== Hvordan fikk vi loven om angrefrist === Innledning Formålet med dette kapittel er å gi en oversikt over den prosess som førte til at angrefristen ble innført for visse kjøp. Oversikten konsentrerer seg om de formelle sidene ved denne prosessen, om de interessegrupper som deltok og de viktigste argumentene som blé fremført. En slik gjennomgang kan forenkle forståelsen av kapittel 3 der blant annet målformuleringer, eller oftere hypoteser om virkninger av retten til å heve et kjøp, blir drøftet. Det burde også bli enklere å se sammenhengen når det senere i rapporten vises til uttalelser og synspunkter som kom fram i løpet av prosessen. === Kildemateriale For å beskrive hvordan denne loven ble til, må man i hovedsak bygge på det skriftlige materiale som foreligger, fra årsskifte 1965/66 til loven ble vedtatt i 1972. De viktigste dokumentene i lovgivningsprosessen er: Vedtaket i Forbrukerrådet:: Forslag fra Forbrukerrådet om en betenkningstid i forbindelse med handelslovens borttingingsbestemmelser fra januar 1966footnote:[Forslaget er gjengitt i «Medlemsförslag om införande av en regel om betånketid: Avtalslagen». Nordiske Rådet. 15. sessionen 1967 17 133/j. Side 20-21.]. Det grunngitte spørsmålet:: _Grunngitt spørsmål i Stortinget_ + Grunngitt spørsmål i Stortinget fra representanten Borghild Bondevik Haga 1. juni 1966 om en vil kunne vente å få en endring i de regler som nå gjelder for omførselshandel slik at det gis en tidsfrist før en avbetalingskontrakt blir gyldigfootnote:[Stortingsforhandlinger 1965-66. 1. juni 1966. Side 3140-3141.]. Medlemsforslaget i Nordisk råd:: _Medlemsforslag i Nordisk Råd med høringsuttalelser og betenkning_ + Et medlemsforslag datert 26. april 1966 i Nordisk Råd om innføringen av en regel om betenkningstid i avtaleloven fra 1967. Til forslaget fulgte høringsuttalelser fra myndigheter og organisasjoner i de nordiske land og en betenkning fra Nordisk Råds juridiske komite om sakenfootnote:[Jamfør note 1.]. Lovutvalget:: Justisdepartementet nedsatte 12. juli 907 ét eget lovutvalg til å undersøke behovet for å overveie innholdet av en beskyttelsesregel som gir kjøperen rett til å tre tilbake fra visse avtaler innen en kortere fristfootnote:[«Innstilling om fragåelse av kjøp mv. i visse tilfelle». Innstillingen avgitt 12. november 1970. Side 6.]. Utvalgsinnstillingen:: «Innstilling om fragåelse ved kjøp m.v. i visse tilfelle» ble avgitt i november 1970. Høring:: _Høringsuttalelser_ + Innstillingen ble sendt til høring og det kom inn 26 uttalelser til Justisdepartementetfootnote:[Uttalelsene foreligger som brev i Justisdepartementet.]. Ot.Prp. nr. 14:: _Odelstingsproposisjonen_ + «Ot.prp. nr. 14 (1971-1972) Om lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp:» ble utarbeidet i Justisdepartementet og framlagt for Stortinget i oktober 1971. Komiteinnstillingen:: _Innstilling fra Stortingets administrasjonskomité_ + Lovforslaget ble behandlet i Stortingets administrasjonskomite, som avga «Innst. 0.X. (1971-1972) Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp.» Behandlingen I Stortinget:: _Loven_ + Den endelige behandlingen i Stortingets organer er gjengitt i «Forhandlinger i Odelstinget nr. 30 1972. 14. mars - Lov om angrefrist ved visse avtaler ved forbrukerkjøp.» (VEDLEGG 3 OG 4) + Videre foreligger det henvendelser direkte til Stortinget under lovbehandlingen og presseomtale i dagsavisene. Lovkommentaren:: Professor Kristen Andersen utga en kommentarutgave til loven «Angrefristlov og forbrukerkjøp» i 1974footnote:[ANDERSEN Kristen «Angrefristlov og forbrukerkjøp». Johan Grundt, Tanum Forlag, Oslo 1974.]