2008-11-04 11:00
Kanskje en blog kunne være noe også for meg. chronicle ser ut til å være en grei måte å skrive en blog på. Dette er første forsøk.
Entries tagged "norsk".
Kanskje en blog kunne være noe også for meg. chronicle ser ut til å være en grei måte å skrive en blog på. Dette er første forsøk.
Jeg synes ethvert møblert hjem bør ha sin egen replikator. Og for å få min replikator på plass, har jeg som del av NUUGs 3D-skriverprosjekt bestilt deler til en reprap fra utlandet, som skal bygges sammen slik at den kan demonstreres på Go Open 2009 i april. Foreløbig plan er å bygge to i parallell, en basert på byggesett fra utlandet, og en basert på deler skrevet ut på 3D-skriveren til Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Jeg har fokusert på byggesettet, og håper noen andre vil ta ansvar for den hjemmelagede utgaven. :)
Nå er det den lange ventetiden som rår, etter at begge byggesettene er bestilt og betalt. Dog har visst den første pakken gått tapt etter at postens fikk den utlevert i Norge. Den er ferdig fortollet, og pakkelapp kom i postkassen før pakken var klar til henting. Det var 2008-11-07. Postens sporingssystem forteller at pakken ikke har beveget seg siden 2008-11-05, da den var innom omlastingsterminalen i Oslo. Dette var elektronikkbyggesettet som kom fra USA. Mekanikkbyggesettet er ennå ikke sendt fra England, og jeg håper det ikke går tapt på samme vis.
En sak på Linux Today om Amiga og hva som kunne skjedd hvis den originale Amiga-koden hadde vært GPL, minnet meg på prosjektet Aros. Aros-prosjektet går ut på å lage en klone av operativsystemet fra Amiga, slik at Amiga-folkene kan fortsette å bruke sine programmer på nyere maskinvare. Gledelig å se at det forsatt kommer nye utgaver og at de nærmer seg en komplett pakke. Kanskje Aros kunne vært interessant for et NUUG-foredrag?
Siste nytt om reprap-pakken med elektronikk jeg har ventet på, er at posten har sendt meg et brev der de beklager at den er tapt. Da er det bare å bestille ny pakke og kreve erstatning fra Posten. Får håpe det går bedre denne gangen.
Mekanikkpakken har så vidt jeg kan se ennå ikke blitt sendt fra England, så også der spøker det for å få alt i hus før jul. Så lenge alt er klart til Go Open 2009 i april, så er det greit.
Endelig fikk jeg beskjed om at mekanikkbyggesettet er sendt fra England. Jeg kan følge pakkens bevegelser via web, og den er nå kommet fram til tollen i London. Da bør jeg ha den i hus om noen dager, hvis alt går bra.
Elekronikkbyggesettet ser det derimot dårligere ut for. Rette vedkommende i USA er på ferie, så jeg har ikke fått noe tilbakemelding på hvordan jeg får ordnet opp i kaoset posten etterlot da de rotet bort første pakke.
NUUG-prosjektet for å lage 3D-skrivere gjorde et lite hopp forover i dag. Jeg har som tidliger enevnt bestilt de to ferdige byggesettene for elektronikk og mekanikk, og i dag, endelig, ankom mekanikk-settet. Hurra. Håper å starte byggingen av mekanikksettet i romjula.
Når det gjelder bygging av reprap basert på deler fra IFIs 3D-skriver, så har NUUG avtale om at de lager plast-delene basert på STL-filer vi sender dem der, og printeransvarlig der har fått første dump av filer. Etter dette har jeg ikke klart å få tak i ham, så jeg tror han fortsatt er travelt opptatt. Håper det ordner seg snart. Det trengs frivillige for å bygge denne. Det innebærer blant annet å skaffe seg oversikt over hvilke plastdeler som må skrives ut, samt finne leverandør for skruver, mutt, metallstag, steppermotorer etc. Antar Clas Olsson og ELFA kan skaffe mye av dette, men har ingen plan om å sette meg inn i dette selv med det første. Frivillig til å skaffe seg sin egen 3D-skriver etterlyses, og kan melde seg på aktive@nuug.no.
I dag fikk jeg endelig vite hva posten hadde gjort med elektronikkbyggesettet mitt. Fikk epost fra avsenderen, Zach 'Hoeken' Smith, som fortalte at posten hadde returnert pakken til ham. Ingen aning om hvorfor de klarte å sende pakkelappen til meg, men ikke selve pakken. De gode nyhetene er at vi forsøker igjen, og håper det går bedre denne gangen.
NUUGs replikator-prosjekt har de siste ukene fått et nytt medlem. Ole Kristian Lien har meldt seg for å bygge en reprap ved hjelp av plastdeler vi får skrevet ut på 3D-skriveren til Institutt for Informatikk i Oslo. Han er igang med å skaffe seg oversikt over hvilke deler som trengs derfra, og hvilke som kan skaffes fra jernvarehandel og f.eks. Clas Ohlson. Det er dermed gode håp om at vi har to 3D-skrivere operative over jul.
Jeg overvar i dag FADs pressepresentasjon av arbeidet med ny programvare for skriving av reiseregninger, som de gir ut som fri programvare. Den gode nyheten er at FAD med dette prosjektet demonstrerer vilje til å gå foran i å etablere en delingskultur i offentlig sektor, og denne gang har hatt fokus på å lage en løsning som fungerer på flere platformer, konkret Linux, MacOS X og Windows. Løsningen er utviklet av Making Waves på oppdrag fra FAD, og kildekoden er tilgjengelig fra CodeResort. En får lesetilgang til kode og dokumentasjon uten å registrere seg, men må registrere seg for f.eks. å melde inn feil og skrive i wikien. FAD håper å få erfaring med fri programvareprosjekter vha. dette prosjektet, som er første gang de gir ut kildekode fra et "egenutviklet" prosjekt.
Løsningen er BSD-lisensiert, og basert på Adobe Flash, konkret Adobe Flex. Den bruker Flash 9, og fungerer ikke med Gnash. I tillegg til at selve flash-binæren ikke fungerer med Gnash, så er det lagt JavaScript-kode foran web-programmet som nekter å starte flash-programmet hvis ikke Adobe Flash 9 er installert. Det var irriterende, og jeg måtte hente ut URL til Flash-binæren fra HTML-siden og lage min egen testside for å sjekke om den fungerte med gnash. Fikk bare en blank flate der programmet skulle startet. Laget en side med følgende HTML-snutt for å laste programmet
<object data="http://213.225.125.209/kunder/dss/Reiseregningen.swf" width="100%" height="100%" >
Bruken av Adobe Flash er spesielt problematisk da Adobes Flash-utgave har en lisens som ikke tillater andre en Adobe å distribuere deres programpakke. Det gjør det umulig for linux-distribusjoner som Debian, Ubuntu og RedHat å legge ved Adobes Flash i sine distribusjoner. Adobe Flash er ikke fri programvare. Det finnes noen ikke-komplette Flash-implementasjoner som er fri programvare, som Gnash og swfdec. Jeg spurte utviklerne om de hadde testet med alternative utgaver av Flash som Gnash og swfdec, men utviklerne hadde ikke hørt om alternativer og heller ikke testet løsningen mot disse.
Videreutvikling av reiseregningsprogrammet vil kreve aksept for lisensen til Adobe Flex. I følge Adobe finnes Adobe Flax som Eclipse-utvidelse i en betautgave for Linux, men jeg vet ikke om denne er tilstrekkelig for å bygge reiseregningsprogrammet. Jeg mistenker at valg av teknologi gjør at svært få fri programvareutviklere ser det som interessant å involvere seg i videreutvikling av dette prosjektet. Personlig begrenser jeg meg til å jobbe med prosjekter som kan bygges og videreutvikles ved hjelp av fri programvare. Andre utviklere av fri programvare ser det åpenbart annerledes, da det jo finnes fri programvare på Windows. Vi får se om det er tilstrekkelig mange av dem til at FAD får bidragsytere utenfra. Prosjektet bærer litt preg av "kast det over gjerdet"-metoden for deling, der en legger ut koden men det ikke er klart hvem som skal skape fellesskapet som trengs for å få et fungerende fri programvareutviklingsmiljø.
