Petter Reinholdtsen

Kanskje en blog kunne være noe også for meg. chronicle ser ut til å være en grei måte å skrive en blog på. Dette er første forsøk.

Jeg synes ethvert møblert hjem bør ha sin egen replikator. Og for å få min replikator på plass, har jeg som del av NUUGs 3D-skriverprosjekt bestilt deler til en reprap fra utlandet, som skal bygges sammen slik at den kan demonstreres på Go Open 2009 i april. Foreløbig plan er å bygge to i parallell, en basert på byggesett fra utlandet, og en basert på deler skrevet ut på 3D-skriveren til Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Jeg har fokusert på byggesettet, og håper noen andre vil ta ansvar for den hjemmelagede utgaven. :)

Nå er det den lange ventetiden som rår, etter at begge byggesettene er bestilt og betalt. Dog har visst den første pakken gått tapt etter at postens fikk den utlevert i Norge. Den er ferdig fortollet, og pakkelapp kom i postkassen før pakken var klar til henting. Det var 2008-11-07. Postens sporingssystem forteller at pakken ikke har beveget seg siden 2008-11-05, da den var innom omlastingsterminalen i Oslo. Dette var elektronikkbyggesettet som kom fra USA. Mekanikkbyggesettet er ennå ikke sendt fra England, og jeg håper det ikke går tapt på samme vis.

En sak på Linux Today om Amiga og hva som kunne skjedd hvis den originale Amiga-koden hadde vært GPL, minnet meg på prosjektet Aros. Aros-prosjektet går ut på å lage en klone av operativsystemet fra Amiga, slik at Amiga-folkene kan fortsette å bruke sine programmer på nyere maskinvare. Gledelig å se at det forsatt kommer nye utgaver og at de nærmer seg en komplett pakke. Kanskje Aros kunne vært interessant for et NUUG-foredrag?

Siste nytt om reprap-pakken med elektronikk jeg har ventet på, er at posten har sendt meg et brev der de beklager at den er tapt. Da er det bare å bestille ny pakke og kreve erstatning fra Posten. Får håpe det går bedre denne gangen.

Mekanikkpakken har så vidt jeg kan se ennå ikke blitt sendt fra England, så også der spøker det for å få alt i hus før jul. Så lenge alt er klart til Go Open 2009 i april, så er det greit.

Endelig fikk jeg beskjed om at mekanikkbyggesettet er sendt fra England. Jeg kan følge pakkens bevegelser via web, og den er nå kommet fram til tollen i London. Da bør jeg ha den i hus om noen dager, hvis alt går bra.

Elekronikkbyggesettet ser det derimot dårligere ut for. Rette vedkommende i USA er på ferie, så jeg har ikke fått noe tilbakemelding på hvordan jeg får ordnet opp i kaoset posten etterlot da de rotet bort første pakke.

NUUG-prosjektet for å lage 3D-skrivere gjorde et lite hopp forover i dag. Jeg har som tidliger enevnt bestilt de to ferdige byggesettene for elektronikk og mekanikk, og i dag, endelig, ankom mekanikk-settet. Hurra. Håper å starte byggingen av mekanikksettet i romjula.

Når det gjelder bygging av reprap basert på deler fra IFIs 3D-skriver, så har NUUG avtale om at de lager plast-delene basert på STL-filer vi sender dem der, og printeransvarlig der har fått første dump av filer. Etter dette har jeg ikke klart å få tak i ham, så jeg tror han fortsatt er travelt opptatt. Håper det ordner seg snart. Det trengs frivillige for å bygge denne. Det innebærer blant annet å skaffe seg oversikt over hvilke plastdeler som må skrives ut, samt finne leverandør for skruver, mutt, metallstag, steppermotorer etc. Antar Clas Olsson og ELFA kan skaffe mye av dette, men har ingen plan om å sette meg inn i dette selv med det første. Frivillig til å skaffe seg sin egen 3D-skriver etterlyses, og kan melde seg på aktive@nuug.no.

I dag fikk jeg endelig vite hva posten hadde gjort med elektronikkbyggesettet mitt. Fikk epost fra avsenderen, Zach 'Hoeken' Smith, som fortalte at posten hadde returnert pakken til ham. Ingen aning om hvorfor de klarte å sende pakkelappen til meg, men ikke selve pakken. De gode nyhetene er at vi forsøker igjen, og håper det går bedre denne gangen.

