Jeg møter alle slags interessante mennesker på min vei, og et møte +jeg lærte mye av var å treffe på en svært kompetent IT-fyr som +benektet ting jeg anser som åpenbart og selvfølgelig når det gjelder +standarder. Det var interessant, da det fikk meg til å tenke litt +nøyere på hvilke mekanismer som ligger til grunn for at noe oppfattes +som en standard. Det hele startet med arbeid rundt integrering av NSS +LDAP mot Active Directory, og problemer som oppstår pga. at Active +Directory ikke følger LDAP-spesifikasjonen som dokumentert i RFCer fra +IETF (konkret, AD returnerer kun et subset av attributter hvis det er +mer enn 1500 atributter av en gitt type i et LDAP-objekt, og en må be +om resten i bolker av 1500). Jeg hevdet måten dette ble gjort på brøt +med LDAP-spesifikasjonen, og henviste til hvor i LDAP-spesifikasjonen +fra IETF det sto at oppførselen til AD ikke fulgte +LDAP-spesifikasjonen. AD-spesialisten overrasket meg da ved å +fortelle at IETF var ikke de som definerte LDAP-spesifikasjonen, og at +Active Directory ikke brøt den virkelige LDAP-spesifikasjonen som han +mente lå til grunn. Jeg ble spesielt overrasket over denne +tilnærmingen til problemstillingen, da til og med Microsoft så vidt +jeg kan se anerkjenner IETF som organisasjonen som definerer +LDAP-spesifikasjonen. Jeg fikk aldri spurt hvem han mente sto bak den +egentlige LDAP-spesifikasjonen, da det var irrelevant for problemet vi +måtte løse (få Linux og AD til å fungere sammen). Dette møtet +fortalte meg uansett at det ikke er gitt at alle aktører er enige om +hva en standard er, og hva som er kilden til en gitt standard. Det er +vanskelig å enes om felles standarder før en først enes om hvem som +bestemmer hva en gitt standard innebærer.
+ +Hva er så en standard? I sin abstrakte form er det noe å samles +om. På engelsk er en av betydningene fane brukt i krig, du vet, den +type fane en samlet seg rundt på kamplassen i riddertiden. En +standard definerer altså et felleskap, noen som har noe felles. Det +er naturligvis mange måter å utgjøre et felleskap på. En kan +f.eks. enes om å gjøre alt slik som Ole gjør det, og dermed si at Oles +oppførsel er standard. Hver gang Ole endrer oppførsel endrer også +standarden seg uten noe mer organisering og prosedyre. En variant av +dette er å gjøre slik som Ole har gjort det i stedet for slik Ole til +enhver til gjør noe. Dette er ofte litt enklere å forholde seg til, +da en slipper å sjekke med Ole hver gang for å vite hvordan ting skal +gjøres nå, men hvis det Ole gjorde noe dumt den gang en bestemte seg +for å følge Ole, så er det vanskeligere å få endret oppførsel for å +unngå dette dumme.
+ +En kan også ta det et skritt videre, og istedet for å basere seg på +enkeltpersoners oppførsel sette seg ned og bli enige om hvordan en +skal gjøre ting, dvs. lage et felleskap basert på konsensus. Dette +tar naturligvis litt mer tid (en må diskutere ting i forkant før en +kan sette igang), men det kan bidra til at den oppførselen en +planlegger å benytte seg av er mer gjennomtenkt. Det ender også +typisk opp med en beskrivelse av ønsket oppførsel som flere kan forstå +- da flere har vært involvert i å utarbeide beskrivelsen.
+ +Dette er dessverre ikke alt som trengs for å forstå hva en åpen +standard er for noe. Der alle kan se på hvordan folk oppfører seg, og +dermed har valget om de vil oppføre seg likt eller ikke, så er det +endel juridiske faktorer som gjør det hele mer komplisert - +opphavsretten og patentlovgivningen for å være helt konkret. For å gi +et eksempel. Hvis noen blir enige om å alltid plystre en bestemt +melodi når de møtes, for å identifisere hverandre, så kan +opphavsretten brukes til å styre hvem som får lov til å gjøre dette. +De har standardisert hvordan de kjenner igjen alle som følger denne +standarden, men ikke alle har nødvendigvis lov til å følge den. +Musikk er opphavsrettsbeskyttet, og fremføring av musikk i +offentligheten er opphavsmannens enerett (dvs. et monopol). Det vil i +sin ytterste konsekvens si at alle som skal plystre en +opphavsrettsbeskyttet melodi i det offentlige rom må ha godkjenning +fra opphavsmannen. Har en ikke dette, så bryter en loven og kan +straffes. Det er dermed mulig for opphavsmannen å kontrollere hvem +som får lov til å benytte seg av denne standarden. En annen variant +er hvis en standard er dokumentert, så er dokumentet som definerer +standarden (spesifikasjonen) beskyttet av opphavsretten, og det er +dermed mulig for rettighetsinnehaver å begrense tilgang til +spesifikasjonen, og slik styre hvem som kan ta i bruk standarden på +den måten.
+ +Der opphavsretten innvilger et monopol på kunstneriske uttrykk med +verkshøyde, innvilger patentlovgivningen monopol på ideer. Hvis en +slik patentert idé (fortrinnsvis uttrykt i en teknisk innretning, men +det er kompliserende faktorer som gjør at det ikke er et krav) trengs +for å ta i bruk en standard, så vil den som innehar patent kunne styre +hvem som får ta i bruk standarden. Det er dermed ikke gitt at alle +kan delta i et standard-felleskap, og hvis de kan delta, så er det +ikke sikkert at det er på like vilkår. F.eks. kan rettighetsinnehaver +sette vilkår som gjør at noen faller utenfor, det være seg av +finansielle, avtalemessige eller prinsipielle årsaker. Vanlige slike +vilkår er "må betale litt for hver kunde/bruker" som utelukker de som +gir bort en løsning gratis og "må gi fra seg retten til å håndheve +sine egne patentrettigheter ovenfor rettighetshaver" som utelukker +alle som ønsker å beholde den muligheten.
+ +En åpen standard innebærer for meg at alle kan få innsikt i en +komplett beskrivelse av oppførsel som standarden skal dekke, og at +ingen kan nektes å benytte seg av standarden. Noen mener at det +holder at alle med tilstrekkelig finansiering kan få tilgang til +spesifikasjonen og at en kun har finansielle krav til bruk. +Pga. denne konflikten har et nytt begrep spredt seg de siste årene, +nemlig fri og åpen standard, der en har gjort det klart at alle må ha +komplett og lik tilgang til spesifikasjoner og retten til å gjøre bruk +av en standard for at en standard skal kunne kalles fri og åpen.
+