. Dette kapitlet er bygget på de offentlige dokumentene som er nevnt ovenfor. Videre i undersøkelsen er dokumentene omtalt med de betegnelser som er gitt ovenfor. I tillegg kunne det vært ønskelig å suplere dette materialet med samtaler med de personer som var aktivt med i behandlingen av saken. Da det skriftlige materialet må sies å være fyldig, synes det ikke nødvendig å foreta en slik utvidelse av undersøkelsen. De mest aktuelle spørsmål i denne rapporten er lovens virkninger, og da er det vurderinger og synspunkter som kom til uttrykk i tiden før loven ble endelig utformet som må tillegges størst vekt. Framstillingen i dette kapittel er begrenset til å beskrive enkelte hovedtrekk ved utarbeidelsen av loven. === Utgangspunktet De problemer forbrukerne møter ved direktesalg er beskrevet i et vedtak i Forbrukerrådet i januar 1966: [quote] «Av de klagesaker som kommer inn til Forbrukerrådet har rådet et bestemt inntrykk av at borttinging av kjøpmannsvarer direkte til forbrukerne reiser mange problemer. Vi får mange klagehenvendelser som særlig går ut på at forbrukerne på grunn av aktive selgere er kommet i skade for å kjøpe varer de egentlig ikke har bruk for og at de av den grunn ønsker å annulere salget. Slike henvendelser gjelder i første rekke kjøp på avbetaling og dreier seg for øvrig om all slags kjøpmannsvarer fra bøker til symaskiner. Andre klagemål går ut på at varen slett ikke har de egenskaper selgeren lovet eller at den viser seg å være dårligere eller dyrere enn varer av tilsvarende slag som er til salgs i butikkene....» Den umiddelbare foranledning ifølge utvalgsinnstillingen var, tilfeller av dørsalg, der særlig selgere av amerikanske og engelske bokverk (spesielt leksika) uanmodet oppsøkte kjøpere i deres hjem. Kjøperene følte seg etter sigende ført bak lyset fordi de trodde de mottok gratis et større bokverk som ledd i forlagets forbrukerundersøkelse e.l. Dessverre kostet selve den periodiske publikasjon kjøperen måtte abonnere på omtrent det samme som et bokverk og et abonnement til sammen. Flere av dokumentene omtaler presseomtalen av uheldige dørsalgsmetoder som et viktig utgangspunkt for å ta opp saken. I Stortinget reiste representanten Borghild Bondevik Haga i juni 1966 et grunngitt spørsmål om endring i reglen for omførselshandel med avbetalingskontrakt slik at det kunne gis en tidsfrist før slike kontrakter ble gyldige. Justisminister Elisabeth Schweicaard Selmer viste i sitt svar til det nettopp framlagte medlemsforslag i Nordisk Råd. === Medlemsforslaget i Nordisk Råd I april 1966 foreslo tre medlemmer i Nordisk Ministerråd, Dagmar Ranmark fra Sverige, Lis Groes: fra Danmark og Ragnar Christiansen fra Norge [quote] «at Nordisk Råd henstiller til regjeringene at undersøge mulighedenefor at få en bestemmelse optaget i aftalelovgivningen og i lovgivningen om Köb på afbetaling, som giver Köberen en ret til at træde tilbage fra aftalen inden for en kortere frist». Forslaget til Nordisk Råd ble sendt til høring i medlemslandene. 