Petter Reinholdtsen

I 2004 fikk jeg med meg en forelesning om 3D-printing under euro foo camp der jeg lærte mye nytt om 3D-printing. Fikk se et lite sjakktårn skrevet ut i plast, med vindeltrapp på innsiden av tårnet, og en hul gummiball som også var skrevet ut (med et lite hull for å få ut fyllmassen). Ble fortalt at det amerikanske kavaleriet skriver ut reservedeler i metall i felt, og at det fantes amerikanske husbyggere som eksperimenterer med utskrift av hus. De to siste har jeg ikke funnet noen referanser til i ettertid, og har derfor lurt på om det stemmer. Teknologisk skulle det ikke være noe i veien for slike løsninger, det er kun et spørmål om pris på skrivehoder og skrivere. I dag ble jeg tipset om en løsning som kan skrive ut hus, med sand og bindemiddel i 25 DPI oppløsning. Mon tro om det er fremtidens byggemetode.

Jeg er ikke i tvil om at 3D-utskrift vil føre til endringer i hvordan produksjon gjøres, og at tilgjengeligheten på en rekke produkter som i dag er vanskelig eller umulig å få tak i vil bedre seg. Men de som tror at 3D-skrivere vil gjøre fabrikkene overflødige, tror jeg har forregnet seg. 3D-skrivere er fantastisk bra til å lage spesielle dingser på forespørsel, f.eks. etter å ha lastet ned et 3D-design fra tjenester som Thingiverse. De er derimot ikke spesielt bra til å lage mange eksemplarer av samme dings. Lav pris pr. enhet er fabrikkenes fortrinn. Hvis det skal lages tusenvis, eller millioner av en dings, så vil fabrikkene sannsynligvis fortsette å slå 3D-skriving ned i støvlene økonomisk, selv om en tar hensyn til transport og logistikk. Hvis det derimot skal lages en håndfull, så vil 3D-skriving fremstå som et suverent alternativ. 3D-skriving er i så måte løsning for den lange halen, mens fabrikker nok fortsatt vil være løsningen for massemarkedet.

• Jeg, et offer
  Aage Borchgrevink drodler om offerrollens framvekst i den norske offentligheten.
• Opptak fra Go Open 2009 på web
  Endelig kan jeg få med meg foredragene jeg gikk glipp av.
• MS Excel 2007 håndterer ODF dårlig
  Microsoft har lykkes med å implementere ODF slik at de ikke samhandler med noen av de andre som håndterer ODF-regneark.
• MS Word 2007 håndterer ODF dårlig
  Fotnoter laget i MS Office blir merkelige i OpenOffice.org.

Kom over interessante tall fra IDG om utviklingen av linuxservermarkedet. Fikk meg til å tenke på antall tjenermaskiner ved Universitetet i Oslo der jeg jobber til daglig. En rask opptelling forteller meg at vi har 490 (61%) fysiske unix-tjener (mest linux men også noen solaris) og 196 (25%) windowstjenere, samt 112 (14%) virtuelle unix-tjenere. Med den bakgrunnskunnskapen kan jeg godt tro at IDG er inne på noe.

Dagens IT melder at Intel hevder at det er dyrt å miste en datamaskin, når en tar tap av arbeidstid, fortrolige dokumenter, personopplysninger og alt annet det innebærer. Det er ingen tvil om at det er en kostbar affære å miste sin datamaskin, og det er årsaken til at jeg har kryptert harddisken på både kontormaskinen og min bærbare. Begge inneholder personopplysninger jeg ikke ønsker skal komme på avveie, den første informasjon relatert til jobben min ved Universitetet i Oslo, og den andre relatert til blant annet foreningsarbeide. Kryptering av diskene gjør at det er lite sannsynlig at dophoder som kan finne på å rappe maskinene får noe ut av dem. Maskinene låses automatisk etter noen minutter uten bruk, og en reboot vil gjøre at de ber om passord før de vil starte opp. Jeg bruker Debian på begge maskinene, og installasjonssystemet der gjør det trivielt å sette opp krypterte disker. Jeg har LVM på toppen av krypterte partisjoner, slik at alt av datapartisjoner er kryptert. Jeg anbefaler alle å kryptere diskene på sine bærbare. Kostnaden når det er gjort slik jeg gjør det er minimale, og gevinstene er betydelige. En bør dog passe på passordet. Hvis det går tapt, må maskinen reinstalleres og alt er tapt.