NUUGs replikator-prosjekt har de siste ukene fått et nytt medlem. Ole Kristian Lien har meldt seg for å bygge en reprap ved hjelp av plastdeler vi får skrevet ut på 3D-skriveren til Institutt for Informatikk i Oslo. Han er igang med å skaffe seg oversikt over hvilke deler som trengs derfra, og hvilke som kan skaffes fra jernvarehandel og f.eks. Clas Ohlson. Det er dermed gode håp om at vi har to 3D-skrivere operative over jul.

Jeg overvar i dag FADs pressepresentasjon av arbeidet med ny programvare for skriving av reiseregninger, som de gir ut som fri programvare. Den gode nyheten er at FAD med dette prosjektet demonstrerer vilje til å gå foran i å etablere en delingskultur i offentlig sektor, og denne gang har hatt fokus på å lage en løsning som fungerer på flere platformer, konkret Linux, MacOS X og Windows. Løsningen er utviklet av Making Waves på oppdrag fra FAD, og kildekoden er tilgjengelig fra CodeResort. En får lesetilgang til kode og dokumentasjon uten å registrere seg, men må registrere seg for f.eks. å melde inn feil og skrive i wikien. FAD håper å få erfaring med fri programvareprosjekter vha. dette prosjektet, som er første gang de gir ut kildekode fra et "egenutviklet" prosjekt.

Løsningen er BSD-lisensiert, og basert på Adobe Flash, konkret Adobe Flex. Den bruker Flash 9, og fungerer ikke med Gnash. I tillegg til at selve flash-binæren ikke fungerer med Gnash, så er det lagt JavaScript-kode foran web-programmet som nekter å starte flash-programmet hvis ikke Adobe Flash 9 er installert. Det var irriterende, og jeg måtte hente ut URL til Flash-binæren fra HTML-siden og lage min egen testside for å sjekke om den fungerte med gnash. Fikk bare en blank flate der programmet skulle startet. Laget en side med følgende HTML-snutt for å laste programmet

<object
  data="http://213.225.125.209/kunder/dss/Reiseregningen.swf"
  width="100%"
  height="100%"
>

Bruken av Adobe Flash er spesielt problematisk da Adobes Flash-utgave har en lisens som ikke tillater andre en Adobe å distribuere deres programpakke. Det gjør det umulig for linux-distribusjoner som Debian, Ubuntu og RedHat å legge ved Adobes Flash i sine distribusjoner. Adobe Flash er ikke fri programvare. Det finnes noen ikke-komplette Flash-implementasjoner som er fri programvare, som Gnash og swfdec. Jeg spurte utviklerne om de hadde testet med alternative utgaver av Flash som Gnash og swfdec, men utviklerne hadde ikke hørt om alternativer og heller ikke testet løsningen mot disse.

Videreutvikling av reiseregningsprogrammet vil kreve aksept for lisensen til Adobe Flex. I følge Adobe finnes Adobe Flax som Eclipse-utvidelse i en betautgave for Linux, men jeg vet ikke om denne er tilstrekkelig for å bygge reiseregningsprogrammet. Jeg mistenker at valg av teknologi gjør at svært få fri programvareutviklere ser det som interessant å involvere seg i videreutvikling av dette prosjektet. Personlig begrenser jeg meg til å jobbe med prosjekter som kan bygges og videreutvikles ved hjelp av fri programvare. Andre utviklere av fri programvare ser det åpenbart annerledes, da det jo finnes fri programvare på Windows. Vi får se om det er tilstrekkelig mange av dem til at FAD får bidragsytere utenfra. Prosjektet bærer litt preg av "kast det over gjerdet"-metoden for deling, der en legger ut koden men det ikke er klart hvem som skal skape fellesskapet som trengs for å få et fungerende fri programvareutviklingsmiljø.

