Petter Reinholdtsen

Tenk om et norsk sykehus delte informasjon om hva som blir lest og hvem som leser på sykehusets nettsted, med noen som samarbeider med et fremmed lands etterretningsvesen, og at flere andre fremmede lands etterretningstjenester kan snappe opp informasjonen.

Tenk om flere sykehus, kommuner, helsestasjoner, universitet, høyskoler, grunnskoler, Stortinget, det meste av offentlig forvaltning, medier, adopsjonstjenester og krisesenter gjør det samme?

Tenk om de som lytter kan holde oversikt over norske borgeres interesser, sykdommer, rusmisbruk, adopsjon, abort, barnehager, politiske interesser og sympatier samt hvilke argumenter som har best effekt på beslutningstagere og måter de kan påvirkes. Ville det gitt grunn til bekymring?

Høres det ut som noe tatt ut fra fantasien til George Orwell, forfatteren av dystopien 1984? Det er virkeligheten i Norge i dag, takket være bruken av statistikktjenester som Google Analytics.

Du kan beskytte deg

Men borgerne har et forsvar mot dette angrepet på privatsfæren. Dagens nettlesere har utvidelser som støtter å blokkere slik utlevering av informasjon. Personlig bruker jeg Privacy Badger, Ghostery, NoScript og AdBlock, og anbefaler alle å gjøre noe tilsvarende. Merk at noen av verktøyene lekker informasjon, i tillegg til å gjøre en nyttig jobb, så det er lurt å bruke flere sammen. I tillegg bør hver og en av oss sende inn protest til organisasjonene bak nettsteder som bidrar til dette inngrepet i privatsfæren.

Hvem bidrar til overvåkningen?

Takket være Ghostery la jeg merke til at flere og flere norske nettsteder begynte å la Google Analytics overvåke brukerne. Jeg ble nysgjerrig på hvor mange det gjaldt, og gikk igjennom ca. 2700 norske nettsteder, hovedsakelig offentlig forvaltning. Jeg laget et system for å koble seg opp automatisk og sjekke hvor nettstedene spredte informasjon om besøket. Jeg ble overrasket både over omfanget og hva slags nettsteder som rapporterer besøksinformasjon ut av landet. Omtrent 70 prosent av de 2700 sender informasjon til Google Analytics. Noen tilfeldige eksempler er Akershus Universitetssykehus, Sykehuset Østfold, Lommelegen, Oslo krisesenter, Stortinget, den norske regjering, de fleste politiske partier på Stortinget, NAV, Altinn, NRK, TV2, Helse Førde, Helse Stavanger, Oslo kommune, Nasjonalbiblioteket, Pasientombudet, Kongehuset, Politiet, Teknologirådet, Tollvesenet, Norsk romsenter, Forsvarsbygg og Sivilforsvaret. Og det er mange flere.

Hvordan kan det offentlige Norge omfavne en slik praksis? Det er gode hensikter bak. Google har laget en god tjeneste for nettstedseiere, der de uten å betale med noe annet enn en bit av de besøkenes privatsfære får tilgang til nyttig og presis statistikk over nettstedets bruk ved å besøke netttjenesten hos Google. De færreste merker ulempene angrepet på privatsfæren som nettstedene og Google utgjør.

Hvordan foregår det?

I nettsider kan nettsteder legge inn lenker til programkode som skal kjøres av brukerens nettleser. De som tar i bruk Google Analytics legger typisk inn lenke til et javascript-program hos Google som ber nettleseren ta kontakt med Google og dele IP-adresse, side besøkt, aktuelle cookies og endel informasjon om nettleseren med Google Analytics. Programmet trenger ikke være det samme for alle som henter det fra Google. Det finnes et Google Analytics-tilvalg kalt «anonymisering» som nettstedeier kan ta i bruk. Dette instruerer det omtalte programmet om å be Google slette deler av den oversendte IP-adressen. Full IP-adresse sendes likevel over og er tilgjengelig for alle som snapper opp informasjonen underveis.

Takket være varsleren Edward Snowden, som bidro til uvurderlig dokumentasjon på snurpenot-overvåkningen som nordmenn blir utsatt for, vet vi at Google samarbeider med USAs etteretning som avlytter trafikk sendt til Google Analytics.

Men allerede før Snowden var det bekreftet at både britiske GCHQ og USAs NSA avlytter og lagrer blant annet Internett-trafikk som er innom et av landene, i tillegg til at FRA i Sverige avlytter og lagrer trafikk som passerte grensa til Sverige.