Krypteringen vil ikke stoppe kompetente angripere som f.eks. kjøler ned minnebrikkene før maskinen rebootes med programvare for å hente ut krypteringsnøklene. Kostnaden med å forsvare seg mot slike angripere er for min del høyere enn gevinsten. Jeg tror oddsene for at f.eks. etteretningsorganisasjoner har glede av å titte på mine maskiner er minimale, og ulempene jeg ville oppnå ved å forsøke å gjøre det vanskeligere for angripere med kompetanse og ressurser er betydelige.

There are two software projects that have had huge influence on the quality of free software, and I wanted to mention both in case someone do not yet know them.

The first one is valgrind, a tool to detect and expose errors in the memory handling of programs. It is easy to use, all one need to do is to run 'valgrind program', and it will report any problems on stdout. It is even better if the program include debug information. With debug information, it is able to report the source file name and line number where the problem occurs. It can report things like 'reading past memory block in file X line N, the memory block was allocated in file Y, line M', and 'using uninitialised value in control logic'. This tool has made it trivial to investigate reproducible crash bugs in programs, and have reduced the number of this kind of bugs in free software a lot.

The second one is Coverity which is a source code checker. It is able to process the source of a program and find problems in the logic without running the program. It started out as the Stanford Checker and became well known when it was used to find bugs in the Linux kernel. It is now a commercial tool and the company behind it is running a community service for the free software community, where a lot of free software projects get their source checked for free. Several thousand defects have been found and fixed so far. It can find errors like 'lock L taken in file X line N is never released if exiting in line M', or 'the code in file Y lines O to P can never be executed'. The projects included in the community service project have managed to get rid of a lot of reliability problems thanks to Coverity.

I believe tools like this, that are able to automatically find errors in the source, are vital to improve the quality of software and make sure we can get rid of the crashing and failing software we are surrounded by today.

Julien Blache claim that no patch is better than a useless patch. I completely disagree, as a patch allow one to discuss a concrete and proposed solution, and also prove that the issue at hand is important enough for someone to spent time on fixing it. No patch do not provide any of these positive properties.

Slashdot melder at EU-parlamentet har vedtatt å øke vernetiden for musikkopptak fra 50 til 70 år, og dermed rane fellesskapet for 20 år med musikk som ville vært tilgjengelig uten bruksbegresninger. Mon tro hvor mye musikk som vil gå tapt pga. at ingen tar vare på den (opphavsrettsinnehaver er forsvunnet), mens ingen andre har lov til å kopiere og distribuere den. Mon tro hvor mange musikkstykker som ikke kan brukes uten bruksbegresninger av folket, som skulle falt i det fri men som i stedet forblir under rettighetshavers monopol. Opphavsrettslovgivingen blir mer og mer urimelig. Tenke seg til at vernetiden startet i USA med 7 år og mulighet for forlengelse med 7 år. Nå er den 95 år der, og en stor mengde verk blir foreldreløse og umulig å få tak i. Har ikke lykkes med å finne ut hvor lang opphavsretten var i utgangspunktet i Norge. I dag er den 70 år.

Jeg er glad det finnes så mye musikk tilgjengelig uten bruksbegresninger at en kan klare seg uten musikk med bruksbegresninger.

Dagens nyhet er at omsetningen til Microsoft for første gang er synkende. Ikke spesielt uventet med den generelle nedgangen i økonomien som vi ser verden over. Det fikk meg dog til å tenke på en ting fra noen år tilbake.