Systemet viser fram et dynamisk skjema som fylles ut fortløpende, og der tidligere svar styrer hvilke alternativer en må fylle ut senere. Det henter informasjon om takster og regler fra FADs sider, der informasjonen skal være lagt ut i maskinlesbart format. Når en er ferdig med å fylle ut kan en hente ut en PDF og en XML-fil for utskrift eller videre lagring/behandling. Skjemaet er kun klientbiten, og eventuell integrering mot økonomisystemer følger ikke med. FAD lovte at de skulle bidra til at takster og regelfilene skulle holdes oppdatert. Konvertering til PDF var visst .NET-basert. Utviklerne hadde ingen idé om dette fungerte med fri programvareutgaver som Mono. .NET-utgaven skulle være en begrenset del av løsningen, og visstnok ble .NET valgt for å integreres med FADs eksisterende tjenerløsning. Løsningen kunne gjenbruke personinformasjon vha. XML-filer lagret lokalt på brukerens maskin, slik at en slapp å skrive inn samme informasjon hver gang. Sentralt lagring var ikke ønsket for å unngå personvernspørsmål, selv om dette gjorde det litt vanskeligere for brukeren.

Etter flere års mislykkede forsøk på å skrive om byggesystemet for den norske stavekontrollen for bokmål og nynorsk til å ikke bruke bindestrek som ordskillemarkør, lyktes jeg endelig første juledag. Bruken av bindestrek som ordskillemarkør har gjort det umulig å få med ord med bindestrek i stavekontrolldatagrunnlaget, slik at ord som e-post og CD-spiller ikke kunne godtas av stavekontrollen. Hadde litt tid til overs å bruke på stavekontrollen, og satte meg ned med to kopier av byggsystemet og en liten testdatafil, og byttet ut - med = på utvalgte steder i byggsystemet og datafilen helt til jeg fikk samme resultat med det gamle og det nye byggsystemet. Dette tror jeg var forsøk 4, der de foregående har feilet uten at jeg klarte å forstå hvorfor. Det sier kanskje litt om kompleksiteten i det originale byggsystemet som Rune Kleveland laget i sin tid.

Etter å ha endret byggsystemet, var neste steg å importere ordene med bindestrek. Vi har en rekke slike i databasene for bokmål og nynorsk for korrektur av datagrunnlaget for stavekontrollen, og etter importen skulle nå 10350 nye ord bli godkjent som korrekt stavede ord av stavekontrollen.

Et langt hopp fremover for NUUGs replikator-prosjekt i dag.

I dag klarte posten det de ikke klarte før jul, nemlig å få fram elektronikkbyggesettet for 3D-skriveren min. Fikk pakkelapp i dag som sist, og dro til min lokale post-i-butikk for å hente pakken. Ingen pakke der, som sist. Ringte så direkte til til postens kundeservice som fortalte at de hadde snakket med min lokale post-i-butikk, og nå lå pakken der. Ruslet så tilbake og nå fant de den. Fikk inntrykk av at pakken hadde annet referansenummer enn det som var på utleveringsbilaget jeg hadde fått i posten. Lurer på om det samme skjedde sist, og om pakken også da lå her og ventet på meg uten at posten klarte å gi meg den ved oppmøte. Uansett, glad og lykkelig ruslet jeg hjem igjen med elektronikkbyggesettet.

Da er det bare å gå igang med å lodde sammen alle kretskortene. Det er en solid stabel deler, selv om esken ikke var så stor (ca 20x20x20 cm). Her skal min gode venn Anders hjelpe til. Han er fysikker og jobber med elektronikk til daglig, og har sagt ja til å bidra med sin kompetanse. :)

Ellers er det god framgang med bygging av mekanikksettet som ankom før jul. Har brukt romjulen til å bygge, og er ferdig med alle hjørnestykkene, Z-aksene og i gang med delene til Y-aksen. Når siste del av Y-aksen er ferdig kan det hele monteres sammen med stag slik at rammeverket til reprap-en kan monteres. Det blir interessant å få alt nøyaktig nok montert. Z-aksen skal ha festene til utskriftsplaten i samme høyde innenfor en feilmargin på 0.25 mm, over en avstand på 40 cm. Håper vater kan bidra her. Regner med at det blir enklere å komme opp med løsninger når rammen begynner å ta form.

Her om dagen kom jeg forresten over en alternativ 3D-skriver som ikke skriver ut plastikk, men i stedet bruker papir, kniv og lim. Mcor Matrix heter vidunderet, men det er ikke i salg ennå, selv om produsentens websider påstår det skulle skje i 2008.

I følge Aftenposten vil Finansdepartementet fjerne tusenlappen, ut fra teorien om at kriminelle er avhengig av den for å omsette sine verdier, og etter å ha observert at det er veldig få som bruker tusenlappen til vanlig. Jeg er en flittig bruker av tusenlappen, og synes dette angrepet på retten til å kjøpe ting uten å bli overvåket er skammelig.

