Det har i det siste blitt rapportert om økonomisk ukultur i studentstyret. Når nå en rapport om dette legges fram med omfattende avisoppslag fokuseres det mye på en tidligere organisasjonssekretær som blir sterkt kritisert for sin håndtering av økonomien. Det er det sikkert grunn til, men vi vil advare mot at man ser på dette som en isolert hendelse som bare skyldes en enkelt person. Økonomisk rot, fusk og fanteri er noe som har foregått over mange år og hverken Studentsamskipnaden eller sentrale tillitsvalgte ellers, bør slippe unna ansvar og kritiske spørsmål.
Bakgrunnen for den granskinga som nå har munnet ut i en rapport, presseoppslag og oppstyr, er at da Sigmund Holstad overtok som studentstyreleder høsten 1996, kom det klart frem at studentstyret hadde opparbeidet seg et betydelig underskudd. Man ønsket å rydde opp i dette, så studentstyret satte den 24.10 ned en såkalt referansegruppe som skulle gå gjennom studentstyrets økonomi for å klargjøre hvorfor studentstyret hadde overskredet budsjettene og hva som kunne gjøres for å få bedre kontroll med økonomien i framtida. Arbeidet var omfattende og det var eksamenstid, så denne referansegruppa ble ikke ferdig med sitt arbeid i løpet av dette høstsemesteret slik det var tenkt, men presenterte en foreløpig rapport for studentstyret i form av et notat og muntlige kommentarer. Inntrykket var klart en økonomi fullstendig ute av styring. Observasjoner man hadde gjort var blant annet:
Etter denne første rapporten fikk referansegruppa et fornyet mandat og ble supplert med flere folk. Det endte altså med at Ingulf Nordahl fullførte jobben alene fordi folk enten trakk seg eller ikke hadde anledning til å delta. Det skulle ta et helt år.
I den turbulente tiden rundt 1992 ble det kastet fram påstander om at Studentutvalgets (nå heter det Studentstyrets arbeidsutvalg) økonomi var ute av kontroll. Påstandene ble aldri gransket. Men man var inne på tanken, men man så på dette som en umulighet siden man mente dette krevde profesjonell hjelp, noe man ikke trodde man fikk bevilget penger til. Mange var kritiske til at så stor del av semesteravgifta skulle gå til å lønne sentrale studentpolitikere. Man hadde også da en følelse av at organisasjonssekretæren nærmest på egen hånd bevilget seg uforholdsmessig høy lønn.
Husker du noe konkret? Kan Robert hjelpe oss?