Og som Datatilsynet sa til Dagens Næringsliv i 2013 kunne de vanskelig nekte bruk av skytjenester som Google Analytics når Norge var bundet av EUs «Safe Harbour»-avtale med USA. De måtte derfor se bort fra f.eks. FISAAA-loven (som lar NSA avlytte Internett-trafikk) i sine vurderinger. Når nå EUs «Safe Harbour»-avtale er underkjent, og det foreslås å bruke individuell avtalerett mellom selskaper som juridisk grunnlag for å sende personopplysninger til USA, er det greit å huske på at FISAA-loven og andre som brukes av USA som grunnlag for masseovervåkning overstyrer slike avtaler.

For øvrig burde varsleren Edward Snowden få politisk asyl i Norge.

Norge er aktiv i Trade in Services Agreement-forhandlingene, og regjeringen forteller at «TISA vil sikre norske tjenesteeksportører forutsigbar og ikke-diskriminerende adgang til utenlandske tjenestemarkeder». Det er mulig at det stemmer. Men den gjør mye mer enn det. Avtalen forhandles i hemmelighet, og kun takket være Wikileaks er utkast og biter kjent i offentligheten. Det som er blitt kjent er for eksempel at TISA kan blokkere myndigheter fra å kreve bruk av fri programvare i mange situasjoner, hvilket vil fjerne muligheten vår til å ha kontroll over egne datasystemer i slike tilfeller. Den kan også blokkere Norges mulighet til å holde kontroll med overføring av personinformasjon ut av landet, hvilket Snowden-bekreftelsene har dokumentert er svært problematisk.

Jeg ble derfor veldig glad da jeg i dag ble tipset i dag om at det allerede finnes en aktiv organisasjon, Folkeaksjonen mot TISA, som jobber for å hindre at Norge signerer på TISA-avtalen. Her må alle gode krefter jobbe sammen. Jeg skal sende dem litt penger, og se om jeg har kapasitet til å bidra med mer.

In Norway, all government offices are required by law to keep a list of every document or letter arriving and leaving their offices. Internal notes should also be documented. The document list (called a mail journal - "postjournal" in Norwegian) is public information and thanks to the Norwegian Freedom of Information Act (Offentleglova) the mail journal is available for everyone. Most offices even publish the mail journal on their web pages, as PDFs or tables in web pages. The state-level offices even have a shared web based search service (called Offentlig Elektronisk Postjournal - OEP) to make it possible to search the entries in the list. Not all journal entries show up on OEP, and the search service is hard to use, but OEP does make it easier to find at least some interesting journal entries .

In 2012 I came across a document in the mail journal for the Norwegian Ministry of Transport and Communications on OEP that piqued my interest. The title of the document was "Internet Governance and how it affects national security" (Norwegian: "Internet Governance og påvirkning på nasjonal sikkerhet"). The document date was 2012-05-22, and it was said to be sent from the "Permanent Mission of Norway to the United Nations". I asked for a copy, but my request was rejected with a reference to a legal clause said to authorize them to reject it (offentleglova § 20, letter c) and an explanation that the document was exempt because of foreign policy interests as it contained information related to the Norwegian negotiating position, negotiating strategies or similar. I was told the information in the document related to the ongoing negotiation in the International Telecommunications Union (ITU). The explanation made sense to me in early January 2013, as a ITU conference in Dubay discussing Internet Governance (World Conference on International Telecommunications - WCIT-12) had just ended, reportedly in chaos when USA walked out of the negotiations and 25 countries including Norway refused to sign the new treaty. It seemed reasonable to believe talks were still going on a few weeks later. Norway was represented at the ITU meeting by two authorities, the Norwegian Communications Authority and the Ministry of Transport and Communications. This might be the reason the letter was sent to the ministry. As I was unable to find the document in the mail journal of any Norwegian UN mission, I asked the ministry who had sent the document to the ministry, and was told that it was the Deputy Permanent Representative with the Permanent Mission of Norway in Geneva.

Three years later, I was still curious about the content of that document, and again asked for a copy, believing the negotiation was over now. This time I asked both the Ministry of Transport and Communications as the receiver and asked the Permanent Mission of Norway in Geneva as the sender for a copy, to see if they both agreed that it should be withheld from the public. The ministry upheld its rejection quoting the same law reference as before, while the permanent mission rejected it quoting a different clause (offentleglova § 20 letter b), claiming that they were required to keep the content of the document from the public because it contained information given to Norway with the expressed or implied expectation that the information should not be made public. I asked the permanent mission for an explanation, and was told that the document contained an account from a meeting held in the Pentagon for a limited group of NATO nations where the organiser of the meeting did not intend the content of the meeting to be publicly known. They explained that giving me a copy might cause Norway to not get access to similar information in the future and thus hurt the future foreign interests of Norway. They also explained that the Permanent Mission of Norway in Geneva was not the author of the document, they only got a copy of it, and because of this had not listed it in their mail journal.

