== Mulige forbrukerpolitiske konsekvenser === Innledning Resultatet av undersøkelsen skal gi grunnlag for å vurdere om loven i sin nåværende form vil trenge en revisjon for bedre å nå de oppsatte mål. I kapittel 9 er erfaringene med angrefristsystemet oppsummert. Dette avsluttende 10. kapittel drøfter mulige forbrukerpolitiske konsekvenser av funnene, og samler endel av de synspunkter og vurderinger som kan reises i tilknytning til undersøkelsen. Kapitlet er delt i fem avsnitt: * Avsnitt 10.2 omhandler endel av de argumenter som taler for og mot et forbud mot direktesalg. * Avsnitt 10.3 søker å gi svar på spørsmålet om forbrukernes rettsoppfatninger kan endres ved økt informasjon slik at de bedre svarer til den eksisterende lovutforming. * I 10.4 drøftes på hvilke punkter en fragåelsesrett kan forbedres. * I avsnitt 10.5 er konklusjonene i kapitlet samlet. === Forbud mot direkte salg Etter mandatet fra Justisdepartementet skulle lovutvalget «undersøke behovet for å overveie innholdet i en beskyttelsesregel som gir kjøperen rett til å tre tilbake fra visse avtaler innen en kortere frist».1){footnote} Utvalget vurderte også om et effektivt vern for kjøperen bare kunne oppnås ved et forbud mot dørsalg eller om et forbud var mer hensiktsmessig enn en angrefristregel. 2){footnote} Justisdepartementet kontaktet Handelsdepartementet om muligheten til å innføre næringsrettslige restriksjoner overfor slike salg som utvalgets utkast omfatter (f.eks. ved forbud eller et mer utbygd system med tillatelse). Man ba om nærmere opplysninger om omfanget av og behovet for slik handel og [quote] om det i lys av den senere tids utvikling blant annet på bakgrunn av den nevnte innstilling - var grunn til å overveie en begrensning om adgangen til borttinging og oppførsel.3){footnote} Handelsdepartementet konkluderte med «at det ikke lar seg gjøre å finne noe alternativ til den foreslåtte fragåelsesadgang i en begrensning av dørsalget gjennom næringslovgivningen (handelsloven). Spørsmålet om lovbestemmelser om en «angrefrist» synes i det hele å måtte sees isolert fra mulige endringer i den nevnte lovgivning.»4){footnote} Stortingets administrasjonskomite sluttet seg i det vesentlige til Handelsdepartementets uttalelse om spørsmålet som konkluderer med at man neppe kan forby dørsalg.5){footnote} Fra Handelsdepartementet foreligger nå et utkast til ny handelslov.6){footnote} Hovedendringene i forhold til nåværende handelslov er at ordningen med handelsbrev som vilkar for å drive handel foreslås sløyfet. Videre forslås at adgangen til å drive handel utenom fast utsalgssted (omførselshandel og bor tinging) innskrenkes og som hovedregel gjøres avhengig av kommunal tillatelse i den kommune hvor hendelen skal foregå. Fragåelsesrett og forbud er to hovedalternativer for å løse eller lette de problemer forbrukerne møter på direktesalgsområdet. En innskrenkning i adgangen til å drive handel utenom fast utsalgssted vil sålades kunne lette forbrukernes problemer på dette område. ==== Argumenter for innføring av et forbud I stortingsmeldingen om forbrukerpolitikk er hovedmålet for den husholdsrettede del av forbrukspolitikken «å sette husholdet i stand til å bruke sine ressurser bedre». Det tas «sikte på å sikre husholdsmedlemmene: * økt mulighet for å analysere og prioritere ene behov og ønskemål i forhold til sine ene ressurser, og for å vurdere sammenhenger mellom forbruk og andre aktiviteter. * økte kunnskaper om oppgaver i husholdet og måter å løse den på. * økte forutsetninger for å planlegge økonomi, totalforbruk, forbruksmønster og forbruk på sikt.» Ved behandlingen av meldingen7){footnote} ble valgfrihet sett som et viktig mål av også de ikke-sosialistiske i Stortingets administrasjonskomite: [quote] ____ «Med forbrukerpolitikk menes: Planlegging og gjennomføringa av tiltak som kan sette den enkelte bedre i stand til å definere egne ønsker og behov som bruker av varer og tjenester og vurdere virkningen av valg mellom alternativer. En effektiv, fremtidsrettet og realistisk forbrukerpolitikk må ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Virkemidlene for å imøtekomne disse behovene fra samfunnets side kan imidlertid variere. Det kan være forbuds- og påbudsbestemmelser i lovgivningen, tilretteleggelse og stimulering av informasjon av varer og tjenester og bruk av konfliktsløsende og klagebehandlende organer.» ____ Skal forbrukerne få mulighet til å analysere og prioritere egne behov og ønskemål og til å fatte velbegrunnede beslutninger, må forutsetningene for dette være til stede. En slit forutsetning er at husholdene har tilstrekkelig handlings- og valgfrihet. de forskjellige salgsformene nå blant annet vurderes ut fra i hvilken grad de gjør det enklere eller vanskeligere å oppfylle denne forutsetningen. Gir direktesalg den nødvendige valgfrihet? Jonsson gjennomgår i en egen studie tilrådninger i markedsføringslitteraturen son tar sikte på å innskrenke og vanskeliggjøre forbrukernes valg.8){footnote} Det kan være spørsmål om en * «**fysisk** innskrenking gjennom valg av delmarked, salgskanal (f.eks. dørsalg, videreselge; med enerett) eller hyllehøyde (i butikk) med liten eller ingen konkurranse, * **følelsesmessig** innskrenkning, der en gave eller personlig salg er avsett til å skape kjøpetvang eller * **skinn**-innskrenkning ved å begrense antallet opplevde kjøpealternativ. For eksempelvis å få lojale «under rådes foretaket til å skape en tilstrekkelig stor innbilt forskjell mellom sitt eget og andre varemerker.» Når alle eller nesten alle markedsførere benytter slike teknikker vanskeliggjøres forbrukerrasjonelle og frie valg. En viktig grunn for å innføre angrefristsystemet var at «kjøperne befinner seg i en uforberedt situasjon uten mulighet til å sammenligne pris og kvalitet ved konkurrerende produkter». Stortingets administrasjonskomite ga sin tilslutning til denne begrunnelse i innstillingen om lovforslaget.9){footnote} De oppsøkende salgsformene som dørsalg, selskapssalg og salg på arbeidsplassen bygger på en fysisk, en følelsesmessig og en skinninnskrenkning av valgmulighetene. Potensielle kjøpere får vanligvis kort tid til å fatte sin beslutning, samtidig som salgstilbudene ofte framstilles som unike i pris og kvalitet. Mulighetene til å analysere egne behov og ønskemål i forhold til egne ressurser og til planlegging ar husholdets økonomi blir begrenset. Samtidig er de flaste salgstilbudene sjelden så permanente at husholdene kan planlegge med dem for sine innkjøp. Jonsson: beskrivelse blir langt på vei bekreftet av funnane i kapittel 6. Halvdelen av kjøperne sa at de ikke hadde bestemte planer om å kjøpe varen på forhånd. Av dem som oppga at kjøpet var planlagt, sa bare 42 pst. at de foretok pris og kvalitetssammenligning med tilsvarende produkter annet sted. For dem som ikke hadde planlagt kjøpet sank denne andelen til 19 pst. Nær halvdelen av kjøperne, 46 pst., kan ikke bekrefte at de ville kjøpt varen igjen om de fikk tilbudet en gang til og igjen kunne velge. For direktesalgsformene kan en argumentere med at dersom forbrukeren av egen fri vilje handler impulsivt eller på arnen måte uoverlagt, er det den enkeltes suverene sak alene. En ting er at hver enkelt kan foreta impulsive kjøp, det er noe helt annet bevisst å foranledige slik atferd hos andre. Markedsføringstiltak som søker å fremkalle slike