Petter Reinholdtsen

I've needed a new OpenPGP key for a while, but have not had time to set it up properly. I wanted to generate it offline and have it available on a OpenPGP smart card for daily use, and learning how to do it and finding time to sit down with an offline machine almost took forever. But finally I've been able to complete the process, and have now moved from my old GPG key to a new GPG key. See the full transition statement, signed with both my old and new key for the details. This is my new key:

pub   3936R/EE4E02F9 2015-11-03 [expires: 2019-11-14]
      Key fingerprint = 3AC7 B2E3 ACA5 DF87 78F1  D827 111D 6B29 EE4E 02F9
uid                  Petter Reinholdtsen 
uid                  Petter Reinholdtsen 
sub   4096R/87BAFB0E 2015-11-03 [expires: 2019-11-02]
sub   4096R/F91E6DE9 2015-11-03 [expires: 2019-11-02]
sub   4096R/A0439BAB 2015-11-03 [expires: 2019-11-02]

The key can be downloaded from the OpenPGP key servers, signed by my old key.

If you signed my old key, I'd very much appreciate a signature on my new key, details and instructions in the transition statement. I m happy to reciprocate if you have a similarly signed transition statement to present.

Jeg blogget for noen dager siden hva jeg har klart å finne ut så langt om en redegjørelse med tittelen «Internet Governance og påvirkning på nasjonal sikkerhet» fra et møte «holdt i Pentagon for et avgrenset utvalg av NATO-nasjoner, hvor arrangør ikke hadde til hensikt å gjøre innholdet offentlig kjent». Innsynssaken er påklaget til Sivilombudsmannen, og her er utvekslingen med Sivilombudsmannen så langt. Det startet med en innsynshenvendelse til Samferdselsdepartementet (sak 2012/914 - kopi av noen av dokumenter på Mimes brønn). Deretter gikk det slag i slag. Se den overnevnte bloggposten for detaljer.

Da det virket rart at Utenriksdepartementet og Samferdselsdepartementet ikke er enige i hvorfor dokumentet skulle unndras offentlighet, og at et dokument relevant for en tre år gammel forhandling fortsatt skulle holdes hemmelig for å ikke avsløre Norges forhandlingsposisjon, klaget vi saken inn for Sivilombudsmannen. Foreningen NUUG sa seg villig til å dekke advokatkostnader til å formulere klagen, og advokat Ola Tellesbø tok på seg oppgaven. Her er klagen vi sendte for noen uker siden:

Klage til Sivilombudsmannen

Norsk Unix User Group, heretter NUUG, klager på vegne av sitt medlem Petter Reinholdtsen over manglende innsyn. Det klages også over manglende journalføring hos den norske FN-delegasjonen i Geneve.

Om NUUG og offentlighet

Herværende sak er av stor prinsipiell verdi for NUUG. NUUG er en ikke-kommersiell forening som arbeider for utbredelse av UNIX-lignende systemer, fri programvare og åpne standarder i Norge. Foreningen har 306 medlemmer og driver tjenestene FiksGataMi og Mimes Brønn.

Tjenesten Mimes Brønn er en innsynstjeneste hvor NUUGs medlemmer og allmennheten kan spørre om innsyn i statens og kommunens dokumenter. Mimes Brønn er basert på programvare fra MySociety i England og er tilpasset på dugnad av NUUGs medlemmer. Noen av medlemmene har benyttet tjenesten til selv å be om innsyn i dokumenter. Vi i NUUG holder på med dette først og fremst fordi vi syntes det er gøy å benytte fri programvare til samfunnsnyttige formål. Dessuten ønsker NUUG å støtte opp under allmennhetens innsynsrett etter Grunnlovens §100 og formålet til offentlighetsloven. NUUG ønsker å legge til rette for en mer åpen, tilgjengelig og vennlig forvaltning.

Innsynshenvendelser flest imøtekommes tilfredsstillende. Enkelte andre henvendelser har avstedkommet mindre imøtekommende svar og en mer lukket forvaltning. En av sakene som har vist seg vanskelig og uoversiktlig, er NUUG-medlem Petter Reinholdtsens langvarige søk etter opplysninger om dokumenter i en sak som berører 'Interent Governance'. Siden NUUG mener behandlingen strider med formålet til offentlighetsloven, og svekker tilliten til forvaltningen, trer NUUG inn i sitt medlems krav om rett til innsyn i opplysninger i disse dokumentene. Saken er av stor prinsipiell verdi for NUUG fordi NUUG driver Mimes Brønn og medlemmene ønsker informasjon om hvordan Norge forsøker å påvirke reguleringen av Internettet.

NUUG ønsker at flere borgere engasjerer seg i de tingene våre utøvende myndigheter foretar seg og er bekymret for at saksbehandling som dette kan svekke den demokratisk deltakelsen.

Det legges til at NUUG sitter på betydelig kompetanse på 'Internett Governance' med gode forutsetninger til å bidra konstruktivt. Det er viktig at staten ikke begrenser innsyn i Internettets fellesanliggende utover det loven hjemler samt aktivt praktiserer meroffentlighet på feltet.

Sakens bakgrunn

I 2012 ba Petter Reinholdtsen om innsyn i et brev datert 22.5.2012 med tittelen 'Internet Governance og påvirkning på nasjonal sikkerhet'. Det ble gitt avslag med begrunnelse i pågående forhandlinger.