Jeg bruker stort sett kontanter til innkjøp, for å unngå registrering av mitt forbruksmønster. Det er borgernes demokratiske rett å kunne bevege seg rundt i Norge uten å bli overvåket, og jeg tror det er viktig at så mange som mulig benytter seg av denne retten for at vi skal beholde den. Retten til å bevege seg uten overvåkning er under intenst angrep i dagens Norge, med registrering av bilkjøring, flyreiser, mobiltelefonbevegelser og kameraovervåkning av snart hvert et hushjørne. Kollektivtrafikken i Oslo håper kommunen snart å få totalovervåket, slik at det også der blir vanskeligere (eller mer konkret dyrere) å bevege seg uten å bli overvåket i Oslo. De som ønsker tusenlappen bort har gjort det klart at dette er første steg i arbeidet med å få alle til å bruke sporbare transaksjoner som direktebelastning mot minibankkort, og det er litt av bakgrunnen for at jeg misliker forsøket på å bli kvitt tusenlappen.

Det er ingen tvil om at veldig få bruker tusenlappen for tiden, og at bruken er på hell. Årsaken er enkel - tilgjengelighet. De fleste henter ut kontanter via minibanker, og disse inneholder så vidt jeg har observert, aldri tusenlapper (ofte kun tohundre- eller til nød femhundresedler). Det er dermed svært ubeleilig for borgerne å få tak i tusenlapper, og de fleste ender i stedet opp med en større og mer uhåndterlig bunke sedler enn de hadde trengt. Personlig tar jeg ut penger over skranke i posten, og der har det den siste tiden blitt vanskelig å få ut tusenlapper. Jeg ber alltid om å få deler av beløpet jeg tar ut som tusenlapper, og de siste to-tre gangene har jeg blitt fortalt at de ikke har noen tusenlapper å gi meg. Jeg antar den mangelen på tusenlapper er bevisst fra postens side, inntil det motsatte er bevist.

Personlig finner jeg teorien om at kriminelle får det vanskeligere når en bestemt seddelvalør fjernes svært naivt. Det er jo ikke slik at det er vanskelig å få tak i andre lett omsettelige verdier, som femhundrelapper, verdipapirer, edelstener og -metall, etc. Argumentasjonen virker dermed useriøs på meg. Jeg verdsetter den direkte verdien av å kunne handle uten å bli overvåket høyere enn en naiv og usannsynlig gevinst av å gjøre det vanskeligere for kriminelle, og håper derfor forslaget blir skutt ned også denne gangen.

Oppdatering 2009-01-15: Posten hadde tusenlapper da jeg tok ut kontanter for noen dager siden.

For noen uker siden bestemte noen av oss seg for at det var på tide med en norsk utgave av FixMyStreet, og satte igang et prosjekt i NUUG-regi. Konseptet er å gjøre det enklere å rapportere til rette instans om ting som er galt i offentligheten, ved å bruke kart og web. En testinstans er på plass på en maskin donert av min arbeidsplass USIT ved Universitetet i Oslo, og den begynner så smått å fungere. Det gjenstår å fullføre støtten for norsk språk, bytte ut kartet og finne kilde for å slå opp adresser før første versjon er operativ. Når den er operativ, håper vi å forbedre utseendet litt, samt legge til ny funksjonalitet. Prosjektet trenger flere folk, både utviklere og folk til å bidra med å finne ut hvor feilene som rapporteres skal sendes videre. Vi har kommet i kontakt med naturvernmiljøet i Bergen som allerede var igang med lignende planer, og det ser ut til at vi kan slå våre pjalter sammen med dem. Dette blir bra.

Min mormor har intet dypt forhold til opphavsrettsloven. Hun eier ingen kopimaskin eller datamaskin. Hun kan ikke bruke videoopptaker, og er generelt sjelden i en situasjon der hun kunne tenkes å kopiere noe som er opphavsrettslig vernet. Da jeg en gang forklarte at jeg var involvert i OpenStreetmap-prosjektet (hun lurte på hvorfor jeg kjørte rundt i nabolaget med GPS), var "hvorfor ikke bruke de offisielle kartene fra kartverket " det første hun spurte om. Jeg er usikker på om svaret ga mening, i og med at hun aldri har tenkt nøye over bruksrettigheter og slikt. Hva skulle hun med retten til videredistribusjon av nye kartkopier, som ikke kopierer kart? Hva skulle hun med retten til å publisere endrede utgaver som aldri har hatt behov for annet enn å notere litt på en kartkopi? Det er altså mulig å gå igjennom livet (og det har vært et langt og innholdsrikt liv for min mormor) uten å forholde seg til opphavsrettsloven.