39 uttalelser ble avgitt, 11 fra Danmark, 7 fra Finland, 12 fra Norge og 9 fra Sverige. Disse uttalelsene gir et nyansert spektrum av vurderinger om «dyktige selgere, som udnytter uerfarene forbrukere» og om det bør innføres en «ret for köberen til at træde tilbage fra aftalen inden for en vis kortere frist, for eksempel 3-5 dage». I noen av uttalelsene ble det i argumentasjonen framsatt enkelte hypoteser om hvilke virkninger en slik fragåelsesrett kunne få. Disse hypoteser er drøftet i tilknytning til kapittel 3. Nordisk Råds juridiske komite behandlet medlemsforslaget på møter i oktober 1966 og februar 1967. Komiteen sammenfatter høringsuttalelsene slik: «Forslaget anbefales av Arbejderbevægelsens erhvervsråd, Handels och Industriministeriet, Tjanestemannaorganisationernas sentralforbund, Justisdepartementet, Departementet for familie- og forbrugersager, Den norske advokatforening, Tjånstemånnens centralorganisation og Landsorganisationen i Sverige. Tjånstemånnsorganisationens centralforbund fremhæver dog, at hele den finske handelslovgivning trænger til revision og at indførelsen af en «fortrydelsesparagraf» vil være et betænkeligt lapperi. Justisdepartementet påpeker, at sagen har vært fremdraget i Stortinget, og at det fra flere sider er ytrer utilfredshed med, at den nuværende lovgivning ikke indrømmer køberen en betænkningstid ved dørsalg. Forslaget anbefales ikke af Industrirådet, Assurandørsocietetet, Advokatrådet, Den danske Handelsstands Fællesrepresentation, Butikhandelens Fællesråd, Den danske Forlæggerforening, Centralhandelskammaren, Centrallaget for handelslagen i Finland, Detaljhandelns centralforbund, Forsikringsrådet, De norske livsforsikringsselskapers forening, Norske forsikringsselskapers forbund, Den norske forleggerforening, Stockholms handelskammare, Sveriges køpmannaforbund og Motorbranschens riksforbund. Imod forslaget anføres nevnlig, at det vil rokke tilliden til aftalers bindende kraft og være til skade for omsætningen, også selv om forslaget kun gennomføres på et begrenset område. Der vil opstå hyppige retstvister, og der er ikke behov for en «fortrydelsesparagraf» Køberne, specielt afbetalingskøberne er i forvejen værnet en betenkningstid. Det er iøvrigt tvilsomt, om en bestemmelse som den forslåede ikke vil få virkninger, som forbrugerne ikke kan være tjent med. Særlige forhold medfører, at bestemmelsen ikke kan forenes med de eksisterende lovbestemmelser og praksis vedrørende forsikringskontrakter. Følgende myndigheder m.v. anbefaler en begrænset utredning: Justitsministeriet, Forbrugerrådet, Håndværksrådet, Handelsdepartement, Forbrukerrådet, Norges Handelsstands forbund, Norges kooperative landsforening, Svea hovratt og Kronofogdemyndigheten i Stockholm. Justisministeriet, Håndværksrådet og Forbrugerrådene i Danmark og Norge mener, at undersøgelsen bør begrænses til de tilfælde, hvor sælgeren uanmodet retter henvendelse på Køberens bopæl eller lignende sted, men den bør foruden køb og salg også omfatte alle andre former for gensidigt bebyrdende aftaler, herunder særlige forsikringsaftaler, abonnementsaftaler og serviceavtaler. Forbrugerrådet påpeger, at de uheldige forhold tillige forekommer, når sælgerne organiserer sig og opretter standarkontrakter, som øjeblikkelig binder køberen, men giver sælgeren en frist for akcept. Handelsdepartementet og Forbrugerrådet mener, at misbrug særlig forekommmer ved afbetalingshandel, som ikke afsluttes på faste utsalgssteder. Norges kooperative landsforening fremhæver tillige køb og salg af brugte genstande, særlig automobiler som et område, hvor behov for en betænkningsfrist er til stede. Svea hovratt anser en udredning angående salgsformer, som er behandlet i Konsumtionskreditutredningens betænkning, for at være velmotivert. Følgende myndigheder m.v. har ikke taget stilling til forslaget eller har intet at indvende imod det: Justitieministeriet (som vil afvente remissytringerne angående Konsumtionskreditutrednings betænkning), Finlands fackføreningars centralforbund, Overståthållarambetet og Kooperativa