Tre år etterpå begjærte Reinholdtsen på ny innsyn, henholdsvis av 10.6.2015 til Utenriksdepartementet (UD) som avsender av brevet og av 21.6.2015 til Samferdselsdepartementet (SD) som mottaker.

UD avslo innsyn 'med henvisning til offentleglova § 20 1. ledd litra b'. Som bevis for det tilbys:

Link 1: https://www.mimesbronn.no/request/brev_om_internet_governance_og_p

SD avslo innsyn 'med begrunnelse i offentleglova § 20, bokstav c'. Som bevis for det tilbys:

Link 2: https://www.mimesbronn.no/request/kopi_av_dokumenter_i_sak_2012914

Begge departementene vurderte merinnsyn.

Linkene viser at det er klaget. SD opprettholdt den 28.8.2015 avslaget med begrunnelse at dokumentet 'tilkjennegir posisjoner i de internasjonale forhandlingene om regulering av Internett. Dette er forhandlinger som pågår fremdeles i ulike internasjonale fora der Norge deltar.'

UD har ikke besvart klagen. Det ble purret 7.10.2015.

Det klages herved på avslagene. Det klages også over manglende begrunnelse for hvorfor SD og UD hver for seg har kommet til at meroffentlighet ikke kommer til anvendelse.

Klagen utvides til å omfatte at Norges FN-delegasjon i Geneve som stod som avsender til SD, ikke har journalført dokumentet i sin postjournal. Manglende journalføring forklarte UD 31.6.2015 med at 'siden delegasjonen kun var kopimottaker for dokumentet og videresending til Samferdselsdepartementet ikke inngikk som en del av intern saksbehandling er dokumentet ikke blitt journalført ved delegasjonen'. Det anføres at dette ikke er et tilstrekkelig grunnlag for ikke å journalføre dokumentet.

Dersom Sivilombudsmannen kommer fram til at innsyn ikke skal gis, ber vi om å få vurdert rett til innsyn i metainformasjon om når det aktuelle møtet i Pentagon var, saksnummer hos avsender, hvilke stater som deltok og navn på delegatene.

Rettslige anførsler

Avslagene er hjemlet i offentlighetslovens §20 som gjelder 'omsyn til Norges utanrikspolitiske interesser'. UD viser til bokstav b om rett til å avslå innsyn fordi opplysningene er gitt under forutsetning av hemmelighold. SD viser til bokstav c om rett til å avslå innsyn i opplysninger som gjelder norske forhandlingsposisjoner, forhandlingsstrategier eller liknende.

Offentlighetslovens §1 gir klare føringer for hvordan loven skal praktiseres:

'Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.'

Lovgiver har lagt til grunn at hensynene som er nevnt §1 skal tillegges vekt som tolkningsmoment og ved tolkningstvil, jf. Innst.O.nr.41 (2005-2006), punkt 2.2:

'Komiteen viser til at en formålsbestemmelse først og fremst har betydning som en programerklæring og målsetning for loven. Men komiteen vil fremheve at den også har en viktig betydning når det er tolkningstvil i forhold til andre bestemmelser i loven. Ved tvil om tolkning skal en prinsipielt sett falle ned på det som er mest i tråd med formålsparagrafen. Komiteen vil påpeke at man i forslaget til formålsbestemmelse mangler det viktigste og mest åpenbare formålet med loven, nemlig å skape tillit til forvaltningen.'

Unntaket i både bokstav b og c i §20 gjelder opplysninger, ikke for hele dokumenter. Med andre ord skal opplysningene det er grunnlag for å unnta, tas ut av dokumentet, mens resten av dokumentet skal frigis. Dette følger direkte av ordlyden, og er framhevet både i forarbeider og i Justis- og politidepartementets 'Rettleiar til offentleglova' (G-2009-419). Av veilederen framgår at unntak for opplysninger av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, er 'presisert og snevra inn i den nye lova' sammenlignet med offentlighetsloven av 1970 (s.126).

Dette framgår også klart av Stortingets behandling av loven i Innst.O.nr.41 (2005-2006), jf. punkt 2.7 Unntak for å ivareta utanrikspolitiske interesser mv.:

'Komiteen er klar over at det på områder som har med utenrikspolitikk og andre avtaler av særlig nasjonal betydning, eksempelvis avtaler med andre land om utveksling av etterretningsinformasjon, er nødvendig med unntak av innsyn. Komiteen vil likevel påpeke at det samtidig skal vurderes om deler av informasjonen skal kunne gjøres tilgjengelig dersom dette ikke skader forholdet til andre land eller bryter avtaler om gjensidig fortrolighet. Komiteen vil begrunne dette med at åpenhet ofte er en forutsetning for befolkningens aksept og at det således er grunnlaget for tiltaket.

Komiteen vil derfor presisere at de nødvendige unntaksbestemmelser skal nyttes med varsomhet.'

