil kjøpere som oppfyller betingelsene i loven vende seg til selger for å heve kjøpet og eventuelt følge opp eventuelt avslag på dette overfor forbrukerorganer eller i rettsapparatet? Under mål 5 har vi konkludert med at de relativt få kjøpere som vender seg til selger og oppfyller betingelsene gjerne får hevet kjøpet. Vi har ikke materiale om hva som skjer i de tilfelle det oppstår uenighet mellom kjøper og selger. Kan f.eks. kjøperne påberope seg at de ikke har fått angrefristopplysningene,, og/eller vil de søke faglig bistand 1 argumentasjonen overfor selger? Undersøkelsen har ikke spørsmål om dette. Som andeler av det samlede antall kjøp eller av kjøp forbrukerne er misnøyde med, blir denne andelen i alle tilfelle meget liten ut fra det vi ellers vet. Mål 9 og 10 må sees innen en felles ramme og denne blir drøftet i neste del av dette kapitlet. Mål 11 til og med mål 16 omfatter hypoteser som ikke har en form som direkte knytter dem til eksplisitt formulerte virkninger i forarbeidene til lovene eller i lovteksten. For disse viser vi presentasjonene i de foregående kapitler. Mål 17, Innføring av angrefrist og redusert kjøpemotstand Får en angrefrist den virkning at det blir lettere å foreta kjøp i ens eget hjem enn tidligere? Materialet i undersøkelsen tyder i den retning at en muntlig selgerorientering om fristen virker slik at forbrukerne kan synes det blir lettere å bestemme seg for å kjøpe. Hypotesen kan ikke avkreftes ut fra det foreliggende materiale. - Undersøkelsen omfatter ikke materiale som kan belyse Mål 17 a om dørsalg har øket eller minsket i omfang etter at loven kom eller om forbrukerne foretar mer uoverlagte og ufordelaktige kjøp enn tidligere. === Lovens gitte betingelser En rekke betingelser må oppfylles for at kjøperne skal kunne heve sin bestilling. I dette avsnitt vil vi samlet gjennomgå disse betingelsene ut fra materialet i kapittel 6,7 og 8. Betingelsene kan inndeles i to grupper: * Alle kjøpere kan, uavhengig av eksisterende lovgivning, henvende seg til selgeren for å få omgjort et kjøp. Denne etterkjøpsferden kan behandles for seg. * Skal kjøperen heve kjøpet med hjemmel i loven bør intensjonene om lovkunnskap være oppfylt og kjøpet svare til de enkelte bestemmelser i loven. Fig. 9.1 viser betingelser for om kjøpet skal kunne heves eller ikke. .Betingelser for å kunne heve en avtale eller ordre image::images/hevebetingelser.svg[scaledwidth=60%,align="center"] I avsnitt 9.2 drøftes de atferdsbetingelser som må oppfylles fra kjøperens side, punkt 1, 2094 ovenfor. avsnitt 9.3 tar opp de formelle kriteriene i punkt 3, 5 og 6. ==== Atferdsbetingelser som må oppfylles Fig. 9.2 viser hvordan kjøperne i undersøkelsen har reagert etter kjøpet. Utgangspunktet i regneeksemplet er den andel av kjøperne som kan ha et ønske om å gå tilbake på et kjøp. 36% av kjøperne vurderte avbestilling i løpet av angrefristperioden, (Trim 1). De kjøperne som erklærte seg «ikke helt fornøyde» med sitt kjøp for inndelingen i trinn 2 og 3. Omregnet til andeler av det samlede utvalg gir denne misnøyegruppen 11% som kontaktet selger, hvorav 6% fikk hevet kjøpet. Regneeksemplet viser at det største frafallet skjer på trinn 23 Kjøperne kontakter ikke selger for å få kjøpet hevet. Om man vender seg til selger får en ofte hevet sitt kjøp. Tallmaterialet er i minste laget for å kunne si noe sikkert om hvilken andel som får hevet kjøpet. Praksis kan også variere meget fra firma til firma. .Regneksempel 1, Atferd etter kjøpet image::images/regneeksempel-etter-kjoep.svg[scaledwidth=100%,align="center"] Trinn 2. 