handlinger er ikke nøytrale i forhold til hvordan forbrukeren skal opptre.10){footnote} Ved å bruke vanlige forretninger vil vanligvis forbrukerne kunne skaffe seg en bedre oversikt over produkttilbudet, priser og betalingsmuligheter. Tidspresset og kjøpsforventningene fra selger vil nok være mindre, slik at også alternativet ikke-kjøp kan bli mer reelt vurdert. Ikke-kjøp kan i mange tilfelle være riktigere for det enkelte hushold. Særlig gjelder dette der man vurderer utskifting av produkter som fremdeles fyller sin funksjon i husholdet.11){footnote} Dørsalg, selskapssalg, salg på arbeidsplassen og telefonsalg bygger på oppsøkende, personlige henvendelser. Disse tilbudene har forbrukerne ikke bedt om og de griper direkte inn i privatlivet. Dette impliserer at tiltak mot uanmodet, oppsøkende, personlig salg kanskje bør være strengere enn for andre salgsformer som omfattes av definisjonen «utenfor fast salgssted». Forbud synes nærmere enn fragåelsesrett for slike oppsøkende salgsformer. Dette synspunktet forsterkes av at den alt overveiende del av forbrukerne i undersøkelsen er skeptiske eller meget skeptiske til dørsalg, selskapssalg og telefonsalg. Både dørsalg og selskapssalg skjer ved demonstrasjon og bestilling i et hjem. Ved omsetning av f.eks. støvsugere vil den første kontakten ikke bare ha som formål å avslutte et salg, men alternativt å inngå en avtale om en demonstrasjon av produktet for de berørte husstandsmedlemmer. Når selgeren først er inne, vil mange forbrukere kunne oppfatte det slik at denne har krav på endel av den gjestfrihet som tradisjonelt ska! vises fremmede som kommer på besøk. Gjestfriheten omfatter blant annet å være høflig i forholdt til gjestens synspunkter og vurderinger. Gjestfriheten omfatter kanskje også oppfatninger at det ar gjesten selv som skal ta initiativet til å bryte opp. Det er viktig for selgeren å komme inn i hjemmet for å få tilgang til den mulighet gjestfrihetsnormene gir for å avslutte et salg. Ved selskapssalg er forholdet vertskap/innbudt gjest satt i system. Der blir man vanligvis invitert til et venninnelag, med en vel organisert presentasjon av produktet som skal selges og utfylling av bestillingslister for hver deltaker. Med utgangspunkt i det sosiale nettverket fortsetter organiseringen av nye selskapssalg. Av vennehensyn er det ofte vanskelig å si nei til en invitasjon og det er hyggelig å treffe venner igjen. Samtidig kan man vanskelig nekte den som er vertinnen for anledningen, en fordel av arrangementet. Kommersiell bruk av private sosiale nettverk (vennskapsbånd) og utnytting av normer for gjestfrihet bør være sterkt begrenset om fri konkurranse om pris og kvalitet skal være de viktigste konkurransefaktorene. Slik bruk begrenser forbrukernes suverenitet og må sies å være i strid med viktige premisser for fri konkurranse, at pris og kvalitet skal være de viktigste konkurransefaktorer. Forbrukerombudsmannen har tatt «forbehold om at dersom den fremtidige utvikling av denne salgsformen tilsier det, vil saken kunne bli tatt opp på nytt i hele sin bredde.»12){footnote} Oppsøkende personlig salg krever vanligvis mange kontakter før en finner frem til mulige kjøpere. For mange produktgrupper blir salgskostnadene som skal belastes hvert enkelt kjøp høy. Kontaktprisen vil variere etter produkt og omsetningsform. For bøker er prisen ofte den samme ved dørsalg som i bokhandel. Dette reiser et annet spørsrål: Er dat rimelig at omsetningskostnadene ikke følger omsetningsformen? Forbrukerne fratas da muligheten til selv å handle der omsetningskostnadene er lavest ned de prisfordeler det skulle gi. Bøker selges også ofte på avbetaling uten tillegg i prisen. Dette betyr i realiteten at merkostnadene ved avbetaling betales av alle kjøpere, enten de betaler kontant eller ikke. Om en ser det som et mål at å virke for kontant betaling fremfor kredittkjøp finner en her det motsatte forhold: Det blir dyrere å betale kontant enn å dele betalingen over tid. Og jo lengre nedbetalingstid - desto mer lønnsomt i et samfunn med prisstigning og priskompensasjon i inntekten. Både avbetaling uten tillegg og samme pris ved dørsalg som i bokhandel er salgsargumenter ved boksalg. En kan ikke se bort fra at direktesalget dekker et behov, for forbruksare utover i distriktene og kan bety en velkommen konkurranse for de stedlige selgere. Lovutvalget pekte «imidlertid på at behovet for direktesalg kan synes mindre påtrengende med vår tids kommunikasjoner enn tidligere. Det kan videre anføres at dørsalgsvirksomheten av lønnsomhetshensyn kanskje er nest utbredt der behovet skulle være minst, nemlig i byer og tettsteder.»13){footnote} Kapittel 5 viser at forbrukere i spredttygde områder er like skeptiske til dørsalg som folk bosatt i andre områder. Besøksfrekvensene er høyest i blokker og leiegårder i tettbebygde områder. - Bøker og støvsugere er de vanligste varetilbud ved dørsalg. Det er produkter som de fleste forbrukere kan skaffe seg på annen måte. Kjøp lokalt vil gi forretninger i nærmiljøet et bedre økonomisk underlag for sin virksomhet. For å sikre et fast og variert tilbud av varer og tjenester lokalt, må husholdningene handle i sitt nærmiljø. Direktesalgsomsetningen kommer vanligvis på tvers av dette ønskemal. I de generelle merknadene til utkastet til ny handelslov er også handel utenom fast salgsted til forbrukerne vurdert.14){footnote} Det pekes særlig på hensynet til * forbrukernes interesser knyttet til selve salgsvirksomheten * forbrukernes og den stasjonære handels interesse av å opprettholde en stabil butikkstruktur * produsenter og andre omførselshandlende * generelle samfunnsinteresser for øvrig Hovedkonklusjonen er at [quote] ____ «vareforsyningen til forbrukerne primært bør baseres på stasjonare utsalassteder. Stedbunden handel har viktige miljøkvaliteter og medfører en stabilitet i lokalsamfunnet som omførselhandel mangler. Omførselhandel fratar den stasjonære handel omsetning den sårt kunne trenge. I sin hovedutredning - NOU 1977:9 «Varehandelen, forbrukerne o samfunnet» - foreslo Konsentrasjon utvalget (Utvalget til å utrede konsekvensene av konsentrasjonen innen varehandelen) innskrenkninger og nærmere regulering av omførselshandelen. Premissene den gangen var de samme som de ovennevnte. Standpunktet ble fulgt opp i St.meld. nr. 70 (1977-78) «Om dagligvarehandelen» som Stortinget våren 1979 ga sin tilslutning til. De aller fleste høringsinstansene til departementets diskusjonsnotat om handelslov, uttalte at adgangen til å drive omførselshandel til forbrukerne burde innskrenkes. ____ I den grad handel utenom fast utsalqssted skal være tillatt, bør det tas utgangspunkt i forbrukernes behov for å ha rimelig tilgang til et fullverdig varetilbud. Av hensynet til nærmiljøet og kontrollmuligheter, bør stasjonære omførselsformer foretrekkes.»15){footnote} En hovedbegrunnelse for innføring av angrefristsystemet var at «det i markedet opererer en rekke mindre seriøse foretak som kan drive med usmakelige forretningsmetoder».16){footnote} Sammenstillingen av undersøkelsens funn i kapittel 9 viser at dagens angrefristsystem i liten grad direkte kan bidra til en sanering av direktesalgsbransjen. Dette systemet garanterer ikke at «de selgere som ikke klarer seg i konkurransen uten bruk av utilbørlige salgsmetoder vil måtte innstille sin virksomhet eller slå inn på endre