Det er merkelig hvordan myter om Skolelinux overlever. En slik
myte er at Skolelinux ikke kan sentraldriftes og ha sentralt plasserte
tjenermaskiner. I siste Computerworld Norge er
IT-sjef
Viggo Billdal i Steinkjer intervjuet, og forteller uten
blygsel:
Vi hadde Skolelinux, men det har vi sluttet med. Vi testet
om det lønte seg med Microsoft eller en åpen plattform. Vi fant ut at
Microsoft egentlig var totalt sett bedre egnet. Det var store
driftskostnader med Skolelinux, blant annet på grunn av
desentraliserte servere. Det var komplisert, så vi gikk vekk fra det
og bruker nå bare Windows.
En rask
sjekk mot den norske brukerlista i Skolelinuxprosjektet forteller
at Steinkjers forsøk foregikk fram til 2004/2005, og at Røysing skole
i Steinkjer skal ha vært svært fornøyd med Skolelinux men at kommunen
overkjørte skolen og krevde at de gikk over til Windows. Et søk på
nettet sendte meg til
Dagens
IT nr. 18 2005 hvor en kan lese på side 18:
Inge Tømmerås ved Røysing skole i Steinkjer kjører ennå
Microsoft, men forteller at kompetanseutfordringen med Skolelinux ikke
var så stor. Jeg syntes Skolelinux var utrolig lett å drifte uten
forkunnskaper. Men man må jo selvsagt ha tilgang på ekstern kompetanse
til installasjoner og maskinvarefeil, sier Tømmerås.
Som systemarkitekten bak Skolelinux, kan jeg bare riste på hodet
over påstanden om at Skolelinux krever desentraliserte tjenere.
Skolelinux-arkitekturen er laget for sentralisert drift og plassering
av tjenerne lokalt eller sentralt alt etter behov og nettkapasitet.
Den er modellert på nettverks- og tjenerløsningen som brukes på
Universitetet i Tromsø og Oslo, der jeg jobber med utvikling av
driftstjenester. Dette er det heldigvis noen som har fått med seg, og
jeg er glad for å kunne sitere fra en kommentar på den overnevnte
artikkelen. Min venn og gamle kollega Sturle Sunde forteller der:
I Flora kommune køyrer vi Skulelinux på skular med alt frå 15 til
meir enn 500 elevar. Dei store skulane har eigen tenar, for det er
mest praktisk. Eg, som er driftsansvarleg for heile nettet, ser
sjeldan dei tenarane fysisk, men at dei står der gjer skulane mindre
avhengige av eksterne linjer som er trege eller dyre. Dei minste
skulane har ikkje eigen tenar. Å bruke sentral tenar er heller ikkje
noko problem. Småskulane klarar seg fint med 1 mbit-linje til ein
sentral tenar eller tenaren på ein større skule.
Det beste med Skulelinux er halvtjukke klientar. Dei treng ikkje
harddisk og brukar minimalt med ressursar på tenaren fordi dei køyrer
programma lokalt. Eit klasserom med 30 sju-åtte år gamle maskiner har
mykje meir CPU og RAM totalt enn nokon moderne tenar til under
millionen. Det trengst to kommandoar på den sentrale tenaren for å
oppdatere alle klientane, både tynne og halvtjukke. Vi har ingen
problem med diskar som ryk heller, som var eit problem før fordi
elevane sat og sparka i maskinene. Og dei krev lite bandbreidde i
nettet, so det er fullt mogleg å køyre slike på småskular med trege
linjer mot tenaren på ein større skule.
Flora kommune har nesten 800 Linux-maskiner i sitt skulenett, og
ein person som tek seg av drift av heile nettet, inkludert tenarar,
klientar, operativsystem, programvare, heimekontorløysing og
administrasjon av brukarar.
No skal det seiast at vi ikkje køyrer rein Skulelinux ut av
boksen. Vi har gjort ein del tilpassingar mot noko Novell-greier som
var der frå før, og som har komplisert installasjonen vår. Etter at
oppsettet var gjort har løysinga vore stabil og kravd minimalt med
arbeid.
Jeg vet at Narvik, Harstad og Oslo er kommuner der Skolelinux
sentraldriftes med sentrale tjenere. Det forteller meg at Steinkjers
IT-sjef neppe bør skylde på Skolelinux-løsningen for sine 5 år gamle
minner.