Andre igjen trenger solid kunnskap om konsekvensene av paragrafene i opphavsrettsloven i sitt daglige virke, men har av ulike årsaker ikke satt seg nøye inn i lovens konsekvens. Denne teksten er tiltenkt slike lesere.

Når en publiserer programvare eller annet opphavsrettsbeskyttet materiale (eller "verk" som loven kaller det), så er det endel ting som er lurt å tenke på. Hvis en ikke sier noe spesifikt om vilkårene for publiseringen, så er det opphavsrettens grunnregler som gjelder. De sier blant annet at ingen andre enn rettighetshaver kan publisere, kopiere og endre verket. Hvis en ønsker å publisere noe uten bruksbegrensninger for mottaker (f.eks. fri programvare eller fritt tilgjengelige data), så må en altså eksplisitt gi tillatelse for andre til å gjøre disse tingene. Slike eksplisitte tillatelser kalles gjerne lisenser. Det er en god del å tenke på når en lager lisenser, og det er enkelt å gjøre feil, slik at lisensen ikke uttrykker intensjonen med publiseringen. Det er derfor lurt å gjenbruke en eksisterende lisenstekst hvis det er mulig.

Av flere årsaker er det lurt å ikke finne på sin egen lisenstekst. For det første gir det jobb for de som ønsker å bruke verket å sette seg inn i, forstå og vurdere hver enkelt lisens, for å finne ut om den dekker bruksbehovet. Hver ny lisensvariant gir dermed ekstra arbeide for de organisasjoner og individer som vurderer å ta i bruk et opphavsrettsbeskyttet verk. Gjenbruk forutsetter gjerne bruk sammen med andre verk, f.eks. programmer og biblioteker skal settes sammen til et hele, eller datafiler skal brukes sammen med programmer. Det er fort gjort å lage en hjemmesnekret lisens som ikke tillater bruk sammen med andre komponenter hvis en ikke er påpasselig med utformingen av lisensen (såkalte inkompatible lisenser), spesielt hvis det ikke er intensjonen ved publisering. Og for det andre, så er det fort gjort å glemme noe når en lager lisensteksten, slik at rettigheter en ønsket å gi til brukerne ikke blir nevnt og lovens begresninger gjelder.. Første regel ved lisensvalg er derfor å unngå å lage sin egen, men forsøke så langt som mulig å bruke en av de utallige eksisterende lisensene.

Et lite eksempel på problemer som kan oppstå er betingelsene som Meteorologisk institutt har gjort sine data tilgjengelig under. De ser pr. i dag slik ut (kopiert hit for å sikre at framtidige lesere kjenner innholdet hvis de endres):

Betingelser for bruk av data
Meteorologisk institutt innehar immaterielle- og eiendomsrettigheter til data og produkter produsert av instituttet (heretter omtalt som PRODUKTER/PRODUKTENE). Selv om et utvalg PRODUKTER er tilgjengelige her for nedlasting og bruk, medfører ikke dette på noen måte overdragelse av disse rettighetene. PRODUKTENE kan brukes til ethvert formål som ikke er i strid med norsk lov. Dersom PRODUKTENE videreformidles i opprinnelig form eller i en form hvor de opprinnelige PRODUKTENE utgjør en vesentlig og/eller en lett gjenkjennelig del, skal Meteorologisk institutt oppgies som kilde. Dette må gjøres på en godt synlig måte. Meteorologisk institutt kan ikke holdes ansvarlig for eventuelle konsekvenser av bruken av PRODUKTENE. Meteorologisk institutt garanterer ikke regelmessighet i oppdateringen av PRODUKTENE, og endringer i PRODUKTENE kan forekomme uten varsel. For direkte leveranse av spesifisert produktsett, vennligst kontakt Meteorologisk institutt.