veier» (Mål 3). Særlig vil betydningen være minimal for firmaer eller selgere som bare er i virksomhet et kortere tidsrom. - En sanering vil best kunne sikres ved et forbud. En tidsbestemt godkjenningsordning for firmaer og selgere er også et mulig alternativ. Fragåelsesretten må sies å ha en begrenset betydning og en selger som måtte ønske det, kan svekke den ytterligere. En slik svekking er å la være å informere kjøperen om angreretten. Det kan i dag gjøres uten særlige konsekvenser. Bare en liten del av kjøperne, også av de misfornøyde, vender seg til selgerfirmaene. Selv med praktisering av en liberal fragåelsesrett i hvert firma, vil de fleste norske forbrukere stå ved de dokumenter de har satt sine navn på. Undersøkelsen etterlater liten tvil på dette punkt: Mer enn 2 av 3 står ved sin bestilling selv om de gir uttrykk for misnøye. Et forbud vil legge beslag på minst offentlige reassurer. Oppfølgingen krever minimal innsats. Dat blir i liten grad nødvendig ned spesielle informasjonstiltak, godkjenningsordninger eller oppfølging av at selgere overholder sin opplysningsplikt. Forbrukerorganene vil ikke få henvendelser i klagesaker på dette området. Håndhevelsen av et generelt forbud vil kunne tillegges den lokale lokale politimyndighet. De lokale forretningsinnehavere vil sikkert være interessert i at forbudet overholdes, og aktivt bidra til det. Mulighetene til å omgå et forbud mot oppsøkende personlig salgsvirksomhet vil også være begrenset. Telefonsalget er foreløpig ikke særlig omfattende. Bare 8 pst. av husstandene er noen gang kontaktet pr. telefon. Telefonsalg kan skje fra fast salgssted, og omfattes dermed ikke av angrefristsystemet. Dette er en salgsform forbrukerne i undersøkelsen er særlig skeptiske til. Salgsformen air forbrukerne et meget begrenset informasjonsunderlag for et kjøp. De personlige oppsøkende salgsformene er lagt utenfor fast salgssted. Telefonsalg og telefonreklame kan imidlertid skje personlig eller automatisk fra et fast salgssted. Det er en enkel teknisk oppgave å kople utstyr til en telefon som slår telefonnumre og spiller inn svar. Det er ingen tekniske hindringer for at utstyret kar omfatte et minne slik at oppringning fortsetter helt til hele salgsbudskapet er avspilt hos forbrukeren. Ved telefonsalg kan selgere nå et betydelig antall hushold, og kontaktprisen blir lavere enn om forbrukerne skal oppsøkes personlig. Salgsformen har begrenset omfang i dal, men kan ekspandere betydelig. De samme innvendinger som er reist mot personlig salg utenfor fast salgssted har gyldighet også for telefonsalg. Et forbud for denne salgsformen bør kunne vurderes uavhengig av de salgsformer som foregår utenfor fast salgsted. Ettersom salgsformen foreløbig har et helt begrenset omfang vil skadevirkningene av et forbud bli begrenset. Med forslaget om «kjøpefred» reiser Adler-Karlsson spørsmålet om ikke kjøperen alltid skal ha initiativet til en transaksjon og at forsøk fra selgeren på å stimulere til kjøp skal være ulovlige.17){footnote} I begrunnelsen for forslaget vises det til de generelle samfunnspolitiske argumenter som kjennes fra diskusjonen om kommersiell kulturell påvirkning og konsekvensene av den økonomiske vekst som har preget 60- og 70-årene. I tillegg kommer uheldige økonomiske konsekvenser for det enkelte hushold. I kapittel 5 viste vi at hele 40 pst. av forbrukerne i hovedsak var for at direktesalgsformene skulle forbys. Denne svarfordelingen gir i seg selv ikke grunnlag for å tolke materialet så langt som til Adler-Karlssons «kjøpefred». I diskusjonen om forbud hører imidlertid også samfunnspolitiske argumenter med. Argumenter *mot* direktesalg, og særlig mot de oppsøkande personlige salgsformene kan oppsummeres slikt * For mange procuktgrupper begrenser direktesalgsformene ofte forbrukernes mulighet til å analysere og prioritere egne behov og ønskemål i forhold til egne ressurser og til å fatte velbegrunnede kjøpsbeslutninger: Direktesalg innskrenker og vanskeliggjør forbrukernes valg. * Ut fra et forbrukersyn bør kommersiell bruk av private sosiale nettverk(vennskapsbånd) og normer for gjestfrihet være sterkt begrenset. For mange produktgrupper blir kontaktprisen som må belastes hvert enkelt kjøp høy. Innsparingen for forbrukerne i forhold til kjøp fra fast utsalgssted blir dermed begrenset. * Stedbunden handel har viktige miljøkvaliteter og medfører en stabilitet i lokalsamfunnet som direktesalg mangler. Dette salget fratar den stasjonære handel omsetning den sårt kunne trenge. * Forbrukerne i undersøkelsen er generelt skeptiske til de aktuelle salgsformene. Et flertall mener at telefonsalg bør forbys. * Ut fra funnene i undersøkelsen, slik de er gjengitt i kapittel 9, må angrefristsystemet sies å bidra lite direkte til begrensningen av utilbørlige salgsmetoder. Et forbud vil være mer effektivt. * Telefonsalg har foreløpig et begrenset omfang og bør kunne stanses uten ulemper for praktisk talt alle parter. * Direktesalg, og særlig direktesalg uten kontant betaling, er et bidrag til høyere privat forbruk, noe som ut fra kort- og langsiktige samfunnshensyn ikke er uproblematisk. ==== Argumenter mot innføring av et forbud Det viktigste argumentet mot innføring av et forbud mot direktesalg er selvfølgelig at en fragåelsesrett vil kunne lette eller kanskje løse problemene ved direktesalg. Lovutvalget mente at den løsning de foreslo og særlig innføringen av skriftlige rettighetsopplysninger [quote] kan medvirke til at kundene i større grad vil reagere overfor avtaler de egentlig ikke ønsker å inngå og dermed bidra til å gjøre angrefristsystemet mer effektivt, samtidig som det kan drive selgerne til å utvise større forsiktighet i valg av metoder.18){footnote} Enten virkningene av angrefristloven er direkte eller indirekte, kan det hevdes at antallet problematiske kjøp og mindre seriøse firmaer og selgere nå er så lite at det ikke er nødvendig med noe generelt forbud: De generelle målene for tiltaket nås bedre ved en revisjon av loven enn med et forbud. Et generelt forbud mot direktesalg ville ramme de seriøse og hederlige selgere og sette bom for en salgsvirksomhet som har vært drevet her i landet i mange år på en stort sett tilfredsstillende måte.19){footnote} Direktesalg gir arbeidsmuligheter på hel- oc deltid for mange mennesker, og hensynet til disse må også telle med. Fordelene for forbrukerne ved omførselshandel og bortinging er særlig at slike omsetningsformer kan representere et nyttig og nødvendig tilskudd til vareforsyningen fra den stasjonære handel. Varemangelen kan være generell (få eller ingen butikker i distriktet) eller være begrenset til visse varetyper. Ferskvaretilbudet kan for eksempel mange steder være dårlig. Andre steder mangler butikktilbud på forskjellige utstyrsvarer, spesialvarer eller kapitalvarer. - Dørsalg og lignende salgsformer kan dessuten by på praktiske fordeler; man slipper å oppsøke butikk, får varen skikkelig i øyensyn og eventuelt demonstrert, og oppnår levering «på døra».20){footnote} I Forslaget til ny handelslov er konklusjonen at all handel utenom fast salgssted er avhengig av kommunal tillatelse i den kommune hvor handelen skal foregå. - Følgende former for omførselshandel til forbrukere er foreslått generelt tillatt i lovforslaget:21){footnote} * Handel fra produksjonssted * Salg av egne og innkjøpte jord-, skog- og hagebruksprodukter