førbundet.» De ulike oppfatninger avspeiles i komiteen ved at flertallet, 8 av 12 medlemmer, gikk inn for følgenderekommendasjon: «Nordisk Råd henstiller til regeringerne at undersøge behovet for og overveje indholdet af en beskyttelsesregel nevnlig i de tilfælde, hvor aftale indgås eller bestilling afgives under den ene parts uanmodede henvendelse på den anden parts bopæl eller dermed ligestillet sted,» De resterende 4 konkluderte alternativt: «at Nordisk Råd ikke foretager sig noet i anledning af medlemsforslaget om indførelse af en om betænkningstid i aftaleloven.» Begrunnelsene for de to forslag er gjengitt i Vedlegg 3. Selve drøftelsen i komiteen ble referert som «livlig» ved behandlingen i Nordisk Råd i april samme år. === Behandlingen av medlemsforslaget i Nordisk Råd Ved behandlingen i Nordisk Råd ble det holdt tre innlegg før avstemningen om forslagene til rekommendasjonfootnote:[Nordisk Råds 15. sesjon 1967. Side 200-203.]. Innleggene ble holdt av en representant for flertallsforslaget, en for mindretallet og av den norske justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer. Statsråden gjorde oppmerksom. på at det norske Justisdepartementet i sin uttalelse til Nordisk Råd om medlemsforsåaget hadde ment at det kunne være nyttig med en utredning av spørsmålet. Videre viste hun til de uttalelser som forelå fra en rekke interesserte organisasjoner og institusjoner. De aller fleste hadde uttalt at det burde foretas en utredning av spørsmålet, og enkelte gav endog uttrykk for at det burde innføres en form for betenkningstid. Spørsmålet synes etter dette å ha såvidt stor aktualitet i Norge at det foretas en nærmere undersøkelse av behovet for og en overveielse 'av innholdet av en eventuell beskyttelsesregel. «Behovet for en lovfestet betenkningsfrist synes særlig klart hvor avtale inngås eller bestilling opptas på kredittbasis eller oråremotakerens uanmodede henvendelse i vanlige forbrukers hjem eller på arbeidsplassen.» === Lovutvalget Tolvte juli 1967 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg til å vurdere spørsmålet om fragåelse av kjøp mv. i visse tilfelle.: Utvalget fikk følgende sammensetning: * Professor dr.juris Kristen Andersen, formann * Forlagsdirektør Henrik Groth * Administrerende direktør Herman Scheel * Avdelingsleder Inger L. Valle. De tre sistnevnte ble oppnevnt etter forslag fra henholdsvis Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening i fellesskap, Norges Handelsstands Forbund og Departementet for familie- og forbrukersaker, Sekretær for utvalget var konsulent Arne Christiansen, Justisdepartementet. Hvilke synspunkter var representert i utvalget? Ved høringen om medlemsforslaget i Nordisk Ministerråd uttalte Handelsstandsforbundet at de «intet hadde å innvende mot at spørsmålet om å gi ppkjøperen en betenkningstid blir nærmere utredet», og at utredning bør «begrenses til dørsalgstilfelle». De hadde i en tidligere sak «overfor Handelsdepartementet fremholdt at man bør vurdere nærmere spørsmålet om hvorvidt det ikke bør innføres et generelt forbud mot dørsalg til privathusholdninger, blant annet ut fra hensynet til privatlivets fred». Forbundet hadde videre «også understreket at alene de faste utsalgssteder kan by forbrukerne et tilfredsstillende vareutvalg og gi forbrukerne betryggelse for at de vet hvor de skal henvende seg i tilfelle reklamasjoner, eller hvis de trenger ytterligere opplysninger om varens bruk eller egenskaper 0.1.»footnote:[«Medlemsforslaget» side 25 og 28.] Norges Handelsstands Forbund kan på denne bakgrunn nok ikke