Melding til heimen

Etter tre måneder i utlendinghet og jula i anmars, er det vel på tide med en liten rapport. Selv om det er varmt her, så trives jeg godt. Mari har det også bra, og vi blir sakte men sikkert mer kjent her nede.

Som forventet var jeg fullstendig utslitt da jeg ankom Perth en torsdags ettermiddag. Tre dager på hotell hjalp godt på for å overvinne døgnvridningen. Etter en god kveld og natts søvn, var jeg nesten uthvilt. Vi benyttet mesteparten av tiden på til å slappe av, med noen turer ut for å spise og å se oss rundt.

På søndag ble vi plukket opp av de sulte programørers utvalgte i Australia, Martin, som vi skulle bo hos de første dagene mens vi så etter hus. Vi bodde der fram til neste torsdag. Å finne hus var ikke fullt så enkelt som jeg hadde regnet med, med store avstander og vanskelige eiendomsmeglere. I tillegg begynte det å regne denne akkurat uken - en ellers uhørt hendelse på den tiden av året - og jeg måtte gå, busse og toge fra sted til sted i pøsende regn. Etter å ha blitt lurt av en megler (som etter å ha sagt at vi skulle få leiligheten ombestemte seg da vi kom for å hente nøkkelen - da hadde noen andre fått den). Det var antagelig like bra, for det vi endte opp med var en større og finere leilighet med utsikt rett ved en park. Litt dyrere, men det er det verdt. I tillegg slapp vi billigere ut, da vi leier rett fra huseier i stedet for å gå via en megler og kaste bort flere tusen i gebyrer.

Etter at vi hadde skaffet oss leilighet, begynte jeg å se meg om etter jobb. Jeg var såvidt begynnt med dette da jeg i en pause dro innom den ansvarlige for Perths robot fotballlag, Thomas Braünl. De holder til på det samme universitetet som Mari studerer på, University of Western Australia (UWA). Han kunne godt tenke seg å la meg hjelpe til med å leke med roboter, og foreslo at universitetet kunne jo ordne studentvisum for meg, så slapp jeg å stresse med å skaffe meg jobb. Det hørtes ut som en god ide, som i tillegg til å gi meg muligheten til å lære mer om roboter, også ga meg gratis Internet-tilkobling og kontor-faciliteter. Vi startet med papirarbeidet som skulle til, og det ser ut som om det skal gå bra. Det eneste som mangler av papirer nå er et brev fra Universitetet i Tromsø som forteller at de støtter mine studier her nede. Jeg håper juleferie ikke skal torpedere for at det går i orden.

Robot-gruppa ved Center for Intelligent Information Processing. Thomas Braünl i midten.

Nå er jeg godt i gang med å lære roboter å spille fotball. De er ca. 20 cm høye med en liten datamaskin, videokamera, radioantenne og alt som ellers hører med på en selvstyrt robot.

Årets fotball-lag oppstilt til fordel for fotografen.

Det meste av tiden tilbringer jeg på robot-labben, da jeg synes det er både morsomt å lærerikt. Når jeg ikke er på labben, så hender det vi drar på kino eller å seiler. Nesten hver lørdag drar vi ut med en av foreleserne på UWA, John, og deltar i en regatta - seilekonkurranse. Mest for å gjøre noe annet av og til, men det er faktisk både morro og avslappende. Nå før jul hadde vi også en avslappings-seiling over to dager fra Fremantle (nærmeste havn) til Hilary's Harbour. Dette var lørdag 18. desember. Søndag 19. desember var vi invitert på julemiddag/fest hos familien Edvard Reinholdtsen. De bor rett inn av Hilary's, og plukket oss opp på søndags morgen.

Kaptenen John og hans seilbåt

Reinholdtsen-familien her nede er veldig trivelige, og de ble svært glade for at jeg tok kontakt med dem. Vi har vært to turer på besøk hos fam. Edvard Reinholdtsen, og kommer til å holde kontakten videre. De hadde bilder av farfar fra sist gang de var i Norge. De syntes det var trist at de ikke hadde stukket innom Ballangen og møtt vår del av familien da de var på besøk. Jeg har fått mye info om slekta her borte, og håper å få samlet alt for å ta med tilbake til Norge.

Før jul, og etter Maris siste eksamen leide vi bil dro vi på en ukes biltur sørover i Australia. Vi kom så langt som til Albany før vi snudde. Vi traff på både kenguru og struts, i tillegg til at jeg fikk klatret litt i 50 meter høye busker (det var et utkikkstårn på toppen), og sett hval leke på noen kilometers avstand. Det er store avstander her nede og endel vanvittig enormt lange rette veier. Jeg kom opp i 160 km/t på det kjappeste. Jeg fikk klødd en kenguru på magen og hilst på flere papegøyer. Etter en uke var reisebudsjettet svidd av og vi var lei av å kjøre bil.

Nå i jula skal vi i julemiddag første juledag hos Kaptenen John. Her nede feirer de julaften en dag for seint. Det neste som er planlagt er nyttårsaften på stranda i Cottesloe. To av de vi seiler sammen med arrangerer fest der. Cottesloe er en av de få plassene i Perth hvor det blir sendt opp raketter. Her må en nemlig ha spesiell tillatelse for å sende opp fyrverkeri. :-(

Uansett, alt vel her nede. Håper alle dere i Norge har det bra.

God jul og Godt Nytt År

Petter Reinholdtsen, 1999-12-24