3 og 4 er basert på de samme andeler for gruppen «som vurderte avbestillinger». (36% av kjøperne) som vi finner i gruppen som «ikke var fornøyde» (9%). Det er god dekning for å si at andelene som kontaktet selger ikke er høyere i avbestillingsgruppen enn blant dem som ikke var helt fornøyde. Andelene på trinn 2, 3 og 4 må betraktes som maksimaltall. ==== Formelle kriterier som må oppfylles I regneeksempel 2, fig. 9.3 er det gitt en oversikt over de intensjoner og betingelser loven forutsetter oppfylt. Trinn 1 og 2 omfatter den lovkunnskap forbrukerne forutsettes å ha eller å kunne skaffe seg. Til sammen 60% av de som vurderte avbestilling kjente ikke til angrefristen eller hadde feiloppfatninger som kunne føre til at de mistet sine rettigheter etter loven. Trinn 3 omfatter de kjøpere som har en viss lovkunnskap, men som betalte kontant før fristen utløp. Til sammen betalte 34% før fristen utløp, men endel av disse er fikke med til trinn 3 på grunn av for lavt lovkunnskapsnivå på trinn I og 2. .Regneeksempel 2. Lovkunnskap og lovbestemmelser image::images/regneeksempel-lovkunnskap.svg[scaledwidth=100%,align="center"] På trinn 4 gjenstår andelen som kontaktet selgeren etter at fristen var utløpt. Delingen i 17% og 14% er foretatt ut fra andelene i gruppen som «ikke var helt fornøyd» med kjøpet. Med en reservasjon viser regneeksemplet at anslagsvis bare 14% av dem som vurderte avbestilling før fristen utløp, oppfylte intensjonene om lovkunnskap og kriteriene for å få hevet kjøpet. Reservasjonen er at kjøpet kan omgjøres etter 10 dager om både 1) skriftlige angrefristopplysninger ikke mottas og 2) om kjøpet ikke er betalt fullt ut. 29% av kjøperne i undersøkelsen oppfyller begge disse kravene. Skal et kjøp heves, kreves det at praktisk talt alle betingelsene i begge regneeksempler er oppfylt. Hvert trinn i begge regneeksempler inngår imidlertid som deler av en og samme prosess. Vi kan derfor ikke uten videre regne oss frem til sannsynligheten for at et kjøp vil bli hevet. I tillegg er trinnene basert på ulike og tildels små undergrupper av kjøpere i undersøkelsen. Tallstørrelsen på slutt-trimene gir likevel en indikasjon på de størrelser vi står overfor. Sannsynligheten for at et kjøp skal svare til alle de oppstilte kriteriene vil være på under 0,01 og kanskje ned mot noen få 0/00. - Ser vi på sannsynligheten i den gruppen som vurderte avbestilling, vil den være noe høyere, kanskje av størrelseorden 1-2% Lovutvalget viste til at de erfaringer som er høstet av forlag som hittil har praktisert en fragåelsesrett for kjøperen, synes å tyde på at annulasjoner betyr svært lite for bokomsetningen son foregår på denne måtefootnote:[Lovutvalgets innstilling side 18]. Electrolux Rengjøringsmaskiner a/s har tilsvarende erfaringer. For de fem første månedene i 1978 har bare 0,7% av kjøperne avbestilt den støvsuger de har fått demonstrert og bestilt. Ut fra kjøpernes lovkunnskap, den etterkjøpsatferd de viser og de kriterier loven krever oppfylt, må en samlet kunne si at en meget liten andel av kjøperne vil få hevet sitt kjøp. Det samme gjelder de kjøpere som på forskjellig måte gir uttrykk for at de er misfornøyd med sitt kjøp. Hvilke forhold bidrar mest til at så få kjøpere benytter den gitte rettighet til å heve eller avbestille varen? Selve regneeksemplene er entydige. De største reduksjonene i andelene av kjøpere som kommer videre til neste trinn i prosessen kan rangeres slik: 1. Feilkunnskap om lovens bestemmelser. (44%) 2. Betaling før fristen utløper (34%). 