UD viser til at brevet omhandler et møte i Pentagon med et avgrenset utvalg NATO-nasjoner der arrangør ikke hadde til hensikt å gjøre innholdet offentlig kjent, samt at innsyn kan gi redusert tilgang til lignende informasjon og slik ha skadevirkninger for norske utenrikspolitiske interesser. Den nevnte veilederen uttrykker imidlertid:

'Kravet om at unntak må vere påkravd, vil likevel i praksis føre til at det oftare ikkje vil vere høve til å gjere unntak der det ligg føre ein fast praksis enn der det gjeld ei folkerettsleg plikt til hemmeleghald (fyrste ledd bokstav a). Ei rekkje statar fører no ein meir open utanrikspolitikk. Dette påverkar internasjonal praksis. Jamvel om det framleis ligg føre ein internasjonal praksis på eit område, vil det dermed ikkje i alle tilfelle vere fare for skadeverknader dersom det blir gitt innsyn i opplysningar som er omfatta av ein slik praksis.' (s.132-133)

At unntaket må være påkrevd av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser setter et strengt vilkår for å unnta opplysninger innsyn. Ut fra ordlyden er det altså ikke nok at det er ønskelig eller mest hensiktsmessig. Justis- og politidepartementet forklarer det slik i veilederen:

'At unntak må vere «påkravd» inneber at det må eksistere ei verkeleg fare for at innsyn kan gje skadeverknader av eit visst omfang for norske utanrikspolitiske interesser. Fjerntliggjande og små farar for skadeverknader er ikkje tilstrekkeleg.' (s.128)

Det anføres at det ikke eksisterer en fare for skade dersom det gis innsyn.

Avslag begrunnet i bokstav c forutsetter at opplysningene gjelder norske forhandlinger, forhandlingsstrategier og lignende der innsyn vil kunne svekke Norges forhandlingsposisjon. Det følger av veilederen at unntaket som hovedregel kun gjelder fram til forhandlingene er avsluttet:

'Etter at forhandlingane er avslutta vil det vanlegvis ikkje lenger vere behov for å gjere unntak for opplysningar om forhandlingsposisjonar og liknande. Høvet til å gjere unntak etter fyrste ledd bokstav c gjeld difor i utgangspunktet berre inntil dei aktuelle forhandlingane er avslutta.' (s.133)

De aktuelle forhandlingene er avsluttet for tre år siden. Følgelig kan ikke dokumentet som det begjæres innsyn i, unntas offentlighet. SD viser imidlertid til at dokumentet 'tilkjennegir posisjoner' og til at forhandlinger om regulering av Internett fremdeles pågår 'i ulike internasjonale fora der Norge deltar'. Mot dette anføres at Norges posisjon ikke kan være ukjent for andre forhandlingspartnere og at den norske offentligheten har rett på å kjenne Norges posisjon. Dette får ekstra vekt ved at spesifikke posisjoner inntatt for tre år siden, vil være utdaterte og irrelevante for de forhandlingene som fortsatt pågår, mens de store linjene som fortsatt er relevante, er kjente posisjoner hos forhandlingspartnerne. Disse sistnevnte posisjonene er igjen av stor offentlig interesse. Dermed må SD falle tilbake på utgangspunktet om at unntaket ikke kommer til anvendelse fordi det er tre år siden de aktuelle forhandlingene ble avsluttet.

Subsidiært anføres at sistnevnte uansett må tillegges avgjørende vekt i vurderingen av meroffentlighet. Dette gjelder både i vurderingen opp mot bokstav b og c i §20. Uten å praktisere meroffentlighet kan ikke det offentlige rommet bidra med viktige innsikter vedrørende regulering av Internettet. Det vitenskapelige miljøet og andre fagfolk avspises i stedet med å ta nye reguleringer til etterretning. Internettet angår oss alle, og ikke bare statens sikkerhet, men alles sikkerhet mot å bli overvåket og mot at personopplysninger kommer på avveie. Den enkelte borger trenger i et velfungerende demokrati å kunne gjøre seg kjent med hva som er Norges posisjoner i reguleringen av Internettet. Offentligheten har således en særskilt interesse i at det praktiseres meroffentlighet i saker som vedgår 'Internet Governance' og sikkerhet.

Det er for øvrig påtakelig at UD og SD begrunner avslaget ulikt. Begrunnelsene framstår dermed som tilfeldige og vikarierende. Hvorfor vektlegger ikke SD at det er forutsatt at møtet ikke skulle være offentlig? Er det slik å forstå at SD mener at dette ikke er tilfellet? Hvorfor vektlegger ikke UD at Norges posisjoner med tanke på framtidige forhandlinger vil bli avdekket? Mener UD at dette ikke er tilfellet?

Det anføres at de ulike begrunnelsene viser at begjæringen om innsyn ikke har vært grundig vurdert, og dermed enda mindre hvilke opplysninger som i tilfellet må unntas offentlighet. I stedet antyder de ulike begrunnelsene at UD eller SD, eller begge, summarisk avslår innsyn basert på overflatiske kriterier uten en konkret rettslig vurdering av hvilke opplysninger som det kan gjøres unntak for. Dette blir særlig framtredende tatt i betraktning at dokumentet er tre år gammelt og spesifikke posisjoner i det aktuelle møtet vil være utdaterte mens generelle posisjoner vil være av største allmenne interesse. SD kan ikke bli hørt med, jf. det endelige avslaget av 28.8.2105, at i 'denne saken unntas hele dokumentet, fordi hele dokumentet inneholder informasjon som oppfyller unntaksvilkårene' i §20.