sies å representere dørsalgsfirmaene ved oppnevningen, uten at det dermed betyr at de representerer hensynet til forbrukerne. Den norske forleggerforening uttalte i september 1966 at [quote] «vi vil advare mot en lovfesting av «angrefristen». Vi finner det ytterst betenkelig at lovgiverne godtar at en bindende underskrift ikke skal ha 2 E full og øyeblikkelig gydlighet». Tidligere i uttalelsen gis blant annet følgende bakgrunnsopplysning: [quote] «I løpet av de siste måneder har dagspressen bragt kritiske reportasjer om visse utenlandske foretaks «pressesalg» av verker (store verker med eiendommelige betalingsvilkår). Disse stadig tilbakevendende angrep i aviser virket skadelig også på norske forlags virksomhet, og det ble av taktiske grunner nødvendig å oppfordre våre medlemmer til å innrømme en annulasjonsrett, og denne er nå innført av alle større verkselgende forlag.» Av fire medlemmer representerte en forbrukersiden og to omsetningssiden. Formannen Kristen Andersenfootnote:[Andersen, K. Side 19.] beskrev åpningsfasen i utvalgets arbeide slik: [quote] «I det hele var det ikke fritt for at det innenfor utvalget i den innledende fase gjorde seg gjeldende en viss bekymring for at en slik beskyttelse kunne få en betenkelig preg av lovforankret barnepikepolitikk det gjelder ikke minst for mitt eget vedkommende.» Men han tilføyer i neste avsnitt: [quote] «Men den nevnte bekymring avtok etter hvert som arbeidet skred fram, for innen relativt kort tid å vike plassen for en enstemmig forvissning om at det for de egentlige dørsalgs vedkommende var et reelt behov for lovpolitiske tiltak til vern om kjøperne.» For å skaffe utvalget et bedre underlagsmateriale, ble FAKTA A/S bedt om å foreta en intervjuundersøkelse. Inntil 7 spørsmål ble stillet til et landsomfattende representativt utvalg på 1 555 personer i juni 1968. 9% hadde kjøpt på avbetaling ved dørsalg i løpet av siste år. 19% av de 400 som siste år eller tidligere hadde kjøpt på avbetaling opplyste at de ville ha benyttet seg av en rett til å fragå avtalenfootnote:[Lovutvalgetsinnstilling. Vedlegg 2.]. Det ble også foretatt en undersøkelse av 147 klagesaker vedrørende dørsalg i Forbrukerrådets arkiv. Lovutvalget avga sin innstilling 12. november 1970. Innstillingen konkluderte med et lovforslag som på enkelte punkter var meravgrenset enn det som senere ble vedtatt i Stortinget. Med ett unntak sto utvalget samlet bak forslag og vurderinger. Flertallet (Andersen, Groth og Scheel) ønsket at loven skulle gjelde «i kjøpers bolig», mens mindretallet (Valle) foreslo «i noens bolig». Mindretallet fremholdt videre at det: [quote] «Også kan være sterke grunner som taler for å utvide fragåelsesretten til å gjelde for alt salg utenom fast utsalgssted, slik som etter den engelske Hire-purchase Act. Når jeg ikke har gått til et så omfattende forslag, skyldes det i første rekke at jeg for salg på slike «andre» steder er i tvil om en fragåelsesrett er det rette virkemiddel sett fra et forbrukersynspunkt. Jeg er tilbøyelig til å tro at en her bør innføre strengere restriksjoner.» Utvalget foreslo også å la en fragåelsesrett omfatte avtale eller ordre om løpende tilsyn, vedlikehold, undervisning og lignende tjenester. === Høringsuttalelsene og Justisdepartementets behandling 22 institusjoner og organisasjoner uttalte seg om utvalgets forslag. I tillegg kom det inn uttalelser fra fire foretak som drev direktesalg av bøker, elektriske husholdningsartikler og tepper. Det ble spesielt bedt om vurdering av om loven burde gjelde for andre kontrakter enn det som