Armed with this knowledge I asked the Ministry to reconsider and asked who was the author of the document, now realising that it was not same as the "sender" according to Ministry of Transport and Communications. The ministry upheld its rejection but told me the name of the author of the document. According to a government report the author was with the Permanent Mission of Norway in New York a bit more than a year later (2014-09-22), so I guessed that might be the office responsible for writing and sending the report initially and asked them for a copy but I was obviously wrong as I was told that the document was unknown to them and that the author did not work there when the document was written. Next, I asked the Permanent Mission of Norway in Geneva and the Foreign Ministry to reconsider and at least tell me who sent the document to Deputy Permanent Representative with the Permanent Mission of Norway in Geneva. The Foreign Ministry also upheld its rejection, but told me that the person sending the document to Permanent Mission of Norway in Geneva was the defence attaché with the Norwegian Embassy in Washington. I do not know if this is the same person as the author of the document.

If I understand the situation correctly, someone capable of inviting selected NATO nations to a meeting in Pentagon organised a meeting where someone representing the Norwegian defence attaché in Washington attended, and the account from this meeting is interpreted by the Ministry of Transport and Communications to expose Norways negotiating position, negotiating strategies and similar regarding the ITU negotiations on Internet Governance. It is truly amazing what can be derived from mere meta-data.

I wonder which NATO countries besides Norway attended this meeting? And what exactly was said and done at the meeting? Anyone know?

People keep asking me where to get the various forms of the book I published last week, the Norwegian Bokmål edition of Lawrence Lessigs book Free Culture. It was published on paper via lulu.com, and is also available in PDF, ePub and MOBI format. I currently sell the paper edition for self cost from lulu.com, but might extend the distribution to book stores like Amazon and Barnes & Noble later. This will double the price and force me to make a profit from selling the book. Anyway, here are links to get the book in different formats:

• Buy paper edition from lulu.com
• Download PDF, size 7.9 MiB (gratis/free)
• Download ePub, size 11 MiB (gratis/free)
• Download MOBI, size 3.8 MiB (gratis/free)

Note that the MOBI version have problems with the table of content, at least with the viewers I have been able to test. And the ePub file have several problems according to epubcheck, but seem to display fine in the viewers I have tested. All the files needed to create the book in various forms are available from the github project page.

The project got press coverage from the Norwegian IT news site digi.no. Check out the article "Vil åpne politikernes øyne for Creative Commons".

I've blogged about the project as it moved along. The blogs document the translation progress and insights I had along the way.

Like før kl. 11 i dag leverte jeg fem esker med gaveinnpakkede bøker til Stortinget, for utdeling til alle stortingsrepresentanter. Det ble etterfulgt av følgende pressemelding. Stor takk til NUUG for lån av epostliste for å sende ut pressemeldingen.

Er opphavsretten for streng, spør ny bok

I dag kommer boken «Fri kultur» av Lawrence Lessig ut på norsk. Boken handler om utviklingen og utvidelsene opphavsretten har hatt de siste 40 årene. Boken er i dag gitt i gave til alle stortingsrepresentantene. Oversetter og utgiver Petter Reinholdtsen håper Stortinget vil tenke seg om to ganger neste gang det er snakk om utvidelse av opphavsretten.

Boken forteller om hvordan store medieaktører ved hjelp av opphavsretten bruker teknologi til å begrense kulturen og kontrollere kreativiteten. Den er skrevet av stifteren av Creative Commons, professor Lawrence Lessig, som for tiden er med i kampen om å bli Demokratenes presidentkandidat i USA sitt presidentvalg i 2016. Lessig ble sist omtalt i norske medier da NRK i høst viste dokumentaren «Kampen for et demokratisk internett» som også er tilgjengelig fra The Internet Archive.