Da jeg besøkte en kamerat i Beijing sommeren 2000, ble jeg fortalt at påstanden til Microsoft om at de brakte inn enorme pengesummer til USA nok var litt overdrevet, da de fleste inntektene fra lisenssalg rundt om i verden ble kanalisert inn til skatteparadiset Cayman Island. Jeg har aldri lykkes med å få bekreftet dette påstanden, men tok i dag en titt på hvilke selskaper som eier de norske delene av Microsoft som jeg kjenner til, dvs. Microsoft Norge AS og FAST, A Microsoft Subsidiary (tidligere FAST Search & Transfer ASA).

Førstnevnte er eid av "Microsoft International Holdings Spain S.R.L.", mens sistnevnte i følge Wikipedia nå eies av Microsoft-underselskapet "MACS Holdings Limited". Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om noen av disse. Mon tro om noen av dem sender pengene til Cayman Island? Finner det jeg tror er informasjon om spaniaselskapet på spansk, men jeg kan ikke lese spansk. :(

Telenors annonsering om å kreve 35 kroner i gebyr fra alle som ønsker papirfaktura har satt sinnene i kok, og pressedekningen så langt snakker om at eldre og folk som ikke behersker data vil få en urimelig ekstrakostnad. Jeg tror ikke jeg passer inn i noen av de kategoriene, men velger å holde meg unna eFaktura - som er det Telenor ønsker å få folk over på - pga. systemets egenskaper.

Slik jeg har sett eFaktura til forbrukere så langt, så sender selger en elektronisk beskjed til kundens bank, som legger ut informasjon om fakturaen i nettbanken for godkjenning. Personlig ville jeg sett det som mer naturlig at det gikk en elektronisk beskjed fra selger til kunde, dvs meg, og at jeg så kunne bruke den videre mot banken eller andre hvis jeg ønsket dette. Mine innkjøp og regninger er jo en sak mellom meg og mine leverandører, ikke en sak mellom min bank og mine leverandører. Kun hvis jeg ønsker å betale fakturaen skal banken involveres. En faktura bør jo inn i regnskapet, og jeg ønsker mulighet til å legge det inn der. Når fakturaen sendes til banken i stedet for meg, blir det vanskeligere. Hele eFaktura-modellen virker på meg som en umyndiggjøring av meg som kunde.

I tillegg har jeg ikke vært i stand til å finne eFaktura-formatets spesifikasjon, og det ser ut til at utsending av slike krever dyre avtaler med bankene for å få lov til å sende ut eFaktura til kunder. Jeg ser vel helst at fakturering på elektroniske formater kan gjøres f.eks. via epost eller HTTP uten å måtte betale mellommenn for retten til å lever ut en faktura, og liker rett og slett ikke dagens faktureringsmodeller.

Aftenposten melder at nasjonalbiblioteket og Kopinor har gjort en avtale som gjør at eldre bøker kan gjøres digitalt tilgjengelig fra nasjonalbiblioteket mot at Kopinor får 56 øre for hver side som legges ut. Utvalget er litt merkelig: 1790-, 1890- og 1990-tallet. Jeg synes det er absurd hvis det er slik at Kopinor skal ha betalt for utlegging av bøker som ikke lenger er beskyttet av opphavsretten. Jeg antar her at det er mer enn 90 år siden forfatterne av bøker som ble publisert 1790-1799 døde, slik at disse bøkene er falt i det fri og enhver kan kopiere så mye de vil fra dem uten å bryte opphavsrettsloven. Bruk av slike verk har ikke Kopinor noe med å gjøre. Jeg håper jeg har misforstått. En melding fra nasjonalbiblioteket i 2007 tyder på at tekster i det fri ikke trenger avtale med Kopinor.

Et annet problem er at bøkene kun legges ut som bildefiler, noe som vil gjøre at søketjenester ikke vil finne disse bøkene når en søker etter fragmenter i teksten. En risikerer dermed at de blir liggende på en slik måte at folk som bruker Google ikke finner dem.

Da skulle jeg heller sett at nasjonalbiblioteket gjorde alvor av sin aprilspøk, og la ut bøkene som faller i det fri fortløpende.