inngås etter hjemmebesøk og for andre kontrakter enn kjøp og abonnementsavtaler. Videre ble det bedt om en vurdering av den foreslåtte områdningsfristen på 7 dager. I proposisjonen er blant annet høringsuttalelsene drøftet under følgende punkter: * bør det innføres en områdningstid for visse salg? * fragåelsesrett eller forbud * stedet for beskyttelsen * noen andre hovedspørsmål: - hvilke kontraktstyper skal loven gjelde for - områdingsfristens beregning og lengde - unntak for kontantkjøp - det etterfølgende oppgjør - tilsagn fra selgerens representant ==== Fragåelsesrett Praktis talt ingen av høringsinstansene motsatte seg prinsippet om en fragåelsesrett. Fra enkelte av firmaene ble det påpekt at bokselgerne burde vies spesiell oppmerksomhet. Uttalelsen fra en større symaskindistributør antyder dette: [quote] «Bøkene er, gjennom unntak i avbetalingslovenfootnote:[Ifølge avbetalingsloven var bøker tillatt solgt med 10% kontantbeløp, mens den ordinære kontantandel var 35.], det problemkompleks som kanskje forårsaker nødvendigheten av en lov om angrefrist. Forbrukerrådet bør kunne opplyse om andre varer eller tjenester viser et liknende klagevolum og for øvrig motiverer angrefrist. vi Synes at loven av hensyn til forlagsbransjen bør sette inn det hvor virkningen kan forventes å bli størst. Vi foreslår derfor at loven om angrefrist i første omgang gjøres gjeldende for forlagsbransjen og bøker som nevnt i utvalgets arbeid og først ved dokumentert senere behov utvides til å omfatte varer.» ==== Fragåelsesrett eller forbud En rekke av uttalelsene gikk inn for å utvide lovens område, men det var nokså delte oppfatninger av hvor langt man skulle gå. Justisdepartementet overveiet blant annet om det istedenfor eller sammen med en fragåelsesrett burde innføres delvis forbud mot eller andre restriksjoner i adgangen til salg utenfor fast forretningssted. På bakgrunn av en betenkning fra Handelsdepartementet fant Justisdepartementet «ikke å burde ta noe ytterligere initiativ når det gjelder en innskrenkning av adgangen til salg utenfor fast forretningssted». ==== Stedet for beskyttelsen Det var liten uenighet om at fragåelsesretten måtte gjelde i de tilfelle der kjøperen binder seg under selgerens besøk i kjøperens hjem. Et flertall av høringsinstansene sluttet seg til forslaget om at en fragåelsesrett måtte omfatte salg som foregår i andre hjem enn kjøperens eget. En rekke uttalelser tok til orde for at salg på arbeidsplassen burde likestilles med salg i hjemmene eller at en slik utvidelse bør overveies. Justisdepartementet konkluderte da også med at å foreslå at loven skulle gjelde alle kjøp som finner sted utenfor selgerens faste forretningssted. ==== Betydningen av høringsuttalelsene De grupper som var skeptiske til angrefristen før behandling i Nordisk Råd i 1967, sluttet seg til flertallets forslag. Blant de resterende høringsuttalelser var det som nevnt endel som ønsket en utvidelse av stedet for beskyttelsen. dustisdepartementet tok hensyn til dette ønsket. Det synes ikke som regjeringsskiftet i mars 1971, da Borten-regjeringen gikk av i vesentlig grad påvirket utformingen av lovforslaget. Lovforslaget fra Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 14 (1971-1972) av 29. oktober 1971, fulgte, med ett unntak,den ramme som ble trukket opp i mandatet for lovutvalget. Unntaket var at abonnementskontraktene ble holdt utenfor. === Stortingsbehandlingen Lovforslaget ble så drøftet i Stortingets administrasjonskomite. Komiteen sluttet seg i det vesentlige enstemmig til departementets forslag. Det