3. Manglende oppfølging av kjøpsmisnøye med henvendelse til selger (25%) 4. kontaktet selger etter 10 dager (17%) 5. Kjenner ikke fristen (16%) Disse fem punktene har til felles at de omfatter forhold som ligger på kjøperens side. Det er manglende kunnskap, for tidlig betaling og manglende eller for sen oppfølging overfor selger. Slik angrefristsystemet virker, kommer hovedansvaret for den begrensede gjennomslagskraften på kjøpersiden. Det er meget få forbrukere som passerer alle de trinn som skal til for å få omgjort kjøpet. Angrefristsystemet bygger på at kjøperen så effektivt som mulig skal gjøres oppmerksom på sine rettigheter. Burde ikke bedret lovinformasjon fra selger kunne rette opp noe av det frafall en finner under punktene fra 1 til og med 4 ovenfor? Funnene i undersøkelsen viser at lovkunnskapen er noe høyere når skjemaet er mottatt, men fremdeles er feilkunnskapsnivået høyt. Dette endres ikke om en ser muntlig og skriftlige selgerorientering i sammenheng, og heller ikke om kjøperne gir uttrykk for kjøpsmisnøye eller ikke. Kjøpsmisnøye, slik det er definert, utløser ikke de aktiviteter som forutsettes om angrefristsystemet skulle virke etter sin hensikt. Det er liten grunn til å tro at dette reaksjonsmønstret skulle endres om alle kjøpere mottok skjemaet fra selger. Denne vurdering bygger på at erfaringene til den gruppen som har fått sine skriftlige opplysninger vil gjelde alle kjøpere. I tillegg kommer at den muntlige og skriftlige selgerinformasjon ofte følges ad, slik at det kan bli lettere å bestille den varen som tilbys. === Angrefristsystemet og etterkjøpsatferden Går vi tilbake til figur 3.2 i kapittel 3, ser vi at kjøpserfaringene kan gi ulike utslag, både i retning av holdningsendring, av økt lovkunnskap og henvendelse til selger. I dette avsnitt drøftes tre mulige forløp. Forløp I: Ett blant flere mulige forløp er *det angrefristsystemet bygger på*: Kjøperne skal skaffe seg bedre lovkunnskap og/eller vende seg til selger for å få hevet kjøpet. (Mål 7-10). Hvorfor skjer dette bare i begrenset utstrekning? Om vi er misnøyde er det jo naturlig at vi går tilbake til de skriftlige dokumentene selgerne har etterlatt seg for å sjekke mulige hevingsrettigheter - som forbruker skal vi opptre «rasjonelt». Slik ville jo enhver som er vant med saksbehandling, dokumenter og avtaler opptre. Hvorfor reagerer ikke de fleste forbrukere slik? Forløp 2: Ett svar kan være at det for mange kjøpere kan være et mer nærliggende forløp *å søke muntlige råd og veiledning i sitt eget miljø uavhengig av om det foreligger skriftlige rettighetsopplysninger fra selger*. Vel en tredjedel av kjøperne vurderte eventuell avbestilling sammen med ektefelle, nabo eller andre. Andelen av forbrukere som oppgir slik aktivitet er i seg selv en indikasjon på at denne aktivitetsretningen er mer vanlig enn at kjøpsmisnøye utløser søking etter skriftlig rettighetsinformasjon og direkte henvendelse til selger: Vi fant ikke noe samband mellom kjøpsmisnøye og lovkunnskap. Kjøperne vil stå overfor den usikkerhet at de vanskelig kan vite hvordan selgerfirmaet vil reagere og hvilke argumenter de vil bli møtt med. En kontrakt: er jo en kontrakt, og ens egen underskrift står jo der. I tillegg kommer så de praktiske hindringene i form av ekstra bryderi ved en slik henvendelse. Direktesalg er en personlig salgsform som blant annet bygger på at det etableres positive mellommenneskelige kontakter fra selgers side. Kjøperer kan se det slik at det er de selv som svikter i denne mellommenneskelige relasjonen om de ombestemmer seg. Å kontakte selger vil nok forutsette pågåenhet og i tillegg støtte fra sitt nærmiljø for at det er den riktige veien å gå. Videre nå man overfor seg selv og andre innrømme at man tar foretatt en handling en straks