utenom fast salgsted fra produsenter * Salg av jord-, skog og hagebruksprodukter og naturprodukter som ville urter, bær, blomster og lignende ved regulert torghandel fra oppkjøpere * Salg av egen fangst av fersk fisk og skalldyr fra fiskefartøv * Handel utenom fast salgssted med bøker, trykte skrifter, aviser, tidsskrifter og lignende * Salg av kunstgjenstander og brukskunst på utstillinger i dertil egnet lokale * Salg av visse næringsmidler på offentlige arrangementer (idrettstilstelninger, filmforestillinger og så videre). De samme produkter, supplert med souvenirer, postkort og lignende småartikler, skal også kunne selges fra hoteller, bevertningssteder, rutegående kommunikasjonsmidler, militært område og på skip Hvilke produktgrupper vil kreve kommunal tillatelse? I følge tabell 5.4 blir det oftest * støvsugere, * møbler, utstyr, persienner, * symaskiner, * kjøkkenutstyr, * sminke, parfyme, toalettartikler og * sko Argumentene mot generelt forbud kan oppsummeres slikt: * En fragåelsesrett ved direktesalg er bedre egnet enn et generelt forbud for å løse forbrukernes problemer på direktesalgsområdet * Et forbud vil ramme seriøse selgere * Omførselshandel og borttinging kan representere et nyttig og nødvendig tilskudd til vareforsyningen for i husholdet === Kan forbrukernes rettighetsoppfatninger endres slik at de bedre svarer til eksisterende lovgivning? Ett alternativ til forbud mot direktesalg er å sikre at det allerede vedtatte angrefristsystemet virker som det skal. I generelle diskusjoner om forbrukerpolitiske tiltal blir bedre informasjon til forbruker og selger ofte fremhevet som mer hensiktsmessig enn lovpåbud. I dette avsnitt drøftes om økt informasjon om fragåelsesretten vil gi et bedre samsvar mellom målene for lovtiltaket og virkningene i selgerfirmaer og for kjøperne. Lovkunnskapsnivået blant kjøperne i undersøkelsen var lavt: 6 av 10 kjente enter ikke fristen eller hadde feilaktige oppfatninger av hvilke rettigheter den gir. Den skriftelige informasjonen via selgerne når i begrenset grad frem til dem som trenger den. Den muntlige selgerinformasjonen om angrefristen synes heller å gjøre det lettere for selgerne å sikre seg sin bestilling. ==== Bedre informasjon via selger For at kjøperne skal vite om sine rettigheter krever § 4 at selgeren skal overlate «et formular som tydelia opplyser om kjøperens retter etter denne lov». I boka «Angrefristlov og forbrukerkjøp» har Kristen Andersen, som var formann i angrefristlovutvalget, vurdert informasjonsplikten slik: [quote] ____ § 4 inneholder en bestemmelse som med ene ord fastslår at det forhold at kjøperer ikke ved avtalens inngåelse eller ordrens inngivelse har fått overlatt det omtalte formular, simpelthen medfører at kjøperen ikke blir bundet av kjøpet med mindre dette skulle bli oppfylt ved betaling av kjøpesummen i samsvar med § 3. Et klarere vitnesbyrd om hvilken betydning en fyldesgjørende orientering om fragåelsesretten tillegges kan neppe tenkes. I det hele er jeg personlig ikke i tvil om at man her står ved det punkt i angrefristloven som både prinsipielt og praktisk har krav på størst oppmerksomhet fra et forbrukerkjøpssynspunkt. Det er lite vunnet ved å vedta rettsregler til beskyttelse av kjøperne i forbrukerkjøp dersom det ikke sørges for at beskyttelsen kan omsettes til virkelighet. Men en forutsetning for å oppnå det er blant annet at myndighetene går aktivt inn for at rettsreglene i lett tilgjengelig form bringes til kjøpernes kunnskap. Og det er nettopp dette som har skjedd på nærværende område.22){footnote} ____ Kapittel 7 viser at 70 pst. av kjøperne verken har registrert eventuelle skriftelige opplysninger eller har fått noen muntlig orientering av selgeren. Når bare 24 pst. av kjøperne har registrert skjemaet med angrefristopplysningene, må en gjennomgang av selgerfirmaenes praktisering av §4 anbefales. For det første må en undersøke om det pliktige opplysningsmaterialet foreligger og om det brukes. Som nevnt i kapittel 2 har svenske selgerfirmaer fått henvendelser om sitt skjemabruk. Hva er risikoen for selgerfirmaene ved å ikke gi kjøperne de foreskrevne rettighetsopplysninger? - Konsekvensen er begrenset til at kjøpere kan heve kjøpet uavhengig av 109-dagersfristen. Ut fra funnene i kapittel 9 benytter meget få kjøpere en slik mulighet. Så få at bestemmelsen må kunne sies å utgjøre en minimal risiko for det enkelte selgerfirma. Om opplysningene ikke er levert og kjøperen vender seg til selgeren, har en ikke sikkerhet for at kjøperer får beskjed om at hevingsretten gjelder ut over 10-dagersfristen. Om de pliktige opplysningene er trykket på et eget skjema og ikke på det dokument kjøpere har undertegnet, vil selgeren kunne hevde at kjøparen har mottatt formularet. Kjøperen kan mene det motsatte og påstand vil stå mot påstand. En løsning ville være å pålegge selgeren bevisbyrden for at angrefristopplysningene er overlevert. Lovutvalget mente at det var vesentlig at opplysningene om kjøperens rettigheter ble inntatt i selve dokumentet der kjøperen satt sin forpliktede underskrift. Forsalget ble fraveket i odelstingsproposisjonen. Begge løsninger, eget skjema og opplysninger i ordre- eller avtaleblanketten, ble tillatt. Grunnen var at begge løsninger i like stor grad å være egnet til å påkalle kjøperens oppmerksomhet. Ett argument mot å innta opplysningene i ordre- eller avtaleblankettet er at kjøpere kan stå sterkere i en påstand mot påstand-situasjon. Opplysningene kan være godt gjemt i slike blanketter. En tilsidesettelse av opplysningsplikten kan rammes av markedslovens bestemmelse om «utilstrekkelig fremstilling». Finner Forbrukerombudsmannen at slik tilsidesettelse er «utilstrekkelig fremstilling», vil markedslovens sanksjonsmuligheter kunne benyttes. Risikoen ved å unnlate å gi rettighetsopplysningene vil ikke lenger kunne betegnes som liten. ==== Offentlig rettighetsinformasjon De begrensninger en finner for rettighetsinformasjon via selger, vil kunne oppveies av en økt informasjonsinnsats fra offentlig side. Radio, aviser og tidsskrifter har omtalt angrefristen og forbrukerrådet har utgitt en egen brosjyre. Kapittel 7 bekrefter at mange forbrukere har registrert at det finnes en slik frist. De fleste mener også at «aviser og tidsskrifter» og «radio og fjernsyn» gjorde dem oppmerksom på denne fristen. Likevel finner vi feilkunnskap i samme omfang som lovkunnskap. Når forbrukernes feilkunnskap er omfattende, vil en økt informasjonsinnsats måtte baseres på å **endre** forbrukernes oppfatninger. Informasjonsinnsatsen for å endre oppfatninger må vanligvis være betydelig større enn når en kan formidle fakta på områder der forbrukerne på forhånd ikke har bestemte oppfatninger.23){footnote} Resultatet av en slik økt informasjonsinnsats behøver likevel ikke bli at lovkunnskapsnivået stiger. Lovkunnskapsnivået kan enten forbli uforandret eller så kan økt innsats bidra til å aktualisere og fastlåse etablerte, feilaktige rettighetsoppfatninger. En økt informasjonsinnsats om rettighetene i angrefristloven kan også bidra til at det blir lettere for forbrukere som er i tvil å bestemme seg for kjøp.24){footnote} Samtidig med informasjonen om rettigheter etter angrefristloven får forbrukere informasjoner om kjøpsbetingelser fra postordrefirmaer, fra Domus/Samvirkelaget, fra IKEA og andre som på bestemte betingelser