Systemet viser fram et dynamisk skjema som fylles ut fortløpende, og der tidligere svar styrer hvilke alternativer en må fylle ut senere. Det henter informasjon om takster og regler fra FADs sider, der informasjonen skal være lagt ut i maskinlesbart format. Når en er ferdig med å fylle ut kan en hente ut en PDF og en XML-fil for utskrift eller videre lagring/behandling. Skjemaet er kun klientbiten, og eventuell integrering mot økonomisystemer følger ikke med. FAD lovte at de skulle bidra til at takster og regelfilene skulle holdes oppdatert. Konvertering til PDF var visst .NET-basert. Utviklerne hadde ingen idé om dette fungerte med fri programvareutgaver som Mono. .NET-utgaven skulle være en begrenset del av løsningen, og visstnok ble .NET valgt for å integreres med FADs eksisterende tjenerløsning. Løsningen kunne gjenbruke personinformasjon vha. XML-filer lagret lokalt på brukerens maskin, slik at en slapp å skrive inn samme informasjon hver gang. Sentralt lagring var ikke ønsket for å unngå personvernspørsmål, selv om dette gjorde det litt vanskeligere for brukeren.
Etter flere års mislykkede forsøk på å skrive om byggesystemet for den norske stavekontrollen for bokmål og nynorsk til å ikke bruke bindestrek som ordskillemarkør, lyktes jeg endelig første juledag. Bruken av bindestrek som ordskillemarkør har gjort det umulig å få med ord med bindestrek i stavekontrolldatagrunnlaget, slik at ord som e-post og CD-spiller ikke kunne godtas av stavekontrollen. Hadde litt tid til overs å bruke på stavekontrollen, og satte meg ned med to kopier av byggsystemet og en liten testdatafil, og byttet ut - med = på utvalgte steder i byggsystemet og datafilen helt til jeg fikk samme resultat med det gamle og det nye byggsystemet. Dette tror jeg var forsøk 4, der de foregående har feilet uten at jeg klarte å forstå hvorfor. Det sier kanskje litt om kompleksiteten i det originale byggsystemet som Rune Kleveland laget i sin tid.
Etter å ha endret byggsystemet, var neste steg å importere ordene med bindestrek. Vi har en rekke slike i databasene for bokmål og nynorsk for korrektur av datagrunnlaget for stavekontrollen, og etter importen skulle nå 10350 nye ord bli godkjent som korrekt stavede ord av stavekontrollen.
Et langt hopp fremover for NUUGs replikator-prosjekt i dag.
I dag klarte posten det de ikke klarte før jul, nemlig å få fram elektronikkbyggesettet for 3D-skriveren min. Fikk pakkelapp i dag som sist, og dro til min lokale post-i-butikk for å hente pakken. Ingen pakke der, som sist. Ringte så direkte til til postens kundeservice som fortalte at de hadde snakket med min lokale post-i-butikk, og nå lå pakken der. Ruslet så tilbake og nå fant de den. Fikk inntrykk av at pakken hadde annet referansenummer enn det som var på utleveringsbilaget jeg hadde fått i posten. Lurer på om det samme skjedde sist, og om pakken også da lå her og ventet på meg uten at posten klarte å gi meg den ved oppmøte. Uansett, glad og lykkelig ruslet jeg hjem igjen med elektronikkbyggesettet.
Da er det bare å gå igang med å lodde sammen alle kretskortene. Det er en solid stabel deler, selv om esken ikke var så stor (ca 20x20x20 cm). Her skal min gode venn Anders hjelpe til. Han er fysikker og jobber med elektronikk til daglig, og har sagt ja til å bidra med sin kompetanse. :)
Ellers er det god framgang med bygging av mekanikksettet som ankom før jul. Har brukt romjulen til å bygge, og er ferdig med alle hjørnestykkene, Z-aksene og i gang med delene til Y-aksen. Når siste del av Y-aksen er ferdig kan det hele monteres sammen med stag slik at rammeverket til reprap-en kan monteres. Det blir interessant å få alt nøyaktig nok montert. Z-aksen skal ha festene til utskriftsplaten i samme høyde innenfor en feilmargin på 0.25 mm, over en avstand på 40 cm. Håper vater kan bidra her. Regner med at det blir enklere å komme opp med løsninger når rammen begynner å ta form.
Her om dagen kom jeg forresten over en alternativ 3D-skriver som ikke skriver ut plastikk, men i stedet bruker papir, kniv og lim. Mcor Matrix heter vidunderet, men det er ikke i salg ennå, selv om produsentens websider påstår det skulle skje i 2008.
I følge Aftenposten vil Finansdepartementet fjerne tusenlappen, ut fra teorien om at kriminelle er avhengig av den for å omsette sine verdier, og etter å ha observert at det er veldig få som bruker tusenlappen til vanlig. Jeg er en flittig bruker av tusenlappen, og synes dette angrepet på retten til å kjøpe ting uten å bli overvåket er skammelig.
Jeg bruker stort sett kontanter til innkjøp, for å unngå registrering av mitt forbruksmønster. Det er borgernes demokratiske rett å kunne bevege seg rundt i Norge uten å bli overvåket, og jeg tror det er viktig at så mange som mulig benytter seg av denne retten for at vi skal beholde den. Retten til å bevege seg uten overvåkning er under intenst angrep i dagens Norge, med registrering av bilkjøring, flyreiser, mobiltelefonbevegelser og kameraovervåkning av snart hvert et hushjørne. Kollektivtrafikken i Oslo håper kommunen snart å få totalovervåket, slik at det også der blir vanskeligere (eller mer konkret dyrere) å bevege seg uten å bli overvåket i Oslo. De som ønsker tusenlappen bort har gjort det klart at dette er første steg i arbeidet med å få alle til å bruke sporbare transaksjoner som direktebelastning mot minibankkort, og det er litt av bakgrunnen for at jeg misliker forsøket på å bli kvitt tusenlappen.
Det er ingen tvil om at veldig få bruker tusenlappen for tiden, og at bruken er på hell. Årsaken er enkel - tilgjengelighet. De fleste henter ut kontanter via minibanker, og disse inneholder så vidt jeg har observert, aldri tusenlapper (ofte kun tohundre- eller til nød femhundresedler). Det er dermed svært ubeleilig for borgerne å få tak i tusenlapper, og de fleste ender i stedet opp med en større og mer uhåndterlig bunke sedler enn de hadde trengt. Personlig tar jeg ut penger over skranke i posten, og der har det den siste tiden blitt vanskelig å få ut tusenlapper. Jeg ber alltid om å få deler av beløpet jeg tar ut som tusenlapper, og de siste to-tre gangene har jeg blitt fortalt at de ikke har noen tusenlapper å gi meg. Jeg antar den mangelen på tusenlapper er bevisst fra postens side, inntil det motsatte er bevist.
Personlig finner jeg teorien om at kriminelle får det vanskeligere når en bestemt seddelvalør fjernes svært naivt. Det er jo ikke slik at det er vanskelig å få tak i andre lett omsettelige verdier, som femhundrelapper, verdipapirer, edelstener og -metall, etc. Argumentasjonen virker dermed useriøs på meg. Jeg verdsetter den direkte verdien av å kunne handle uten å bli overvåket høyere enn en naiv og usannsynlig gevinst av å gjøre det vanskeligere for kriminelle, og håper derfor forslaget blir skutt ned også denne gangen.
Oppdatering 2009-01-15: Posten hadde tusenlapper da jeg tok ut kontanter for noen dager siden.
