Handspåleggere og andre tilhengere av ikke-etterprøvbar medisin, samt de som mener at verden ikke utviklet seg i henhold til evolusjonsteorien, hevder ofte at vitenskapen er dogmatisk og at vitenskapsfolk velger å ignorere alt vitenskapsfolk ikke kan forklare. Intet kunne være lenger fra sannheten. En interessant observasjon dog, er hvilke "dogmer" som ligger til grunn for vitenskapen. Her er et forsøk på å nevne noen av de grunnleggende antagelsene som legges til grunn.
Først og fremst ligger det til grunn en tro om at verden, verdensrommet og universet har de samme egenskapene overalt. Dvs. at en ikke tror at virkeligheten oppfører seg forskjellig f.eks. på jorden og i verdensrommet. Dette er ingen selvfølgelig antagelse, da f.eks. de gamle grekerne antok at virkeligheten var forskjellig på jorden og i himmelen. Antagelsen om at virkeligheten oppfører seg etter de samme "reglene" overalt skjøt først fart etter middelalderen.
Når en så har begynt å tro at virkeligheten oppfører seg likt overalt, så kan en begynne å tro at det er mulig å observere virkeligheten, og ut fra observasjoner kunne finne en forklaring, et sett med "regler", som kan brukes til å forutse hva som kommer til å skje i fremtiden basert på observasjoner gjort i fortiden. Eksempler på dette er at en kan beregne hvor lang tid en sten som er sluppet ned fra et hus vil bruke før den treffer bakken (og ikke tror at den i noen tilfeller vil fly oppover i stedet for nedover). En kan altså lage en mental modell over sammenhenger i virkeligheten, og bruke denne modellen til å, enten ved hjelp av logiske argumentasjonsrekker eller matematiske beregninger, forklare hva som kommer til å skje. Hvis modellen viser seg å fungere bra for observasjoner i dag, så kan en på tilsvarende vis beregne eller logisk sette sammen hva som har foregått i fortiden som ledet frem til det vi kan observere i dag.
Sist, men ikke minst, så tror vitenskapsfolk på at det er mulig å observere virkeligheten, og å tro på disse observasjonene (innenfor rimelig feilmargin som følger av måten observasjonen er gjort på). En tror altså ikke på at noen bakenfor virkeligheten forsøker å lure oss til å observere noe som ikke eksisterer. Det er naturligvis umulig (eller kanskje til nød svært vanskelig) å motbevise at vi lever i Matrix-aktige omgivelser, der vi observerer noe som eksisterer kun som en simulering i datamaskiner. Det at noe er umulig å motbevise gjør dog ikke at det blir spesielt interessant å ta utgangspunkt i. Det er antagelig ikke grenser for hvor mange måter det er mulig å tenke seg at vi blir lurt til å oppleve en virkelighet som "egentlig" ikke eksisterer, men i og med at den eksisterer for oss, så er det i hovedsak et filosofisk spørsmål om hva det betyr å eksistere. Det er ikke spesielt relevant for vitenskapen, som altså tar utgangspunkt i at den virkeligheten vi observerer eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk og matematikk.
Det kan virke som om de som hevder at vitenskapen er ute av stand til å ta inn over seg Snåsamannens evner, homeopatiske forklaringsmodeller og en skapende gud, ikke tror på det samme som vitenskapsfolk. De kan ikke tro at den virkeligheten vi observerer eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk og matematikk. Mitt problem med å tro på på det samme, er at hvis disse forutsetningene ikke ligger til grunn, så er det ingen grenser for hva en kan komme opp med av ideer til hvordan virkeligheten fungerer. Både Harry Potters magi, kreasjonistenes allmektige skaper, det flygende spagettimonsteret, Snåsamannens helbredelser, Haitis voodo, samenes ganding og middelalderens hekserier blir like gyldige. Jeg tror ikke noen av disse er spesielt sannsynlige, og velger derfor å ta utgangspunkt i vitenskapens rammer for hvordan virkeligheten skal forstås. For å sitere en reklamekampanje fra England: Vitenskap sender deg til månen. Religion sender deg inn i skyskrapere. Takke meg til en tur til månen.