har innført returrett for mange av sine produkter. Disse ordningene er vanligvis gunstigere for kjøperen enn angrefristsystemet. En rekke betingelser må være oppfylt for at forbrukerne skal kunne heve sitt kjøp eller sin bestilling. En betydelig del av budskapet må omhandle rettigheter angrefristloven ikke gir: Den gjelder ikke i vanlige forretninger, den gjelder ikke ved kontant betaling og tidsfristen regnes ikke fra det tidspunkt varen mottas. Budskapet må bli komplisert. Som vist i kapittel 9 kan vi stå overfor flere alternative etterkjøpsforløp som ikke innebærer at misnøyde kjøpere aktivt søker rettighetsinformasjon. En kan ikke uten videre bygge på en enkel rasjonalitetsmodell for etterkjøpsatferden. Tilsammen betyr dette at en økt offentlig informasjonsinnsats om dagens angrefristlov vanskelig kan tilrås. Det kan ikke gis rimelig sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det står i rimelig forhold til ressursinnsatsen. En kan heller ikke med sikkerhet si at en slik innsatsøkning vil være til størst fordel for kjøperne. I en vurdering av en eventuell offentlig informasjonsinnsats som supplement eller tillegg til selgerinformasjonen, må spørsmålet fra kapittel 7 med: - Er det mulig at det ikke er forbrukernes oppfatning av hva en angrefrist omfatter som er ukorrekt, men at de rettigheter loven gir er for snevre ut fra det som svært mange intervjuede anser som rimelig? Spørsmålet om angrefristsystemet kan forbedres omhandles i punkt 10.4. ==== Forslag Som et helt kortsiktig tiltak kan oppfølgingen av den skriftlige selgerinformasjon forbedres. Dette kan skje ved at fagdepartementet gjennomgår selgerfirmaenes praksis og ser til at den svarer til krevene i lovbestemmelsene. En økt generell offentlig rettighetsinformasjon om angrefristloven utover dagens nivå foreslås ikke gjennomført: Den kan hverken gis sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det står i rimelig forhold til kostnadsøkningen eller at en innsatsøkning vil være til størst fordel for kjøperne. === Hvordan kan en. fragåalsesrett forbedres? På hvilke punkter kan angrefristsystemet trenge en revisjon? Svaret må omfatte en rekke enkeltforslag. Forslagene kan omfatte: * fristens starttidspunkt og lengde, * kjøperbekreftet bestilling, * skillet mellom kontant- og kredittkjøp, * skillet mellom varer og tjenester, * utvidet forbrukerkjøpsbegrep, * angre- og bytterett ved andre salgsformer og * tillatelser ==== Fristens starttidspunkt og lengde Fristens starttidspunkt. Fristen regnes fra den dag kjøperen inngikk avtalen eller innga ordren. Den største gruppen både i det representative utvalget og blant kjøperne mente at fristen løp fra det tidspunkt varen ble mottatt. 41 prosent av kjøperne mottok varen mer enn 10 dager etter bestillingen. Ved henvendelse om avbestilling kontaktet mange selgeren etter utløpet av 10-dagersperioden. Kunne fristen i stedet regnes fra varemottaket? Kjøperen ville da få bedre mulighet og tid til å vurdere om selgerens produktbeskrivelse og kjøpsbetingelser stemmer med forventningene. Vil en slik ordning være til vesentlig ulempe for selgeren? Postordrefirmaer har lenge praktisert en ordning med en bestemt frist regnet fra den dag varen ble mottatt. Først når denne fristen utløper må kjøperen ha bestemt seg. At denne ordningen er innført og beholdt må tas som en bekreftelse på at den er bedriftsøkonomisk lønnsom. Returordninger ved postordre og hjemlån ved kjøp av utstyrsvarer fra forretninger kan også være en fordel for selgeren. Mulige kjøpere kan få et inntrykk av å få en service eller en gratisytelse som en spesiell tillit. Denne tilliten kan forplikte. Om produktet ikke beholdes, kan alternativet bli kjøp av et annet produkt hos samme selger. Ikke-kjøp og kjøp hos andre selgere kan bli mindre aktuelt. Også takknemlighet for å benytte selgerens tid ved personlig salg kan inngi slike forpliktelser 24){footnote}. I 1966 uttalte De norske forleggerforening at «det hadde vært nødvendig å oppfordre våre medlemmer til å innrømme en annullasjonsrett og denne er nå innført av alle større verkselgende forlag». Da angrefristloven trådte i kraft hadde denne retten vært praktisert i 6 år. Lovutredningen viser til at annulasjoner betyr svært lite for bokomsetning som foregår ved dørsalg.26){footnote} Direktesalgsforbundet har i flere uttalelser til Forbruker- og administrasjonsdepartementet foreslått at fristens starttidspunkt flyttes fra bestilling- eller avtaletidspunktet til det tidspunktet varen mottas: [quote] Vi mener at det utvilsomt er uheldig at kunden bare skal få anledning til å vurdere om selve kjøpet er fornuftig. Derfor bør angrefristloven gjelde fra den dagen varen blir levert. En slik endring av angrefristloven bør føre til en forståelse for at konsumenten har tilfredsstillende fordeler vel å kjøpe gjennom dørsalg/homeparty. Forbundet har i en senere henvendelse reservert seg noe for bøker. En forskyvning av fristen kan medføre at en konsument kan lese boken først og siden innenfor 10 dagers fristen returnere den. Lovutvalget vurderte ikke alternative løsninger. De foreslo uten nærmere begrunnelse at fristen «tidligst (kan) begynne å gjelde fra besøket hos kjøperen».27){footnote} Dette forslag ble fulgt av Justisdepartementet og i Stortinget. Både kjøpernes lovkunnskapsoppfatninger og selgersidens egne vurderinger gir grunnlag for å foreslå at fristen regnes fra det tidspunkt kjøperen mottar varen. I undersøkelsen får 4 av 10 kjøpere varen levert etter 10 dager. Fristens lengde I lovproposisjoner gikk Justisdepartementet inn for en syv dagers frist blant annet fordi man ønsket å ta hensyn til ukependlerne. Stortingets Administrasjonskomite viste at [quote] en syvdagers frist vil imidlertid være noe kort i de mer avsidesliggende strøk hvor det er postmannen som kommer og henter posten i hjemmene bare noen få dager i løpet av uken. Ved å forlenge angrefristen vil flere av dem som arbeider utenfor hjemstedet lengre tid av gangen uten å være ukependlere, nyte godt av loven. **Komiteen** er klar over at man ikke kan ha er så lang angrefrist at den passer for alle yrkeskategorier. Den er også klar over at en lang angrefrist kan medføre visse ulenper for bode selgeren, som ikke vet om det blir noe av kjøpet, og kjøperen, som i mange tilfeller vil måtte vente til angrefristens utløp før han får varen. For så vidt gjelder kjøperen vil komiteen peke på at leveringstiden ofte er flere uker likevel. Men til tross for disse betenkeligheter mener komiteen at en utvidelse av angrefristen til 10 dager vil medføre flere fordeler enn ulemper.28){footnote} Er 10 dager tilstrekkelig områdningstid for det enkelte hushold? Erfaringene fra Danmark viser at mange klager først fremsendes i forbindelse med at selgeren innleder inkassosak. En gjennomgang av sakene har videre etterlatt det inntrykk at mange av klagerne i disse sakene ikke ville makte å trekke nytte av en angrefrist som forutsetter at de skal reagere aktivt overfor selgeren innen en viss frist og eventuelt sikre seg bevis for dette.29){footnote} Vil en lengre frist for annullasjonsretten gjøre angrefristsystemet mer effektivt? Trinn 4, Regneeksempel 2, Fig. 9.3, viser at 17 pst. av kjøpere kontakter selgeren etter 10 dager. På dette trinn utgjør disse 17 pst. vel halvdelen av kjøperne. Denne fordeling tyder på at en utvidelse av fristen vil kunne gjøre systemet mer effektivt. Et forslag blir da at fristen løper til betalingen helt eller delvis var erlagt. Selv med en utvidelse av fristen, vil en likevel finne at mange forbrukere ikke hever sin hestilling til tross for sin misnøye og til tross for utilbørlige salgsmetoder. Forslag Ved opprettholdelse av angrefristsystemet bør fristen regnes fra det tidspunkt kjøperen mottar varen. Spørsmålet om å utvide fristen til betaling helt eller delvis er erlagt bør vurderes. ==== Kjøperbekreftet bestilling En del forbrukere erklærer seg på forskjellig måte misfornøyd med kjøpet sitt. Undersøkelsen viser at få av disse kjøperne vender seg til selgeren for å få hevet kjøvet eller bestillingen. Lovutvalgets forslag bygde blant annet på en egen undersøkelse av hvor mange forbrukere som ville benytte en rett til å gå fra en avtale inngått ved dørsalg. 