For noen uker siden bestemte noen av oss seg for at det var på tide med en norsk utgave av FixMyStreet, og satte igang et prosjekt i NUUG-regi. Konseptet er å gjøre det enklere å rapportere til rette instans om ting som er galt i offentligheten, ved å bruke kart og web. En testinstans er på plass på en maskin donert av min arbeidsplass USIT ved Universitetet i Oslo, og den begynner så smått å fungere. Det gjenstår å fullføre støtten for norsk språk, bytte ut kartet og finne kilde for å slå opp adresser før første versjon er operativ. Når den er operativ, håper vi å forbedre utseendet litt, samt legge til ny funksjonalitet. Prosjektet trenger flere folk, både utviklere og folk til å bidra med å finne ut hvor feilene som rapporteres skal sendes videre. Vi har kommet i kontakt med naturvernmiljøet i Bergen som allerede var igang med lignende planer, og det ser ut til at vi kan slå våre pjalter sammen med dem. Dette blir bra.
Min mormor har intet dypt forhold til opphavsrettsloven. Hun eier ingen kopimaskin eller datamaskin. Hun kan ikke bruke videoopptaker, og er generelt sjelden i en situasjon der hun kunne tenkes å kopiere noe som er opphavsrettslig vernet. Da jeg en gang forklarte at jeg var involvert i OpenStreetmap-prosjektet (hun lurte på hvorfor jeg kjørte rundt i nabolaget med GPS), var "hvorfor ikke bruke de offisielle kartene fra kartverket " det første hun spurte om. Jeg er usikker på om svaret ga mening, i og med at hun aldri har tenkt nøye over bruksrettigheter og slikt. Hva skulle hun med retten til videredistribusjon av nye kartkopier, som ikke kopierer kart? Hva skulle hun med retten til å publisere endrede utgaver som aldri har hatt behov for annet enn å notere litt på en kartkopi? Det er altså mulig å gå igjennom livet (og det har vært et langt og innholdsrikt liv for min mormor) uten å forholde seg til opphavsrettsloven.
Andre igjen trenger solid kunnskap om konsekvensene av paragrafene i opphavsrettsloven i sitt daglige virke, men har av ulike årsaker ikke satt seg nøye inn i lovens konsekvens. Denne teksten er tiltenkt slike lesere.
Når en publiserer programvare eller annet opphavsrettsbeskyttet materiale (eller "verk" som loven kaller det), så er det endel ting som er lurt å tenke på. Hvis en ikke sier noe spesifikt om vilkårene for publiseringen, så er det opphavsrettens grunnregler som gjelder. De sier blant annet at ingen andre enn rettighetshaver kan publisere, kopiere og endre verket. Hvis en ønsker å publisere noe uten bruksbegrensninger for mottaker (f.eks. fri programvare eller fritt tilgjengelige data), så må en altså eksplisitt gi tillatelse for andre til å gjøre disse tingene. Slike eksplisitte tillatelser kalles gjerne lisenser. Det er en god del å tenke på når en lager lisenser, og det er enkelt å gjøre feil, slik at lisensen ikke uttrykker intensjonen med publiseringen. Det er derfor lurt å gjenbruke en eksisterende lisenstekst hvis det er mulig.
Av flere årsaker er det lurt å ikke finne på sin egen lisenstekst. For det første gir det jobb for de som ønsker å bruke verket å sette seg inn i, forstå og vurdere hver enkelt lisens, for å finne ut om den dekker bruksbehovet. Hver ny lisensvariant gir dermed ekstra arbeide for de organisasjoner og individer som vurderer å ta i bruk et opphavsrettsbeskyttet verk. Gjenbruk forutsetter gjerne bruk sammen med andre verk, f.eks. programmer og biblioteker skal settes sammen til et hele, eller datafiler skal brukes sammen med programmer. Det er fort gjort å lage en hjemmesnekret lisens som ikke tillater bruk sammen med andre komponenter hvis en ikke er påpasselig med utformingen av lisensen (såkalte inkompatible lisenser), spesielt hvis det ikke er intensjonen ved publisering. Og for det andre, så er det fort gjort å glemme noe når en lager lisensteksten, slik at rettigheter en ønsket å gi til brukerne ikke blir nevnt og lovens begresninger gjelder.. Første regel ved lisensvalg er derfor å unngå å lage sin egen, men forsøke så langt som mulig å bruke en av de utallige eksisterende lisensene.
Et lite eksempel på problemer som kan oppstå er betingelsene som Meteorologisk institutt har gjort sine data tilgjengelig under. De ser pr. i dag slik ut (kopiert hit for å sikre at framtidige lesere kjenner innholdet hvis de endres):
Betingelser for bruk av data
Meteorologisk institutt innehar immaterielle- og eiendomsrettigheter til data og produkter produsert av instituttet (heretter omtalt som PRODUKTER/PRODUKTENE). Selv om et utvalg PRODUKTER er tilgjengelige her for nedlasting og bruk, medfører ikke dette på noen måte overdragelse av disse rettighetene. PRODUKTENE kan brukes til ethvert formål som ikke er i strid med norsk lov. Dersom PRODUKTENE videreformidles i opprinnelig form eller i en form hvor de opprinnelige PRODUKTENE utgjør en vesentlig og/eller en lett gjenkjennelig del, skal Meteorologisk institutt oppgies som kilde. Dette må gjøres på en godt synlig måte. Meteorologisk institutt kan ikke holdes ansvarlig for eventuelle konsekvenser av bruken av PRODUKTENE. Meteorologisk institutt garanterer ikke regelmessighet i oppdateringen av PRODUKTENE, og endringer i PRODUKTENE kan forekomme uten varsel. For direkte leveranse av spesifisert produktsett, vennligst kontakt Meteorologisk institutt.
Meteorologisk institutt hevder at dette skal gjøre dem "fritt tilgjengelige", og det gjør at jeg mistenker at betingelsene ikke reflekterer intensjonen bak publiseringen. I lisensen står det ikke at en har rett til å endre dataene og publisere det endrede resultatet. Det står heller ingenting om hvorvidt en har rett til videredistribusjon. Mangelen på tillatelse til slik bruk gjør at jeg ikke ville omtale datagrunnlaget som fritt tilgjengelig. Det er i strid med kriteriene for Free Software publisert av FSF, Debian Free Software Guidelines og NUUGs beskrivelse av fri programvare publisert i NUUGs folder om dette. Jeg lurer på hvorfor Meteorologisk institutt ikke valgte noen kjent lisens? Skulle tro at en Creative Commons-lisens eller en av de mest brukte fri programvarelisensene som GPL og BSD kunne duge. Jeg håper Meteorologisk institutt revurderer og endrer på betingelsene.
I går publiserte Universitas, Dagens-IT og Computerworld Norge en sak om at de ansatte ved Universitetet i Oslo ikke følger regjeringens pålegg om å publisere i HTML, PDF eller ODF. Det er bra at det kommer litt fokus på dette, og jeg håper noen journalister tar en titt på de andre statlige instansene også.
Skulle ønske det var en enkel måte å sjekke om ODF-dokumenter er i henholdt til ODF-spesifikasjonen, og en måte å teste om programmer som hevder å støtte ODF forstår alle delene av ODF-spesifikasjonen. Kjenner kun til ufullstendige løsninger for slikt.
Kom over en bloggpost fra Daniel Kahn Gillmor som forteller at Eben Moglen, juridisk rådgiver for FSF og stifteren av Software Fredom Law Center, i sitt kurs har referert Felix Cohen sin artikkel Trancendental Nonsense and the Functional Approach fra 1935. Det må jeg si var svært interessant for å forstå hvordan og hvorfor immaterialretten har utvidet sitt virkeområde og hvor lenge det har pågått.
Innlegget minner meg på en presentasjon jeg overvar på Debconf 7 om hvordan innføring og utvidelse av opphavsretten ble debattert på 1700-tallet. Anbefaler å se den presentasjonen som er tilgjengelig på video i lav og høy oppløsning.