Likeledes for unntak etter bokstav b, selv om arrangøren vil at møtet skulle unntas offentlighet, må UD vurdere hvilke opplysninger som er påkrevd unntatt ut fra om innsyn vil utgjøre en fare for skadevirkninger av et visst omfang for norske utenrikspolitiske interesser. Dersom UD ikke gjør det, vil enhver forutsetning om ikke-offentlighet innebære at alle dokumenter i sin helhet alltid unntas offentlighet. Dette vil være i direkte strid med bokstav b i §20 som ikke gir en generell adgang til å holde dokumenter unna offentligheten. Dette har lovgiver allerede vurdert og konkret tatt stilling til og, som påpekt, gir bokstav b kun unntak for opplysninger, ikke for dokumenter. Til dette anfører vi at det er direkte feil når det i den omtalte veilederen står at delvis 'innsyn vil truleg i praksis oftast vere aktuelt når det blir gjort unntak etter § 20 fyrste ledd bokstav c' (s. 134). Det er ikke holdepunkter for en slik tolkning i forarbeidene. Videre bemerker denne siden at verken UD eller SD har påberopt seg at 'det vil vere urimeleg arbeidskrevjande [...] å skilje' ut deler av dokumentet.

Det anføres avslutningsvis at en lettvin vurdering og avslag av innsynsbegjæringen understreker at departementene ikke kan ha vurdert meroffentlighet slik §11 forutsetter.

Klagesaken fikk saksnummer 2015/2866 hos Sivilombudsmannen, og foreløpig svar fulgte noen dager etter at vi sendte inn klagen:

FORELØPIG SVAR - SAK OM INNSYN I BREV OM «INTERNET GOVERNANCE»

Ombudsmannen har mottatt ditt brev 17. september 2015 med vedlegg på vegne av Norsk Unix User Group, som igjen representerer sitt medlem Petter Reinholdtsen. Brevet ble mottatt her 14. oktober 2015.

Saken gjelder for det første spørsmål om rett til innsyn hos Utenriksdepartementet og Samferdselsdepartementet i et dokument med tittelen «Internet Governance og påvirkning på nasjonal sikkerhet». Det klages på Utenriksdepartementets avslag på innsyn i dokumentet 23. juli 2015 og Samferdselsdepartementets avslag på innsyn, som etter klage ble opprettholdt 28. august 2015. Klagen gjelder også manglende journalføring hos FN-delegasjonen i Genève.

Samferdselsdepartementet er i brev herfra i dag bedt om å oversendte sakens dokumenter, se vedlagte kopi. Når dokumentene er mottatt, vil ombudsmannen vurdere om den delen av klagen som gjelder Samferdselsdepartementets behandling av innsynsbegjæringen gir grunn til videre behandling.

Det fremgår av klagen at Reinholdtsen klaget til Utenriksdepartementet på departementets avslag, men at han ikke har fått svar, og at han purret departementet 7. oktober 2015. Det er herfra tatt kontakt med Utenriksdepartementet Birger Veum opplyste til seniorrådgiver Elisabeth Fougner, at svaret på grunn av en intern misforståelse ikke er blitt sendt ut, men at Reinholdtsen nå vil få svar i løpet av få dager.

Ombudsmannens kontroll med forvaltningen skal være etterfølgende. Det vil si at en sak ikke kan behandles før den er endelig avgjort i forvaltningen. I første omgang må Norsk Unix User Group derfor avvente Utenriksdepartementet behandling av klagen. Når departementet har gitt et svar, kan det eventuelt rettes en ny klage hit om saken. Dersom Reinholdtsen ikke snarlig mottar svar fra departementet kan det også sendes en ny klage hit om dette.

Prinsippet om at ombudsmannens kontroll skal være etterfølgende tilsier også at Riksarkivet, som har tilsynssvar for arkivarbeid i offentlige organer, bør ta stilling til klagen på manglende journalføring hos den norske FN-delegasjonen i Genève før spørsmålet behandles her. Norsk Unix User Group må derfor i første omgang ta denne delen av klagen opp med Riksarkivet. Når Riksarkivet har tatt endelig stilling til Journalføringsspørsmålet, kan det eventuelt rettes en ny klage hit om dette spørsmålet.

Det vil bli gikk tilbakemelding i saken om Samferdselsdepartementets avslag på innsyn innen 2 - 4 uker.

Henvendelsen fra Sivilombudsmannen til Samferdselsdepartementet ble gitt samme saksnummer som opprinnelig avslag (sak 2015/3192), og jeg ser fra Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP) at Samferdselsdepartementet har svart Sivilombudsmannen 2015-10-29. Venter spent på hva de kommer frem til der.

Vi ble bedt om å ta opp manglende journalføring først med Riksarkivet, så der sendte jeg inn et spørsmål om innsyn i praksis og klage på manglende journalføring via Mimes brønn, og har fått beskjed om at denne har fått saksnummer 2015/29039. Den saken har ikke dukket opp på OEP i skrivende stund, men jeg antar den kommer inn om noen dager.

Samtidig som Sivilombudsmannen sendte oss det foreløpige svaret om avslaget fra Samferdselsdepartementet kom Utenriksdepartementets svar der de opprettholdt avslaget på innsyn. Dette sendte vi beskjed om til Sivilombudsmannen like etter:

Vi viser til Sivilombudsmannens foreløpige svar av 22.10.2015.

Utenriksdepartementet opprettholdt den 22.10.2015 sitt avslag, se siste postering i linken:

<https://www.mimesbronn.no/request/brev_om_internet_governance_og_p>

Originaldokumentet fra Utenriksdepartementet kan lastes ned fra den samme posteringen.

Saken er dermed endelig avgjort i forvaltningen. Vi ber Sivilombudsmannen om å ta opp igjen vår klage til fortsatt behandling.