19 pst. sa at de ville benytte en slik rett. Funnene i kapittel 8 og 9 og erfaringene i selgerfirmaene viser at en betydelig lavere andel av kjøperne følger opp en slik intensjon. - Selv for misnøyde kjøpere kan etterkjøpsforløpene godt føre til at de ikke hever bestillingen. Skal lovutvalgets intensjon om at loven skal bli en reell risiko for foretak som utnytter markedet med ufine forretningsmetoder, må andelen som hever kjøpet økes. Dette krever en senkning av de terskler som i dag begrenser bruken av fragåelsesretten. En mulighet til å senke tersklene er å la kjøperen være ubundet av avtalen inntil bestillingen er bekreftet skriftlig etter at salgstilbudet er presentert. En kan bygge et angrefristsystem på en aktiv oppfølging av et ønske om kjøp fremfor på ett bestemt blant flere mulige etterkjøpsforløp. På den måten vil man bedre kunne oppnå at kjøperen ikke skal bli sittende med en uønsket gjenstand som ikke ville blitt kjøpt om ikke selgerens representant hadde oppsøkt denne forbrukeren.30){footnote} Forbrukeren vil få tid til å vurdere alternative produkter og til å vurdere nytteverdien av produktet. Forslaget reiser noen praktiske problemer. Ventelig vil selgerfirmaene utarbeide standardiserte brev eller postkort for avtalebekreftelse. Det er fullt mulig at selgeren vil kunne påta seg kjøperens ansvar for innsending av bestilling. For å unngå dette kunne en bygge inn at kjøperen måtte legitimere seg ved innsendingen. Løsningen av slike praktiske problemer vil kreve en konkret drøfting mad Postverket. Innføring av kjøperbekreftet bestilling ved personlig, oppsøkende salg vil kunne bidra til at fragåelsesretten blir reell også for de forbrukergrupper som nå har vanskelig for å benytte den. den fordel son selgerne i dag har av de prosesser son fører til passivitet etter bestillingen vil da kunne komme forbrukerne til gode. Dette vil ventelig ikke bety noen vesentlig ulempe for det seriøse direktesalg: Det omfatter produkter som forbrukerne har et uttrykt behov for og som kjøperne vil være innstilt på å skaffe seg også etterat selgerbesøket er avsluttet. En kjøperbekreftet bestilling vil dog være en ulempe for de kjøpere som gjerne vil anskaffe produktet. Forslag Innføring av kjøperbekreftet bestilling vurderes nærmere. ==== Skillet mellom kontant og kredittkjøp Justisdepartementets hovedbegrunnelse for å unnta kontantkjøp fra fragåelsesretten var at slik betaling «i alminnelighet må sees som et tilstrekkelig bevis for en noenlunde fast og veloverveiet beslutning hos kjøperen». I kapittel 8 fikk vi ikke bekreftet at kjøpere som betalte før fristens utløp foretok vesentlig mer veloverveide kjøpsbeslutninger enn dem som ikke batalte kontant. Det er også andre argumenter for å trekke en grense mellom kontantkjøp og andre kjøp enn dem som fremgår av lovforarbeidene. Ett argument er at kontant betaling indikere at kjøperen har råd til å foreta kjøpet. Sett fra forbrukersiden kan personlig, oppsøkende salg ses som mer problematisk i de tilfeller der husholdene må pådra seg merutgifter for å dekke kjøpesummen slik som ved avbetaling. Om angrefristsystemet skal avgrenses av hensyn til selgeren, kan det tilsi en grense mellom kontantkjøp og andre kjøp. Mange produkter har en slik karakter at en vanskelig kan foreslå at angrefristen skal gjelde, for eksempel kan det være endel næringsmidler, blomster m.v. Imidlertid har der alt overveiende del av kjøpere som, kjøper som ikke-kjøpere, den oppfatning at fragåelsesretten også gjelder når varen betales kontant. Av de kjøpere som har noen oppfatning om betalingens betydning mener 85 pst. at de har fragåelsesrett ved kontant betaling. De kan ha bestilt med den oppfatning at de har en slik rett, og er ikke innforstått med at kontant betaling fører til at de mister denne retten. Ved at fragåelsesretten også omfatter kontantsalg, vil det bli et bedre samsvar mellom forbrukernes rettsoppfatninger og lovutformingen. Det synes heller ikke rimelig å tilrå forbrukerne å benytte dyrere betalingsformer enn kontant kjøp for at de skal beboholde en fragåelsesrett. Om fragåelsesretten skal gjelde også for kontantkjøp, må det foretas en vurdering av om det skal settes nedre beløpsgrenser og om bestemte produktgrupper skal unntas. Svært få kjøpere benytter sin fragåelsesrett med dagens ordning. En utvidelse av denne retten til endel kontantkjøp vil ventelig ikke føre til noen betydelig heving av antallet avbestillinger. Ulempen for selgeren blir dermed ikke vesentlig, og antagelig ikke større enn det lovutvalget forventet i sin tilråding. Forslag Ved en lovrevisjon bør fragåelsesretten son hovedregel omfatte kontantsalg. ==== Skillet mellom varer og tjenester Lovutvalget foreslo at loven skulle omfatte abonnementskontrakter, selv om det var «i tvil om at det er tilstrekkelig grunn». - Utvalget sluttet seg til argumentene fra Forsikringsrådet og forsikringsbransjens organisasjoner i at det ikke foreligger tilstrekkelig behov for en angrefrist for forsikringsavtaler. Justisdepartementet kunne stort sett slutte seg til uttalelsene fra utvalget og høringsinstansene og tok derfor ikke opp noe forslag for at loven skal gjelde for forsikringsavtaler. - Departementet sluttet seg imidlertid ikke til at lovforslaget skulle omfatte abonnementskontrakter, blant annet fordi det her i landet ikke kan påvises vesentlige skader som følge av formidling av slike kontrakter utenfor fast forretningssted. Stortingets administrasjonskomite sluttet seg til Justisdepartementets konklusjon, men tilføyde at de var «av den oppfatning at spørsmålet antakelig måtte tas opp til ny vurdering dersom det i fremtiden blir mer vanlig med slike servicekontrakter.» Undersøkelsen omfatter hverken en kartlegging av omfanget av direkteselg av tjenester eller av erfaringer i husholdene. Det kan derfor ikke i denne omgang presenteres materiale som belyser eventuelle problemer ved direktesalg av tjenester. Klagesakene i Forbrukerrådet kan gi et grunnlag for å vurdere hvilke typer problemer forbrukerne møter. Forslag Forbrukerrådet vurderer forbrukerproblemene ut fra klagesaksmaterialet på dette området. ==== Utvidet forbrukerkjøpsbegrep I angrefristloven er forbrukerkjøp definert som «kjøp fra en yrkesselger i denne egenskap av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperer, hans husstand eller omgangskrets eller til deres personlige formål ellers». Utredningen om «behandlingen av forbrukerkjøpstvister» benyttet en tilsvarende definisjon.31){footnote} Kun