Det er mange ulike definisjoner om hva en åpen standard er for noe, og NUUG hadde en pressemelding om dette sommeren 2005. Der ble definisjonen til DKUUG, EU-kommissionens European Interoperability Framework ( side 9) og teknologirådet omtalt. Siden den gang har regjeringens standardiseringsråd dukket opp, og de ser ut til å har tatt utgangspunkt i EU-kommisjonens definisjon i sin arbeidsmetodikk. Personlig synes jeg det er en god ide, da kravene som stilles der gjør at alle markedsaktører får like vilkår, noe som kommer kundene til gode ved hjelp av økt konkurranse.
I sommer kom det en ny definisjon på banen. Digistan lanserte en definisjon på en fri og åpen standard. Jeg liker måten de bryter ut av diskusjonen om hva som kreves for å kalle noe en åpen standard ved å legge på et ord og poengtere at en standard som er både åpen og fri har noen spesielle krav. Her er den definisjonen etter rask oversettelse fra engelsk til norsk av meg:
Definisjonen av en fri og åpen standard
Den digitale standardorganisasjonen definierer fri og åpen standard som følger:
- En fri og åpen standard er immun for leverandørinnlåsing i alle stadier av dens livssyklus. Immuniteten fra leverandørinnlåsing gjør det mulig å fritt bruke, forbedre, stole på og utvide en standard over tid.
- Standarden er adoptert og vil bli vedlikeholdt av en ikke-kommersiell organisasjon, og dens pågående utvikling gjøres med en åpen beslutningsprosedyre som er tilgjengelig for alle som er interessert i å delta.
- Standarden er publisert og spesifikasjonsdokumentet er fritt tilgjengelig. Det må være tillatt for alle å kopiere, distribuere og bruke den uten begresninger.
- Patentene som muligens gjelder (deler av) standarden er gjort ugjenkallelig tilgjengelig uten krav om betaling.
- Det er ingen begresninger i gjenbruk av standarden.
Det økonomiske resultatet av en fri og åpen standard, som kan måles, er at det muliggjør perfekt konkurranse mellom leverandører av produkter basert på standarden.
(Tar gjerne imot forbedringer av oversettelsen.)
Ofte brukes intellektuell eiendom som samlebegrep for opphavsrett, patenter, varemerker og forretningshemmeligheter. Problemet med dette begrepet er at det er svært misvisende. For det første er ingen av de begrensede monopolene det her er snakk om som kan kalles eiendom, og for det andre er egenskapene til de ulike monopolene så forskjellige at det er mer tilslørende enn opplysende å gruppere dem sammen i et sekkebegrep. Blant annet Richard Stallman har skrevet litt om dette.
I dag kom jeg over en bloggpost fra Simon Phipps som foreslår å bruke intellektuelt privilegium som begrep i stedet, da det gjør det klarere at det ikke er snakk om eiendom, men et tidsbegrenset monopol. Simon Phipps forteller videre at noen jobber med å skrive en bok med tittel Intellectual Privilege, og at boken er anbefalt av Lawrence Lessig. Jeg tror jeg skal begynne å bruke begrepet intellektuelt privilegium når jeg snakker om opphavsrett, patenter, varemerker og forretningshemmeligheter framover.
De siste årene har jeg forsøkt å få liv i foreningen Personvern i Norge. Norge trenger en organisasjon som jobber med å sette personvern på agendaen og som kan være en motvekt til de mange som gjerne raderer bort personvernet av behagelighetshensyn eller ut fra villfarelsen om at en får økt sikkerhet av å redusere personvernet. Foreløbig har det ikke lykkes å få på plass kritisk masse av interesserte på epostlisten, og nå tror jeg det er på tide å endre tilnærming. I stedet for å forsøke å rekruttere folk til epostlisten og håpe at når nok folk er samlet vil noen ta initiativ og sørge for at det begynner å skje ting, så tror jeg det er en ide å ta utgangspunkt i de som er der i dag og sette sammen et interrimstyre. Forslaget er sendt til epostlisten, så nå får vi se om noen er enig.
Min reprap begynner å ta form. Den er nå kommet så langt at den er blitt en kubisk ramme. Z-aksen er montert men ikke kalibrert, og det hele er klart for litt enkel testing. Har møtt på to problemer som blokkerer videre montering, men har oppnått kontakt med Audun Vaaler ved Høgskolen i Østfold som forteller at de er nesten ferdig med et tilsvarende byggesett som det jeg tar utgangspunkt i, og håper de kan forklare hvordan de kom rundt problemene. De to problemene er relatert til Z-aksen og Y-aksen.
For Z-aksen, er det et stjernehjul som festes på motoraksen ved tannjulet som driver z-aksebåndet og som skal holde båndet på plass. Problemet med det nederste stjernejulet er at det er helt løst, og blir liggende på motoren 5 mm nedenfor tannjulet, i stedet for å ligge inntil tannjulet slik det skal. Mulig løsningen er å borre i stjernehjulet, eller lime det fast.
For Y-aksen, er det en plastdel som ser ut til å mangle som skulle dekket to skruver som kommer i veien for kraftoverføringsmekanismen fra motoren til selve aksen, slik at mekanismen kan snurre fritt.
Når det gjelder elektronikken til min reprap, så er min gode venn Anders Rosnes igang med å lodde sammen delene og han forteller at koblingsbordet for Arduino er klart, og en temperatursensor og en optoswitch er også klar. Gleder meg til å teste dem. Må bare finne ut hvordan jeg laster opp firmware i Arduino-en. :)
Når det gjelder NUUGs reprap-prosjekt, så er det framgang og Ole Kristian, Tollef og Ketil besøke IFI for å få fortgang i produksjon av plastdeler, og Ole Kristian forteller at han har funnet en kilde til de fleste metalldelene. Gleder meg til å se resultaten av det arbeidet.
Jeg ble glad for å se under gårdagens medlemsmøte i NUUG Oslo at utsending av live-video fra møtet fungerte for første gang. Forrige gang ble det ved en teknisk tabbe sendt video uten lyd. Vi kan takke Ole Kristian Lien og resten av videogruppen i NUUG for at nå NUUG-medlemmer over det ganske land kunne se foredraget samtidig med oss i Oslo. Vi opplevde til og med under møtet å motta spørsmål via IRC som ble besvart der og da. Opptaket publiseres så snart det er kopiert over til NUUGs webserver og komprimert.
Endelig er Debian Lenny gitt ut. Et langt steg videre for Debian-prosjektet, og en rekke nye programpakker blir nå tilgjengelig for de av oss som bruker den stabile utgaven av Debian. Neste steg er nå å få Skolelinux / Debian Edu ferdig oppdatert for den nye utgaven, slik at en oppdatert versjon kan slippes løs på skolene. Takk til alle debian-utviklerne som har gjort dette mulig. Endelig er f.eks. fungerende avhengighetsstyrt bootsekvens tilgjengelig i stabil utgave, vha pakken insserv.
I regi av personvernforeningen har jeg startet på et kart over overvåkningskamera i Norge. Bakgrunnen er at det etter min mening bærer galt avsted med den massive overvåkningen som finner sted i Norge i dag, og at flere og flere overvåkningskamera gjør det vanskeligere og vanskeligere å gå igjennom livet uten at små og store brødre trenger inn i ens private sfære. Datatilsynet har et register over kameraovervåkning, men det viser seg å være ubrukelig både til å finne ut hvor det er kamera plassert, og til å sjekke om et kamera en kommer over er registrert. Dette nye kartet fikser en av disse manglene, men det vil fortsatt være umulig å vite om et kamera er registrert etter lovens krav eller ikke. Pr. nå er 22 kamera i Oslo registrert, og det trengs flere til å registrere alle. Informasjonen registreres direkte inn i OpenStreetmap, sa hentes det automatisk over i spesialkartet.