Dette brevet ble tilordnet ny sak 2015/3077 hos Sivilombudsmannen, som så vidt jeg kan forstå gjelder klagen mot Utenriksdepartementet. Postjournalen hos Sivilombudsmannen har kun det ene dokumentet så langt, og jeg fant ingenting hos Utenriksdepartementet fra Sivilombudsmannen i OEP. Regner med at det dukker opp mer om noen dager, når Sivilombudsmannen har bedt om mer informasjon.

Jeg venter spent på fortsettelsen.

Oppdatering 2015-11-17: Innsynshenvendelsen og klagen har fått saksnummer 2015/9816 hos Utenriksdepartementet.

Tenk om et norsk sykehus delte informasjon om hva som blir lest og hvem som leser på sykehusets nettsted, med noen som samarbeider med et fremmed lands etterretningsvesen, og at flere andre fremmede lands etterretningstjenester kan snappe opp informasjonen.

Tenk om flere sykehus, kommuner, helsestasjoner, universitet, høyskoler, grunnskoler, Stortinget, det meste av offentlig forvaltning, medier, adopsjonstjenester og krisesenter gjør det samme?

Tenk om de som lytter kan holde oversikt over norske borgeres interesser, sykdommer, rusmisbruk, adopsjon, abort, barnehager, politiske interesser og sympatier samt hvilke argumenter som har best effekt på beslutningstagere og måter de kan påvirkes. Ville det gitt grunn til bekymring?

Høres det ut som noe tatt ut fra fantasien til George Orwell, forfatteren av dystopien 1984? Det er virkeligheten i Norge i dag, takket være bruken av statistikktjenester som Google Analytics.

Du kan beskytte deg

Men borgerne har et forsvar mot dette angrepet på privatsfæren. Dagens nettlesere har utvidelser som støtter å blokkere slik utlevering av informasjon. Personlig bruker jeg Privacy Badger, Ghostery, NoScript og AdBlock, og anbefaler alle å gjøre noe tilsvarende. Merk at noen av verktøyene lekker informasjon, i tillegg til å gjøre en nyttig jobb, så det er lurt å bruke flere sammen. I tillegg bør hver og en av oss sende inn protest til organisasjonene bak nettsteder som bidrar til dette inngrepet i privatsfæren.

Hvem bidrar til overvåkningen?

Takket være Ghostery la jeg merke til at flere og flere norske nettsteder begynte å la Google Analytics overvåke brukerne. Jeg ble nysgjerrig på hvor mange det gjaldt, og gikk igjennom ca. 2700 norske nettsteder, hovedsakelig offentlig forvaltning. Jeg laget et system for å koble seg opp automatisk og sjekke hvor nettstedene spredte informasjon om besøket. Jeg ble overrasket både over omfanget og hva slags nettsteder som rapporterer besøksinformasjon ut av landet. Omtrent 70 prosent av de 2700 sender informasjon til Google Analytics. Noen tilfeldige eksempler er Akershus Universitetssykehus, Sykehuset Østfold, Lommelegen, Oslo krisesenter, Stortinget, den norske regjering, de fleste politiske partier på Stortinget, NAV, Altinn, NRK, TV2, Helse Førde, Helse Stavanger, Oslo kommune, Nasjonalbiblioteket, Pasientombudet, Kongehuset, Politiet, Teknologirådet, Tollvesenet, Norsk romsenter, Forsvarsbygg og Sivilforsvaret. Og det er mange flere.

Hvordan kan det offentlige Norge omfavne en slik praksis? Det er gode hensikter bak. Google har laget en god tjeneste for nettstedseiere, der de uten å betale med noe annet enn en bit av de besøkenes privatsfære får tilgang til nyttig og presis statistikk over nettstedets bruk ved å besøke netttjenesten hos Google. De færreste merker ulempene angrepet på privatsfæren som nettstedene og Google utgjør.

Hvordan foregår det?

I nettsider kan nettsteder legge inn lenker til programkode som skal kjøres av brukerens nettleser. De som tar i bruk Google Analytics legger typisk inn lenke til et javascript-program hos Google som ber nettleseren ta kontakt med Google og dele IP-adresse, side besøkt, aktuelle cookies og endel informasjon om nettleseren med Google Analytics. Programmet trenger ikke være det samme for alle som henter det fra Google. Det finnes et Google Analytics-tilvalg kalt «anonymisering» som nettstedeier kan ta i bruk. Dette instruerer det omtalte programmet om å be Google slette deler av den oversendte IP-adressen. Full IP-adresse sendes likevel over og er tilgjengelig for alle som snapper opp informasjonen underveis.

Takket være varsleren Edward Snowden, som bidro til uvurderlig dokumentasjon på snurpenot-overvåkningen som nordmenn blir utsatt for, vet vi at Google samarbeider med USAs etteretning som avlytter trafikk sendt til Google Analytics.

Men allerede før Snowden var det bekreftet at både britiske GCHQ og USAs NSA avlytter og lagrer blant annet Internett-trafikk som er innom et av landene, i tillegg til at FRA i Sverige avlytter og lagrer trafikk som passerte grensa til Sverige.