ble foretatt endringer på to punkter: Angrefristen ble utvidet til 10 dager og man endret også departementets forslag slik at oppfyllelse fra selgerens side ikke er et vilkår for at angrefristen avbrytes. Loven ga da en forbruker rett til å fragå en avtale eller ordre om visse kjøp etter bestemte kriterier innen utløpet av 10. dag etter avtalen eller ordren. I korthet må disse fire kriterier være oppfylt: * at tingen er kjøpt ved direktesalg (utenfor fast salgssted), * at tingen hovedsakelig er til personlig bruk, * at selgeren underrettes om avbestilling innen 10 dager etter at avtalen eller ordren er inngått, og * at varen ikke er betalt fullt ut. I tillegg ble selgeren pålagt å overlate et formular til kjøperen som tydelig opplyser om kjøperens rett etter angrefristloven. Lovutvalget tilla dette forslaget betydelig vekt, og det ble fulgt opp av departement og Storting. Denne pliktige rettighetsinformasjonen er en viktig side ved angrefristsystemet, og vil bli spesielt vurdert i de følgende kapitler. Debatten om lovforslaget i Odelstinget var kort: Fem stortingsrepresentanter og justisministeren deltok. Fra flere av representantene ble det understreket behov for ytterligere tiltak kunne være til stede: * ved at fristen «først skulle løpe fra den dag varen er kjøperen i hende», * ved postordresalg og * ved at det ble opplyst om kontantpris, total pris og merkostnad ved kjøp på avbetaling ''' Innføring av en angrefrist er ikke ukjent i tidligere norsk lovgivning. Kapittel 21 i Kjøpebolken i Magnus Lagabøters landslov har følgende bestemmelse om kvinners kjøp: [quote] «Umyndig (umagi) kan ikke raade for noget kjøp. Det skal vi ogsaa vite, hvor store kjøp koner skal raade for: bondekone for 1. øres kjøp, haulds kone for 2 øres kjøp, lendmands (barons) kone for halv marks kjøp: men om de kjøper større kjøp, da kån det brytes i den første maaned. Men om hendes mand ikke er hjemme, da kan han bryte det i den første maaned, efterat han kommer hjem og han vet om det kjøp.»footnote:[«Magnus Lagabøters Landslov». Oversatt av Absalon Taranger 1915. Universitetsforlaget 1970. Side 177.] En angrefrist er ikke bare kjent i forholdet mellom ektefeller. Fra det klassiske Athen kjenner en institusjonen «graphe paranomon». Den åpnet for tiltale og dom for å fremme et illegalt forslag i Folkeforsamlingen selv om forslaget var godtatt der. Graphe paranomon var et stabliserende hjelpemiddel, ikke bare for å sikre at fornuften igjen skulle få overhånd, men også for å redusere sannsynligheten for at følelsene skulle ta overhånd i første omgangfootnote:[ELSTER, Jon «Ulysses and the Sirenes: A theory of imperfect rationality», Social Sience Information 16(5) https://doi.org/10.1177/053901847701600 side 504.]. === Konklusjon I dette kapittel har det bare vært mulig å gjengi den formelle del av den prosess som førte fram til angrefristloven. Følgende forhold synes å ha hatt vesentlig innvirkning på denne prosessen: * at det ble gjennomført dørsalgskampanjer på en slik måte at de vakte bred presseomtale: «Stadig tilbakevendende angrep i avisene» for å sitere Den norske forleggerforening, * at Forbrukerrådet klargjorde hvilke problemer forbrukerne møtte ved borttinging av kjøpmannsvarer direkte til forbrukerne og anviste en løsning: Rett til å annulere en avtalebetalingskontrakt ved borttinging slik som i England, * at det ble fremmet et medlemsforslag i Nordisk Råd, som førte til at den formelle lovgivningsprosess kom i gang, og * at stortingsrepresentanter viste en aktiv interesse for saken til loven var vedtatt.