tvister mellon forbrukerkjøper og yrkesselger kunne bringes inn til avgjørelse etter forslaget i utredningen. Tvister mellom to privatpersoner skulle holdes utenfor, fordi det i slike saker ofte kunne være slik uenighet om det faktiske forhold at det kunne være vanskelig å ta stilling til bevisene på grunnlag av partenes skriftlige framstillinger. Forbruker- og administrasjonsdepartementet var [quote] «av den oppfatning at behovet for en særskilt behandling av forbrukertvister ikke er særlig mindre ved kjøpsforhold mellom privatpersoner enn når den ene er næringsdrivende. Situasjonen vil da ofte være at begge partene mangler forutsetninger for å få tvister avgjort ved domstolene. Vanskelighetene ved bevisordningen på grunn av den skriftlige saksbehandlingen må avhjelpes gjennom den forberedende saksbehandling ved Forbrukerrådet.» Departementet justerte på dette grunnlag ordlyden i forslaget til definisjon av forbrukerkjøp slik at forslaget svarte til kjøpslovens §1a tredje ledd. Både tvister mellom forbrukerkjøper og yrkesselger og mellom privatpersoner ble tatt med. Ved stortingsbehandlingen av utkastet til lov om behandling av forbrukerkjøpstvister vurderte administrasjonskomiteen begrepet «forbrukerkjøp» spesielt: [quote] ____ **Komiteen** har merket seg at uttrykket «forbrukerkjøp» i proposisjonen også omfatter kjøp og salg mellom privatpersoner. Dermed er definisjonen utvidet i forhold til Lov av 24. mars 1972 nr. 11 om angrefrist ved forbrukerkjøp. **Komiteen** vil understreke ønskeligheten av at man i lovgivingen tilstreber entydig bruk av sentrale begreper. Dette behovet synes særlig påtrengende i den delen av lovgivningen som må antas ha generell interesse, og som regulerer alminnelige menneskers plikter og rettigheter, for eksempel lover som berører forbrukerspørsmål. Når nye definisjoner innføres ville det være ønskelig å justere parallelle uttrykk i tidligere lovgivning samtidig. ____ Ved odelstingsbehandlingen sa statsråd Kirsten Myklevoll seg «enig i komiteens utgangspunkt om fordelene ved entydige begreper i de ulike lover. I framtida bør «forbrukerkjøp» nettopp nyttes slik det er gjort i det foreliggende utkast.» Samtidig viste hun til at lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp «er begrenset til spesielle avtaleformer der forbrukeren har behov for den særbeskyttelse som ligger i er angrefrist etter at avtalen er inngått. Mest praktisk er loven for dørsalg og menneskesalg.» Forslag Ved en lovrevisjon bør en benytte den definisjon av «forbrukerkjøp» som er innført i kjøpsloven og i lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. ==== Angre og bytterett ved andre salgsformer Etter angrefristlovens § 1, første ledd er fragåelsesretten blant annet begrenset til avtaler og bestillinger som er inngått «på annet sted enn fast utsalgssted for selgeren eller representanten». Salg fra fast salgssted ligger utenfor lovens virkefelt. I medlemsforslaget til Nordisk råd i 1966 var ikke fragåelsesretten knyttet til den serie beyrensninger som siden er innført. En undersøkelse av problemet burde [quote] «imidlertid ikke begrenses til agentsalg eller salg på avbetaling. Det ville være rimelig at man overveier å gjøre en fragåelsesrett generell». En ville undersøke [quote] «mulighetene for å få en bestemmelse opptatt i avtalelovgivningen og lovgivningen om kjøp på avbetaling som gir kjøperen rett til å tre tilbake fra avtalen innenfor en kortere frist». - Det var mange innvendinger mot en generell fragåelsesrett. Medlemsforslaget og behandlingen av det ble gjennomgått i kapittel 2. Forbrukerkooperasjonen i Norge har innført en bytterett for feilfrie varer.32){footnote} Dette tilbudet kommer i tillegg til kjøpslovens alminnelige bestemmelser. Bytteordningen innebærer at kunden får bytte eller pengene igjen hvis vedkommende angrer på et kjøp. Ordningen gjelder bytte av feilfrie varer under forutsetning at varene er ubrukte, at det fremlegges kvittering for kjøpet og at byttet skjer innen 14 dager. Kjøperen kan velge mellom ny vare eller pengene igjen. Unntatt fra denne ordningen er varer som undertøy, badedrakter og lignende. Det samme gjelder ferske og dypfryste matvarer, bijouterier, spesialbestilte varer, avklipte varer og utsalgsvarer hvis ikke bytterett er anført på kvitteringen. «Fire års erfaring har vist at bytterettsordningen aldri har ført til noe rush av byttelystne kunder. Derimot viser det seg at forbrukerne setter pris på ordningen, samtidig som del er en god PR for den enkelte butikk.»33){footnote} - Hensikten med bytterettsordningen er at kundene skal være fornøyd med de varer de kjøper, og at de skal kjøpe trygt i et Domus/S-lag. Postordrefirmaene har som nevnt innført fragåelsesrett. Andre enkeltfirmaer for eksempel innenfor møbelbransjen har likeledes innført «full returrett innen 12 dager fra ankomstdato eller innkjøpsdato. Denne returrett gjelder ikke vorer som er prisnedsatte, stoppmøbler med spesielt trekk eller varer som er bestilt spesielt. Ved retur innen 12 dager får man pengene tilbake. Forutsetningen er at varene ikke har vært brukt eller er blitt skadet etter kjøpet. Ved retur av varer vil vi at kvittering medtas eller medsendes og at originalpakningen blir benyttet. 10 pst. fratrekkes dersom returen ikke har originalpakningen.»34){footnote} Erfaringene fra forbrukerorganene viser at bruktbilmarkedet byr på mange problemer for kjøpere. Innføring av en bytterett ved bruktbilsalg, mot for eksempel erleggelse av et bestemt gebyr, vil kunne bidra til å lette kjøpernes problemer. Bruktbilklagene er den største skriftlige klagegruppen i Forbrukerrådet lokalt og sentralt. Angrefrist ville være til størst fordel for de grupper som i dag kjøper eldre modeller til relativt lav pris og kjøpere som oppdager større feil kort etter at kjøpet er foretatt. En bytterett vil også forenkle arbeidet med klagesaker i Forbrukerrådet vesentlig. Fra 18 til 25 pst. av forbrukerne i de tre utvalgene mener at fristen gjelder «ved alle salg» eller i «forretninger». Forbrukerrådets kontorer i fylkene må regelmessig veilede forbrukere som mener seg ha en angrefrist ved kjøp i forretninger. En generell bytterett er i samsvar med den rettighetsoppfatning mange forbrukere har. Dette ville være vesentlig enklere for mange forbrukere om man ikke sto overfor en serie ulike angrefrist og bytterettsordninger. Ut fra et forbrukersyn er det også argumenter mot en generell fragåelsesrett. Den kan etterhvert føre til at forbrukerne først tar stilling til tvilsproblemene etterat de har kjøpt. For planleggingen i husholdet burde slik tvil helst være vurdert **før** man går til innkjøp av et produkt og ikke etterpå. Det vil for mange nok være lettere å be om et annet produkt enn å be om pengene tilbake: Alternativet «ikke-kjøp» vil stå svakere. En slik frist vil også gi selgersiden et salgsargument, og kan føre til minsket kjøpemotstand slik som tidligere nevnt. - I tillegg kommer så de argumenter mot en slik ordning som kan anføres fra hardelens side. Jamfør kapittel 2 og høringsuttalelsene til medlemsforslaget i Nordisk råd. Hovedvekten bør legges på at deler av næringslivet allerede har innført en angre- og bytterett for mange produktgrupper ved salg fra fast salgssted. Samtidig mener mange av forbrukerne at de har en slik rett. Forslag Innføring av en generell angrefrist for alle forbrukerkjøp