Og som Datatilsynet sa til Dagens Næringsliv i 2013 kunne de vanskelig nekte bruk av skytjenester som Google Analytics når Norge var bundet av EUs «Safe Harbour»-avtale med USA. De måtte derfor se bort fra f.eks. FISAAA-loven (som lar NSA avlytte Internett-trafikk) i sine vurderinger. Når nå EUs «Safe Harbour»-avtale er underkjent, og det foreslås å bruke individuell avtalerett mellom selskaper som juridisk grunnlag for å sende personopplysninger til USA, er det greit å huske på at FISAA-loven og andre som brukes av USA som grunnlag for masseovervåkning overstyrer slike avtaler.

For øvrig burde varsleren Edward Snowden få politisk asyl i Norge.

Norge er aktiv i Trade in Services Agreement-forhandlingene, og regjeringen forteller at «TISA vil sikre norske tjenesteeksportører forutsigbar og ikke-diskriminerende adgang til utenlandske tjenestemarkeder». Det er mulig at det stemmer. Men den gjør mye mer enn det. Avtalen forhandles i hemmelighet, og kun takket være Wikileaks er utkast og biter kjent i offentligheten. Det som er blitt kjent er for eksempel at TISA kan blokkere myndigheter fra å kreve bruk av fri programvare i mange situasjoner, hvilket vil fjerne muligheten vår til å ha kontroll over egne datasystemer i slike tilfeller. Den kan også blokkere Norges mulighet til å holde kontroll med overføring av personinformasjon ut av landet, hvilket Snowden-bekreftelsene har dokumentert er svært problematisk.

Jeg ble derfor veldig glad da jeg i dag ble tipset i dag om at det allerede finnes en aktiv organisasjon, Folkeaksjonen mot TISA, som jobber for å hindre at Norge signerer på TISA-avtalen. Her må alle gode krefter jobbe sammen. Jeg skal sende dem litt penger, og se om jeg har kapasitet til å bidra med mer.

In Norway, all government offices are required by law to keep a list of every document or letter arriving and leaving their offices. Internal notes should also be documented. The document list (called a mail journal - "postjournal" in Norwegian) is public information and thanks to the Norwegian Freedom of Information Act (Offentleglova) the mail journal is available for everyone. Most offices even publish the mail journal on their web pages, as PDFs or tables in web pages. The state-level offices even have a shared web based search service (called Offentlig Elektronisk Postjournal - OEP) to make it possible to search the entries in the list. Not all journal entries show up on OEP, and the search service is hard to use, but OEP does make it easier to find at least some interesting journal entries .

In 2012 I came across a document in the mail journal for the Norwegian Ministry of Transport and Communications on OEP that piqued my interest. The title of the document was "Internet Governance and how it affects national security" (Norwegian: "Internet Governance og påvirkning på nasjonal sikkerhet"). The document date was 2012-05-22, and it was said to be sent from the "Permanent Mission of Norway to the United Nations". I asked for a copy, but my request was rejected with a reference to a legal clause said to authorize them to reject it (offentleglova § 20, letter c) and an explanation that the document was exempt because of foreign policy interests as it contained information related to the Norwegian negotiating position, negotiating strategies or similar. I was told the information in the document related to the ongoing negotiation in the International Telecommunications Union (ITU). The explanation made sense to me in early January 2013, as a ITU conference in Dubay discussing Internet Governance (World Conference on International Telecommunications - WCIT-12) had just ended, reportedly in chaos when USA walked out of the negotiations and 25 countries including Norway refused to sign the new treaty. It seemed reasonable to believe talks were still going on a few weeks later. Norway was represented at the ITU meeting by two authorities, the Norwegian Communications Authority and the Ministry of Transport and Communications. This might be the reason the letter was sent to the ministry. As I was unable to find the document in the mail journal of any Norwegian UN mission, I asked the ministry who had sent the document to the ministry, and was told that it was the Deputy Permanent Representative with the Permanent Mission of Norway in Geneva.

Three years later, I was still curious about the content of that document, and again asked for a copy, believing the negotiation was over now. This time I asked both the Ministry of Transport and Communications as the receiver and asked the Permanent Mission of Norway in Geneva as the sender for a copy, to see if they both agreed that it should be withheld from the public. The ministry upheld its rejection quoting the same law reference as before, while the permanent mission rejected it quoting a different clause (offentleglova § 20 letter b), claiming that they were required to keep the content of the document from the public because it contained information given to Norway with the expressed or implied expectation that the information should not be made public. I asked the permanent mission for an explanation, and was told that the document contained an account from a meeting held in the Pentagon for a limited group of NATO nations where the organiser of the meeting did not intend the content of the meeting to be publicly known. They explained that giving me a copy might cause Norway to not get access to similar information in the future and thus hurt the future foreign interests of Norway. They also explained that the Permanent Mission of Norway in Geneva was not the author of the document, they only got a copy of it, and because of this had not listed it in their mail journal.

Armed with this knowledge I asked the Ministry to reconsider and asked who was the author of the document, now realising that it was not same as the "sender" according to Ministry of Transport and Communications. The ministry upheld its rejection but told me the name of the author of the document. According to a government report the author was with the Permanent Mission of Norway in New York a bit more than a year later (2014-09-22), so I guessed that might be the office responsible for writing and sending the report initially and asked them for a copy but I was obviously wrong as I was told that the document was unknown to them and that the author did not work there when the document was written. Next, I asked the Permanent Mission of Norway in Geneva and the Foreign Ministry to reconsider and at least tell me who sent the document to Deputy Permanent Representative with the Permanent Mission of Norway in Geneva. The Foreign Ministry also upheld its rejection, but told me that the person sending the document to Permanent Mission of Norway in Geneva was the defence attaché with the Norwegian Embassy in Washington. I do not know if this is the same person as the author of the document.