Etter lang tids jobbing begynner endelig programmet til det tekniske sporet på konferansen Go Open 2009 å bli ferdig. Det blir 9 punkter på programmet, og etter alt å dømme blir det disse 9:
De siste bekreftelsene og overskrifter mangler og kommer forhåpentlig på plass før mandag, men jeg håper dette blir et program flere enn meg vil sette pris på. Jeg gleder meg i hvert fall stort.
Etter mange års meditasjon over temaet, har NUUG endelig klart å bestemme seg for hvilken lisens vi skal bruke på videoopptakene som gjøres av NUUGs videogruppe. Ole Kristian har annonsert at lisensen blir Creative Commons Navngivelse-Del på samme vilkår 3.0 Norge. Jeg er veldig glad for at denne saken endelig er landet. Lisensen for opptaket til Stallman-foredraget ble en annen pga. at lisensvalget ikke var avklart på forhånd og IFI og PING ønsket CC-BY-ND, og må ses på som et unntak i denne sammenhengen.
I går lanserte NUUGs videogruppe Frikanalen med åpne standarder, og resultatet av noen intense uker med arbeide kunne endelig presenteres. Jeg har tro på åpen kanalkonseptet som Frikanalen er et eksempel på, der borgerne får anledning til å kringkaste sitt syn på en åpen og demokratisk måte. Jeg er veldig glad vi har fått gjort kanalen tilgjengelig i Ogg Theora, slik at alle kan få tilgang til opptakene på web, og slipper å måtte installere MS Silverlight for å spille av opptakene.
Frikanalen har en brokete historie, og dagens inkarnasjon er ikke helt slik foreningen Åpen kanal planla det for mange år siden, noe som er bakgrunnen for at det fredag 13. mars 2009 kl 09:00 starter en rettsak i Oslo tingrett der Kringkasterforeningen (tidligere foreningen Åpen kanal) har saksøkt kulturdepartementet over konsesjonsvilkårene til Frikanalen. Jeg er spent på resultatet.
I arbeidet med Frikanalen med åpne standarder, så har vi hatt glede av å se en rekke av innslagene som er tilgjengelig. Her er mye religiøst sludder, fra vandring i jerusalem via religiøst vinklede nyheter til kreasjonisk retorikk, men også fine dokumentarer om redningsselskapet og interessante tegneserieanmeldelser. Det jeg derimot har hatt størst glede av, er jul i studentrådet, der hver episode var en fest å se på. Jeg håper NUUG lykkes med å få ut sine opptak med like stor suksess.
Lenge siden det var en oppdatering av status for min 3D-skriver og i mellomtiden har det skjedd en god del. Reprap-en er nesten ferdig montert, og elektronikken er også nesten ferdig loddet. Det ser ut til at bits-from-bytes sitt byggesett versjon 2.01 hadde noen småfeil, der en del manglet og en annen hadde suboptimalt design. Jeg løser antagelig det ene problemet med å borre noen ekstra hull til skruver i en plastdelen som trenger å festes. Det andre problemet håper jeg å få hjelp fra Audun Vaaler ved Høgskolen i Østfold til å løse. Høgskolen er igang med å bygge en tilsvarende reprap i versjon 2.0, og er kommet litt lenger enn meg. De kan forhåpentligvis skrive ut den delen jeg mangler på denne.
Når det gjelder elektronikken, så er mye allerede loddet sammen av min venn Anders Rosnes, som har mer peiling på elektronikk og lodding enn meg. Jeg fikk i dag testet stepper motordriveren (v1.1), og det fungerte. Jeg møtte et lite problem med strømforsyningen, en standard ATX-strømforsyning som nektet å fungere før jeg hadde satt en ledning mellom GRD og PS_ON som beskrevet på reprap-sidene om PC-strømforsyninger. Jeg møtte også et annet problem med Arduino-programvaren. Versjon 0013 fungerer visst ikke på Debian/Etch. Den kompilerte binæren ble på 0 bytes. En side jeg fant vha. et Google-søk tipset meg om at en nedgradering til versjon 0012 kunne løse problemet, og endelig ser jeg motorakslingen snurre. Nå er det å koble sammen mekanikk og elektronikk for å se om reprap-en kvikner til.
Advokatene jobber i disse dager hardt for å bli kvitt juryordningen fra norske domstoler. Det har de forsåvidt jobbet med i mange år. Personlig tror jeg det er å starte i feil ende, og en dårlig ide.
Visst du at det ikke lages ordrett referat fra norske domstoler? Det er ingen som skriver ned alt som sies i en norsk rettsal slik en ser i TV-serier fra USA. Det som publiseres er dommerens oppsummering, og alt som ikke blir med i den oppsummeringen er det vanskelig å få dokumentert i ettertid. Konsekvensen er at en kan lyve så mye en vil fra vitneboksen uten å bli tatt for det i ettertid, hvis dommeren ikke syntes det som ble sagt var så interessant at det ble med i dokumentet som dokumenterer domsavsigelsen. Mens alt som sies fra Stortingets talerstol er tilgjengelig på web etter kort tid for kontroll og kritikk, er det ingen tilsvarende mulighet for det som sies fra vitneboksen i en norsk domstol. Kan dette føre til at en sak varer lengre enn nødvendig i rettssystemet? Jeg tror det, og synes det er en skam at det ikke publiseres ordrette referater fra norske rettsaler.
En relatert observasjon er at det i utvalgte deler av landet eksperimenteres med lydopptak fra rettsalen, men disse opptakene er kun tilgjengelig for dommeren til hjelp når oppsummeringen skrives. Jeg synes som et minimum at disse lydopptakene som en regel burde vært publisert offentlig på web.
Jeg kom over bloggposten "Newspapers and Thinking the Unthinkable" som jeg synes forklarer godt hva som skjer med aviser, og fikk meg til å tenke litt rundt andre utdøende forretningsmodeller basert på å løse problemer som ikke lenger eksisterer. Det blir spennende å se hva vi ender opp med.
I går tok jeg mot til meg, og løste problemet med z-aksen ved å borre i delen som manglet feste mot tannjulet som skal drive z-aksereimen. Dermed var det klart for å montere z-akse-akslingen på motoren og komme et steg videre med reprap-monteringen. Prøvekjørte den i dag med testprogrammet til stepmotoren, og kunne glad konstatere at det hele fungerte. I hvert fall når stepmotoren ikke forsøkte å snurre for raskt rundt. Ved høy hastighet roterte ikke akslingen i det hele tatt. Motoren ble bare stående å vibrere. Usikker på hvorfor, men antar motoren ikke har nok kraft til å få hele akslingen til å rotere så raskt. Denne øvelsen avslørte dog et annet problem med monteringen så langt. Under testingen begynte skruer og muttere å ry ned fra ulike deler av reprap-konstruksjonen. Jeg har ikke skrudd alt hard nok sammen til å tåle slike vibrasjoner. Tror en 5-6 skruver og/eller muttere løsnet. Brukte ganske lang tid på å finne ut hvor det manglet deler og skru ting sammen igjen. Antar alt må strammes skikkelig til før første utskrift.
Neste steg er å få laget z-aksebåndet. Der trenger jeg egnet lim og en konstruksjon for å klemme bandet sammen under limingen, som beskrevet på reprap-wikien. Er blitt tipset om svart superlim som er elastisk også etter at det tørket, og dro ned til Small Size Hobbyland på Lilletorget som skulle ha slikt, men da jeg var innom fikk jeg høre at de ikke lenger hadde slikt lim. Må finne ut hvor i Oslo jeg kan skaffe slikt. Kanskje Panduro har? Vet ikke hva limet egentlig heter, så det er vanskelig å søke på nett.
Handspåleggere og andre tilhengere av ikke-etterprøvbar medisin, samt de som mener at verden ikke utviklet seg i henhold til evolusjonsteorien, hevder ofte at vitenskapen er dogmatisk og at vitenskapsfolk velger å ignorere alt vitenskapsfolk ikke kan forklare. Intet kunne være lenger fra sannheten. En interessant observasjon dog, er hvilke "dogmer" som ligger til grunn for vitenskapen. Her er et forsøk på å nevne noen av de grunnleggende antagelsene som legges til grunn.