Boken beskriver hvordan opphavsrettens makt i USA har blitt betydelig utvidet etter 1974 langs fem kritiske akser: varighet (fra 32 til 95 år), omfang (fra utgivere til alle), rekkevidde (gjelder nå enhver fremvisning via datamaskin), kontroll (avledede verk er definert så bredt at i praksis alle nye åndsverk risikerer søksmål fra en opphavsrettsinnehaver) og til sist maktkonsentrasjon og integrering av mediebransjen. Den dokumenterer også hvordan medieindustrien har lyktes med å bruke rettsvesenet til å begrense konkurranse, og i praksis har skaffet seg vetorett over teknologiske nyvinninger. Nedlasting av fritt, lovlig og i utgangspunktet gratis materiale stoppes med tekniske sperrer og lobbyert lovvern av sperrene.

Utvidelsene illustreres i boken med ulike eksempler. For eksempel en demonstrasjon av at Walt Disney ville ha blitt ansett som en opphavsrettspirat dersom han gjorde i dag det han gjorde på 1930-tallet. Boken beskriver hvordan vern av åndsverk er bra, men at mer vern ikke nødvendigvis er bedre.

Petter Reinholdtsen, som sammen med flere frivillige har oversatt boken på fritiden de siste 3 årene, håper at boken vil gjøre en forskjell. «Når en vet hvordan opphavsrettens varighet i Norge, uten opposisjon på Stortinget, ble utvidet nok en gang i mai i fjor, og hvordan Norges handelspartner USA gjennom de nye handelsavtalene Trans-Pacific Partnership og Transatlantic Trade and Investment Partnership ønsker å utvide opphavsrettens makt også i andre land, håper jeg at flere vil spørre: Er det virkelig fornuftig å gjøre de samme utvidelsene i Norge?», spør han. «Jeg håper boken kan bidra til kunnskap og forståelse, og kan gi Stortinget et bedre grunnlag til å ta riktige beslutninger som ivaretar befolkningens og samfunnets interesser i Norge.»

Petter Reinholdtsen er en mangeårig fri programvareutvikler som har vært med på å lage systemer som operativsystemet Debian, IT-løsningen Skolelinux, borgerportalen FiksGataMi og innsynstjenesten Mimes brønn. Han forteller han selv har opplevd problemene utvidet varighet, omfang, rekkevidde og kontroll i opphavsretten medfører og at boken var en oppvekker. «Jeg håper andre finner boken like interessant som jeg gjorde. Boken kan lastes gratis ned fra github eller kjøpes på papir fra lulu.com,» avslutter Reinholdtsen.

Så får vi se om det har noen positiv effekt. :)

Klikk her for å kjøpe boken.

I 2004, mens Creative Commons-bevegelsen vokste frem, skrev bevegelsens stifter Lawrence Lessig boken Free Culture for å forklare problemene med økene åndsverksregulering og for å foreslå noen løsninger. Jeg leste boken den gangen, og den både inspirerte meg og endret på hvordan jeg så på opphavsrettslovigving. Jeg skulle ønske flere folk leste denne boken. Den gir en god gjennomgang av hvordan økende åndsverksregulering skader både nyskapning og kulturlivet, og skisserer hvordan både lovgivere og oss vanlige borgere kan bidra for å få slutt på dette.

Derfor bestemte jeg meg sommeren 2012 for å oversette den til norsk bokmål og gjøre den tilgjengelig for de blant mine venner og familie som foretrekker å lese bøker på norsk. Jeg oversatte boken ved hjelp av docbook og en gettext PO-fil, og endte opp med to utgaver, en på norsk og en på engelsk. Den engelske publiserte jeg i forrige uke, og den norske utgaven på papir er nå klar for salg. Jeg fikk heldigvis hjelp med oversetting og korrekturlesing av den norske utgaven fra en rekke frivillige. Se side 245 for en komplett liste. Slik ser omslaget ut:

I tillegg til den norske og engelske utgaven holder vi på med en fransk utgave. Den koordineres av dblatex-utvikleren Benoît Guillon, og oversettelsen var komplett denne uka men må korrekturleses før den kan gis ut. Flere frivillige trengs her, så ta kontakt med Benoît hvis du vil bidra.

Boken er også tilgjengelig i PDF, ePub og MOBI-format fra min github-prosjektside. Merk at ePub og MOBI-utgavene har noen formatteringsproblemer som jeg tror kommer av feil i docbook-verktøyet dbtoepub (Debian BTS-rapporter #795842 og #796871), men jeg har ikke tatt meg tid til å undersøke problemene. For de som vil ha elektronisk kopi anbefaler jeg å bruke PDF- og ePub-utgaven i denne omgang, da de ser ut til å hånderes bra av de fremviserne jeg har tilgjengelig.