If I understand the situation correctly, someone capable of inviting selected NATO nations to a meeting in Pentagon organised a meeting where someone representing the Norwegian defence attaché in Washington attended, and the account from this meeting is interpreted by the Ministry of Transport and Communications to expose Norways negotiating position, negotiating strategies and similar regarding the ITU negotiations on Internet Governance. It is truly amazing what can be derived from mere meta-data.

I wonder which NATO countries besides Norway attended this meeting? And what exactly was said and done at the meeting? Anyone know?

People keep asking me where to get the various forms of the book I published last week, the Norwegian Bokmål edition of Lawrence Lessigs book Free Culture. It was published on paper via lulu.com, and is also available in PDF, ePub and MOBI format. I currently sell the paper edition for self cost from lulu.com, but might extend the distribution to book stores like Amazon and Barnes & Noble later. This will double the price and force me to make a profit from selling the book. Anyway, here are links to get the book in different formats:

• Buy paper edition from lulu.com
• Download PDF, size 7.9 MiB (gratis/free)
• Download ePub, size 11 MiB (gratis/free)
• Download MOBI, size 3.8 MiB (gratis/free)

Note that the MOBI version have problems with the table of content, at least with the viewers I have been able to test. And the ePub file have several problems according to epubcheck, but seem to display fine in the viewers I have tested. All the files needed to create the book in various forms are available from the github project page.

The project got press coverage from the Norwegian IT news site digi.no. Check out the article "Vil åpne politikernes øyne for Creative Commons".

I've blogged about the project as it moved along. The blogs document the translation progress and insights I had along the way.

Like før kl. 11 i dag leverte jeg fem esker med gaveinnpakkede bøker til Stortinget, for utdeling til alle stortingsrepresentanter. Det ble etterfulgt av følgende pressemelding. Stor takk til NUUG for lån av epostliste for å sende ut pressemeldingen.

Er opphavsretten for streng, spør ny bok

I dag kommer boken «Fri kultur» av Lawrence Lessig ut på norsk. Boken handler om utviklingen og utvidelsene opphavsretten har hatt de siste 40 årene. Boken er i dag gitt i gave til alle stortingsrepresentantene. Oversetter og utgiver Petter Reinholdtsen håper Stortinget vil tenke seg om to ganger neste gang det er snakk om utvidelse av opphavsretten.

Boken forteller om hvordan store medieaktører ved hjelp av opphavsretten bruker teknologi til å begrense kulturen og kontrollere kreativiteten. Den er skrevet av stifteren av Creative Commons, professor Lawrence Lessig, som for tiden er med i kampen om å bli Demokratenes presidentkandidat i USA sitt presidentvalg i 2016. Lessig ble sist omtalt i norske medier da NRK i høst viste dokumentaren «Kampen for et demokratisk internett» som også er tilgjengelig fra The Internet Archive.

Boken beskriver hvordan opphavsrettens makt i USA har blitt betydelig utvidet etter 1974 langs fem kritiske akser: varighet (fra 32 til 95 år), omfang (fra utgivere til alle), rekkevidde (gjelder nå enhver fremvisning via datamaskin), kontroll (avledede verk er definert så bredt at i praksis alle nye åndsverk risikerer søksmål fra en opphavsrettsinnehaver) og til sist maktkonsentrasjon og integrering av mediebransjen. Den dokumenterer også hvordan medieindustrien har lyktes med å bruke rettsvesenet til å begrense konkurranse, og i praksis har skaffet seg vetorett over teknologiske nyvinninger. Nedlasting av fritt, lovlig og i utgangspunktet gratis materiale stoppes med tekniske sperrer og lobbyert lovvern av sperrene.

Utvidelsene illustreres i boken med ulike eksempler. For eksempel en demonstrasjon av at Walt Disney ville ha blitt ansett som en opphavsrettspirat dersom han gjorde i dag det han gjorde på 1930-tallet. Boken beskriver hvordan vern av åndsverk er bra, men at mer vern ikke nødvendigvis er bedre.

Petter Reinholdtsen, som sammen med flere frivillige har oversatt boken på fritiden de siste 3 årene, håper at boken vil gjøre en forskjell. «Når en vet hvordan opphavsrettens varighet i Norge, uten opposisjon på Stortinget, ble utvidet nok en gang i mai i fjor, og hvordan Norges handelspartner USA gjennom de nye handelsavtalene Trans-Pacific Partnership og Transatlantic Trade and Investment Partnership ønsker å utvide opphavsrettens makt også i andre land, håper jeg at flere vil spørre: Er det virkelig fornuftig å gjøre de samme utvidelsene i Norge?», spør han. «Jeg håper boken kan bidra til kunnskap og forståelse, og kan gi Stortinget et bedre grunnlag til å ta riktige beslutninger som ivaretar befolkningens og samfunnets interesser i Norge.»

Petter Reinholdtsen er en mangeårig fri programvareutvikler som har vært med på å lage systemer som operativsystemet Debian, IT-løsningen Skolelinux, borgerportalen FiksGataMi og innsynstjenesten Mimes brønn. Han forteller han selv har opplevd problemene utvidet varighet, omfang, rekkevidde og kontroll i opphavsretten medfører og at boken var en oppvekker. «Jeg håper andre finner boken like interessant som jeg gjorde. Boken kan lastes gratis ned fra github eller kjøpes på papir fra lulu.com,» avslutter Reinholdtsen.