angrer på. Slike innrømmelser er ikke like enkle for alle og det er en annen utvei. Forløp 3: En tredje mulighet er at man *revurderer eller reduserer sin misnøye eller usikkerhet ved å innta en nøytral eller positiv vurdering av kjøpet*. «Aldri så galt så god: for noe» er et ordtak som godt kan benyttes for å karakterisere dette forløp. Proargumentene tillegges økt vekt og man forsoner seg med kjøpet. Denne prosessen kan kreve en viss tid. I undersøkelsen har vi bare spurt om kjøp foretatt i løpet av siste år og ikke om når kjøpet ble foretatt i denne perioden. Vi har da ikke data om hvordan eventuell misnøye har forandret seg over tid. En viktig indikasjon på en revurdering ville være om misnøyen minsket over tid, slik at de som rettopp hadde bestilt eller kjøpt i gjennomsnitt var mer misnøyde enn dem som ble spurt på et senere tidspunkt. Dette tredje mulige forløpet ville være underliggende i forhold til kjøpsmisnøyesvarene foran: Misnøyen er i de tidligere kapitlene behandlet uavhengig av mulige endringer i tiden etter kjøpet. Om et slikt forløp forekom, ville det imidlertid avtegnes ved at endel av kjøperne på et tidligere tidspunkt var mer skeptiske til sitt kjøp enn det de oppgir på undersøkelsestidspunktet. Dette kan i tilfelle gi en viss undervurdering av omfanget av kjøpsmisnøyen. Forløpet kan videre bidra til å svekke misnøyde kjøperes søking etter løvkunnskap og henvendelse til selgeme. Det blir en mulig faktor som kan bidra til å forklare at angrefristsystemet ikke blir oftere benyttet av kjøperne. Lambert og Lambertfootnote:[LAMBERT, William Wilson og LAMBERT, Wallace E., «Social Psychology», Prentice-Hall, New Jersey, August 1964, side 47-68. FESTINGER, Leon, «Conflict, Decision, and Dissonance». Stanford U. Press, California 1964 sidene 155-158. HEIDER, Fritz, «The Psychology of Interpersonal Reletions», John Wiley & Sons, New York 1958] viser til en rekke «eksempler på at en person forandrer sin egen holdning for å redusere inkonsistensen mellom den og sin atferd. Forskningen har videre demonstrert at når folk er presset til å opptre på en måte som er inkonsistent med deres holdninger, er holdningsendring mer sannsynlig om presset ikke er for sterkt.» «Etter Festingers teori er behovet for å redusere inkonsistens eller psykologisk «dissonans» sterkere jo sterkere inkonsistensen er.» Øhlander gir i «Forbrugerproblemer og forbrugerpolitik» blant annet en oversikt over forskningsresultater om effektene av kognitiv dissonans på tilfredsheten med kjøpfootnote:[ØHLANDER, Folke. «Skal målet for forbrugerpolitikken være en tilfreds forbruger?» i Jensen og Øhlander, «Forbrugerproblemer og forbrugerpolitik» Albertslund 1977. Særlig side 278-280]. Konklusjon: I denne undersøkelsen har vi ikke med et variabelsett som tillater en mer fullstendig analyse av prosessene på holdningssiden. Dette ville ha krevd en omfattende forstudie som intensivt og detaljert gjennomgikk hele kjøpsprosessen hos hver enkelt kjøper. I neste omgang måtte det bygges opp en modell som blant annet omfattet variablene i fig. 6.2 og som i tillegg brakte inn tidsdimensjonen, dvs. kjøps- og etterkjøpsprosessen både på holdning og atferdssiden. 