Først og fremst ligger det til grunn en tro om at verden, verdensrommet og universet har de samme egenskapene overalt. Dvs. at en ikke tror at virkeligheten oppfører seg forskjellig f.eks. på jorden og i verdensrommet. Dette er ingen selvfølgelig antagelse, da f.eks. de gamle grekerne antok at virkeligheten var forskjellig på jorden og i himmelen. Antagelsen om at virkeligheten oppfører seg etter de samme "reglene" overalt skjøt først fart etter middelalderen.
Når en så har begynt å tro at virkeligheten oppfører seg likt overalt, så kan en begynne å tro at det er mulig å observere virkeligheten, og ut fra observasjoner kunne finne en forklaring, et sett med "regler", som kan brukes til å forutse hva som kommer til å skje i fremtiden basert på observasjoner gjort i fortiden. Eksempler på dette er at en kan beregne hvor lang tid en sten som er sluppet ned fra et hus vil bruke før den treffer bakken (og ikke tror at den i noen tilfeller vil fly oppover i stedet for nedover). En kan altså lage en mental modell over sammenhenger i virkeligheten, og bruke denne modellen til å, enten ved hjelp av logiske argumentasjonsrekker eller matematiske beregninger, forklare hva som kommer til å skje. Hvis modellen viser seg å fungere bra for observasjoner i dag, så kan en på tilsvarende vis beregne eller logisk sette sammen hva som har foregått i fortiden som ledet frem til det vi kan observere i dag.
Sist, men ikke minst, så tror vitenskapsfolk på at det er mulig å observere virkeligheten, og å tro på disse observasjonene (innenfor rimelig feilmargin som følger av måten observasjonen er gjort på). En tror altså ikke på at noen bakenfor virkeligheten forsøker å lure oss til å observere noe som ikke eksisterer. Det er naturligvis umulig (eller kanskje til nød svært vanskelig) å motbevise at vi lever i Matrix-aktige omgivelser, der vi observerer noe som eksisterer kun som en simulering i datamaskiner. Det at noe er umulig å motbevise gjør dog ikke at det blir spesielt interessant å ta utgangspunkt i. Det er antagelig ikke grenser for hvor mange måter det er mulig å tenke seg at vi blir lurt til å oppleve en virkelighet som "egentlig" ikke eksisterer, men i og med at den eksisterer for oss, så er det i hovedsak et filosofisk spørsmål om hva det betyr å eksistere. Det er ikke spesielt relevant for vitenskapen, som altså tar utgangspunkt i at den virkeligheten vi observerer eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk og matematikk.
Det kan virke som om de som hevder at vitenskapen er ute av stand til å ta inn over seg Snåsamannens evner, homeopatiske forklaringsmodeller og en skapende gud, ikke tror på det samme som vitenskapsfolk. De kan ikke tro at den virkeligheten vi observerer eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk og matematikk. Mitt problem med å tro på på det samme, er at hvis disse forutsetningene ikke ligger til grunn, så er det ingen grenser for hva en kan komme opp med av ideer til hvordan virkeligheten fungerer. Både Harry Potters magi, kreasjonistenes allmektige skaper, det flygende spagettimonsteret, Snåsamannens helbredelser, Haitis voodo, samenes ganding og middelalderens hekserier blir like gyldige. Jeg tror ikke noen av disse er spesielt sannsynlige, og velger derfor å ta utgangspunkt i vitenskapens rammer for hvordan virkeligheten skal forstås. For å sitere en reklamekampanje fra England: Vitenskap sender deg til månen. Religion sender deg inn i skyskrapere. Takke meg til en tur til månen.
Jeg møter alle slags interessante mennesker på min vei, og et møte jeg lærte mye av var å treffe på en svært kompetent IT-fyr som benektet ting jeg anser som åpenbart og selvfølgelig når det gjelder standarder. Det var interessant, da det fikk meg til å tenke litt nøyere på hvilke mekanismer som ligger til grunn for at noe oppfattes som en standard. Det hele startet med arbeid rundt integrering av NSS LDAP mot Active Directory, og problemer som oppstår pga. at Active Directory ikke følger LDAP-spesifikasjonen som dokumentert i RFCer fra IETF (konkret, AD returnerer kun et subset av attributter hvis det er mer enn 1500 atributter av en gitt type i et LDAP-objekt, og en må be om resten i bolker av 1500). Jeg hevdet måten dette ble gjort på brøt med LDAP-spesifikasjonen, og henviste til hvor i LDAP-spesifikasjonen fra IETF det sto at oppførselen til AD ikke fulgte LDAP-spesifikasjonen. AD-spesialisten overrasket meg da ved å fortelle at IETF var ikke de som definerte LDAP-spesifikasjonen, og at Active Directory ikke brøt den virkelige LDAP-spesifikasjonen som han mente lå til grunn. Jeg ble spesielt overrasket over denne tilnærmingen til problemstillingen, da til og med Microsoft så vidt jeg kan se anerkjenner IETF som organisasjonen som definerer LDAP-spesifikasjonen. Jeg fikk aldri spurt hvem han mente sto bak den egentlige LDAP-spesifikasjonen, da det var irrelevant for problemet vi måtte løse (få Linux og AD til å fungere sammen). Dette møtet fortalte meg uansett at det ikke er gitt at alle aktører er enige om hva en standard er, og hva som er kilden til en gitt standard. Det er vanskelig å enes om felles standarder før en først enes om hvem som bestemmer hva en gitt standard innebærer.
Hva er så en standard? I sin abstrakte form er det noe å samles om. På engelsk er en av betydningene fane brukt i krig, du vet, den type fane en samlet seg rundt på kamplassen i riddertiden. En standard definerer altså et felleskap, noen som har noe felles. Det er naturligvis mange måter å utgjøre et felleskap på. En kan f.eks. enes om å gjøre alt slik som Ole gjør det, og dermed si at Oles oppførsel er standard. Hver gang Ole endrer oppførsel endrer også standarden seg uten noe mer organisering og prosedyre. En variant av dette er å gjøre slik som Ole har gjort det i stedet for slik Ole til enhver til gjør noe. Dette er ofte litt enklere å forholde seg til, da en slipper å sjekke med Ole hver gang for å vite hvordan ting skal gjøres nå, men hvis det Ole gjorde noe dumt den gang en bestemte seg for å følge Ole, så er det vanskeligere å få endret oppførsel for å unngå dette dumme.
En kan også ta det et skritt videre, og istedet for å basere seg på enkeltpersoners oppførsel sette seg ned og bli enige om hvordan en skal gjøre ting, dvs. lage et felleskap basert på konsensus. Dette tar naturligvis litt mer tid (en må diskutere ting i forkant før en kan sette igang), men det kan bidra til at den oppførselen en planlegger å benytte seg av er mer gjennomtenkt. Det ender også typisk opp med en beskrivelse av ønsket oppførsel som flere kan forstå - da flere har vært involvert i å utarbeide beskrivelsen.
Dette er dessverre ikke alt som trengs for å forstå hva en åpen standard er for noe. Der alle kan se på hvordan folk oppfører seg, og dermed har valget om de vil oppføre seg likt eller ikke, så er det endel juridiske faktorer som gjør det hele mer komplisert - opphavsretten og patentlovgivningen for å være helt konkret. For å gi et eksempel. Hvis noen blir enige om å alltid plystre en bestemt melodi når de møtes, for å identifisere hverandre, så kan opphavsretten brukes til å styre hvem som får lov til å gjøre dette. De har standardisert hvordan de kjenner igjen alle som følger denne standarden, men ikke alle har nødvendigvis lov til å følge den. Musikk er opphavsrettsbeskyttet, og fremføring av musikk i offentligheten er opphavsmannens enerett (dvs. et monopol). Det vil i sin ytterste konsekvens si at alle som skal plystre en opphavsrettsbeskyttet melodi i det offentlige rom må ha godkjenning fra opphavsmannen. Har en ikke dette, så bryter en loven og kan straffes. Det er dermed mulig for opphavsmannen å kontrollere hvem som får lov til å benytte seg av denne standarden. En annen variant er hvis en standard er dokumentert, så er dokumentet som definerer standarden (spesifikasjonen) beskyttet av opphavsretten, og det er dermed mulig for rettighetsinnehaver å begrense tilgang til spesifikasjonen, og slik styre hvem som kan ta i bruk standarden på den måten.
