Petter Reinholdtsen

There are two software projects that have had huge influence on the quality of free software, and I wanted to mention both in case someone do not yet know them.

The first one is valgrind, a tool to detect and expose errors in the memory handling of programs. It is easy to use, all one need to do is to run 'valgrind program', and it will report any problems on stdout. It is even better if the program include debug information. With debug information, it is able to report the source file name and line number where the problem occurs. It can report things like 'reading past memory block in file X line N, the memory block was allocated in file Y, line M', and 'using uninitialised value in control logic'. This tool has made it trivial to investigate reproducible crash bugs in programs, and have reduced the number of this kind of bugs in free software a lot.

The second one is Coverity which is a source code checker. It is able to process the source of a program and find problems in the logic without running the program. It started out as the Stanford Checker and became well known when it was used to find bugs in the Linux kernel. It is now a commercial tool and the company behind it is running a community service for the free software community, where a lot of free software projects get their source checked for free. Several thousand defects have been found and fixed so far. It can find errors like 'lock L taken in file X line N is never released if exiting in line M', or 'the code in file Y lines O to P can never be executed'. The projects included in the community service project have managed to get rid of a lot of reliability problems thanks to Coverity.

I believe tools like this, that are able to automatically find errors in the source, are vital to improve the quality of software and make sure we can get rid of the crashing and failing software we are surrounded by today.

Dagens IT melder at Intel hevder at det er dyrt å miste en datamaskin, når en tar tap av arbeidstid, fortrolige dokumenter, personopplysninger og alt annet det innebærer. Det er ingen tvil om at det er en kostbar affære å miste sin datamaskin, og det er årsaken til at jeg har kryptert harddisken på både kontormaskinen og min bærbare. Begge inneholder personopplysninger jeg ikke ønsker skal komme på avveie, den første informasjon relatert til jobben min ved Universitetet i Oslo, og den andre relatert til blant annet foreningsarbeide. Kryptering av diskene gjør at det er lite sannsynlig at dophoder som kan finne på å rappe maskinene får noe ut av dem. Maskinene låses automatisk etter noen minutter uten bruk, og en reboot vil gjøre at de ber om passord før de vil starte opp. Jeg bruker Debian på begge maskinene, og installasjonssystemet der gjør det trivielt å sette opp krypterte disker. Jeg har LVM på toppen av krypterte partisjoner, slik at alt av datapartisjoner er kryptert. Jeg anbefaler alle å kryptere diskene på sine bærbare. Kostnaden når det er gjort slik jeg gjør det er minimale, og gevinstene er betydelige. En bør dog passe på passordet. Hvis det går tapt, må maskinen reinstalleres og alt er tapt.

Krypteringen vil ikke stoppe kompetente angripere som f.eks. kjøler ned minnebrikkene før maskinen rebootes med programvare for å hente ut krypteringsnøklene. Kostnaden med å forsvare seg mot slike angripere er for min del høyere enn gevinsten. Jeg tror oddsene for at f.eks. etteretningsorganisasjoner har glede av å titte på mine maskiner er minimale, og ulempene jeg ville oppnå ved å forsøke å gjøre det vanskeligere for angripere med kompetanse og ressurser er betydelige.