Etter at oversettelsen til bokmål var ferdig klarte jeg å overtale NUUG Foundation til å sponse trykking av boken. Det er årsaken til at stiftelsens logo er på baksiden av omslaget. Jeg er svært takknemlig for dette, og bruker bidraget til å gi en kopi av den norske utgaven til alle Stortingsrepresentanter og andre beslutningstakere her i Norge.

Click here to buy the book.

In 2004, as the Creative Commons movement gained momentum, its creator Lawrence Lessig wrote the book Free Culture to explain the problems with increasing copyright regulation and suggest some solutions. I read the book back then and was very moved by it. Reading the book inspired me and changed the way I looked on copyright law, and I would love it if more people would read it too.

Because of this, I decided in the summer of 2012 to translate it to Norwegian Bokmål and publish it for those of my friends and family that prefer to read books in Norwegian. I translated the book using docbook and a gettext PO file, and a byproduct of this process is a new edition of the English original. I've been in touch with the author during by work, and he said it was fine with him if I also published an English version. So I decided to do so. Today, I made this edition available for sale on Lulu.com, for those interested in a paper book. This is the cover:

The Norwegian Bokmål version will be available for purchase in a few days. I also plan to publish a French version in a few weeks or months, depending on the amount of people with knowledge of French to join the translation project. So far there is only one active person, but the French book is almost completely translated but need some proof reading.

The book is also available in PDF, ePub and MOBI formats from my github project page. Note the ePub and MOBI versions have some formatting problems I believe is due to bugs in the docbook tool dbtoepub (Debian BTS issues #795842 and #796871), but I have not taken the time to investigate. I recommend the PDF and ePub version for now, as they seem to show up fine in the viewers I have available.

After the translation to Norwegian Bokmål was complete, I was able to secure some sponsoring from the NUUG Foundation to print the book. This is the reason their logo is located on the back cover. I am very grateful for their contribution, and will use it to give a copy of the Norwegian edition to members of the Norwegian Parliament and other decision makers here in Norway.

Bitcoin er i litt vinden i Norge for tiden, med kronikk om bitcoin-overføringer på tvers av landegrensene hos NRK Ytring for to dager siden og dokumentar om bitcoin på NRK 2 i forgårs og i går. I den sammenhengen er det spesielt hyggelig med en gladnyhet fra EU om Bitcoin.

I dag konkluderte EU-domstolen at Bitcoin-kjøp fra Bitcoin-børser ikke er MVA-pliktig (sak C‑264/14). Fant nyheten først hos Reuters, etter tips fra innehaveren av Bitmynt. EU-domstolens avgjørelse er stikk i strid med annonseringen fra Skatteetaten i 2013, der de konkluderte med at bitcoin er et «formuesobjekter» som det skulle betales mva på ved kjøp og salg. Dermed la Skatteetaten opp til dobbel MVA-betaling hvis en kjøpte noe med Bitcoin fra Norge (først mva på kjøp av Bitcoin, deretter mva på det en kjøper med Bitcoin). Jeg lurer på om denne avgjørelsen får Skatteetaten til å bytte mening. Gleder meg til fortsettelsen.

Last year, US president candidate in the Democratic Party Lawrence interviewed Edward Snowden. The one hour interview was published by Harvard Law School 2014-10-23 on Youtube, and the meeting took place 2014-10-20.

The questions are very good, and there is lots of useful information to be learned and very interesting issues to think about being raised. Please check it out.

I find it especially interesting to hear again that Snowden did try to bring up his reservations through the official channels without any luck. It is in sharp contrast to the answers made 2013-11-06 by the Norwegian prime minister Erna Solberg to the Norwegian Parliament, claiming Snowden is no Whistle-Blower because he should have taken up his concerns internally and using official channels. It make me sad that this is the political leadership we have here in Norway.

The movie "The Internet's Own Boy: The Story of Aaron Swartz" is both inspiring and depressing at the same time. The work of Aaron Swartz has inspired me in my work, and I am grateful of all the improvements he was able to initiate or complete. I wish I am able to do as much good in my life as he did in his. Every minute of this 1:45 long movie is inspiring in documenting how much impact a single person can have on improving the society and this world. And it is depressing in documenting how the law enforcement of USA (and other countries) is corrupted to a point where they can push a bright kid to his death for downloading too many scientific articles. Aaron is dead. Let us all weep.

The movie is also available on Youtube. I wish there were Norwegian subtitles available, so I could show it to my parents.