Der opphavsretten innvilger et monopol på kunstneriske uttrykk med verkshøyde, innvilger patentlovgivningen monopol på ideer. Hvis en slik patentert idé (fortrinnsvis uttrykt i en teknisk innretning, men det er kompliserende faktorer som gjør at det ikke er et krav) trengs for å ta i bruk en standard, så vil den som innehar patent kunne styre hvem som får ta i bruk standarden. Det er dermed ikke gitt at alle kan delta i et standard-felleskap, og hvis de kan delta, så er det ikke sikkert at det er på like vilkår. F.eks. kan rettighetsinnehaver sette vilkår som gjør at noen faller utenfor, det være seg av finansielle, avtalemessige eller prinsipielle årsaker. Vanlige slike vilkår er "må betale litt for hver kunde/bruker" som utelukker de som gir bort en løsning gratis og "må gi fra seg retten til å håndheve sine egne patentrettigheter ovenfor rettighetshaver" som utelukker alle som ønsker å beholde den muligheten.
En åpen standard innebærer for meg at alle kan få innsikt i en komplett beskrivelse av oppførsel som standarden skal dekke, og at ingen kan nektes å benytte seg av standarden. Noen mener at det holder at alle med tilstrekkelig finansiering kan få tilgang til spesifikasjonen og at en kun har finansielle krav til bruk. Pga. denne konflikten har et nytt begrep spredt seg de siste årene, nemlig fri og åpen standard, der en har gjort det klart at alle må ha komplett og lik tilgang til spesifikasjoner og retten til å gjøre bruk av en standard for at en standard skal kunne kalles fri og åpen.
Dagbladet melder at det franske idiotforslaget om å kutte Internet-forbindelsen til alle som blir anklaget for å ha brutt opphavsretten 3 ganger ble nedstemt i dag med 21 mot 15 stemmer. Vinklingen i Dagbladet er litt merkelig når en vet at det samme forslaget ble vedtatt i parlamentets andre kammer med 12 mot 4 stemmer, etter at det overraskende ble foreslått å ta saken opp til votering 22:45 sist torsdag, etter sigende i strid med vanlige rutiner i det franske parlamentet.
Det hele blir ennå mer komisk når et vet at presidentens parti er blitt anklaget for å ha brutt opphavsretten. Mon tro om partet skal miste internet-forbindelsen hvis de får 2 anklager til rettet mot seg.
Vi har brukt påsken til å bygge Reprap, i håp om å ha den operativ til Go Open 2009 uka etter påske. Da første test med motorkjøring avslørte at motorvibrasjonene fikk skruer og muttere til å løsne, så var første punkt på programmet å skru til alle skruer slik at det ble mindre sjanse for slikt. Det er nå nesten komplett (X-aksen gjenstår, men der må det justeres litt på montering i tillegg). Må også lime Z-aksebandet. Har skaffet Loctite Super Attak Flex Gel elastisk superlim som jeg håper vil fungere til dette formålet. I prosessen har jeg blitt bitt av den sprø plasten noen ganger. Har knekket/sprukket 3 plastbiter så langt. Håper jeg får skrevet ut nye før skriveren bryter sammen pga. dette. :)
I prosessen har jeg oppdaget en svakhet med Z-aksen, og funnet en måte å jobbe meg rundt det. Etter tegningen, skal tannhjulene på Z-aksene være tett omslynget av et par stjernehjul som holder båndet mellom alle Z-aksene på plass. Problemet er at båndet er 6mm, mens alle plastdelene er 5mm brede. Det betyr at et 6mm band skal inn i et 5mm spor, noe som ikke passer spesielt godt. Jeg har løst dette ved å legge en 1mm skive mellom tannhjulene og stjernehjulene over tannhjulet, slik at det blir plass til båndet.
Skrivehodet er har vi så vidt startet på. Mari har oppdaget at hullene i baseplaten er for grunn, slik at skruen som skal inn i disse hullene ikke får plass. Har avtalt å låne en Dremel for å frese unna litt plast for å løse dette problemet. Da vi begynte å se på skrivehodet, oppdaget vi et alvorlig problem. Det varmesikre sparkelen som skal brukes til å holde varmetråden på plass er stivnet. Var ikke klar over at dette er ferskvare, men en forumposting viser at dette er et kjent problem. Det var ikke helt enkelt å finne ut hva "Fire cement" heter på norsk. Mange Google-søk senere var jeg fortsatt like blank. Hadde funnet flere alternativer som kunne fungere, som eksosmonteringspasta, brannfugemasse, klebemørtel for pipe, ildmørtel og ildfast sparkel, men ingen av disse så ut til å være helt riktige for dette bruket. Fire cement håndterer temperaturer opp til 1200 grader celsius, og krever ikke utblanding i vann. Konsulterte, våre venner ved Høgskolen i Halden, og det viste seg at de hadde hatt samme problem. De hadde besøkt en peisbutikk og kjøpt ildfast sparkel. Jeg sjekket med Maxbo, og de hadde noe slikt som het ovnskitt, og det ser ut til å være det norske navnet på det jeg er ute etter. Dro så innom Clas Olsson (som er nærmere meg enn Maxbo), og kjøpte Stovex ovnskitt, og er nå klar til å lage varmeelement til skrivehodet. Like før jeg dro ut for å kjøpe ovnskitt, fant jeg en reprap-blogpost som fortalte om et bedre vidundermiddel for å lage varmeelement, Kapton tape, men dette hadde de ikke på Clas Olsson, så det får bli til neste gang. En reprap-variant ved navn Plastruder MK3 kommer til å bruke denne plasttypen som håndterer temperaturer mellom -100 og +400 grader og brukes av astronautene for å tette drakten.
Jeg hadde glede av å overvære FADs lansering av Debattsentralen deltemeninger.no under Go Open 2009, og må si jeg ble skuffet over en kommentar fra podiet om ulovlig fildeling. Fikk ikke med meg hvem som holdt innlegget, men det startet med å snakke om ulovlig fildeling og gikk så over til å snakke om fildeling som om fildeling i seg er ulovlig. Intet er lengre fra sannheten. Fildeling er en nyttig teknologi som benyttes av NRK, Debian, Ubuntu, NUUG og andre for distribusjon av filer. Det er ingenting med denne fildelingen som gjør den ulovlig. Fildeling er i seg selv en fullt ut lovlig teknologisk anvendelse. Noe fildeling er ulovlig, og noe er lovlig. De som tror at fildeling er ulovlig har misforstått grovt. Hvorvidt den er ulovlig kommer jo an på hvem som har opphavsretten til filene som deles og hvilke bruksbegrensninger som gjelder for filene. En rekke filer er lagt ut av rettighetsinnehaver for deling på Internet, og fildeling av slike filer er fullt ut lovlig.
USAs massive avlytting av egne borgere uten lov og dom er en sak som har pågått en stund, og siste nytt i den saken er at NSAs avlytting skal ha avslørt korrupsjon mellom kongressmedlem Jane Harman og den Israelsfremmende lobbyorganisasjon AIPAC, men at etterforskningen ble stoppet av Bush-administrasjonens statsadvokat på det tidspunktet Alberto Gonzales, for å unngå å diskreditere Harman. Årsaken skal ha vært at Harman var en av de viktigste støttespillerne til NSAs avlytting i det demokratiske partiet, og en ønsket ikke å miste en viktig alliert. Hvis dette stemmer var det korrupsjon på høyeste nivå i Bush-regjeringen. Les mer i en kommentar fra Glenn Greenwald. Overvåkningshistoriene fra Sverige blir søndagskolefortellinger i sammenligning.