38. Modellen i Figur 3.2 baseres på tilbud - kjøp - kjøpserfaring - etterkjøpsatferd (lovkunnskap og henvendelse til selger) i tidsrekkefølge. Variabelvalget er konsentrert om forhold som kan belyse virkninger av angrefristloven. Formålet er ikke å belyse en helhetlig kjøpsprosess eller deler av denne ut fra generell teori om holdningsdannelse og -forandring. Ut fra funnene i denne undersøkelsen og ut fra generell teori og andre funn på holdnings- og kommunikasjonsområdet må vi begrense konklusjonen til at Forløp 2 og 3 synes mer sannsynlig enn Forløp 1 for den overveiende del av misnøyde forbrukere. === Om de generelle mål og hovedfunnene i undersøkelsen Om hovedformålet med lovtiltaket er å beskytte forbrukerne ved direktesalg ved at selgere og foretak som benytter utilbørlige. salgsmetoder innstiller sin virksomhet eller slår inn på andre veier (Mål 3) er det nok at tilstrekkelig mange forbrukere hever kjøpene. Det er ikke nødvendig at alle eller de fleste misnøyde forbrukere benytter sin fragåelsesrett, dvs. at denne retten blir reell slik som forutsatt i Mål 2. Lovutvalget grunnet sine forslag blant annet på en egen undersøkelse av hvor mange forbrukere som ville.benytte en rett til å gå fra en avtale inngått ved dørsalg. 19% sa at de ville benytte en slik rett. Funnene og erfaringer fra selgersiden viser at bare hver tiende eller enda færre kjøpere følger opp en slik intensjon. Materialet gir grunnlag for å si at de betingelsene som må oppfylles er for mange og for kompliserte for at angrefristsystemet skal få en reell betydning for noen større andel av forbrukerne og dermed for selgere og foretak som måtte benytte utilbørlige salgsmetoder. Nå kan direktesalgsfirmaer likevel ha begrenset bruken av utilbørlige salgsmetoder selv om angrefristsystemet bare gir få fragåelser for selgere og foretak. Vi har ikke materiale i denne undersøkelsen om eller i hvilken grad dette har skjedd. I prinsippet kan en slik bedring skyldes at selgersiden har en oppfatning av at lovreguleringen begrenser arbeidsmulighetene i forhold til tidligere f.eks. ved at de forventer høye hevingsandeler i salgsvirksomheten. Også innføringen av en egen lov om markedsføring stiller økende krav til at hensynet til forbrukerne blir fulgt opp. Om samfunnet kan oppnå en forbedret salgspraksis uten direkte å gå veien om et postulert etterkjøpsforløp, må man reise spørsmålet om det er nødvendig å bygge lovtiltaket utelukkende på dette ene blant flere mulige og minst like sannsynlige etterkjøpsforløp. Slik fragåelsesopp!egget fremtrer i denne undersøkelsen blir den enkelte kjøper overlatt ansvaret for om Mål 3 blir nådd, og de negative konsekvenser for selgere er begrenset til å godta heving av kjøp eller bestillinger i forholdsvis få enkelttilfeller. Så lenge antallet fragåelser er lavt og lovens gyldighetsområde begrenset, kan angrefristsystemet vanskelig foranledige eventuelle omlegginger i salgsoppleggene direkte: Risikoen for selgerfirmaene blir for liten. Har forbrukerne fått noen reell fragåelsesrett ved varekjøp foretatt ved direktesalg som formulert i Mål 2? Ser en på lovteksten har forbrukerne fått en slik fragåelsesrett. Ser en på konsekvensene av lovtiltaket på områdene lovkunnskap heving av kjøp og avbestillinger, - må man kunne konkludere med at fragåelsesretten kun i begrenset omfang når fram til den enkelte kjøper. Utover dette kan funnene i undersøkelsen oppsummeres i følgende punkter: 1. At det er dårlig samsvar mellom forbrukernes rettsoppfatninger på området og lovens gyldighetsområde og at denne mangel på samsvar i hovedsak går i kjøpernes disfavør. 2. at den opplysningsplikt som er påbudt i loven bare i begrenset grad har ført til en bedret lovkunnskap i de kjøpergrupper som skulle ha spesielt behov for slike opplysninger. 3. At selgerens muntlige opplysninger heller bidrar til å senke kjøpemotstanden enn til å øke den. 4. At bestemmelsene om at fristen løper fra bestilling og ikke fra levering og at retten til å omgjøre kjøpet bortfaller ved kontant en begrenser lovens gyldighetsområde sterkt.