Så får vi se om det har noen positiv effekt. :)

Klikk her for å kjøpe boken.

I 2004, mens Creative Commons-bevegelsen vokste frem, skrev bevegelsens stifter Lawrence Lessig boken Free Culture for å forklare problemene med økene åndsverksregulering og for å foreslå noen løsninger. Jeg leste boken den gangen, og den både inspirerte meg og endret på hvordan jeg så på opphavsrettslovigving. Jeg skulle ønske flere folk leste denne boken. Den gir en god gjennomgang av hvordan økende åndsverksregulering skader både nyskapning og kulturlivet, og skisserer hvordan både lovgivere og oss vanlige borgere kan bidra for å få slutt på dette.

Derfor bestemte jeg meg sommeren 2012 for å oversette den til norsk bokmål og gjøre den tilgjengelig for de blant mine venner og familie som foretrekker å lese bøker på norsk. Jeg oversatte boken ved hjelp av docbook og en gettext PO-fil, og endte opp med to utgaver, en på norsk og en på engelsk. Den engelske publiserte jeg i forrige uke, og den norske utgaven på papir er nå klar for salg. Jeg fikk heldigvis hjelp med oversetting og korrekturlesing av den norske utgaven fra en rekke frivillige. Se side 245 for en komplett liste. Slik ser omslaget ut:

I tillegg til den norske og engelske utgaven holder vi på med en fransk utgave. Den koordineres av dblatex-utvikleren Benoît Guillon, og oversettelsen var komplett denne uka men må korrekturleses før den kan gis ut. Flere frivillige trengs her, så ta kontakt med Benoît hvis du vil bidra.

Boken er også tilgjengelig i PDF, ePub og MOBI-format fra min github-prosjektside. Merk at ePub og MOBI-utgavene har noen formatteringsproblemer som jeg tror kommer av feil i docbook-verktøyet dbtoepub (Debian BTS-rapporter #795842 og #796871), men jeg har ikke tatt meg tid til å undersøke problemene. For de som vil ha elektronisk kopi anbefaler jeg å bruke PDF- og ePub-utgaven i denne omgang, da de ser ut til å hånderes bra av de fremviserne jeg har tilgjengelig.

Etter at oversettelsen til bokmål var ferdig klarte jeg å overtale NUUG Foundation til å sponse trykking av boken. Det er årsaken til at stiftelsens logo er på baksiden av omslaget. Jeg er svært takknemlig for dette, og bruker bidraget til å gi en kopi av den norske utgaven til alle Stortingsrepresentanter og andre beslutningstakere her i Norge.

Click here to buy the book.

In 2004, as the Creative Commons movement gained momentum, its creator Lawrence Lessig wrote the book Free Culture to explain the problems with increasing copyright regulation and suggest some solutions. I read the book back then and was very moved by it. Reading the book inspired me and changed the way I looked on copyright law, and I would love it if more people would read it too.

Because of this, I decided in the summer of 2012 to translate it to Norwegian Bokmål and publish it for those of my friends and family that prefer to read books in Norwegian. I translated the book using docbook and a gettext PO file, and a byproduct of this process is a new edition of the English original. I've been in touch with the author during by work, and he said it was fine with him if I also published an English version. So I decided to do so. Today, I made this edition available for sale on Lulu.com, for those interested in a paper book. This is the cover:

The Norwegian Bokmål version will be available for purchase in a few days. I also plan to publish a French version in a few weeks or months, depending on the amount of people with knowledge of French to join the translation project. So far there is only one active person, but the French book is almost completely translated but need some proof reading.

The book is also available in PDF, ePub and MOBI formats from my github project page. Note the ePub and MOBI versions have some formatting problems I believe is due to bugs in the docbook tool dbtoepub (Debian BTS issues #795842 and #796871), but I have not taken the time to investigate. I recommend the PDF and ePub version for now, as they seem to show up fine in the viewers I have available.

After the translation to Norwegian Bokmål was complete, I was able to secure some sponsoring from the NUUG Foundation to print the book. This is the reason their logo is located on the back cover. I am very grateful for their contribution, and will use it to give a copy of the Norwegian edition to members of the Norwegian Parliament and other decision makers here in Norway.

Bitcoin er i litt vinden i Norge for tiden, med kronikk om bitcoin-overføringer på tvers av landegrensene hos NRK Ytring for to dager siden og dokumentar om bitcoin på NRK 2 i forgårs og i går. I den sammenhengen er det spesielt hyggelig med en gladnyhet fra EU om Bitcoin.

I dag konkluderte EU-domstolen at Bitcoin-kjøp fra Bitcoin-børser ikke er MVA-pliktig (sak C‑264/14). Fant nyheten først hos Reuters, etter tips fra innehaveren av Bitmynt. EU-domstolens avgjørelse er stikk i strid med annonseringen fra Skatteetaten i 2013, der de konkluderte med at bitcoin er et «formuesobjekter» som det skulle betales mva på ved kjøp og salg. Dermed la Skatteetaten opp til dobbel MVA-betaling hvis en kjøpte noe med Bitcoin fra Norge (først mva på kjøp av Bitcoin, deretter mva på det en kjøper med Bitcoin). Jeg lurer på om denne avgjørelsen får Skatteetaten til å bytte mening. Gleder meg til fortsettelsen.