foreslås vurdert. En fragåelsesrett synes mest presserende for bruktbilmarkedet. ==== Godkjenningsordninger En godkjenningsordning vil kunne bidra til å sikre at forbrukerhensynene ble bedre ivaretatt ved oppsøkende personlig salg. For å bli godkjent som direktesalgsfirma eller selger kunne det eksempelvis stilles krav til * salgsopplegg, * utdanning av selgere, * bruk av legitimasjon ved salgsvirksomhet, * økonomiske eller andre garantier for at firmaet kunne dekke krav fra kjøpere om for eksempel fragåelse eller * service etter kjøpet En slik ordning kunne bidra til at useriøse selgere og «korttidsfirmaer» vanskeligere fikk adgang til disse salgsformene. Det ville bli enkelt å skille mellom godkjente og ikke godkjente salgstilbud. Den viktigste innvendingen ville være at en slik løsning ville kreve en betydelig offentlig innsats i utforming og godkjenning av regelverk og ved praktisering av ordningen. Spørsmålet blir om en slik offentlig ressursinnsats er nødvendig. Det kan kanskje være tilstrekkelig å gi endel generelle unntak for direktesalg og la kommunene avgjøre i hvilken grad de ønsker omførselshandel og direktesalg slik som i forslaget til ny handelslov fra Handelsdepartementet. Innføring av godkjenningsordninger ville også innebære en ytterligere legitimering av salgsformer det kan reises en rekke innvendinger mot, blant annet ut fra hensynet til forbrukernes valgfrihet. Godkjenningen kan også legges til det enkelte hushold. Noen hushold har satt opp skilt med teksten «selgere uønsket» og lignende fordi man ikke ønsker dørsalgstilbud. Vi har ikke materiale som viser i hvilken grad slike skilt blir respektert. I Sverige har Direktførsaljningsføretagens Førening (DF) anbefalt sine medlemmer og øvrige direktesalgsforetak å respektere dørskilter med teksten «Førsaljning undanbedes» og lignende. Anbafalingen bygger på en overenskomst med Konsumentverket.35){footnote} Ordningen kan virke som et delvis forbud bestemt av hvert enkelt hushold. Antakelig vil nytten være størst i flerfamiliehus som i dag har de høyeste besøksfrekvenser. Overholdelse av en slik regel vil avhenge av selgertreningen i hvert enkelt firma og i siste omgang av hver enkelt selger. Om forbud ikke blir innført byr en regel om at selgere ikke får ringe eller banke på dører der skilt klart og tydelig sier fra at en ikke ønsker besøk av selgere innarbeides i loven. Forslag Spørsmålet om innføring av en generell offentlig godkjenning foreslås ikke vurdert. Om forbud ikke innføres, foreslås lovfestet en regel om at skilt om at direktesalg er uønsket skal respektres. === Oppsummering og hovedkonklusjoner I dette kapitlet er det først redegjort for argumenter for og mot gjennomføring av et forbud mot direktesalg med vekt på de oppsøkende personlige salgsformene. Et helt eller delvis forbud mot direktesalg må veies mot hvor omfattende en revisjon av angrefristsystemet kan bli. I alle tilfelle bør forbud mot telefonsalg vurderes nærmere. I neste omgang drøftes spørsmålet om forbrukerne kan få bedre informasjon om sine rettigheter med utgangspunkt i dagens lovgivning. Med andre ord: Kan forbrukernes rettighetsoppfatninger endres slik at de bedre svarar til den eksisterende lovgivning? Avsnittet konkluderer med at det som et helt kortsiktig tiltak kan det ansvarlige fagdepartement gjennomgå selgerfirmaenes informasjonspraksis og se til at de svarer til kravene i lov om angrefrist. En økt offentlig rettighetsinformasjon utover dagens nivå foreslås ikke gjennomført: Det kan ikke gis sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det står i rimelig forhold til kostnadene. Om direktesalg helt eller delvis blir tillatt, er mulige revisjoner av angrefristsystemet vurdert. Blant annet for at systemet bedre skal svare til de generelle mål, fremmes følgende forslag: * at fristen regnes fra det tidspunkt varen mottas * at kjøperbekreftet bestilling vurderes nærmere * at fragåelsesretten som hovedregel også skal gjelde kontantsalg * at Forbrukerrådet vurderer forbrukerproblemer *md abonnerentskontrakter * at «forbrukerbegrepet» også skal omfatte private kjøp * at angrefristen gjøres generell, og at en utvidelse er mest presserende for bruktbilmarkedet * at det lovfestes en regel om at selgere må respektere skilt med «selgere uønsket» e.l. FIXME plassert Fotnoter til kapittel 10 på riktig sted. 1) Lovutvalgets innstilling side 6 2) Lovutvalgets innstilling Side 18 3) Ot.prp. nr. 14 (1971-72) side 8 4) Innst. 0.X. (1971-72) Side 2 5) Forslag til ny handelslov. Vedlegg til Brev fra: Handelsdepartementet 8. juni 1979. 212 sider 6) St.meld. nr. 44 (1977-78) «Om forbrukerpolitikken», side 91 7) Innst, S. nr. 254 (977-978), Side 5-7 om flertalls- og mindretallssynspunkter i Stortingets administrasjonskomite. Flertallet i administrasjonskomiteen og mindretallet i Stortinget utgjøres av de ikke-sosialistiske representantene. 8) JONSS0N, Ernst «Konsten att forfora konsumenten. En kritisk granskning av larobocker i marknadsforing» Raben & Sjøgren, Stockholm 1979. side 40 9) Innst. O.X. (1971-72) side 1 10) JONSSON, E. Side 15 og 39 FIXME Hva står på fotnote 11 side 153? 11): NU 8 1977: 17 DAHL, Rolf «Produkters levetid», Nordisk Ministerråd, Oslo, april 1977. For eksempel side 113-174. ISBN 91-7052-302-9 12) Forbrukerombudsmannen har ikke utarbeidet regler for selskapssalg. Det er imidlertid ført drøftelser med to firmaer, Tupperware (diverse plastartikler) og Oriflame International (kosmetikk) ved Direktesalgsforbundet. Sak 1516.74. 13) Lovutvalgets innstilling. Side 18 103. 14) Forslaget til ny handelslov. Side 92 15) Forslaget til ny handalslov. Side 98 16) Innst. O.X. (1971-72) Side 2 17) I RASK JENSEN, Hans og ØLANDER, Folke. Forbrugerproblemer og forbrugerpolitikk. Albertslund 1977. Det danske forlag. ISEN 87 422 6243 7. Side 321. 18) Lovutvalgets innstilling. Side 18 19) Lovutvalgets innstilling Side 18 20) Forslaget til ny handelslov. Side 92 21) Forslaget til ny handelslov. Side 118 22) ANDERSEN, Krister. Ancrefristlov og forbrukerkjøp. Osio 1974. Johar Grundt Tanum forlag. Side 30 23) BEFLESON, Bernard og STEINER, Gary A. Human behavior, An Inventory of Scientific Findings. New York, Chicago, Burlingame 1974. Farcourt, Brace & World, Inc, - Side 543. 24) Lovutvalgets innstilling Side 18 25) JONSSON, E. Side 107-108. 26) Lovutvalgets innstilling. Side 17 27) Lovutvalgets innstilling. Side 22 28) Innst. O.X (1971-72) side 3 29) Se avsnitt 8.2 30) Lovutvalgets innstilling Side 18 31) * NOU 19748313 «Behandlingan av forbrukerkjøpstvister» Forbruker- og administrisjonsdepartementet 13. desember 1973. Side 18 * Ot.prp. nr. 55 (1976-77) Om iov om behandling av forbrukerkjøpstvister. Side 22 * Ot.prp. nr. 16 (1977-78) Om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. * Innst. O nr. 20 (1977-78) Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. Side 4-5 * Forhandlingar i Odelstinget 1978 Em. 14. mars 1978 - Lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. Sak nr. 7. Side 134 32) Nå er det nesten like lett å bytte varer som å skifte mening. Brosjyre fra NKL. A.-O. 1913 33) Bytteretten - et viktig argument ved introduksjonen av forbrukerarbeid. Artikkel i Vårt Marked nr. 9-1977, Oslo. 34) IKEAs Katalog 1979. Side 144. Informasjon om IKEAs forsendelse og salgsbetingelser. 35) Pressmeddelante fra Konsumentverket 21.4.77 og 28.9.78.