Meteorologisk institutt hevder at dette skal gjøre dem "fritt tilgjengelige", og det gjør at jeg mistenker at betingelsene ikke reflekterer intensjonen bak publiseringen. I lisensen står det ikke at en har rett til å endre dataene og publisere det endrede resultatet. Det står heller ingenting om hvorvidt en har rett til videredistribusjon. Mangelen på tillatelse til slik bruk gjør at jeg ikke ville omtale datagrunnlaget som fritt tilgjengelig. Det er i strid med kriteriene for Free Software publisert av FSF, Debian Free Software Guidelines og NUUGs beskrivelse av fri programvare publisert i NUUGs folder om dette. Jeg lurer på hvorfor Meteorologisk institutt ikke valgte noen kjent lisens? Skulle tro at en Creative Commons-lisens eller en av de mest brukte fri programvarelisensene som GPL og BSD kunne duge. Jeg håper Meteorologisk institutt revurderer og endrer på betingelsene.

I går publiserte Universitas, Dagens-IT og Computerworld Norge en sak om at de ansatte ved Universitetet i Oslo ikke følger regjeringens pålegg om å publisere i HTML, PDF eller ODF. Det er bra at det kommer litt fokus på dette, og jeg håper noen journalister tar en titt på de andre statlige instansen også.

Skulle ønske det var en enkel måte å sjekke om ODF-dokumenter er i henholdt til ODF-spesifikasjonen, og en måte å teste om programmer som hevder å støtte ODF forstår alle delene av ODF-spesifikasjonen. Kjenner kun til ufullstendige løsninger for slikt.

Kom over en bloggpost fra Daniel Kahn Gillmor som forteller at Eben Moglen, juridisk rådgiver for FSF og stifteren av Software Fredom Law Center, i sitt kurs har referert Felix Cohen sin artikkel Trancendental Nonsense and the Functional Approach fra 1935. Det må jeg si var svært interessant for å forstå hvordan og hvorfor immaterialretten har utvidet sitt virkeområde og hvor lenge det har pågått.

Innlegget minner meg på en presentasjon jeg overvar på Debconf 7 om hvordan innføring og utvidelse av opphavsretten ble debattert på 1700-tallet. Anbefaler å se den presentasjonen som er tilgjengelig på video i lav og høy oppløsning.

Det er mange ulike definisjoner om hva en åpen standard er for noe, og NUUG hadde en pressemelding om dette sommeren 2005. Der ble definisjonen til DKUUG, EU-kommissionens European Interoperability Framework ( side 9) og teknologirådet omtalt. Siden den gang har regjeringens standardiseringsråd dukket opp, og de ser ut til å har tatt utgangspunkt i EU-kommisjonens definisjon i sin arbeidsmetodikk. Personlig synes jeg det er en god ide, da kravene som stilles der gjør at alle markedsaktører får like vilkår, noe som kommer kundene til gode ved hjelp av økt konkurranse.

I sommer kom det en ny definisjon på banen. Digistan lanserte en definisjon på en fri og åpen standard. Jeg liker måten de bryter ut av diskusjonen om hva som kreves for å kalle noe en åpen standard ved å legge på et ord og poengtere at en standard som er både åpen og fri har noen spesielle krav. Her er den definisjonen etter rask oversettelse fra engelsk til norsk av meg:

Definisjonen av en fri og åpen standard

Den digitale standardorganisasjonen definierer fri og åpen standard som følger:

• En fri og åpen standard er immun for leverandørinnlåsing i alle stadier av dens livssyklus. Immuniteten fra leverandørinnlåsing gjør det mulig å fritt bruke, forbedre, stole på og utvide en standard over tid.
• Standarden er adoptert og vil bli vedlikeholdt av en ikke-kommersiell organisasjon, og dens pågående utvikling gjøres med en åpen beslutningsprosedyre som er tilgjengelig for alle som er interessert i å delta.
• Standarden er publisert og spesifikasjonsdokumentet er fritt tilgjengelig. Det må være tillatt for alle å kopiere, distribuere og bruke den uten begresninger.
• Patentene som muligens gjelder (deler av) standarden er gjort ugjenkallelig tilgjengelig uten krav om betaling.
• Det er ingen begresninger i gjenbruk av standarden.

Det økonomiske resultatet av en fri og åpen standard, som kan måles, er at det muliggjør perfekt konkurranse mellom leverandører av produkter basert på standarden.

(Tar gjerne imot forbedringer av oversettelsen.)