Aftenposten melder at nasjonalbiblioteket og Kopinor har gjort en avtale som gjør at eldre bøker kan gjøres digitalt tilgjengelig fra nasjonalbiblioteket mot at Kopinor får 56 øre for hver side som legges ut. Utvalget er litt merkelig: 1790-, 1890- og 1990-tallet. Jeg synes det er absurd hvis det er slik at Kopinor skal ha betalt for utlegging av bøker som ikke lenger er beskyttet av opphavsretten. Jeg antar her at det er mer enn 90 år siden forfatterne av bøker som ble publisert 1790-1799 døde, slik at disse bøkene er falt i det fri og enhver kan kopiere så mye de vil fra dem uten å bryte opphavsrettsloven. Bruk av slike verk har ikke Kopinor noe med å gjøre. Jeg håper jeg har misforstått. En melding fra nasjonalbiblioteket i 2007 tyder på at tekster i det fri ikke trenger avtale med Kopinor.
Et annet problem er at bøkene kun legges ut som bildefiler, noe som vil gjøre at søketjenester ikke vil finne disse bøkene når en søker etter fragmenter i teksten. En risikerer dermed at de blir liggende på en slik måte at folk som bruker Google ikke finner dem.
Da skulle jeg heller sett at nasjonalbiblioteket gjorde alvor av sin aprilspøk, og la ut bøkene som faller i det fri fortløpende.
Telenors annonsering om å kreve 35 kroner i gebyr fra alle som ønsker papirfaktura har satt sinnene i kok, og pressedekningen så langt snakker om at eldre og folk som ikke behersker data vil få en urimelig ekstrakostnad. Jeg tror ikke jeg passer inn i noen av de kategoriene, men velger å holde meg unna eFaktura - som er det Telenor ønsker å få folk over på - pga. systemets egenskaper.
Slik jeg har sett eFaktura til forbrukere så langt, så sender selger en elektronisk beskjed til kundens bank, som legger ut informasjon om fakturaen i nettbanken for godkjenning. Personlig ville jeg sett det som mer naturlig at det gikk en elektronisk beskjed fra selger til kunde, dvs meg, og at jeg så kunne bruke den videre mot banken eller andre hvis jeg ønsket dette. Mine innkjøp og regninger er jo en sak mellom meg og mine leverandører, ikke en sak mellom min bank og mine leverandører. Kun hvis jeg ønsker å betale fakturaen skal banken involveres. En faktura bør jo inn i regnskapet, og jeg ønsker mulighet til å legge det inn der. Når fakturaen sendes til banken i stedet for meg, blir det vanskeligere. Hele eFaktura-modellen virker på meg som en umyndiggjøring av meg som kunde.
I tillegg har jeg ikke vært i stand til å finne eFaktura-formatets spesifikasjon, og det ser ut til at utsending av slike krever dyre avtaler med bankene for å få lov til å sende ut eFaktura til kunder. Jeg ser vel helst at fakturering på elektroniske formater kan gjøres f.eks. via epost eller HTTP uten å måtte betale mellommenn for retten til å lever ut en faktura, og liker rett og slett ikke dagens faktureringsmodeller.
Dagens nyhet er at omsetningen til Microsoft for første gang er synkende. Ikke spesielt uventet med den generelle nedgangen i økonomien som vi ser verden over. Det fikk meg dog til å tenke på en ting fra noen år tilbake.
Da jeg besøkte en kamerat i Beijing sommeren 2000, ble jeg fortalt at påstanden til Microsoft om at de brakte inn enorme pengesummer til USA nok var litt overdrevet, da de fleste inntektene fra lisenssalg rundt om i verden ble kanalisert inn til skatteparadiset Cayman Island. Jeg har aldri lykkes med å få bekreftet dette påstanden, men tok i dag en titt på hvilke selskaper som eier de norske delene av Microsoft som jeg kjenner til, dvs. Microsoft Norge AS og FAST, A Microsoft Subsidiary (tidligere FAST Search & Transfer ASA).
Førstnevnte er eid av "Microsoft International Holdings Spain S.R.L.", mens sistnevnte i følge Wikipedia nå eies av Microsoft-underselskapet "MACS Holdings Limited". Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om noen av disse. Mon tro om noen av dem sender pengene til Cayman Island? Finner det jeg tror er informasjon om spaniaselskapet på spansk, men jeg kan ikke lese spansk. :(
Slashdot melder at EU-parlamentet har vedtatt å øke vernetiden for musikkopptak fra 50 til 70 år, og dermed rane fellesskapet for 20 år med musikk som ville vært tilgjengelig uten bruksbegresninger. Mon tro hvor mye musikk som vil gå tapt pga. at ingen tar vare på den (opphavsrettsinnehaver er forsvunnet), mens ingen andre har lov til å kopiere og distribuere den. Mon tro hvor mange musikkstykker som ikke kan brukes uten bruksbegresninger av folket, som skulle falt i det fri men som i stedet forblir under rettighetshavers monopol. Opphavsrettslovgivingen blir mer og mer urimelig. Tenke seg til at vernetiden startet i USA med 7 år og mulighet for forlengelse med 7 år. Nå er den 95 år der, og en stor mengde verk blir foreldreløse og umulig å få tak i. Har ikke lykkes med å finne ut hvor lang opphavsretten var i utgangspunktet i Norge. I dag er den 70 år.
Jeg er glad det finnes så mye musikk tilgjengelig uten bruksbegresninger at en kan klare seg uten musikk med bruksbegresninger.
Dagens IT melder at Intel hevder at det er dyrt å miste en datamaskin, når en tar tap av arbeidstid, fortrolige dokumenter, personopplysninger og alt annet det innebærer. Det er ingen tvil om at det er en kostbar affære å miste sin datamaskin, og det er årsaken til at jeg har kryptert harddisken på både kontormaskinen og min bærbare. Begge inneholder personopplysninger jeg ikke ønsker skal komme på avveie, den første informasjon relatert til jobben min ved Universitetet i Oslo, og den andre relatert til blant annet foreningsarbeide. Kryptering av diskene gjør at det er lite sannsynlig at dophoder som kan finne på å rappe maskinene får noe ut av dem. Maskinene låses automatisk etter noen minutter uten bruk, og en reboot vil gjøre at de ber om passord før de vil starte opp. Jeg bruker Debian på begge maskinene, og installasjonssystemet der gjør det trivielt å sette opp krypterte disker. Jeg har LVM på toppen av krypterte partisjoner, slik at alt av datapartisjoner er kryptert. Jeg anbefaler alle å kryptere diskene på sine bærbare. Kostnaden når det er gjort slik jeg gjør det er minimale, og gevinstene er betydelige. En bør dog passe på passordet. Hvis det går tapt, må maskinen reinstalleres og alt er tapt.
Krypteringen vil ikke stoppe kompetente angripere som f.eks. kjøler ned minnebrikkene før maskinen rebootes med programvare for å hente ut krypteringsnøklene. Kostnaden med å forsvare seg mot slike angripere er for min del høyere enn gevinsten. Jeg tror oddsene for at f.eks. etteretningsorganisasjoner har glede av å titte på mine maskiner er minimale, og ulempene jeg ville oppnå ved å forsøke å gjøre det vanskeligere for angripere med kompetanse og ressurser er betydelige.
Kom over interessante tall fra IDG om utviklingen av linuxservermarkedet. Fikk meg til å tenke på antall tjenermaskiner ved Universitetet i Oslo der jeg jobber til daglig. En rask opptelling forteller meg at vi har 490 (61%) fysiske unix-tjener (mest linux men også noen solaris) og 196 (25%) windowstjenere, samt 112 (14%) virtuelle unix-tjenere. Med den bakgrunnskunnskapen kan jeg godt tro at IDG er inne på noe.